Fikk i dag en «invitasjon» fra en høyskolelærer om å være med å bidra på en blogg. Sikkert artig det, tenkte jeg, selv om invitasjonene bar mer preg av å være tvang, for vil du ikke-så skal du-for ellers får du ikke ta eksamen-aktig….   Jojo, nå er det engang sånn at verden er smekkende full av greier man ikke VIL være med på, og ting man MÅ være med på og alt anna som man bare blir med på fordi man ikke skjønte sitt eget beste.  Så om jeg nå er tvunget med på å blogge om kreativitet og hva det skal liksom være, så betyr det ikke at jeg bøyer meg for konformitet og akademika.

Som motvekt til denne påtvungne blogge-greia, så lager jeg derfor min helt egne frivillige blogg…. Denne trenger ikke ha noe spesifikt sjanger-eller temaorientert innhold, og er således nesten som ventil å regne.  Her kan jeg være fri til å lufte mine mest usaklige tanker, og minst gjennomtenkte argumenter i saker som strengt tatt ikke vil sette dagsorden på noe som helst slags vis.

I dag vil jeg faktisk snakke om kreativitet.  Helt av meg selv!  Hva er kreativitet, EGENTLIG?  Er det å finne dustete argumenter for hvorfor det ikke er OK å legge ut selfies med tilhørende duckfaces, eller er det et utslag av kreativitet når man finner på fikse navn til disse uhyrlighetene som alle og enhver har en mening om?  Nyskapte ord er faktisk riktig fasinerende, for de beskriver hav som opptar folkesjela….  Selfies, duckface og naving er ord som kom med i språket vårt de siste to årene, og er nå implementert som egne begreper, sosialt og kulturelt.  Sinnablogger og rosablogger likeså.  I kreativitetens navn kommer jeg herved med et nytt begrep:  OPPGITTBLOGGER…

Jeg er en oppgittblogger.  Jeg blir ikke sint over urettferdigheten i at rosabloggerne er pene og søte og opptatt av ytre skjønnhet og kapitalistiske verdier, ei heller sint over at andre mammaer har vellykkede barn og rene velstelte hjem, og jeg blir ikke sint over at noen er så frekke at de legger ut bilder av seg selv der de ser fabelaktige ut fire dager etter en fødsel.  Jeg blir bare oppgitt.

Jeg er heller ikke spesielt opptatt av alle disse jåle-greiene som fyller rosablogg etter rosablogg, gir faen i helvete i om håret er flott, eller om det tyter ut en bitteliten skinnfold her og der, eller om jeg har fått et nytt grått hår eller linje i fjeset. Blir bare oppgitt over at jeg ikke kan få forfalle i fred og ro uten alt dette maset om hvordan alle mine skraper kan repareres…   Så oppgitt….

Egentlig så er det mye som gjør meg litt matt, men mest av alt blir jeg matt over hva jeg selv tenker, og hvor fantastisk inkonsekvent jeg er i de aller fleste saker.   For eksempel:  Jeg mener oppriktig at mine ryker og linjer er et gode, og viser at jeg eldes med verdighet. Det kunne ikke falle meg inn i månelys å ta verken Botox eller retyetelleranna i ansiktet for å se ut som om jeg er yngre. Samtidig svir jeg av tusenlapper på antirynkekrem med serum og lurium og gud-vet-hva, for å «ta vare på huden min».  Om jeg ikke syns det var så viktig, så hadde det sikkert gått helt fint med en tube spenefett og et såpestykke av hvilket som helst merke, men neida…Decleåååår skal det være, til en milliard pr boks, og dette virker helt logisk på meg.  Og da blir jeg oppgitt…igjen.

Merker nå at jeg ikke egentlig hadde så lyst å snakke om kreativitet likevel…  Mer opptatt av å bruke kreativitet, og litt oppgitt over at jeg ikke klarte å holde på en tankerekke i fem minutter engang…  Kanskje er det akkurat det som kjennetegner det kreative mennesket?  Eller er det et utslag av utålmodighet med å drøfte kreativitet som akademisk begrep?  Kanskje er det sånn at kreativitet er en grunnleggende egenskap hos oss alle, også verken vil, eller kan vi kjenne den igjen på et bevisst plan?  Kjenner jeg blir oppgitt…atter n gang.