Vern vår kultur! Verg våre egne!

Vern om vår kultur! Ta vare på våre egne!

I lys av den pågående debatten om flyktninger, er det to argumenter som stadig kommer tilbake.

Vi må verne om vår kultur! Men hva er vår kultur? Jeg er norsk, med samiske aner, og jeg har ærlig talt ingen aning om hva det er disse menneskene på flukt har med seg som kan true min kultur.

Er det deres religion? Pr. definisjon er jeg kristen protestant, men har ingen formening om hva dette har med saken å gjøre i forhold til dem. Jeg vil ikke endre min religion, som jeg for øvrig har et svært lettvint forhold til, bare fordi jeg møter mennesker som tror på et annet vis enn meg. Jeg kommer ikke til å adoptere deres religiøse dogmer for å tekkes dem, og jeg forventer heller ikke at en muslim skal spise svinekjøtt bare fordi han/hun bor i Norge. Jeg regner ikke heller med at min omgangskrets, mitt barn eller øvrig familie plutselig skal endre seg merkbart i fremmed retning, bare fordi de møtte mennesker med en annen ”kultur”.

Men hva er kultur? Kultur er summen av verdier, en felles forståelse av usagte og sagte normer, en likhet om du vil, både i tankesett og ønskemål. Kultur er foranderlig og dynamisk, og kan ikke bli borte, bare endres. Og jeg kan ikke se at min ”kultur” blir fattigere av å lære av andre mennesker. Jeg mener ”kultur” er feil begrepsbruk i denne debatten. Så hva er så verdifullt i vår ”kultur?”

Mat? Ser ikke noen steder at det fins Fårikål-boder eller kjøttkaker-i-brun-saus-boder, med Verdens Beste til dessert? Kebab, hamburgere, pizza og sushi derimot…DET får du kjøpt overalt.

Klær? Det finnes vel knapt noe mer norsk enn bunad og Mariusgenser, men disse kan ikke alene få definere oss? For da er vi fattigere enn jeg fryktet.

Mentalitet? Norsk er det eneste språket i verden som har ordet ”dugnad”. Alle vet hva dette innebærer, men hvorfor vil vi nå bare bruke det om opprydding rundt borettslaget, og kakebaking for fotballklubben? Skal vi liksom ikke bruke dette kulturelle begrepet nå, når andre mennesker faktisk trenger at vi stiller opp på dugnad?

Dessuten er det en annen del av den norske ”kulturen” som har stukket sitt stygge hode fram… Nemlig reservasjonen, tilbakeholdenheten, misunnelsen og frykten. Denne delen av norsk kultur kan gjerne få dø for min del.

Vern om våre verdier! Der er jeg med.

Vi har en forståelse om likestilling, menneskeverd, sosial omsorg og frihet i Norge, som ER verd å ta vare på. Disse kan ikke trues, endres eller forvrenges av fremmedkulturelle om vi ikke LAR det. Jeg har ingen problemer med å diskutere verdispørsmål med en ”fremmedkulturell”, være seg mann eller dame, og jeg har heller ingen problemer med å uttrykke min misnøye når deres VERDIER ikke er i samsvar med mine, og jeg kan se at deres verdier noen ganger er de samme som mine, bare uttrykt forskjellig. Jeg har heller ingen problemer med å se at dette kan skape utfordringer.

Så hvordan verner vi våre verdier? Vi integrerer. Integrering er ikke utelukkende et ansvar som påligger den som kommer utenfra. Vi nordmenn må også være inkluderende, vi må dele våre verdier, og vi må ikke være redde for å stille spørsmål, også ubehagelige spørsmål. Vi må ikke være så hensynsfulle i vår omgang med ”fremmedkulturelle” at vi stenger dem ute! Integrering er et spørsmål om inkludering, og der kan vi nok koste på oss å være nyskjerrige, uten å være fordømmende.

Våre VERDIER kan vi beholde, de kan vi utvikle, og i likhet med vår kultur, er ikke heller våre verdier statiske.

De tar jobbene våre og går på trygd!

Ok, hvilken er det? Enten jobber du, eller så går du på trygd. Bestem deg. Vi har 4% arbeidsledighet i Norge, og den dagen vi har 100% sysselsetting, MÅ vi hente fremmedarbeidere for å fylle alle stillingene som faktisk trengs. Og bare for å ha det sagt: Det er FORSKJELL på arbeidsinnvandring, migranter og flyktninger. Arbeidsinnvandrere har vi både fra Sverige, Polen, Litauen, Danmark o.sv, migranter kommer fra USA, England, Sverige osv… Flyktninger kommer fra land i krig, kort og unyansert forklart.

Vi må verne om våre egne først! Vi kan ikke ta imot før vi har fikset alt som er galt her hjemme først!

Narkomane, de eldre, folk som er falt utenfor…Men vi verner dem allerede. Ikke bestandig like bra, det kan innrømmes, men vi verner dem.

Narkomane kan vi ikke gi et verdig liv. Det er ingen verdighet i rusen, og så lenge samfunnet ikke kan tvangsbehandle dem, og ei heller skape et meningsfylt liv for dem, så kan vi ikke hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv. Rusomsorg har store utfordringer, men det betyr ikke at samfunnet ikke gjør noe. Det betyr dog ikke at vi skal la være å hjelpe flyktninger, fordi vi ikke har klart å hjelpe de narkomane.

De eldre da, DEM må vi hjelpe! Det er en annen del av vår kultur som har endret seg… I gamle dager var det vanlig å ta seg av sine gamle, familiene stilte opp. I dag sender vi dem på hjem. ”De bygget landet”! Ja det gjorde de. For oss, men garantert ikke for at vi skulle lukke døra og la være å hjelpe dem som ikke engang HAR et hjemland lenger. Vi sitter som små, feite drager på toppen av oljetønna, og blir mer og mer smålige i all vår velstand. Og vi sender våre gamle på hjem, for så å bli fortørnet over at ”samfunnet” ikke tar seg av dem.

Vi har ikke råd!!!!!!   Ø, jo, det har vi. Vi har ikke råd til å la være. Jeg nekter å gå på akkord med mine verdier, med min menneskelighet, og min sympati med mennesker på flukt, fordi vi må telle penger. Det handler om min kultur, og det handler om mine verdier, og ikke minst: Min verdi som medmenneske.

Følelser, schmølelser….

Det er vanskelig med følelser.  Veldig vanskelig.  Men det som er aller mest vanskelig er å snakke om dem.  Virkelig snakke, sånn at man forstår, og blir forstått.  Hvor er nøkkelen, sånn at man kan virkelig SI det man vil ha sagt, og virkelig være sikker på at det man sa, er det motparten hørte?  Hvor?

Psykologer og terapeuter har nok mengdevis av fiffige kommunikasjonsverktøy, sånn «hold i denne pinnen-den som holder pinnen-blir ikke avbrutt-«type verktøy.  sikkert veldig nyttige på deres kontor, men når man er oppi det, og blodet koker, og man har VIRKELIG lyst til å trykke inn alle knappene hos den man snakker med, bare fordi man kan, er de dessverre absolutt verdiløse.     Når man skriker beskyldinger opp i ansiktet på hverandre, og verden er rød og svart, og den du snakker med har trykket på alle knappene dine, fordi det går an?  Hva da?  Hvor er nøkkelen da?

Når man må ta en time-out fordi det kan ende med at en eller annen ligger død i en sofa fra Ikea….hvor lenge skal den da vare?   Og hvor skal man ta den?  Føles litt fjollete å sitte i trappa i like mange minutter som år man har levd.  Selv om det sikkert kunne vært nyttig.  Hvor skal man gå?  Når man egentlig vil bli hørt.  Og forstått.  Og trøstet.  Men når ingen av disse behovene blir møtt, simpelthen fordi man er så piggete at det ikke går å komme til, og den du snakker med også er like piggete, hva da?

Kanskje er det da vi egentlig er mest i kontakt med vårt indre barn. Et ærlig barn.   Som vil at den andre skal forstå, og lage rettferdighet og logikk i alle følelsene som er så store, mange og overveldende.  I disse øyeblikkene der man er så uendelig fjernt fra alt som minner om forståelse, kanskje er det da vi egentlig uttrykker følelser i den reneste formen?

Når vi er rasende fordi vi føler oss sviktet…….Når vi er bunnløst lei oss fordi vi ikke blir forstått… Når vi er redde for å bli forlatt…når vi egentlig elsker grenseløst?  Og når vi ikke føler at kjærligheten er gjensidig….    Er det ikke da, når vi utrykker oss med svart penn og store bokstaver, er det ikke da vi egentlig er på vårt mest ærlige?   Og i disse øyeblikkene, da vi viser følelser opp-ned, det er da vi egentlig burde bli  forstått?  Bare opp-ned?

«Din utro jævel!»  = Ikke elsk noen andre enn meg, for jeg elsker deg mest

«Du bryr deg ikke om meg!»  =Jeg elsker bare deg, vær så snill å la meg forstå at du gjør det

«Reis til Helvete, jeg vil aldri se deg mer!» = Ikke gå…bli…..

Kanskje litt sånn?  Men hvor er nøkkelen, og hvor er forståelsen når man trenger den?  Da er den tapt i rød tåke, og et ønske om å skade og såre.   Men hva er det egentlig som bor alle vonde setninger?  Setninger der kjærlighet og sinne møtes, for å forme våpen, konstruert for skade og forsvar?  Hvorfor kan vi ikke trenge igjennom…..og hvorfor VIL vi ikke trenge igjennom?  Og hvorfor kan vi ikke forme skjold istedet for sverd?

Jeg legger fra meg mine våpen, og mitt skjold.  Jeg kler meg naken til sjela…. Og håper den som engang våger å elske meg ,vil gjøre det samme.  Jeg skal ihvertfall våge å la meg bli sett…om du tør å la meg se…

Ikke bare deg….

