Å banke eller ikke banke….

Fikk Telefon fra Dnb.  Selveste erkekonkurrenten til min såkalte bank.  De syntes det var skikkelig synd at jeg var så ulykkelig i selskap med Sparebank1, og ville ihvertfall snakke med meg for å finne ut om jeg virkelig er så fattig at jeg ikke kan hjelpes.  Ok, sa jeg, jeg vil gjerne ha en uttalelse fra en annen bank, så vi avtalte møte i dag kl 10.30.  

Jeg troppet opp i Dnb, nydusjet og fin, og ble møtt av en svært hyggelig dame, fikk kaffe og en stol å sitte i.  Jeg oppga alle de samme tallene til henne , både vedrørende inntekt og utgifter.  Den hyggelige damen regnet og regnet, og jeg ble litt matt. For hun hadde et pokerfjes uten like, og det gikk ikke an på noen måte å forstå hva hun tenkte.  Jeg derimot, tenkte FAEN, nå er alt håp ute, for det tenker man gjerne når man er en fattigfrans på laveste steg i samfunnet. Men så så hun på meg med et lurt smil.  Du, sa hun, jeg kan faktisk ikke med min beste vilje se at du ikke skulle klare dette her, vi gir deg lån vi!  Også smilte hun masse, og det gjorde jeg også, og plutselig ble alt så utrolig fint!   Tenk, jeg er RIK, rik nok til å ha huslån!  Helt selv, uten kausjonist, og uten å måtte be mine foreldre om hjelp!  Den hyggelige damen sa det som det er, at jeg ikke er veldig rik, og det kommer ikke til å være veldig mye igjen å spille på hest for når alt som skal betales er betalt.  Men hun mente at det hadde man vel ikke som nyseparert alenemorstudent, og sålenge jeg selv skjønte at jeg ikke er millionær, så skulle vel ikke det være noe i veien for å få lån.   Hun spurte meg hvilken begrunnelse min forrige bank hadde for å nekte meg hjelp, og så veldig forvirret ut da jeg sa at det var på grunn av manglende betalingsevne og høy gjeld.  Hun sa at riktignok hadde jeg ikke en fantastisk inntekt, men den var ikke urovekkende lav heller.  Og siden sikkerheta for lånet var god, og jeg faktisk kom til å ende opp med KUN ett eneste lån å betjene når hun hadde gjort sin jobb, så kom dette til å gå så fint. Jeg ble så glad at jeg kunne grått, for denne tilliten jeg nå ble vist, var så utrolig varmende, og hele min tro på framtida ble gjenopprettet med en eneste gang!  Og denne damen og denne banken trodde på meg!  Trodde på at jeg skulle greie dette! Jeg hadde ikke regnet meg bort, tallene mine var realistiske, trodde på at det gikk å satse på meg!

Så nå er det bare å samle sammen alle papirer den hyggelige damen i DnB ville ha, og så er jeg i boks!  Nå får jeg anledning til å klare meg selv, med hodet høyt hevet, og gjenopprettet verdighet! Den hyggelige damen har ordnet det sånn at jeg faktisk får innfridd all smådilldall-gjeld, og kommer til å sitte igjen med kun huslånet.  Jeg kommer til å betale ca 400,- kr mer pr mnd i huslån, men har spart en utgift på ca 2000,-  Ergo er jeg faktisk 1600- bedre stilt pr mnd enn før… men først og fremst er jeg fri!  Det den hyggelige damen i den hyggelige banken DnB har gjort for meg i dag, er mer enn å være min økonomiske samarbeidspartner.   De har gjort seg til mine venner, som var villige til å stille opp, og ha tro på meg.  Riktignok en kjøpt og betalt venn, men vennskap skal aldri undervurderes.  Min nye bank og jeg, vi skal gå en lys framtid i møte sammen. Hånd i hånd, lomme mot lomme.  Og jeg er glad!

Til min gamle bank har jeg bare dette å si…   Snakkast….NOT!  

Reklamer

Pent brukt bank byttes mot ny!

