Banken og meg…Del 3

Sannelig min hatt, jeg fikk faktisk telefon fra banken!  I jøssenavn, tenkte jeg, da den veldig blide mannen i andre enden presenterte seg som banksjefen!!!!  Jeg ble nesten litt svett, for jeg er ikke vant til å snakke med noen som har innflytelse.  Siden jeg ikke helt vet om han vil at jeg skal bruke navnet hans, så refererer jeg heretter til ham som Selveste Banksjefen, forkortet til SB.

”Du er visst ikke fornøyd med banken min du”,  sa han, og jeg sa at jo da, det stemmer vel akkurat det.  ”Kan du fortelle meg hva du er misfornøyd med da?” sa han.  Oh jess, tenkte jeg, nå skal jeg sannelig grille Selveste Banksjefen så mør at kjøttet slipper beinet, men så besinnet jeg meg.  SB var jo faktisk interessert i hva som plaget meg, og mer enn villig til å svare på spørsmål.

 Jeg bestemte meg for å la det stå til. Hvorfor er det sånn at jeg har råd til å betale utgiftene mine, men ikke råd til å få det enklere økonomisk, spurte jeg. ”Tja” sa SB, det er mange faktorer som spiller inn, betalingsevne, betalingsvilje, sikkerhet, inntekt og så videre”  Jaha, sa jeg, jeg VIL jo betale gjelda mi, jeg vil jo gjøre det bedre for meg selv, hvorfor kan jeg ikke det????? Greit at jeg ikke tjener allverdens, men jeg klarer jo å betale for meg allerede, og huset mitt er ikke belånt til pipa????   ”Sånn her er det” sa SB, ”banken din tar ikke over kredittgjeld sånn helt uten videre.”  Jamen, sa jeg, er vel bedre om jeg har lån med sikkerhet, enn usikrete forbrukslån???(jeg brukte de fineste bankordene jeg kjenner, for det må man når det skal høres ut som om man har peiling)  ”Jooooo,” sa SB, det er vel det….. Jeg hadde fortsatt en masse greier jeg vile ha svar på, men BS hadde det litt travelt, og det hadde egentlig jeg også.Han foreslo et møte på hans kontor i neste uke, der vi kunne snakke om alle disse bankgreiene som jeg ikke skjønner logikken i.  

Jeg takket pent ja, for det er veldig flott å få audiens hos Selveste Banksjefen, og jeg tenker at om det er NOEN som skal kunne forklare dette så jeg skjønner, så er det han!   Dessuten er han sikkert veldig travelt opptatt, for han har mange penger å holde rede på, så jeg er egentlig litt smigret over at han i det hele tatt gadd å ringe meg.

Planen er som følger, og shhhhhh, ikke et ord til SB, for da faller hele greia i fisk.

1. Spør om å få lån.

2. Få et skikkelig svar på hvorfor jeg ikke får lån.

3. Få en redegjørelse på om jeg er fattig eller rik.

4. Finne ut hvor mye penger jeg MÅ tjene for å få lån.

5. Eventuelt……

Og det er HER, kjære leser, under punkt 5, at jeg trenger litt assistanse…..

Mange har ringt meg med samme historie som meg, mange har prøvd å komme med gode råd, og én ville kjøpe meg for en ukjent sum.( Vedkommende gris, her er svaret ditt forresten: Pffffffffffffffffff og æsj! )

 Hva ville DU spurt Selveste Banksjefen om hvis du skulle i møte med ham?  Post gjerne DINE spørsmål i kommetarfeltet rett under her, for nå har vi sjansen! 

Reklamer

Banken og meg…Del 2

Fikk i dag følgende henvendelse fra banken min som svar på mitt innlegg fra i går:

 Hei, Trine! Vi kan dessverre ikke diskutere detaljer i kundeforhold her på Facebook. Når det gjelder kreditt og lån, gjør vi alltid individuelle vurderinger. Derfor blir det vanskelig å bruke Facebook for å forklare hva banken tenker. Jeg har nå snakket med banksjefen i lokalbanken din, som tar direkte kontakt med deg. På denne måten håper jeg du får den informasjonen du ber om.

Mvh Morten, kommunikasjonsavdelingen

Jeg venter nå superspent på at bankmenneske nr 2 skal forklare, en gang for alle, om jeg er rik eller fattig:)

Banken og meg….