Det er vondt å bli bedratt…så vondt at man nesten ikke får puste.   Det er vondt å oppdage at den du trodde var bare din, deler seg med andre.  Det er vondt å kjenne at den du trodde elsket bare deg, også vil ha en annen.   Det er vondt å kjenne at denne andre er så viktig for din elskede, at du kan erstattes…helt sånn uten videre.   Det er vondt å be den du elsker om å velge…og det er vondt når den du trodde skulle være din for resten av livet, ikke vil velge deg.  Det er vondt når din elskede ikke lenger syns du er spesiell nok til å beholde, og ikke lenger elsker deg nok til å ville være bare din…

Det er vondt når den du elsker har hemmeligheter, og blir sint når hemmelighetene blir avslørt…..  Og det er vondt å bli byttet ut, som om alt som var, har mistet sin verdi.  Det er vondt å være den som blir tilsidesatt….og det er vondt å bli prioritert bort…

Det er vondt å være alene der det skulle vært to, og det er vondt å skulle bestemme kursen for et nytt liv.  Alene.

Det er sorg i å legge seg alene, i en seng som er skaffet til to.  Det er sorg å skulle lage middag til kun én, og det er sorg i å drikke ettermiddagskaffe alene.   Det er sorg å være bunnløst alene og fortvilet, og ikke lenger ha noen å dele tanker med…..Det er fortvilelse i å sitte ved kjøkkenbordet å stirre på en taus telefon.  Og det er ensomhet i at den forblir taus.

Det er ensomhet i glede som ikke kan deles.  Det er sorg å finne en gjenglemt skjorte…  Det er vondt å strekke seg etter den du elsker, når vedkommende strekker seg etter noen andre…  Og det er nederlag i å godta sorg, smerte og ensomhet.

Det er tusen tonn vekt i en sånn smerte, og det er en vekt som kan bøye rygger og knuse knær..og det er en tyngde som aldri vil la deg bli riktig fullstendig hel igjen, aldri noensinne.  Når det som kan knuses er knust, kan det aldri settes sammen igjen som det var.  Og når det skal bygges slott av ruiner, er jobben uoverkommelig….

Men det er styrke i å akseptere.  Det fins klarhet og lys i å oppdage at man ikke trenger å være to.   Det fins rettferdighet i at det som bygges sammen, blir dobbelt så sterkt som det som er ødelagt.  Som knekte bein, der et bruddsted er dobbelt så sterkt etter at det er helet, og aldri vil kunne knekke akkurat på samme sted igjen…. Det fins en dag, som kommer snart, der telefonen ikke er taus lenger.  Det fins en natt, der senga for to igjen opplever at den ikke brukes til søvn, og det fins kaffe som nytes fra en stor kopp, inhyllet i en armkrok som er varm.  Og det kommer en dag da alt er godt igjen.  Og det fins en tid for å glemme….og det fins en tid for lange skritt framover.   Og det kommer en tid da det er godt å gå alene, og nyte styrken i egne steg.  Og det kommer en dag da din elskede er et minne, som kan lukkes inn i et skap sammen med gamle bilder, smykker som ikke er i bruk, en enslig giftering , og en eske i boden med et par gulnede sko, og en brudekjole som ingen passer.

Kanskje da…kanskje da er det tid for din elskede å innse at du er tapt, og at du gikk videre, alene.  Kanskje din elskede er den som må vente ved en taus telefon.  Kanskje du ikke lenger tenker på det som var, kanskje din elskede nå faktisk elsker bare deg likevel?

Kanskje blir det for sent, men det trenger ikke bli det.   Din elskede kan velge deg.  Din elskede kan forsake den andre, og holde sine løfter til deg. Men KAN du tilgi? VIL du tilgi?  Og er det mulig å tilgi?

Du som har gitt løfter du ikke holder: Er det verdt det ?

Takk og pris for at man ikke har behøvd å gå igjennom dette selv….og takk og pris for at løfter også kan holdes.

 

Utroskapskontroll?

Hva GJØR man når man mistenker at partneren holder på med funky business?   Hva gjør man når alle instinktene sier»HEEEEEEEYYY…her foregår det noe….» mens partneren setter opp verdens mest uskyldsrene ansikt, og benekter det.  Heftig.    Hva gjør man når man aner løgnen langt baki der, men så er det så vagt så vagt, og den du elsker, som liksom skal elske bare deg, kanskje ikke er bare din likevel?

Ja hva da….     Mange ville nok bare avfeid det med et skuldertrekk, og akseptert at det kanskje er litt paranoia ute å  går.  Men hva om du kjenner det innerst i knoklene at du blir løyet opp i ansiktet?   Den du lever med har lyst på en annen, og har innledet ett eller annet…  Kanskje harmløst, kanskje ikke.   Men hva GJØR man????

Man kan spionere på partneren, man kan snoke og snike til man finner noe.  Eller til man ikke finner noe.  Man kan la seg spise levende av en grønnøyd djevel…..Man kan konfrontere…  Men hvordan kan man være sikker?   KAN man være sikker?

Jeg tror ikke man kan det.  Man kan aldri være 100% sikker.  Det er et spørsmål om tro, om tillit og om gjensidige løfter.  Om min partner har en annen på si, så bør han vite at om jeg finner det ut, så er jeg vekk.  Pooofff, som en ånd i en fillehaug.  Ikke sikkert at jeg gidder å begrunne det engang…..Men det gjør jeg sikkert.  Høylytt….

Eller så sier jeg ingenting…..Men lar det skinne såvidt igjennom at jeg vet….om han da mistenker at jeg vet, så bør han slippe denne andre i en faderlig fart, før en konfrontasjon er uunngåelig. For jeg stiller meg ikke i kø bak en annen kvinne, så viktig er ingen mann.  Så høyt og selvutslettende bør man ikke elske noen.   Så selvdestruktivt vil jeg ikke elske noen.

Men er det greit å stille et ultimatum:  Henne eller meg?  Det er blitt meg fortalt at den som stiller et ultimatum alltid taper.     Men om det er sånn, så er kanskje ikke viljen til å holde på deg så veldig tilstede, og da er det greit.  Du har jo allerede tapt.  Man skal vel ikke finne seg i å være nummer to for partneren sin?

Kan man tilgi?  Spesielt om overtrampet er lite..ihvertfall relativt lite, og ingenting fysisk har skjedd….   Og hva kan man forlange av partneren i ettertid?  Kan man forlange tilgang på eletroniske plattformer som mail, fb og telefon?  Er det rett at den som bedrar, selv bare litt, må gjøre opp for seg, og bevise sin framtidige uskyld?   Er det riktig at den som er blitt bedratt skal kunne skaffe seg ro i sjela på bekostning av partnerens privatliv?   Og trenger man egentlig SÅ mye privatliv når man har lovt å dele livet med hverandre?

Jeg er  redd det ikke finnes noen fasit, jeg LIKER IKKE at det ikke er noen fasit….. Men jeg er også redd for å fortæres av sjalusi og mistanker.  Kanskje ubegrunnede mistanker endatil….  Bygd på tidligere erfaringer, fra tidligere forhold….

Så derfor:  Om du vil være mannen i mitt liv:   Jeg kommer ikke til å ha kodelås på telefonen, om du trenger å bruke mailen min, så bare spør etter passordet, jeg er konstant logget inn på FB på Macen….Jeg har ingenting å skjule for deg.   Om DU føler behov for å holde alle disse plassene skjult for meg, så kommer jeg til å mistenke deg, garantert!   Sorry på forhånd, og forresten….ikke ring meg, JEG sender deg en faks, eller tresnitt,eller budstikke eller noe ,når jeg ønsker å ha kontakt med deg….Vilket blir sånn ca ikke i det hele tatt….

Kanskje jeg bare forventer for mye?

Utro eller ikke….? Etikette og sånn…

I går kveld skjedde  det noe aldeles merkelig….   Fantastisk merkelig faktisk.  Det gikk omtrent sånn her:

Telefonen ringer, skjult nummer.  Jeg sier hallo med blid telefonstemme.  I andre enden er det en mann.  «Be mann din ligge unna dama mi! »   Så la han på.  Jeg så sikkert ut som et spørsmålstegn, og det hele var skikkelig ekkelt egentlig.   Men det reiste en del spørsmål hos meg , og endel tanker.

Først:  Jeg har ikke mann. Jeg bor ikke sammen med en mann. Så MIN mann står ikke i med noens dame, av åpenbare årsaker…

Nr 2:  Om dama di står i med noen, så forsikre deg om at du ringer han fyren, og ikke en eller anna kanskje uskyldig tredjepart, eller en vilt fremmed.  Eller enda bedre: snakk med dama di da….

Men så kom vi til de andre spørsmålene som dukket opp.    Hva ER utroskap i dag?  Er det når man overskrider en fysisk grense og faktisk gjør «the dirty deed» med en annen?   Eller er det når du er forelsket i eller tent på en annen?  Eller er det når du har intim kontakt gjennom ulike teknologiske møteplasser, som sosiae media, nettsteder, skype eller telefon?  Tror nok det finnes like mange svar på dette som det fins par, men i all hovedsak er det vel et spørsmål om å sette grenser for seg selv?

  «Ville jeg vært komfortabel med at min elskede gjorde dette?»  Det synes jeg personlig er et greit spørsmål å stille seg.  Er svaret ja:tenk igjen, er svaret nei:gå vekk…

 «Er det greit så lenge det ikke hender noe fysisk, og man aldri rører hverandre?»  Nja….jeg synes ikke det, men nå er du ihvertfall advart om du noengang tenker på å inngå et forhold med meg…   

«Er det greit å være tent på noen og opprettholde kontakt med dem fordi det er spennende og får meg til å føle meg bra?»  Personlig syns jeg vel ikke det heller, litt av prinsippet bak et monogamt forhold er vel å nekte seg det, og å forsøke å gjøre det beste man kan sammen med den man faktisk har valgt….

«Det var jo bare litt melding og litt snakk, det betyr ingenting…»  Jaja, men da så…hva var DA vitsen med å gjøre det?  Når det ikke betydde noe liksom….? Var tydeligvis viktig nok til at du tok risken på  å såre partneren din ihvertfall…..

«Kunne vel aldri tenke meg å ha sex med en annen enn deg »  Hva er sex da? Og starter ikke det i hodet, sånn ca en liten stund før klærne ramler av?  