Så kjære Sparebank1…  Da kom brevet som jeg egentlig visste jeg kom til å få…   Du vil ikke være med å hjelpe meg inn i min nye tilværelse. Du ser meg som et risikomoment som ikke skjønner mitt eget beste.   Du forteller meg at jeg må klare meg selv som best jeg kan, enda jeg ikke har bedt deg om mye.  Du påstår med din avvisning at jeg er uansvarlig og ikke kan håndtere penger.  Men DET kan jeg.  Jeg forstår hvilke utgifter som må betales, og hvilke som må kuttes om man ikke har god råd.  Jeg har vinket adjøss til restaurantmiddager, kvelder på byen, nye klær til meg selv.  Jeg har utbetalt bil, jeg har gjeldfri bedrift, studier,og jeg prøver bare å starte på nytt alene.   Min sikkerhet er god, faktisk så god at det ikke engang ville nytte å ha kausjonist… 

Jeg søker herved ny bankforbindelse som faktisk vil se meg som et menneske og ikke en risiko, som er villig til å låne meg det jeg trenger for å kunne starte et nytt liv alene med siste rest av verdighet i behold.  Det kjennes som et fantastisk nederlag å måtte spørre mine gamle foreldre om hjelp, når jeg faktisk er 40 år…Det er uverdig å ikke kunne få såpass tillit etter et så langt og lønnsomt kundeforhold.  Det er skremmende at du vil sette meg 15 år tilbake i økonomisk forstand, fordi du ikke tror du kommer til å få pengene dine.   Du var alltid supervillig til å kaste penger etter meg da du mente jeg hadde det bra.  Nå har jeg det alt annet enn bra, både på det personlige og økonomiske planet, men økonomien min er faktisk ikke så elendig som du med dine budsjetter og SIFO-modeller og alt mulig skal ha det til. Om jeg får skikkelig orden på økonomien, så kommer det til å være mye lettere på det personlige plan også.     Det er ikke rare lånet det er snakk om, og jeg har et hus å stille i pant.  Så kom igjen:  Skandiabanken?  DnB?  Andre?    Vil dere ta en utfordring, og kanskje en sjanse på et langt og lykkelig forhold med meg?  

Det den nye banken min vil få er en damekunde med bein i nesa, vilje til å betale lånene sine, arbeidsevne og ikke minst arbeidsvilje, ryddig økonomi og evne tll å kutte kostnader der det går.  Det den nye banken min får, er et langvarig og lønnsomt kundeforhold. Selv om det er trangt akkurat nå, så kommer det til å bli bedre….MYE bedre.  Jeg tenker langt fram, og jeg vil gjerne ha en bank som er villig til å se at jeg SKAL klare meg, jeg VIL klare meg, og jeg betaler min gjeld.  

Så Sparebank1, når jeg forlater deg, så kommer jeg ikke tilbake.  Jeg finner en ny partner, og da har du sett meg for siste gang. Jeg er ikke sint…bare veldig veldig skuffet.

Til min dyrebare….

Det ble liksom ikke oss likevel….Husker da vi møttes,og alt stemte, og jeg visste at jeg skulle bli gammel sammen med deg.  Du var komfortabel, du var den som gav meg ly og støtte når verden gikk meg i mot, du var varm og trygg, og du var liksom alltid bare der. Den som alltid skulle være der…  

Det ble lagt planer…langsiktige planer, om å bli kvitt uønsket gjeld, om å ha gjeld på de tingene som virkelig betydde noe.  Vi skulle bli gamle sammen, du og jeg, vi skulle aldri svikte hverandre.   Men så ble det ikke sånn.

Nå er det ikke mere. Det er ikke komfortabelt lenger. Alle planer som var lagt er borte.  Hva var det som gikk så fryktelig galt?  Hvor var det vi sviktet hverandre så det vi hadde sammen plutselig ble verdiløst? Var det hverdagen som tok oss, og alle de små tingene som ble så belastende at vi ikke kunne gå videre sammen?  Var det mangel på vedlikehold, og den naive troen på at alt bare kunne fortsette seg uten å gjøre en innsats?   Så jeg ikke at dine behov endret seg, og at mine også gjorde det?  Hvorfor ble ikke signaler på at vi ikke var på samme kurs tatt alvorlig?  