Var i banken for økonomisk rådgiving, for det er en aktivitet som visstnok skal gi voksenpoeng.  Ble jeg noe klokere av det?  Knappast.

Jeg kom inn i banken glad og fornøyd, vel vitende om at jeg faktisk har saker og ting på stell, ingen betalingsanmerkninger, og et langvarig kundeforhold med min nåværende bank.  Tenkte fornøyd på hvor mye smartere jeg ville være i stand til å forvalte det lille jeg har etter å ha blitt undervist litt av en som KAN penger, for det kan man vel når man jobber i bank? I tillegg tenkte jeg så lurt, at om jeg utvidet huslånet mitt med ca 50000 ville jeg kvitte meg med småkreditter tatt opp i et  uheldig øyeblikk, og få det enda bedre:)

Etter en kjapp gjennomgang av mine lån og kreditter ble det raskt klart at det jeg trodde var å ha ting på stell faktisk ikke har noe å gjøre med bankens oppfatning av begrepet «på stell». «Du har altfor høy gjeld» sa dama, «også tjener du AAAALTFOR dårlig, du har ikke råd til dette!»  Hm, repliserte jeg, jamen…???? Jeg betaler da på alt dette NÅ, og det går da greit, ikke er jeg sulten, og ikke er strømmen stengt og ungen mangler da ingenting?????   «Er ikke sånn det fungerer», sa dama…»du har for lite igjen når rubb og stubb og mat og alt sånt er betalt.»  Åhå, sa jeg da, men er det så viktig å ha masse penger igjen når du har betalt for alt du trenger og vil ha da?  «Jada, sa dama, «du må ha minst 2500 igjen hver måned, ellers har du ikke marginer.»  Jaha, sa jeg da, men hva er det de marginene liksom skal dekke da, siden alt er betalt allerede, så er det vel ett fett om jeg ikke kan bolse bort 2500 pr mnd???  Nå begynte jeg å ane skikkelig uråd skjønner dere….  Dama sa:» Sånn er det bare, ikke noe å gjøre med!  Du har ikke råd til alt dette.»   

Jaja, tenkte jeg, mens jeg slukøret så på damas dataskjerm der den grimme sannheten om min fattigdom lyste mot meg.  Da er det vel sånn at jeg ikke har penger likevel da…. Selv om denne utvidelsen av huslånet mitt ville koste meg snaue 150 kr ekstra pr mnd, og spare meg for ca 2000 i utgifter pr mnd, så hadde jeg faktisk ikke råd til det….   Dette skjønte jeg ingenting av, men dama sto på sitt, «du har ikke betalingsevne, og gjeldsgraden din er altfor høy!!!!»      Ok, sa jeg, da får det bare være som det er da, for jeg har ike råd til å få det lettere økonomisk…..  «Ja det må vel det» sa dama, «men du…du har en veldig dårlig livsforsikring, har du tenkt noe på det?»  Nei, sa jeg, trodde den var helt ok siden den er kjøpt i DIN bank??  «Du må absolutt tenke på det» repliserte kvinnemennesket, «Vi har et forsikringsprodukt som ville sikre deg myye bedre i forhold til sykdom og skade, her la meg vise deg»  Kvinnfolket bladde opp forsikringsskjermen, la inn alle mine data, og kom opp med en forsikring til over 600,- pr mnd som visstnok skulle være et absolutt minimum av hva jeg burde ha, en dame i min alder osv….  Jamen herregud da vel, sa jeg, du har jo akkurat fortalt meg at jeg ikke har råd til å leve som jeg gjør engang, hvor mener du jeg skulle hente penger til å betale dette her fra da?  Kjerringa så lenge på meg og sa»Vi i banken syns det er viktig at alle våre lånetakere har gode forsikringer»   

DA reiste jeg meg og takket for absolutt ingenting, og tusen helvetes takk for at jeg nå vet at jeg er nær konkursens rand, for det hadde jeg VIRKELIG ingen aning om før det hersens kjerringkreket i banken gjorde det tindrende klart for meg.

Så siden jeg er så helvetes blakk, tasset jeg en tur på NAV, for jeg har hørt at de ihvertfall har et ansvar for å hjelpe nødstedte alenemødre.  Man kan sikkert si mye om NAV, men tydelige DET er de ihvertfall.  Etter en kjapp samtale fikk jeg min forvirring bekreftet:  Du tjener altfor godt, og klarer deg selv, pell deg ut herfra og neste værsågod!