«Partneren mi forstår meg ikke»   HAHAHAHAHAHAHAHA!!!!!!!   Klassiker, har du prøvd å snakke med vedkommende da?  Er DU så enkel å forstå da? Eller er det bare partneren din som er så innmari vrien? Kanskje er vedkommende fra månen egentlig, og må på språkkurs?  Eller kanskje er det DU som er fra månen?

I dag har vi så mange måter å gå i utro-fella på, ikke som i gamle dager, da du måtte enten møtes, eller snakke i telefonen.  Hva er gjeldende etikette for når man er utro eller ikke…  Har ikke noen intensjoner om å fortelle noen hvordan det skal defineres, men jeg forventer ihvertfall følgende av mannen i mitt liv( Så er den som måtte være så uheldig å bli det, herved advart) :

1: Gamlekjærester skal være nettopp det; de skal ikke være tilstede i livet ditt, såframt dere ikke har barn sammen.  Og da skal du være ferdig med all spenning og kjæresterier med henne.  Har du fortsatt lyst på henne, så stikk, og ikke kast bort tida mi.

2:Det er IKKE greit å ha intime relasjoner med seksuelle over/undertoner med noen andre enn meg.  Være seg på nett/telefon/fysisk eller noe som helst sted for den del. Det sårer meg i følelsenene mine NÅR jeg finner det ut, og jeg gråter ikke….Jeg blir sint og pønsker ut hevn. Som å sy igjen lommene på alle buksene dine, Bruke stivelse i underbuksene dine, klippe hull under armen på alle genserene dine, og sist men ikke minst, skal jeg lage hakk i alle barberbladene dine, så du skjærer deg selv i fjeset på daglig basis.

3:Jeg kommer ikke til å forstå deg om du ikke snakker med meg.  Søker du kontakt med andre kvinner for at de forstår deg, og booster egoet ditt, så vit dette:  De forstår deg ikke de heller.  Du booster egoet deres mer enn de hjelper ditt, og når jeg finner det ut,så sjekk punkt 2.  Og jeg KOMMER til å finne det ut….vær sikker….

Sånn omtrent…ikke så vanskelig det vel?  

Så når er man utro da?  Start her:  Når du har meldinger/bilder/kontakt som du må slette så den du er sammen med ikke ser det, så ER du allerede utro….   

 

Vitaminer og sånn

Jeg er trøtt, og jeg er slapp, og jeg har flisete negler og flatt hår. Ikke noe unikt fenomen for såvidt, men jeg har bestemt meg for å få orden på det.  Et kjapt søk i sånne livsstilssider på nett, der selvoppnenvnte helseguruer kommer med sine fabelaktige råd, fortalte meg at jeg sannsynligvis lider av mangel på både vitaminer og mineraler.  Jeg forsto at kosttilskudd derfor måtte være tingen.

Fant sånne vitaminbjørneri skapet, og bestemte meg for å bruke dem for å få litt balanse i vitaminlagrene mine, eller hva det nå heter, for her skulle det være både vitaminer og mineraler i hopetall.

Jeg helte dem ut av boksen, og de lå musestille på benken, slett ikke som i reklamen, der de hopper blide og muntre omkring.  Jeg tror mine vitaminbjørner er døde.  Jeg turde ihverfall ikke spise dem.  Hva faen, tenkte jeg, dette er katastrofe, hva gjør man egentlig med daue vitaminbjørner? Man kan jo ikke bare hive dem i søpla, for det føltes merkverdig feil. Dessuten sto det på boksen at tiloversblevne bjørner ikke skulle hives i vanlig husholdningsavfall.

Kristen begravelse i vigslet jord er vel normen, for ting som har dødd, men jeg hadde vel ikke noe vigslet jord.  Skitt au, tenkte jeg, et blomsterbed gjør nok samme nytten.

Jeg tuslet derfor ut for å begrave mine daue bjørner, men så hadde jeg glemt en viktig detalj… Det er mars….I Finnmark…Tela strekker seg helt ned til Kina, og det ligger et halvmetertykt islag over hele verden… 

Gode råd ble plutselig dyre, jeg lette som en tulling gjennom boden for å finne hjelpemidler, men ikke hadde jeg dynamitt, og ikke så mye som en bitteliten gravemaskin. 

Det jeg derimot hadde, var en slagboremaskin, og et sånt bor som elektrikere bruker til å bore hull i veggen på feil sted!

Lang historie kort: Nå ligger det 32 daue vitaminbjørner begravet i blomsterbedet i ryddige rader.

Egentlig skjedde ikke dette…bare fant det på….  Det som egentlig skjedde var som følger:

 Det var en gang en litt sliten og trøtt dame som så en reklamefilm på TV. Filmen handlet om et kvinnfolk som var så stiv og støl, også prøvde hun et kosttilskudd, og fikk en ny hverdag.  Den slitne dama tenkte at dette måtte være en glitrende idé, og ringte nummeret på skjermen, og fikk kosttilskudd i posten kort tid etterpå. 

Dama spiste pliktoppfyllende pillene sine hver eneste dag i en måned, men hverdagen var støtt den samme. Like trøtt, og like støl.  Dama ringte derfor opp pillefirmaet  og spurte om ikke denne mirakuløse virkningen skulle komme snart?  Hun traff en svært hyggelig, og ganske pigg dame i andre enden som kunne fortelle at ”Det nok tar en tre-fire måneder før du merker skikkelig forskjell”.  Den slitne dama syntes dette hørtes helt tilforlatelig ut, og fortsatte derfor med pillene sine, dag ut og dag inn. 

Etter hvert syns nok dama at det gikk litt lang tid uten at hun merket noe forskjell, håret så likedan ut som før, huden var like grå, neglene var akkurat like flisete, og hun var fortsatt trøtt og støl.

Etter ca seks måneder gav dama offisielt opp pillene, og innså at hun nok hadde betalt i dyre dommer for riktig kostbar urin, siden de vitaminene kroppen ikke trenger, bare skylles ut.  Dama sendte da en mail til pillefolkene, forklarte at hun ikke syntes dette virket i det hele tatt, og sa opp abonnementet sitt på dyr urin. 

 Det gikk en laaaang stund, kanskje var det egentlig ikke så lenge, men dama hadde i hvert fall ikke tenkt på pillene på en stund, og hadde rett og slett glemt bort at dette var mer dyrt enn fantastisk.   Men det var DA det skjedde….

Pillefolka ringte henne opp for å tilby henne et nytt abonnement på de samme pillene som ikke hadde noen virkning.  Men i alle dager, sa dama, tror dere virkelig at jeg vil kjøpe mer piller som bare gjør pengepungen mykere?  ”Jamen hør” sa den riktig pigge mannen i røret, ”pillene er nå blitt dobbelt så virksomme som før!!! Et fantastisk produkt er det!”  Hallo…sa dama, jeg kan matte…dobbelt så mye som null er fortsatt null, eller..????  ”Jo da” sa mannen, ”det stemmer helt, men så er det sånn at du har opparbeidet masse poeng gjennom dit medlemsskap, og det hadde da vært flott å få brukt dem på noe fornuftig?”  Jo ja hm, sa dama, men det virker da knapt nok fornuftig å bruke poeng man ikke visste man hadde, på et produkt som ikke har den foreskrevne virkning?

Mannen i røret ble veldig stille i noe som virket som en lang stund, før han sa:” Jamen det er jo blitt bedre, dobbelt så bra!!”  Døh, sa dama da, sitter du der og påstår at jeg faktisk har blitt lurt tidligere, men at dere er sluttet med det nå???  HÆ HÆ!!!?

Da ble det veldig stille fra den pigge mannen…og så la han bare på!

Hva er konklusjonen?  Tja, dama blei lurt, men sluttet med det, mannen ble sur, men klarte sikkert å lure noen andre så han ble pigg igjen, og kosttilskudd selger fortsatt som hakka møkk.   

Er det rart man blir oppgitt?

 

Åndenes makt og makt over ånden….

Jeg har vært på alternativmesse…  I Hammerfest, sammen med min gode venninne.  

I utgangspunktet er vel jeg som en hvilken som helst gjennomsnitlig overtroisk finnmarking. Vi har alle vokst opp med respekt for alle «gammelfinner» (altså aldrende samer) for disse kunne være skumle å havne på kant med.  Vi var redde for draugen, og nordlyset som ville komme å ta oss om vi viftet med noe hvitt.   Ikke spør hvor dette kommer fra, for jeg har virkelig ingen aning.

I utgangspunktet hadde jeg derfor et relativt åpent sinn når jeg betalte 200,- for å komme inn i messelokalet.  Det første jeg møtte, var en skål med spådommer eller visdomsord i.  Trekk en lapp, fikk vi beskjed om , så da gjorde jeg det.  Der sto det en skikkelig dritlang spådom om at framtiden lå foran meg, og fortiden måtte legges bak meg, men det visste jeg forsåvidt fra før, så jeg lo bare.  

Vel inne i messseområdet var det masse små boder, der du kunne få lest kort, i hender, kjøpe stein, søkevinkler og gud vet hva. Alt dekket av nervøs fløyel i assorterte fager, og batikk og engler og hjerter. Alle gode ting altså. Det fantes en bitteliten, energisk dame med krøller, som gav noe hun kalte energimassasje, men det så mest ut som om hun delte ut juling. Vedkommende som ble massert så jeg ikke noe til etterpå, så enten ble hun så full av energi at hun måtte løpe litt, eller så var hun så skamslått at hun måtte innlegges.   Ikke vet jeg, og det så IKKE fristende ut ihvertfall.   Inne i et hjørne fant jeg en trivelig type som drev på med «Aurafoto».  Dette pirret min nysjerrighet grenseløs, så jeg måtte bare spørre hva dette skulle være godt for.  Den hyggelige typen forklarte at dette var for å oppnå selvinnsikt og balanse. Men jeg vet fra før at jeg er i ubalanse, og at auraen min sikkert trenger å strammes opp og fargejusteres både her og der, så jeg avsto.  