Det er lett å være etterpåklok, nå når alt er over.  Lett å peke på hva som skulle vært gjort annerledes.  Lett å se hva som ikke passet lenger, lett å skjønne hva som gav forholdet vårt dødsstøtet.  Men det er ikke lettere å bære av den grunn…

Vi hadde det bra, du og jeg, helt til det ble klart en dag at vi faktisk ikke hadde mer å gi hverandre.  Og i dag er dagen da jeg tar farvel med det livet vi hadde sammen.  Jeg skal gå videre alene, det blir aldri noen som deg, men det kommer til å være andre i livet mitt. Det kommer til å gå greit, selv om det er med sorg i hjertet at jeg lar deg gå.

Så min kjære gamle lenestol: Du er skitten og revnet, skjev og skakk, og du er ikke komfortabel lenger.  Skulle gjerne trukket deg om, men du er på en måte blitt for stor, og du lukter ikke så godt lenger. Dessuten har hunden tygget på deg, og stoppen tyter ut. Fothvileren spretter ut i tide og utide, og det får folk til å skvette. Jeg har elsket deg, og kommer til å huske deg, men nå er det på tide at du forlater stua mi.  Takk for alt du har vært.  

PS: Jeg beholder hunden….så ingen stoler er trygge…

VenteVenteVente….

Nå er det gått mer enn en uke siden jeg snakket med Selveste Banksjefen…  Begynner å mistenke at han har glemt meg bort.  Det er vel ikke uventet ettersom banksjefer generelt nok er et travelt folkeferd.  Jeg har ihvertfall fått bekreftelse fra banken at jeg ihvertfall er rik nok til å beholde den økonomien jeg allerede har ihvertfall….Det er da noe…

Men nå er det helg.  Mange skal ut på byen , og enda flere skal ikke det.  Når man skal på byen er det visse ritualer kvinner må igjennom.  Det første er greit nok forsåvidt: Dusj.  Bortsett fra at man som kvinne må sørge for at ethvert tilløp til kroppshår skal bort. Alt unntatt hår oppå hodet og øyenbryn skal vekk!  Litt av øyenbrynene også forresten, men kan da ikke ha to viltvoksende buskas over øynene….(Au..og JA, det gjør vondt å pelle hår ut av fjeset ett for ett…)  Om man er sånn ca vanlig utstyrt med kroppshår burde hele seansen med dusj og hårfjerning ta ca en halvtime.

Det andre er fuktighetskrem.  En for øyeparti, en for fjes og hals, en for føtter, en for hender og en for resten av kroppen, og så den for albuer.  Dette burde ta 15 min om man er relativt dreven, og har god orden på badet.Vi kvinner er dumme sånn, vi kjøper svinedyre produkter som skal fjerne alle former for fett i huden, og så kjøper vi et ENDA dyrere produkt som skal få fett tilbake i huden igjen…Hvorfor?  Fordi vi kan!

Så er det hår.  Skum, olje(type dyr olje…)føneføneføne, bli misfornøyd, stikke hodet under vasken og start på nytt… SprayeSpraye til man har hardt hår. Burde beregne ca en halvtime på dette. Bortsett fra at det som regel tar lenger tid enn det.  Hvorfor? Fordi vi er stygge og fæle på det flate helvetes flisete håret som aldri vil ligge sånn som det skal…Grrrrr!!!!

Klær…..Det tar ca 20 min å rote igjennom to kubikkmeter med ingenting å ha på seg, før man gir opp, gråter en skvett, og gir opp.  Vurderer å ha på det samme som forrige gang vi var ute, men det går jo ikke.  Hvorfor ikke? FOR AT DET IKKE GJØR DET VEL!!!!!!

Sminke.  Grunning, mellomsjikt og toppstrøk på fjes for å glatte og korrigere feil og ujevnheter som ingen egentlig ville sett uansett.  All evighet med blyanter og diverse skyggefarger for å få øyne som sier «kom-og-ta-meg»  Leppestift, to strøk, før man husker at man har glemt å pusse tenner. Fjern leppestit, puss tenner, ta på leppestift igjen. To strøk.

Klær…igjen, leting, prøving, feiling, helt til man endte opp iført akkurat det samme man hadde på seg sist man var ute.

Sko.  Ingen sko som passer til antrekket, for de skoene man hadde på seg sist ligger i drosja i en plastpose, og er derfor utilgjengelige. LeteLeteLete…Tilslutt finner man dem likevel, i gangen, og så er man klar.

