Jeg har tenkt mye på banken min de siste dagene.  Ikke alt har vært like pent, innrømmer det, men noe bra har det da vært.

Jeg fikk min første bankkonto i dåpsgave fra min Gudfar, 25 desember 1973.  Denne kontoen er fortsatt i bruk, den dag i dag. Jeg husker stoltheten og den litt høytidelige stemningen som preget bankbesøket, når en liten frøken skulle innom en gang i året for å tømme den grønne globus-bøssa med gullfaget emblem.  Stoltheten over å få bankboka tilbake fra kassereren, med et blunk, og ny saldo, skrevet med blå kulepenn. Har forresten bankboka enda….    Husker hvor flott det var å kunne sette inn litt og litt, bursdagspenger, penger tjent på småjobber, og kunne se at summen økte   120 kr….145kr….250kr…

Husker  da jeg fikk lønnskonto.  13 år gammel, og med min første lønning på konto var det ingen grenser for hvor langt man kunne nå.  Og da jeg tok mitt første lån…35000,- til å kjøpe min første motorsykkel.  Og da jeg fikk lån til å kjøpe egen bolig, og da jeg åpnet  bankkonto i samme bank til barnet mitt.

Det slo meg at banken min hadde trofast fulgt meg gjennom alle disse begivenhetene i livet, mange store øyeblikk var blitt til , uten at jeg så dem klart før etterpå.  Alle de tingene jeg husker med glede og stolthet har banken min vært med på, gjennom 40 år.

Kjære banken:  Når var det du sluttet å se meg som et menneske, med håp, drømmer og visjoner? Sluttet det litt da bankboka mi ble erstattet av et plastkort?  Når begynte du å se på meg som en lånesaldo og en rekke med kontonummer?  Var det kanskje den dagen navnet mitt forsvant, og jeg ble bedt om å oppgi fødselsnummer eller kontonummer for at du skulle kommunisere med meg?  Eller var det den dagen du ikke lenger hadde en kasserer jeg kunne snakke direkte med når jeg skulle sette inn penger eller gjøre et uttak?  Var det den dagen alle menneskene som utgjorde kjernen i den identiteten du hadde i mitt sinn, ble erstattet av irriterende automater?

Eller var det den dagen du begynte å se meg som en risiko?  En risiko mot dine interesser…En risiko mot Guden Overskudd….  Selv om du skal få problemer med å vise at du har tapt så mye som femti øre på meg på 40 år…

Jeg er skuffet over deg, banken, som har sluttet å se meg som et menneske, og jeg er skuffet over at du er blitt en institusjon av utelukkende kapitalinteresser.  Jeg er skuffet over at du, som har stått ved min side og jeg ved din, nå når jeg har truffet en kneik, ikke lenger vil ha meg.  Jeg har villig delt alle mine gleder med deg, og nå når det ikke er noen glede å dele, så vil du ikke se dette mennesket, som faktisk har vilje til å klare seg selv, men trenger at noen har tro, og vilje til å satse på meg.

Dette gjelder nok ikke bare deg, banken min, det gjelder nok dine artsfrender også. Dessverre. For oss som fortsatt er mennesker.

Vi møtes til uka, jeg har strakt ut en hånd til deg, og jeg håper du har vilje og engasjement nok til å gripe den.  For jeg er faktisk glad i deg enda, og er villig til å gi deg en sjanse til å være det du lovte meg da jeg var liten, også nå når jeg er blitt stor.