Jeg bestemte meg for å prøve en hånd- og ansiktslesing hos en Henning Yang Lee ihvertfall.  Flere sa at han er veldig flink, og treffsikker.  Jeg betalte 450,- for 15 minutter, og det han sa var vel for det meste såpass generelt at det kunne ha passet på de fleste.  Noe var direkte feil, og noe kjente jeg meg overhode ikke igjen i.   Jeg tenkte lenge på hva han hadde sagt,både om fortiden og om meg som person, og fant ut at hvis jeg la godviljen til, og tolket det veldig løselig, så ville det meste kunne stemme likevel.  Men jeg vil ikke tolke!  De skal fortelle meg helt nøyaktige ting! Ihvertfall for den prisen!  Nå gikk ikke jeg rundt å ba de andre lese meg for å bekrefte det han fyren sa, for jeg er av den oppfatning at skal man la seg spå, så får man ta det spåfyren sier for god fisk.  Ellers er det ikke noe vits. Hvis man må løpe rundt å få bekreftet spådommene, så er det vel strengt tatt et tegn på at men ikke tror spesielt på det de sier i utgangspunktet?  Og hva er da vitsen med å la seg spå?

Det var visstnok en av verdens rockestjernehelberedere der også…  En fyr som het satatustra eller Zaratyster eller noe sånt.  Noe indianer, og litt trommeslager tror jeg…  Han helbereder ved hjelp av vifting med hender, ustø tromming og mye plukking og stryking.  Ble litt mye drama, og jeg syntes det hele så mer enn litt suspekt ut, for han var veldig opptatt av å posere og smile til alle tilskuerene mens han «jobbet». Men det var veldig teatralsk og passe mystisk ihvertfall….  Personlig fikk jeg såpass problemer med å ikke sprute ut i høyst upassende latter, at jeg fant det best å bare drikke kaffe i stedet.

Jeg stakk innom igjen på lørdag kveld.  Da var det pubkveld med konsert.  Sikkert en sånn kjendisdame i alternativmiljøet som spilte og sang, men jeg hadde aldri hørt om henne, og syntes strengt tatt ikke det var så fint å høre på.  Men jeg kom i snakk med denne aurafyren fra dagen før. Han er healer, med varme hender, og jobber som synsk og alternativ mer eller mindre på hel tid.  Nå har jeg diverse plager og vondter både her og der, noe etter skader, noe fordi jeg er en halvgammel røy, og noe er sikkert bare syting.   Uansett, han la ihvertfall hendene på meg, og de VAR faktisk virkelig varme!  Ikke sånn vanlig varme fordi-du-er-svett-varme, men sånn skikkelig.  Rart var det ihvertfall.   Jeg var litt mindre plaget med vondter i dagene etterpå, men nå er de tilbake igjen. Alle sammen.  Så det var dessverre en høyst forbigående effekt.  Men rart var det…

Så ble jeg noe mer overbevist?  Nja….vet ikke ….føler meg ikke overbevist om at alle de som satt der og krevde penger for tjenestene sine virkelig hadde så mye mer enn gjennomsnittlig gjetting å komme med, men skal vel ikke flatt påstå at alle er svindlere heller.  Det koker vel i bunn og grunn ned til om hvorvidt du tror eller ei.  Og da er det vel ett fett om du oppsøker en messe, en healer, spåmann eller kirke. Men at det fins et marked for disse tjenestene, ja DET tror jeg.  Også var det disse hendene da… det var da snodig….

 

Gratulerer med dagen!

Kvinnedagen….denne dagen som er en festdag og protestdag og markeringsdag på en og samme gang.  Denne dagen som er like komplisert og sammensatt som damer flest.  På den ene siden skal vi minnes og feire den jobben våre mødre og deres mødre har gjort for oss, som har gitt oss rett til å utdanne oss, stemme ved valg, bestemme over egen kropp og eget sinn.  På den andre siden skal vi fortsette kampen for at våre rettigheter ikke blir vannet ut, og at vi kan fortsette å være likestilt med menn.  

Men skal vi virkelig snakke om likestilling?  Er ikke det et utdatert og gammeldags begrep?  Kan vi noen gang oppleve fullstendig likestilling så lenge det snakkes om ulike kjønn med ulike behov og preferanser, ulike fysiske og mentale forutsetninger?  Det er grunner til at kvinner prioriterer hus og hjem når barna kommer, det er grunner til at menn er i stand til å utføre fysisk tungt arbeid lettere enn damer.  Det er grunner til at det fins to kjønn, og det er kanskje meningen at vi skal oppføre oss ulikt, vi skal prioritere ulikt, og vi skal ha ulike egenskaper?

Personlig syns jeg vi skal snakke om likeverd mer enn likestilling.  I begrepet likeverd ligger en aksept og forståelse av at vi kan få lov å utfylle hverandre.  At den ene ikke er mer verd enn den andre, selv om vi bidrar med ulike ting i verden, så er alle bidrag like viktige for at alt skal surre rundt.   Jeg observerer at naturlover fortsatt står over likestillingslover, men naturlovene i seg selv, er et løfte om likeverd. Ikke sånn og forstå at jeg ønsker meg tilbake til det glade femtitall der kvinnene kjente sin plass, og alt det sprøytet der, men det er noe visst besnærende over begrepet likeverd…  Når jeg er deg likeverdig, betyr det at mitt bidrag ikke er viktigere eller mindre viktig enn ditt.  Være seg om du er mann eller kvinne.  Når du er meg likeverdig betyr det at jeg kan yte deg den respekten du har krav på for ditt bidrag, og du kan respektere mitt, SELV om vi har gjort forskjellige ting.  

Jeg vil ha meg frabedt å være likestilt.  Jeg kan aldri bli likestilt med noe som er så forskjellig fra meg. Jeg VIL ikke være likestilt med menn.   Men jeg er likeverdig.  Eller håper å bli det….

Vi kvinner har et ansvar i forhold til andre kvinner for å oppnå likeverd.    Våre døtre må fortelles at de er bra på bakgrunn av deres prestasjoner.  Selv om vi syns de er grenseløst søte når de presterer, så er det ikke utseendet deres vi må lære dem å elske.  Vi må lære dem å dyrke sine talenter, sin evne til å skaffe og anvende kunnskap, og deres evne til å være gode medmennesker.

Våre sønner må læres at de skal respektere kvinner på lik linje med menn.  De må lære at kvinner er selvstendige individer, som er mer enn pene fjes og pupper, og vi må lære dem å respektere og elske damer på bakgrunn av deres personlighet og egenskaper. Vi må lære dem at nei betyr nei…

Men mest av alt må vi damer lære å elske oss selv…lære oss å ikke ta andres prestasjoner og utseende som et personlig nederlag, lære oss at vi har en egen verdi…som KUN tilhører oss, og lære oss å sette pris på og respektere andres verdier.  Selv om vi ikke trenger å være enige…    

Før vi damer lærer å elske oss selv, kommer vi dessverre alltid til å måtte kjempe.  Men monsteret vi kjemper mot bor inni oss selv, og kommer til å holde oss små og nede så lenge vi LAR det skje…  Så hva er det jeg prøver å si egentlig?   Ingen aning gitt….Men gratulerer med dagen sisters, rock on!

 

 

Pent brukt bank byttes mot ny!

Så kjære Sparebank1…  Da kom brevet som jeg egentlig visste jeg kom til å få…   Du vil ikke være med å hjelpe meg inn i min nye tilværelse. Du ser meg som et risikomoment som ikke skjønner mitt eget beste.   Du forteller meg at jeg må klare meg selv som best jeg kan, enda jeg ikke har bedt deg om mye.  Du påstår med din avvisning at jeg er uansvarlig og ikke kan håndtere penger.  Men DET kan jeg.  Jeg forstår hvilke utgifter som må betales, og hvilke som må kuttes om man ikke har god råd.  Jeg har vinket adjøss til restaurantmiddager, kvelder på byen, nye klær til meg selv.  Jeg har utbetalt bil, jeg har gjeldfri bedrift, studier,og jeg prøver bare å starte på nytt alene.   Min sikkerhet er god, faktisk så god at det ikke engang ville nytte å ha kausjonist… 

Jeg søker herved ny bankforbindelse som faktisk vil se meg som et menneske og ikke en risiko, som er villig til å låne meg det jeg trenger for å kunne starte et nytt liv alene med siste rest av verdighet i behold.  Det kjennes som et fantastisk nederlag å måtte spørre mine gamle foreldre om hjelp, når jeg faktisk er 40 år…Det er uverdig å ikke kunne få såpass tillit etter et så langt og lønnsomt kundeforhold.  Det er skremmende at du vil sette meg 15 år tilbake i økonomisk forstand, fordi du ikke tror du kommer til å få pengene dine.   Du var alltid supervillig til å kaste penger etter meg da du mente jeg hadde det bra.  Nå har jeg det alt annet enn bra, både på det personlige og økonomiske planet, men økonomien min er faktisk ikke så elendig som du med dine budsjetter og SIFO-modeller og alt mulig skal ha det til. Om jeg får skikkelig orden på økonomien, så kommer det til å være mye lettere på det personlige plan også.     Det er ikke rare lånet det er snakk om, og jeg har et hus å stille i pant.  Så kom igjen:  Skandiabanken?  DnB?  Andre?    Vil dere ta en utfordring, og kanskje en sjanse på et langt og lykkelig forhold med meg?  

Det den nye banken min vil få er en damekunde med bein i nesa, vilje til å betale lånene sine, arbeidsevne og ikke minst arbeidsvilje, ryddig økonomi og evne tll å kutte kostnader der det går.  Det den nye banken min får, er et langvarig og lønnsomt kundeforhold. Selv om det er trangt akkurat nå, så kommer det til å bli bedre….MYE bedre.  Jeg tenker langt fram, og jeg vil gjerne ha en bank som er villig til å se at jeg SKAL klare meg, jeg VIL klare meg, og jeg betaler min gjeld.  

Så Sparebank1, når jeg forlater deg, så kommer jeg ikke tilbake.  Jeg finner en ny partner, og da har du sett meg for siste gang. Jeg er ikke sint…bare veldig veldig skuffet.