Ringe drosje, går fort, merkelig nok.

Smykker.  Glemmer alltid det, og må snu å løpe inn etter øreringer mens drosja venter. Finner ikke dem vi ville ha, og griper noe annet i desperasjon, legger dem i håndveska.  Glemmer håndveska og må løpe inn atter en gang…

Sånn omtrent er det kvinner gjør det før en tur på byen.  Så vet du det.  Hvorfor? Fordi det bare ER sånn!

Selveste Banksjefen og meg…

I går var jeg i banken igjen.  Ble møtt av en svært hyggelig og velkledd mann som presenterte seg som Selveste Banksjefen.  Fikk kaffe, og vi fant et kontor å sitte i .  Eller, egentlig mer en liten glasskube, samme som ved siste møte, symbolsk nok. Jeg hadde kledd meg som en voksen, og tatt på meg mitt beste nå-skal-vi-være-seriøse-her-ansikt, og var egentlig riktig optimistisk.   SB hadde sett på alle mine papirer, snakket med saksbehandleren jeg hadde sist, og hadde rimelig klart for seg hva jeg ville, tror jeg.

Vi snakket om betalingsevne(Det må man ha, altså penger til å betale for seg+litt)

-Betalingsvilje, altså hvorvidt man evner å ha magemål når man skal låne penger, og hvorvidt man faktisk har som misjon å betale for seg.  Personlig har jeg alltid betalt for meg, og har ikke noen anmerkninger av noe slag i så måte, og han innrømte et de alltid hadde fått det de skulle ha av meg i alle år.

-Sikkerhet.  Her var vi enige om at sikkerheten min er god.  Så det ville ikke være nødvendig å pante min gamle far og halve slekta forøvrig, for det ville ikke utgjøre noen forskjell.

Men så kommer vi til det som er vanskelig.  Jeg er faktisk fattig.  Så fattig at jeg er en risiko.  Så fattig at banken muliggens ikke tør å satse på at jeg skal klare å gjøre opp for meg.  SB skulle ta saken opp til vurdering, sa han, men han var ikke villig til å love meg noe som helst.  Selv om det kun er snakk om fattige hundrelapper i økte huslånskostnader.

Kredittgjeld kunne jeg stort sett se bort ifra, for banken har muliggens ikke tillit til at jeg ikke bare skaffer meg nye kreditter når de gamle er gjort opp.  Skjønner vel egentlig det når jeg ser i mailboksen min hvor mange blankolån, kredittkort og øvrige forbrukslån jeg kan få bare med å klikke her….  Selv om jeg personlig ikke ser dette som en løsning, skjønner jeg at det er lett å falle for fristelsen når tilbudene er så mange.

Forsikring må man ha! sa SB, ihvertfall må man tenke på det, og vite om at det er lurt.  Men han forsto at det kunne virke merkelig å bli tilbudt et produkt når man nettopp har fått beskjed om at man er blakk.  Men han skal ha poeng for at han sa dette var policy, og ikke en saksbehandlers feil.

Når jeg ser på mitt budsjett, så ser jeg at det er trangt. Som eneforsørger har men ikke nødvendigvis flust med penger. Men ser også at SIFO-tallene som banken har lagt til grunn for min husstand ikke stemmer overens med mitt forbruk.  Jeg ser også hvor jeg har mulighet til å knipe inn, og hvor jeg må bruke mer. Så her er det bare å håpe på at banken min ser at de vil gjøre min økonomi MER sårbar ved å avvise meg, og at det faktisk er i deres beste interesse også at jeg klarer meg selv på best mulig vis.  Jeg kan selvfølgelig selge huset, og leie meg en leilighet til ca det dobbelte av hva jeg har i boutgifter i dag.  Jeg kan selge bilen, som er relativt ny, og sikkert kommer til å vare i mange år enda, og kjøpe meg en gammel skrabb, som kommer til å bryte sammen innen to mnd og koste mer enn den er verdt å få reparert…

Så er jeg noe klokere?  Både ja og nei egentlig……   Jeg hører hva banken sier om sine vurderinger om meg som økonomisk objekt, jeg hører hvordan banken vurderer for og imot om jeg er et risikomoment, jeg hører bankens prioriteringer.   Og jeg har fått svar.  I banksammenheng er jeg fattig.  Innenfor NAV er jeg rik nok.  Jeg ser at banken prøver å se meg som et menneske, men ikke riktig får det til.   Kanskje har den glemt hvordan, eller kanskje er det ikke så viktig?   Men det ER viktig..for meg betyr det masse ihvertfall….Og jeg gir skinnflatt faen i at banken har tapt masse penger på utlån, for de har ikke tapt fem øre på meg. Så jeg har faktisk bidratt til årets rekordoverskudd.