Så nå skjønner jeg ingenting, er jeg fattig eller rik, er jeg blakk eller selvforsørgende? 

Er bare veldig oppgitt……

Tja…

Fikk i dag en «invitasjon» fra en høyskolelærer om å være med å bidra på en blogg. Sikkert artig det, tenkte jeg, selv om invitasjonene bar mer preg av å være tvang, for vil du ikke-så skal du-for ellers får du ikke ta eksamen-aktig….   Jojo, nå er det engang sånn at verden er smekkende full av greier man ikke VIL være med på, og ting man MÅ være med på og alt anna som man bare blir med på fordi man ikke skjønte sitt eget beste.  Så om jeg nå er tvunget med på å blogge om kreativitet og hva det skal liksom være, så betyr det ikke at jeg bøyer meg for konformitet og akademika.

Som motvekt til denne påtvungne blogge-greia, så lager jeg derfor min helt egne frivillige blogg…. Denne trenger ikke ha noe spesifikt sjanger-eller temaorientert innhold, og er således nesten som ventil å regne.  Her kan jeg være fri til å lufte mine mest usaklige tanker, og minst gjennomtenkte argumenter i saker som strengt tatt ikke vil sette dagsorden på noe som helst slags vis.

I dag vil jeg faktisk snakke om kreativitet.  Helt av meg selv!  Hva er kreativitet, EGENTLIG?  Er det å finne dustete argumenter for hvorfor det ikke er OK å legge ut selfies med tilhørende duckfaces, eller er det et utslag av kreativitet når man finner på fikse navn til disse uhyrlighetene som alle og enhver har en mening om?  Nyskapte ord er faktisk riktig fasinerende, for de beskriver hav som opptar folkesjela….  Selfies, duckface og naving er ord som kom med i språket vårt de siste to årene, og er nå implementert som egne begreper, sosialt og kulturelt.  Sinnablogger og rosablogger likeså.  I kreativitetens navn kommer jeg herved med et nytt begrep:  OPPGITTBLOGGER…

Jeg er en oppgittblogger.  Jeg blir ikke sint over urettferdigheten i at rosabloggerne er pene og søte og opptatt av ytre skjønnhet og kapitalistiske verdier, ei heller sint over at andre mammaer har vellykkede barn og rene velstelte hjem, og jeg blir ikke sint over at noen er så frekke at de legger ut bilder av seg selv der de ser fabelaktige ut fire dager etter en fødsel.  Jeg blir bare oppgitt.

Jeg er heller ikke spesielt opptatt av alle disse jåle-greiene som fyller rosablogg etter rosablogg, gir faen i helvete i om håret er flott, eller om det tyter ut en bitteliten skinnfold her og der, eller om jeg har fått et nytt grått hår eller linje i fjeset. Blir bare oppgitt over at jeg ikke kan få forfalle i fred og ro uten alt dette maset om hvordan alle mine skraper kan repareres…   Så oppgitt….

Egentlig så er det mye som gjør meg litt matt, men mest av alt blir jeg matt over hva jeg selv tenker, og hvor fantastisk inkonsekvent jeg er i de aller fleste saker.   For eksempel:  Jeg mener oppriktig at mine ryker og linjer er et gode, og viser at jeg eldes med verdighet. Det kunne ikke falle meg inn i månelys å ta verken Botox eller retyetelleranna i ansiktet for å se ut som om jeg er yngre. Samtidig svir jeg av tusenlapper på antirynkekrem med serum og lurium og gud-vet-hva, for å «ta vare på huden min».  Om jeg ikke syns det var så viktig, så hadde det sikkert gått helt fint med en tube spenefett og et såpestykke av hvilket som helst merke, men neida…Decleåååår skal det være, til en milliard pr boks, og dette virker helt logisk på meg.  Og da blir jeg oppgitt…igjen.

Merker nå at jeg ikke egentlig hadde så lyst å snakke om kreativitet likevel…  Mer opptatt av å bruke kreativitet, og litt oppgitt over at jeg ikke klarte å holde på en tankerekke i fem minutter engang…  Kanskje er det akkurat det som kjennetegner det kreative mennesket?  Eller er det et utslag av utålmodighet med å drøfte kreativitet som akademisk begrep?  Kanskje er det sånn at kreativitet er en grunnleggende egenskap hos oss alle, også verken vil, eller kan vi kjenne den igjen på et bevisst plan?  Kjenner jeg blir oppgitt…atter n gang.