Banken og meg….

Var i banken for økonomisk rådgiving, for det er en aktivitet som visstnok skal gi voksenpoeng.  Ble jeg noe klokere av det?  Knappast.

Jeg kom inn i banken glad og fornøyd, vel vitende om at jeg faktisk har saker og ting på stell, ingen betalingsanmerkninger, og et langvarig kundeforhold med min nåværende bank.  Tenkte fornøyd på hvor mye smartere jeg ville være i stand til å forvalte det lille jeg har etter å ha blitt undervist litt av en som KAN penger, for det kan man vel når man jobber i bank? I tillegg tenkte jeg så lurt, at om jeg utvidet huslånet mitt med ca 50000 ville jeg kvitte meg med småkreditter tatt opp i et  uheldig øyeblikk, og få det enda bedre:)

Etter en kjapp gjennomgang av mine lån og kreditter ble det raskt klart at det jeg trodde var å ha ting på stell faktisk ikke har noe å gjøre med bankens oppfatning av begrepet «på stell». «Du har altfor høy gjeld» sa dama, «også tjener du AAAALTFOR dårlig, du har ikke råd til dette!»  Hm, repliserte jeg, jamen…???? Jeg betaler da på alt dette NÅ, og det går da greit, ikke er jeg sulten, og ikke er strømmen stengt og ungen mangler da ingenting?????   «Er ikke sånn det fungerer», sa dama…»du har for lite igjen når rubb og stubb og mat og alt sånt er betalt.»  Åhå, sa jeg da, men er det så viktig å ha masse penger igjen når du har betalt for alt du trenger og vil ha da?  «Jada, sa dama, «du må ha minst 2500 igjen hver måned, ellers har du ikke marginer.»  Jaha, sa jeg da, men hva er det de marginene liksom skal dekke da, siden alt er betalt allerede, så er det vel ett fett om jeg ikke kan bolse bort 2500 pr mnd???  Nå begynte jeg å ane skikkelig uråd skjønner dere….  Dama sa:» Sånn er det bare, ikke noe å gjøre med!  Du har ikke råd til alt dette.»   

Jaja, tenkte jeg, mens jeg slukøret så på damas dataskjerm der den grimme sannheten om min fattigdom lyste mot meg.  Da er det vel sånn at jeg ikke har penger likevel da…. Selv om denne utvidelsen av huslånet mitt ville koste meg snaue 150 kr ekstra pr mnd, og spare meg for ca 2000 i utgifter pr mnd, så hadde jeg faktisk ikke råd til det….   Dette skjønte jeg ingenting av, men dama sto på sitt, «du har ikke betalingsevne, og gjeldsgraden din er altfor høy!!!!»      Ok, sa jeg, da får det bare være som det er da, for jeg har ike råd til å få det lettere økonomisk…..  «Ja det må vel det» sa dama, «men du…du har en veldig dårlig livsforsikring, har du tenkt noe på det?»  Nei, sa jeg, trodde den var helt ok siden den er kjøpt i DIN bank??  «Du må absolutt tenke på det» repliserte kvinnemennesket, «Vi har et forsikringsprodukt som ville sikre deg myye bedre i forhold til sykdom og skade, her la meg vise deg»  Kvinnfolket bladde opp forsikringsskjermen, la inn alle mine data, og kom opp med en forsikring til over 600,- pr mnd som visstnok skulle være et absolutt minimum av hva jeg burde ha, en dame i min alder osv….  Jamen herregud da vel, sa jeg, du har jo akkurat fortalt meg at jeg ikke har råd til å leve som jeg gjør engang, hvor mener du jeg skulle hente penger til å betale dette her fra da?  Kjerringa så lenge på meg og sa»Vi i banken syns det er viktig at alle våre lånetakere har gode forsikringer»   

DA reiste jeg meg og takket for absolutt ingenting, og tusen helvetes takk for at jeg nå vet at jeg er nær konkursens rand, for det hadde jeg VIRKELIG ingen aning om før det hersens kjerringkreket i banken gjorde det tindrende klart for meg.

Så siden jeg er så helvetes blakk, tasset jeg en tur på NAV, for jeg har hørt at de ihvertfall har et ansvar for å hjelpe nødstedte alenemødre.  Man kan sikkert si mye om NAV, men tydelige DET er de ihvertfall.  Etter en kjapp samtale fikk jeg min forvirring bekreftet:  Du tjener altfor godt, og klarer deg selv, pell deg ut herfra og neste værsågod!

Så nå skjønner jeg ingenting, er jeg fattig eller rik, er jeg blakk eller selvforsørgende? 

Er bare veldig oppgitt……

Urettferdig!!!!!

Det er mye som er urettferdig. At jeg ikke har en million i årslønn, at sjokolade gjør meg feit, og at alkohol og bacon er skadelig. Det er også urettferdig at jeg som selvstendig næringsdrivende ikke kan få samme rettigheter til sykelønn som arbeidstakere, og det er urettferdig at jeg ikke kan reise til syden tre ganger i året. Det er også urettferdig at jeg ikke får lønn for hver time jeg tilbringer på jobb, og det er urettferdig at jeg får parkeringsbot, og fartsbot og at jeg ikke kan spise lunsj på restaurant oftere.

Men er det egentlig urettferdig?  Eller bare OPPLEVES det urettferdig?

Urettferdighet er et subjektivt begrep, som ofte baseres på den enkletes oppfatning av en situasjon. Ofte er det lover og regler som ligger til grunn for en opplevd urettferdighet, og om disse reglene er gjennomtenkte fra skaperens side vites ikke. Som at jeg ikke kunne få utdanningsstønad da jeg ble alene med barn mindt i et krevende studie.  Bare for at barnet mitt var mer enn tik år. Det opplevdes urettferdig, men VAR strengt tatt ikke det, fordi dette er en regel som gjelder alle og ikke bare meg.  At jeg ikke kunne få statlig hjelp i en sårbar situasjon fordi jeg falt utenfor et regelverk, er ikke håndheverne av regelverkets feil. (NAV) Det er heller ingen andres feil at jeg ikke fikk noen ting og ble henvist til å klare meg selv.  Jeg bare gjorde det, altså klarte meg selv.  Men hadde nok fått noen kroner likevel, om det hadde vært fullstendig krise.  Men det var det ikke. Fikk i grunn bare litt mindre til utskeielser, men vi sultet aldri, og hadde tak over hodet hele tiden.

Når jeg nå leser kommentarfelt på nett blir jeg litt forferdet over den graden av opplevd urettferdighet som tydeligvis florerer i Norge i dag.  «Vi må få orden på våre egne problemer før vi hjelper andre!»  -«Eldreomsorgen må vi fikse først!»  -«De narkomane trenger hjelp!» -«Få hjelp til nordmenn først før vi hjelper andre!»

Men spørsmålet jeg stiller meg da, er som følger: Til hvilken grad skal vi ha løst problemene innad i Norge før vi tillater oss å hjelpe andre?  Skal alle som trenger det få enerom på sykehjem/aldershjem først? Skal alle innsatte i fengsel være bare norske statsborgere? Skal alle narkomane være avvent og ferdigbehandlet? Skal alle ha en minstelønn på 350000,-? Skal alle skoler være nyoppusset og ha flinke lærere som aldri blir syke?

Det norske velferdssystemet er godt, men det har sine åpenbare brister. Mye regulert gjennom lover og regler. Lover og regler er dessverre ikke utformet for å skape rettferdighet, men ORDEN. Disse skal påse at folk blir behandlet mest mulig llikt i henhold til norsk likeverdighetsprinsipp.  I praksis KAN ikke alle oppleve dette systemet som rettferdig.   Og i praksis oppleves det dessverre at det norske systemet tar godt vare på flyktninger, mens jeg, som har jobbet og betalt skatt, IKKE blir ivaretatt like godt.  Og at dette kan oppleves urettferdig, DEN er jeg med på.

Det alle disse kommentarene og (noen lett hatefulle) utsagnene påpeker, er en skjevhet og en opplevd urettferdighet i det norske systemet.  Dette kan kun politikere og byråkrater få gjort noe med, og disse må da ikke lukke øynene for at dette er er en opplevd virkelighet for mange.

Men jeg er fortsatt ikke med på at vi ikke skal kunne ivareta og hjelpe dem som kommer hit, med denne systemsvikten som bakteppe. Jeg er heller ikke med på å sette flyktninger i bås som lykkejegere og snyltere.  For det er faktisk ikke deres feil at systemet har lagt opp til en opplevelse av urettferdighet.

Det ville være umoralsk og umenneskelig å avvise dem som faktisk trenger vår hjelp.  Og om du virkelig ikke vil hjelpe en som trenger det: Rekk opp handa….

Krigen i Norge

Det er forjævlig hvor mange flyktninger som kommer om dagen. Det er forjævlig at disse flyktningene kommer til å koste masse penger.

Det er for ille at de bare kommer hit, og ikke bare kan bo der de kommer fra, og det er forjævlig at de ikke bare kan være sånne hvite og nordiske, litt sånn som vi er vant med.

Det er ille at små barn blir redde for at krigen kommer til Norge, og at de er redde for å miste mor og far.

På mange måter er faktisk krigen kommet til Norge.  Den er ikke i form av millitære styrker, og tungt materiell, men i form av menneskeskjebner.  Det lille barnet som venter på mammas fang, på å bli registrert som flyktning, den unge mannen med alt han eier i en plastpose, og familiefaren som raser fordi han ikke har mulighet til å beskytte familien sin.  Alle disse ER krigen. De er representanter for et folk, en nasjon, og de har brakt krigen til oss.  Men ikke for å kjempe den med kuler, krutt og bomber. Deres krig handler om overlevelse, og om å skape seg en ny tilværelse i et fremmed land med fremmede skikker.

Er de lykkejegere?  Ja, faktisk, på et vis. Bortsett fra at den lykken de søker ikke nødvendigvis handler om aksjeposter og flotte hytter på fjellet.  Deres lykke handler om trygghet, om stabilitet, og en mulighet til å skaffe seg et bedre liv. Langt borte fra krig.