Men vil banken låne meg penger?  Ingen anelse overhode.  Forbereder meg på at de kommer til å si nei.

Hvis ikke de vil hjelpe meg, så har jeg uansett vist at jeg klarer meg selv allerede, og da banken, må du huske dette:

En dag blir jeg ferdig å studere. Det er ikke lenge til faktisk…Ca 18 mnd….  18 avdrag altså…  Og da akter jeg å tjene penger.  Masse penger.  Faktisk så mye at du kommer til å ønske å beholde meg til evig tid.  Når jeg er kommet dithen at du vil ha meg igjen, DA har jeg tenkt å gjøre det slutt med deg.  For når jeg ikke trenger deg lenger, skal jeg huske det om du hjalp meg når jeg trengte det, eller dyttet meg vekk.   Opp til deg.

Banken og meg del 4

Jeg har tenkt mye på banken min de siste dagene.  Ikke alt har vært like pent, innrømmer det, men noe bra har det da vært.

Jeg fikk min første bankkonto i dåpsgave fra min Gudfar, 25 desember 1973.  Denne kontoen er fortsatt i bruk, den dag i dag. Jeg husker stoltheten og den litt høytidelige stemningen som preget bankbesøket, når en liten frøken skulle innom en gang i året for å tømme den grønne globus-bøssa med gullfaget emblem.  Stoltheten over å få bankboka tilbake fra kassereren, med et blunk, og ny saldo, skrevet med blå kulepenn. Har forresten bankboka enda….    Husker hvor flott det var å kunne sette inn litt og litt, bursdagspenger, penger tjent på småjobber, og kunne se at summen økte   120 kr….145kr….250kr…

Husker  da jeg fikk lønnskonto.  13 år gammel, og med min første lønning på konto var det ingen grenser for hvor langt man kunne nå.  Og da jeg tok mitt første lån…35000,- til å kjøpe min første motorsykkel.  Og da jeg fikk lån til å kjøpe egen bolig, og da jeg åpnet  bankkonto i samme bank til barnet mitt.

Det slo meg at banken min hadde trofast fulgt meg gjennom alle disse begivenhetene i livet, mange store øyeblikk var blitt til , uten at jeg så dem klart før etterpå.  Alle de tingene jeg husker med glede og stolthet har banken min vært med på, gjennom 40 år.

Kjære banken:  Når var det du sluttet å se meg som et menneske, med håp, drømmer og visjoner? Sluttet det litt da bankboka mi ble erstattet av et plastkort?  Når begynte du å se på meg som en lånesaldo og en rekke med kontonummer?  Var det kanskje den dagen navnet mitt forsvant, og jeg ble bedt om å oppgi fødselsnummer eller kontonummer for at du skulle kommunisere med meg?  Eller var det den dagen du ikke lenger hadde en kasserer jeg kunne snakke direkte med når jeg skulle sette inn penger eller gjøre et uttak?  Var det den dagen alle menneskene som utgjorde kjernen i den identiteten du hadde i mitt sinn, ble erstattet av irriterende automater?

Eller var det den dagen du begynte å se meg som en risiko?  En risiko mot dine interesser…En risiko mot Guden Overskudd….  Selv om du skal få problemer med å vise at du har tapt så mye som femti øre på meg på 40 år…

Jeg er skuffet over deg, banken, som har sluttet å se meg som et menneske, og jeg er skuffet over at du er blitt en institusjon av utelukkende kapitalinteresser.  Jeg er skuffet over at du, som har stått ved min side og jeg ved din, nå når jeg har truffet en kneik, ikke lenger vil ha meg.  Jeg har villig delt alle mine gleder med deg, og nå når det ikke er noen glede å dele, så vil du ikke se dette mennesket, som faktisk har vilje til å klare seg selv, men trenger at noen har tro, og vilje til å satse på meg.