Men så er den her likevel.

Krigen.

Den bor i dem, den er med dem, i form av alle dem som IKKE er her.  De som døde på veien, de som er forlatt i et krigsherjet hjemland, og de som kjemper.  Og vi kaller dem for lykkejegere… Med det mest foraktelige tonefallet vi klarer å oppby.

Men om det var meg som var på flukt, så hadde jeg ønsket å bli tatt i mot. Jeg hadde kjempet for barnet mitt med alle tilgjengelige midler. Jeg hadde gått til verdens ende for å skape oss en bedre framtid.  Og jeg hadde ikke ansett det for umoralsk.

Jeg hadde søkt å finne det best mulige stedet for meg og mitt barn, og jeg hadde jaktet på lykken.  Som en ekte lykkejeger.  Det ville vært umoralsk å la det være…

Om det var meg…  Om det var mitt barn, min mor, min far, mine søsken….  Så hadde jeg absolutt skjønt at det er en selvfølge  å ønske å skape seg et best mulig liv, for seg og sine….Det er en selvfølge å hige etter trygghet og velstand.

Men det er ikke mine barn eller min familie som bærer krigen med seg….

Så hvorfor er det så forferdelig at de også ønsker seg det samme som oss?

Trygghet, velferd og velstand. Uten krigen.

Rasisme!!!!

Rasisme er fy, DET vet de aller fleste. Og de aller fleste er ikke rasister. Selvfølgelig kan noen og enhver komme med det som kan tolkes som rasistiske utsagn, men det betyr ikke automatisk at man er rasist, eller forfekter rasisme som sådan.

Hva ER rasisme da?  I følge Store norske leksikon er begrepet tradisjonelt forstått som en oppfatning, eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesker kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres etter deres verdi.Hele definisjonen med diskurs kan leses her:

https://snl.no/rasisme

Her nevnes også rasediskriminering.   Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn, på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, religion, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger.

DEt slår meg når jeg leser kommentarfelt på nett, at vi har vannet ut begrepet «rasisme», og bruker det i alle sammenhenger der ulike meninger møtes. Det uttrykket vi egentlig burde bruke, er «fremmedfrykt».  Xenofobi, fremmedfrykt, redsel eller fiendtlighet overfor alt fremmed; spesielt brukt om redsel eller motvilje overfor utlendinger.

Rasisme er et altfor sterkt begrep å bruke når man debatterer det som er, eller kan bli, et potensielt samfunnsproblem. Den åpne debatten handler nemlig ikke om rase, etnisitet, eller vilje til integrering. Den handler om frykt for å miste sin egenart i møte med fremmede, sterke, kulturer og kulturelle uttrykk. Og slett ikke om å gi noen grupper fortrinn framfor andre.

«Vi får vel moskeer på hvert hjørne snart»  Ja kanskje det, men det kommer ikke til å få meg til å bli muslim.  Det kommer ikke til å sende meg hodestups inn i nærmeste kirke heller.  Min religion er fortsatt en privatsak, og kommer til å forbli en privatsak.  Om jeg er kristen, ateist, agnostiker eller hedning, så vedkommer det ingen. Følgelig lar jeg meg ikke affisere av at Gud blir tilbedt i ulike former omkring meg, og at det er ulike leveregler omkring denne tilbedelsen.

Om du får en middagsinvitasjon fra meg, så spør jeg om du har noe du ikke kan spise, om du er nordmann hvit som sne, eller same, eller fra Iran, eller hvorsomhelst, spiller ingen rolle. Det er vanlig høflighet, og omtanke for gjestene.   Noen spiser ikke svinekjøtt, andre spiser ikke sopp eller nøtter, og da lager jeg noe som ikke inneholder det du ikke liker/tåler/vil/kan spise.

«Det kryr av kjerringer i stretchlaken og lampeskjermer» Ja, kanskje det, men det får ikke meg til å kle på meg verken hijab, niqab eller burka.  Ei heller kommer det til å gi meg et ønske om å rive disse plaggene av hodene på folk.  Jeg er nemlig bedre oppdratt enn som så.

Det pirrer min nyskjerrighet, DET kan jeg innrømme. Denne forestillingen om at et hodeplagg skal gjøre noe for deg som menneske, er fremmed for meg, og jeg skjønner ikke retorikken bak.  Gjem håret ditt, for all del, det har da virkelig ingenting med MITT hår å gjøre.  Jeg kommer ikke heller til å dekke til håret mitt fordi noen finner det krenkende at jeg har det i det fri, fordi jeg er norsk, og det er ikke tradisjon for oss å dekke til hodene våre, bortsett fra når det er kaldt.  Og da snakker vi mer praktisk nytteverdi, enn religiøs tilbøyelighet.

Heldekkende hodeplagg derimot, DET finner jeg meg ikke i. Men det er fordi det effektivt setter grenser for hvordan jeg kan kommunisere med bæreren. Den verbale kommunikasjonen utgjør nemlig bare en DEL av totalforståelsen for meg, og om du ønsker at jeg skal forstå deg bedre, så må du vise meg ansiktet ditt, sånn at jeg kan «lese» deg bedre. Ikke verre enn det.

Ingenting av dette er rasisme.  Det er ikke heller fremmedfrykt.  Og det er ikke heller rasisme å stille vanskelige spørsmål om både religiøse og kulturelle særegenheter.  Vi skal prøve å forstå de ulike ideologier som omgir oss, men det betyr ikke at vi behøver å adoptere dem, gjøre dem til våre, og gi slipp på våre verdier.  Men i spørsmålsstillingen ligger det også en avkledning av fremmedfrykten, og en skammeliggjøring av rasismen.  Når vi søker å forstå, og akseptere det vi ikke kjenner som vårt, kan vi lettere få tak på de deler av våre egne verdier, og vår egen kultur som faktisk er verdt å dyrke.  Vi skal ikke være så misforstått tolerante at vi ikke stiller spørsmålstegn ved det vi ikke forstår, men vi skal ikke heller avfeie det som mindreverdig og rart uten videre.  Kultur og verdier er i forandring, og i disse dager, når flyktninger tilsynelatende strømmer inn i Norge, er det EKSTRA viktig at vi ikke blir rasister, at vi ikke lar oss styre av fremmedfrykt og uvitenhet.  Det er i møte med det vi ikke forstår, at vår menneskelighet formes, og vår empati og vår evne til å vise omsorg settes på prøve.  Og god omsorg innebærer faktisk diskusjoner, grensesetting og kjærlighet.

Jeg ser at vi KAN om vi vil.

En hyllest til fugemasse!

Jeg har lagt nytt gulv. Nesten helt selv!  Fikk litt hjelp fra min far til å komme i gang og til å fatte gangen i denne mystiske snekkerverdenen som hovedsaklig tilhører menn. Men mesteparten har jeg lagt selv, jeg har saget og målt, tenkt og spekulert, helt til gulvet lå der, i all sin splitternye prakt.

Rett nok har jeg klemstret og slått både fingre og knær i prosessen, men gulvet er på plass, rett og fint, og spildrende nytt. Og jeg er stolt og glad og blakk på en gang.

Når gulvet er lagt er det tid for å sette på lister. Lister er vanskelig.  Spesielt vanskelig når man har et gammelt, sjarmerende hus, som er både skjevt og skakt. Det finnes ikke en rett vinkel noe sted i stua, men utstikk og kriker og kroker fins det nok av. Og når saga bare vil sage rett, og ikke i sikksakk, så sier det seg selv at det blir glipper. Store og små glipper.  Og det er HER et fabelaktig produkt kommer til sin rett!  Vedkommende som fant opp dette produktet burde få Nobels Husfredspris eller noe, for fugemassen har garantert reddet mang en mann fra å bli halshugget av en interiør og oppussingsinteressert kvinne med perfeksjon i blikket!

Fugemasse, Akryl, snois… Kjært barn har mange navn, og kommer i mange forskjellige farger for å redde dagen. Jeg har nå brukt masse fugemasse, for å tette hull og ujevnheter over hele huset!  Ikke bare ble listene fine, men alle små sprekker jeg kunne finne er nå tettet med fugemasse! Jeg har grå fugemasse rundt steinene på pipa, sort sugemasse rundt flisene under ovnen, hvit fugemasse på alt av listverk, i alle hjørner og sprekker! Huset består nå av ca 12% fugemasse, men begynner å se litt mer fresht ut, og hadde det ikke vært for fugemasse, hadde det ikke gått an å få et anstendig resultat  i mitt hus ihvertfall.

Derfor har jeg komponert følgende dikt til fugemassens pris:

O fugemasse, du redder dagen, når lista ikke passer rett fra sagen.

Når alt er blitt feil og skakt og skjevt, og bare bærer preg av livet levd

Du tetter hull og gjør veggen pen, du retter opp feil på både lister og gir en finish så ren

O fugemasse, du er min snekkervenn, neste gang noe må fikses, så sees vi igjen.

God helg!

Baller og boller og skjegg og sløyfer…

Man kan finne mye rart på sin egen kropp om man leter.  Pupper og baller er spesielle fokusområder om dagen, og disse bør knøs, knas, strykes og sjekkes for uregelmessigheter jevnlig.

Nå er det straks november, og da gror massevis av mannfolk bart og skjegg for å sette fokus på at gåsungene bør undersøkes, og damene går med rosa sløyfer for å minne oss om at brystkreft er skumle saker.  Ganske naturlig at det er slik, fordi det er temmelig vrient for en dame å gro skjegg, myyyyye vanskeligere enn det er for en mann å gro pupper!

Menn går ikke til legen før beinmargen tyter ut, og blodet renner.  Selv da syns de ofte det får greie seg med et plaster.   Og finner de en kul, så venter de til de har grodd seg fjorten nye kuler og impotensen er et faktum før de drister seg til legen.  Kvinner er mye lurere sånn. Vi sjekker og gransker, og bekymrer oss for alt mulig, og derfor blir ofte krefttilfeller oppdaget såpass tidlig at vi har en sjanse til å overleve. Menn derimot, de bare kreperer av sykdommer og skader som en kompetent lege kunne behandlet om de kom seg tidsnok til kontoret hans.

Så hva kan vi gjøre da?  Jo, finn en skjeggebus med nygrodd, pistrete skjegg, og spør ham om han har husket å FAKTISK sjekke bjellene sine, eller om han bare har glemt å barbere seg.  Kan sikkert være litt kleint de første gangene, men det går seg til. Garantert at han kommer til å tenke på ballene sine resten av den dagen, om man bare dreier hans oppmerksomhet den veien.  Tipper dette vil fungere best om man fyrer av spørsmålet til en vilt fremmed mann, for å bare spørre dem du kjenner vil garantert ikke ha samme virkning.

Damer med rosa sløyfer har nok helt sikkert sjekket puppene sine, men det kan likevel være greit å spørre likevel. Her vil man nok få best virkning om det er en mann som spør.  Han kan gjerne melde seg frivillig for å sjekke dem også, selv om dette kan innebære risiko for hodeskade etter stump vold med håndveske.  Heldigvis er det ikke så mange damer som trekker rundt på murstein eller slåsshansker, så risikoen for varig skade skulle være minimal. Og om så var at han ble hentet med ambulanse, så kan han sannelig be om en ballesjekk mens han likevel er hos legen.

Så hvor vil jeg hen da?  Jo, saken er den at det må forskes på kreft. Både i baller og boller, og overalt ellers hvor sykdom kan tenkes å oppstå. Og for å kunne forske, så trengs det penger, og for å skaffe penger, trengs det oppmerksomhet.  Om du trodde at det ikke nyttet å dele en superhelt for å trekke oppmerksomheten mot barnekreft, gro skjegg for å minne om prostatakreft, eller rosa sløyfer for brystkreft, så har du både rett og feil på èn gang.  Saken er nemlig den at vi husker på at denne grusomme sykdommen fins. Kanskje husker noen plutselig på å sjekke seg? Kanskje husker noen på at det går an å gi penger til kreftforeningen, kanskje husker noen på å be en venn om å sjekke ut en kul?

Rett nok genererer det ikke midler direkte til forskning når man sprer disse symbolene, men det spres bevissthet.  Symbolene redder ikke liv i seg selv, men de kan øke vår motivasjon til å gjøre noe MER for kreftsaken enn å bare synes det er så trasig.  Movember foreksempel, samler inn penger. Det samme gjør rosa-sløyfeaksjonen.  Og ikke fortell meg at du ikke vet hva disse symbolene representerer… For i såfall må du ha vært innestengt i berget blå de siste femti årene.

Saken er den at vi alle står i risikosonen for å utvikle kreft. Hvor som helst i kroppen, og på et hvilket som helst stadie i livet. Forskning på behandlingsmåter redder liv, og kanskje jeg bare gror meg en bart, deler en superhelt, og tar på meg en rosa sløyfe, mens jeg Vippser noen kroner til Kreftforeninga.

Ta en sang og la den vandre….

I disse dager er det et voldsomt engasjement for flyktningekrisen i Europa.  Også musikere ønsker å gjøre litt for å hjelpe på, så når jeg kom over dette:  https://www.facebook.com/streamingforsyria

så var jeg ikke heller tung å be.

Personlig var dette en anledning til å kunne døyve min egen samvittighet, i forhold til at jeg egentlig ikke GJØR så mye for å avhjelpe situasjonen for flyktningene.  Ikke at jeg vet helt HVA jeg kan gjøre heller.   Jeg kan selvfølgelig gi bort avlagte klær og eiendeler, men det virket liksom litt lite målrettet og tilfeldig, og jeg tenker at det nå må finnes mengder av dette på lager rundt omkring.  Jeg kan ikke heller reise avgårde for å yte en frivillig innsats, for jeg har ansvar her hjemme, og penger  er det heller ikke så fett med.  Jeg kan være et medmenneske og være med på å integrere, men så har jeg strengt tatt ingen aning om hvem som er flyktninger og hvem som ikke er det.  Alle her ser nemlig klin like ut inntullet i vinterjakke, skjerf og lue om dagen….

Så da forespørselen kom om jeg ville være med å dele en sang, så var det faktisk noe jeg kunne gjøre! Noe konkret, som kan skaffe midler, til at noen som skjønner hva de holder på med, kan hjelpe.

Ideen er enkel: 99 norske artister har donert inntektene fra streaming av en sang hver til støtte for Flyktningehjelpens arbeid.  Om publikum hører på ti låter hver i ti dager, så kan dette potensielt generere temmelig mye penger til et viktig arbeid.

Dette er en glitrende anledning for alle som har en interesse for norsk musikk til å høre nye artister, samtidig som dere generer penger til en god sak.  Jeg har donert låta Lullaby, og det  finnes artister som Black Debbath, Tooji, Eurothrash, El Cuero osv…osv…

Så alle min venner og følgere, vær advart!  Heretter kommer jeg til å bombe dere med musikk som jeg absolutt syns dere må høre, og jeg kommer til å mase hull i hodet på dere om å ta en sang og la den vandre!  For denne tøtta har fått en misjon, og endelig kan jeg faktisk være med å hjelpe!   Og det kan du også.

Oppfordringen for dagen blir derfor:

Ta en sang, og la den vandre, klikk på linken og del den med andre.  Syng så med din yndlingsartist, og la det rulle inn penger så vi kan hjelpe til sist.  Eller noe sånt…

En kulturell arbeidsplass

Jeg har vært på konferanse. Sånn skikkelig en, med foredragsholdere, lunch, nettverksbygging og alt!  Kulturnæringskonferansen Surstoff, sammen med masse andre som også lever av det de kan, av talentet sitt, og det de tenker.  Og det fins påfallende mange likhetstrekk mellom oss, selv om vi kommer fra mange forskjellige felter.

Så hva er da sånn»kulturnæring», lurer du kanskje på?  Jo, det er sånne som lager musikk, danseforestillinger, fotos, billedkunst, festivaler, kulturhus, reklame,designere, arkitekter,  utesteder og så videre. Altså sånne som har ett eller annet talent, og har valgt å gjøre det til levevei.

Felles for dem alle er at det har tatt lang tid, mye forsakelser, og mange, lange, ubetalte arbeidstimer å raffinere og finslipe talentet sitt, til det nivået at det ikke lenger er, det som så søtt, kan kalles en «hobby.»

Selv om mange kan kalle jobbene våre for en typisk «hobby», og derfor nedvurderer mengden av innsats som skal til for å bli god, så er det med stor tilfredsstillelse og skrekk vi har etablert egne firma.  Vi har sagt takk og farvel til sykelønn, arbeidstakervern, ferier og annet snacks som arbeidstakere automatisk har krav på. Men vi har gjort dette fordi det finnes en annen motivasjon enn penger som driver oss….  Vi skaper.  Og uten skapelsen, kan vi liksom ikke være helt lykkelige.

Når det gjelder å tjene penger, er vi avhengig av at noen er villige til å betale for det vi skaper. At noen ser en verdi i arbeidet vårt, og at noen ønsker å ha del i det.

Du kan få del i skapelsen vår ved å kjøpe et bilde, laste ned musikk(ikke streame…), se en film på kino, eller enda bedre, kjøpe den.  Du kan gå på konserter,festivaler og ulike forestillinger, og få en opplevelse som du kan ta med deg hjem.  Opplevelsen er bare din, kan vare lenge eller kort, veier ingenting, tar ingen plass i skapet, og er akkurat  det DU mener den er.  Det eneste vi ber om til gjengjeld, er at du verdsetter denne opplevelsen såpass at du faktisk betaler for den.

Vi får stadig vekk spørsmål om å stille opp på bade det ene og det andre, gratis, eller for en symbolsk sum, fordi «det vil være så bra reklame for deg».  Eller at det er et «springbrett».  Om det er bra reklame, så må du først fortelle meg hvilke fordeler jeg kan oppnå ved å GI bort varen min. Kommer jeg til å rekke fram til det publikumet jeg ønsker? Om det er et springbrett du tilbyr meg, så må du fortelle hva dette er et springbrett til?  For man kan faktisk hoppe opp og ned på et springbrett i det uendelige uten å komme noen vei som helst….

Når jeg har valgt å bruke mitt liv på å skape noe, for deg, eller for andre, så vis meg den respekten at du ikke ber meg om å bare FÅ produktet mitt. Du forstår at det koster penger å skaffe elektriker, rørlegger, snekker… Og at du faktisk betaler for kunnskapene deres.  Det samme gjelder for oss som har valgt å jobbe med kulturelle opplevelser.   Du ville ALDRI si til en håndtverker eller kjøpmannen at de skal jobbe aldeles gratis, fordi det vil være «god reklame», eller et «springbrett.»

En annen side er at vi altfor sjelden ser til nærområdet for å finne dyktige kulturarbeidere… Vi ser sørover. Til Oslo. For det er DER det liksom skjer. Og det skjer sikekrt der også, men det skjer sannelig overalt.  Fra Kirkenes og nedover, i hele landet. I sentale og usentrale strøk.

Så hvor vil jeg hen med dette da? Jo: Det koker ned til følgende:

  1. Kulturelle opplevelser/varer koster penger.  Både å utvikle og produsere. Og du kan IKKE få dem gratis.
  2. Vi driver IKKE med hobbyen vår.  Vi driver en næring. Vi gjør det vi gjør fordi vi elsker det, men vi kan ikke betale regninger med kjærlighet alene. Til det trengs det penger.
  3. Vi vil gjerne reklamere for oss, men vi vil gjerne velge fora for dette selv. Og vi kan ikke heller betale regninger med reklameeffekt eller springbrett. (Unntaket er musikere som spiller for døra, for de kan potensielt starte en bruktdør-butikk når de har spilt lenge nok…)

Alt vi skaper har en pris. Alt vi skaper har en verdi.  Lokalmiljøet ditt hadde blitt fattigere uten oss.  For tenk på dette:  Det ligger en luring innen kulturell næring bak alt som omgir deg. Fra klærne du har på deg, til sofen du sitter i, til tv-programmet du underholder deg med, utseende på tannbørsten din, til og med bak teknologien du omgir deg med. Faktisk er det noen fra kulturell næring osm har designet det apparatet du leser dette på…  Så verdsett det for hva det er. Det er jobben vår.