Dette gjelder nok ikke bare deg, banken min, det gjelder nok dine artsfrender også. Dessverre. For oss som fortsatt er mennesker.

Vi møtes til uka, jeg har strakt ut en hånd til deg, og jeg håper du har vilje og engasjement nok til å gripe den.  For jeg er faktisk glad i deg enda, og er villig til å gi deg en sjanse til å være det du lovte meg da jeg var liten, også nå når jeg er blitt stor.

Å parkere eller ikke parkere,en pausefisk mens vi venter på telefon fra banken!

Storbyer har eksentrikere, småbygder har bygdetullinger.  Sånn har det alltid vært, og det forblir sikkert sånn til evig tid, eller til zombieapokalypsen kommer…Selv om noen hevder den allerede er kommet og har infisert alle med smart-telefon eller nettbrett.

Her i Hammerfest har vi noe som er helt sjeldent. Vi har ingen zombier, men vi har en parkeringsvakt som heter Goggen.

Han er en kultperson. Han er parkeringsvakt og eks-drosjesjåfør.  Han samler på bilder fra Hammerfest, har en imponerende samling faktisk, og har mange sterke meninger. Han er et eventyr til forargelse og glede, og uansett hva du mener om ham, er det umulig å være likegyldig.

Han har til og med fått egen FB-gruppe, Hvor er Goggen?

Den finner du her:            https://www.facebook.com/groups/169979786523254/

Så nå er det en drøss med Hammerfestinger som leter etter Goggen, ikke for å unngå bot, men for å ta bilde av ham å poste på FB!

Det er forresten enkelt å skaffe seg en parkeringsbot.  Det som er litt verre, er å finne seg et sted å skaffe den på!  I dag kjørte jeg rundt og rundt for å finne et sted som ikke koster 49 kroner for to timer, eller ligger så langt unna jobben at jeg må gå mer enn tretti  meter! Nå er det snart sånn at det ikke lenger lønner seg å jobbe, for parkeringsselskapet tar alle pengene mine!  Selv utafor treningssenteret er det dyrt å parkere! Nesten så man fristes til å la bilen stå hjemme neste gang man skal dit, for med medlemsavgiften og parkering, så er det så dyrt at jeg ikke engang kan gå å spise på gatekjøkkenet etterpå!  Du kan selvfølgelig bare GÅ eller ta bussen til jobben sier du…NEI !  Jeg er fra Finnmark!!!! Vi går IKKE! Såfremt det ikke er gåing for helsas skyld, og da gjerne med hund eller staver, eller veldig fort til bilen, fordi det er så innmari kaldt. Dessuten , om det var så himla sunt å gå, så hvorfor er det så mange sjuke tjukkaser som gjør det?  Alle som gikk skulle jo i teorien være både tynne og sunne?

Men Goggen…han går runden sin, hver dag.

Personlig lar jeg meg fascinere av mennesker som pusler med sitt, og ikke lar seg påvirke i nevneverdig grad av om folk er enig i alt du sier eller ikke.  Det er noe besnærende med denne Goggen, som smiler hver dag på jobb, enda han har en jobb de fleste av oss ville tygget av oss en fot og en arm for å slippe å ha.  Men Goggen er bare blid. Om det er storm eller stille, så spaserer han rundt med gule lapper til dem som fortjener det, og et advarende ord til oss som ikke fortjener det, og et evig fornøyd fjes.

Goggen: hva er hemmeligheten ?  Hvordan klarer du å være så komfortabel i eget skinn og så tilsynelatende fornøyd med livet og tilværelsen?

Jeg er misunnelig på Goggen.   Kjempemisunnelig faktisk…  Jeg vil også våge å si alt jeg tenker på, for så å gi faen i hva andre mener om det!  Jeg vil også være blid hele tida, og jeg vil også ha egen FB-gruppe.. Eller…nei det vil jeg ikke, for siden jeg er ofte er sint og gretten, ville det nok blitt en sånn Pass-Deg-For-Trine-gruppe, og DET er jo ikke koselig,  jeg ville sikkert bare bli lei meg, og enda litt mer grinete av det.  Og sikkert temmelig oppgitt, sånn i tillegg til fortvilelsen over å være bankerott….