Integrering #refugeeswelcome #landsbyen

Vi skal integrere!  Ropes det… Vi skal hjelpe! Sies det…   Vi samler inn penger og klær, og så hjelper vi dem! Gjaller over Facebook…..   Men hjelper vi egentlig noen? Hvordan vil vi hjelpe dem framover, når de vel er ankommet?

Hva er det en flyktning/migrant/innvandrer eller hva det nå er vi skal kalle alle disse «fremmedkulturelle» som kommer til landet vårt, hva er det de VIRKELIG trenger?

Et mottaksapparat som registrerer, sorterer og fungerer?  Jo absolutt, men jeg har en teori om at det de trenger MEST av alt er et hjem….  I hvertfall et sted å kalle hjem, inntil det hjemmet de reiste fra, kan bebos igjen.  Og om så ikke skjer; et sted å hvile.

Kan vi tilby det? Kan vi tilby et hjem?  Kan vi tilby et nabolag, med nabokjerringer og gubber, nabounger og kjæledyr? VIL vi tilby det?

Om jeg måtte flykte fra mitt hjemland, så tror jeg at jeg helst ville at naboene skulle ta kontakt med meg. Snakke med meg, fortelle meg hvordan ting fungerer i mitt nye land.  Hjelpe meg litt med de sosiale kodene, sånn at jeg ikke tråkket i salaten for ofte, og kunne føle meg inkludert i en hverdag. Jeg hadde ønsket at de hjalp meg å finne min plass i samfunnet, og ikke bare som en gjest, eller en lykkejeger, men som mor, arbeidstager, kvinne og medlem av samfunnet forøvrig. Og at de ville hjelpe mine barn å finne seg til rette.

Jeg hadde selvfølgelig vært nødt til å legge bort litt av mitt gamle tankegods, og søke en tilnærming til det nye landet, det nye folket, som skulle bli mitt for en stund. Kanskje en lang stund, kanskje for resten av livet.  Men jeg hadde også syntes det var kjekt om jeg kunne bli møtt med respekt, nysgjerrig vennlighet, og omsorg. Og jeg tror jeg hadde følt meg mindre alene, om mitt nærområde hadde gitt meg sitt selskap, og ikke bare sine avlagte klær og sko.

Integrering er en tosidig greie.  Det stiller faktisk krav til oss som allerede ER her, og det stiller krav til dem som kommer hit.  Integrering handler like mye om inkludering, og det er VI, som hører naturlig hjemme her, som må starte den prosessen. Og det er DE som kommer hit, som må omfavne den.

Hvordan kan man forvente at et menneske fra en «fremmed» kultur skal ha en naturlig forståelse av sosiale koder? Hvordan kan man forvente at de automatisk forstår sitt nye hjemland?  Det er VI som må inkludere, og vise, og da kan vi ikke bare vente på at en eller annen kommunal instans skal gjøre dette for oss.  For samfunnet skapes i de tusen hjem, og ikke på mottak, ikke i isolasjon, og ihvertfall ikke med fremmedfrykt og stigmatisering.

Nettmobbing #landsbyen

Det finnes et ordtak som sier at det kreves to for å skape et barn, men en landsby for å oppdra dem. Når det gjelder fenomenet nettmobbing har landsbyen ofte vist sin støtte til de rammede, både gjennom fakkeltog, appeller og kurs og gud vet hva.  Dessverre viser det seg at det ikke klarer å få en slutt på uvesent, og derfor må vi foreldre på banen.  Denne saken fant jeg på Fb i dag:

http://www.ba.no/nyheter/nett-truslene/politi/netthetsen-har-startet-igjen-plages-av-anonyme-profiler/s/5-8-157402

Denne frøkna har blitt plaget og hetset, og foreldrene vet ikke sin arme råd.  Der er det vi ANDRE foreldre bør begynne å ta tak.

Vi har et ansvar for hva våre håpefulle gjør, ikke bare mot seg selv, men også mot andre.  Har snakket med mange foreldre som ikke finner det viktig å overvåke barnas nettaktiviteter, og ikke heller snakker med barna om hva som er tillat, både i henhold til loven, men også på bakgrunn av vanlig folkeskikk.

Vi foreldre er ofte litt feige, og vil ikke sjekke avkommets mobil, pc eller nettbrett, litt kanskje fordi vi ikke vil ta en potensielt stormende konfrontasjon med dem angående tillit og personvern, men kanskje mest fordi vi har litt skylapper i forhold til egne barn.  I tillegg kan tenåringer være frådende, rødøyde hhormonstyrte monstre, som smeller med dører og roper og skriker. Jeg derimot, er voksen, og VET at litt støy ikke tar livet av noen, men nettmobbing kan!

«Mitt barn gjør ikke sånn!» Sikkert hovedsaklig rett i de aller fleste tilfeller, men NOENS barn gjør sånn… For ellers hadde ikke nettmobbing eksistert!  Jeg stoler på mitt barn, men jeg tillater meg også å sjekke, ta stikkprøver med ujevne mellomrom, og jeg forlanger å kunne ha tilgang til barnets passord og brukernavn til sosiale media, mail osv.  Hvis jeg ikke kan komme inn, blir nettet inndratt. Mitt hus, mine regler!

Nå er det ikke sånn at jeg overvåker konstant, men jeg synes det er greit å ha muligheten til å drive en viss form for kontroll. På samme måten som jeg gjerne vil hilse på foreldrene til kompisene, kjenne litt til de andre foreldrene i klassen, vite hvem som bestyrer ungdomsklubben,og hvem barnet henger med på skolen.  Det handler ikke om overvåkning, det handler om foreldring.  Og jeg kommer til å foreldre avkommet mitt til han spyr av det, om jeg må!

Når jeg sjekker nettaktiviteten, er det like mye for å se at han ikke BLIR mobbet, som for å se at han ikke mobber andre.  I tillegg har vi snakket om VERDIER, til han ruller med øynene, oppgitt erklærer at han er snill gutt, og at jeg bør stole på ham. Og det gjør jeg. Men jeg husker også på at han er et barn, med den mangelen på impulskontroll som det innebærer.

Så til tross for at mitt barn syns jeg er en superheks som sjekker og maser, så syns jeg faktisk at jeg er i min fulle rett til å sjekke, til å avdekke om det skjer uheldige ting på nett, ikke bare som kan ramme ham, men også andre barn.  Selv om han har mer og mer krav på et privatliv, så er det kanskje ikke lurt med et fullstendig frislipp av aktivitet heller.  Og når risikoen for å bli knepet i uønskede aktiviteter er til stede, så legger det kanskje et filter mellom skrivefingre og tastatur?

Det finnes sikkert dem som syns jeg invaderer mitt barns privatliv med mine handlinger, men husk: Jeg er en del av landsbyen til ditt barn. Vil du gro deg baller, og være en del av landsbyen til mitt?

Demokrati og latskap!

Det har vært kommune og fylkestingsvalg. Dette burde være en gledens dag, der alle norske statsborgere får lov å tilkjennegi hvilke folk og partier som skal lede samfunnet i de neste fire år. Men likevel er det mange som bare driter i å bruke denne retten! Hvorfor gjør dere det?

I forskjellige kommentarfelt kan man lese at «jeg gidder ikke, for det betyr ikke noe likevel hva jeg stemmer på.» Men det GJØR det. Om du opplever at din stemme ikke teller, er det ikke en løsning å bare surke i sofaen. Om du stemmer, så har du sagt din mening, og om mange nok er enig med deg, så kan det faktisk gi utslag.
«Jeg er ikke enig med noen partier» Nei, DET kan så være, men da får du finne ut hva som er viktigst for deg, og stemme ut i fra det. Det er urealistisk at du er enig i absolutt alle saker og fokusområder, men du har da garantert NOE du bryr deg mer om enn andre ting? Eldreomsorg? Flyktningepolitikk? Skoler og barnehager?

Det representerer faktisk et demokratisk problem at under 60% velger å bruke stemmeretten sin. Et fungerende demokrati er avhengig av at folket sier sin mening, gjennom valg, eller annet politisk arbeid. Hvis vi frie mennesker velger å bare la det skure, så risikerer vi faktisk at ytterliggående grupper kan mobilisere og skaffe seg reell makt! Om du ikke ønsker et «islamsk styre med sharialover» så bruk stemmeretten din for svarte! (Joda…har sett det argumentet brukt….)

Når ordføreren i min hjemby har fått 70% av stemmene, så er det faktisk bare 35% av byens stemmeberettigede som har bestemt det.. Med en valgoppslutning på 55% så kan ikke dette sies å representere byens befolkning godt nok. Men det er innbyggerne som har brydd seg, som fikk noe å si, og du som ble hjemme: Æda bæda, og hold kjeften din igjen om du har lyst til å sutre over kommunestyrets beslutninger. Du sa ikke din mening, så bare finn deg i at det ble som det ble. I små kommuner kan faktisk de ekstra ti stemmene utgjøre en forskjell i kommunestyrets sammensetning!

Om du ikke stemmer fordi du ikke vet hva du vil stemme på, så stem blankt. Det sender et signal, mer enn å bare holde deg hjemme. Da signaliserer du bare at du ikke bryr deg, og at du er dørgende lat. Fordelen med et demokrati er at folket får de lederne de velger, og hvis du ikke vil velge, så får du bare finne deg i at ting ikke blir som du vil.

Om du ønsker å få gjennomslag for dine synspunkter og verdier, så må du engasjere deg. I hvertfall nok til å stemme. Det er ingen politisk gjennomslagskraft i å sutre og sture hjemme, samt rive av seg giftige kommentarer i assorterte kommentarfelt…
Jeg skammer meg over at vi ikke er mer villige til å beskytte demokratiet. For det er nettopp det vi gjør ved å bruke stemmretten vår. Ved å stemme, signaliserer vi også at vi setter pris på å kunne ha en medbestemmelsesrett, og at vi bryr oss om den friheten den representerer.