I går var jeg i banken igjen.  Ble møtt av en svært hyggelig og velkledd mann som presenterte seg som Selveste Banksjefen.  Fikk kaffe, og vi fant et kontor å sitte i .  Eller, egentlig mer en liten glasskube, samme som ved siste møte, symbolsk nok. Jeg hadde kledd meg som en voksen, og tatt på meg mitt beste nå-skal-vi-være-seriøse-her-ansikt, og var egentlig riktig optimistisk.   SB hadde sett på alle mine papirer, snakket med saksbehandleren jeg hadde sist, og hadde rimelig klart for seg hva jeg ville, tror jeg.

Vi snakket om betalingsevne(Det må man ha, altså penger til å betale for seg+litt)

-Betalingsvilje, altså hvorvidt man evner å ha magemål når man skal låne penger, og hvorvidt man faktisk har som misjon å betale for seg.  Personlig har jeg alltid betalt for meg, og har ikke noen anmerkninger av noe slag i så måte, og han innrømte et de alltid hadde fått det de skulle ha av meg i alle år.

-Sikkerhet.  Her var vi enige om at sikkerheten min er god.  Så det ville ikke være nødvendig å pante min gamle far og halve slekta forøvrig, for det ville ikke utgjøre noen forskjell.

Men så kommer vi til det som er vanskelig.  Jeg er faktisk fattig.  Så fattig at jeg er en risiko.  Så fattig at banken muliggens ikke tør å satse på at jeg skal klare å gjøre opp for meg.  SB skulle ta saken opp til vurdering, sa han, men han var ikke villig til å love meg noe som helst.  Selv om det kun er snakk om fattige hundrelapper i økte huslånskostnader.

Kredittgjeld kunne jeg stort sett se bort ifra, for banken har muliggens ikke tillit til at jeg ikke bare skaffer meg nye kreditter når de gamle er gjort opp.  Skjønner vel egentlig det når jeg ser i mailboksen min hvor mange blankolån, kredittkort og øvrige forbrukslån jeg kan få bare med å klikke her….  Selv om jeg personlig ikke ser dette som en løsning, skjønner jeg at det er lett å falle for fristelsen når tilbudene er så mange.

Forsikring må man ha! sa SB, ihvertfall må man tenke på det, og vite om at det er lurt.  Men han forsto at det kunne virke merkelig å bli tilbudt et produkt når man nettopp har fått beskjed om at man er blakk.  Men han skal ha poeng for at han sa dette var policy, og ikke en saksbehandlers feil.

Når jeg ser på mitt budsjett, så ser jeg at det er trangt. Som eneforsørger har men ikke nødvendigvis flust med penger. Men ser også at SIFO-tallene som banken har lagt til grunn for min husstand ikke stemmer overens med mitt forbruk.  Jeg ser også hvor jeg har mulighet til å knipe inn, og hvor jeg må bruke mer. Så her er det bare å håpe på at banken min ser at de vil gjøre min økonomi MER sårbar ved å avvise meg, og at det faktisk er i deres beste interesse også at jeg klarer meg selv på best mulig vis.  Jeg kan selvfølgelig selge huset, og leie meg en leilighet til ca det dobbelte av hva jeg har i boutgifter i dag.  Jeg kan selge bilen, som er relativt ny, og sikkert kommer til å vare i mange år enda, og kjøpe meg en gammel skrabb, som kommer til å bryte sammen innen to mnd og koste mer enn den er verdt å få reparert…

Så er jeg noe klokere?  Både ja og nei egentlig……   Jeg hører hva banken sier om sine vurderinger om meg som økonomisk objekt, jeg hører hvordan banken vurderer for og imot om jeg er et risikomoment, jeg hører bankens prioriteringer.   Og jeg har fått svar.  I banksammenheng er jeg fattig.  Innenfor NAV er jeg rik nok.  Jeg ser at banken prøver å se meg som et menneske, men ikke riktig får det til.   Kanskje har den glemt hvordan, eller kanskje er det ikke så viktig?   Men det ER viktig..for meg betyr det masse ihvertfall….Og jeg gir skinnflatt faen i at banken har tapt masse penger på utlån, for de har ikke tapt fem øre på meg. Så jeg har faktisk bidratt til årets rekordoverskudd.

Men vil banken låne meg penger?  Ingen anelse overhode.  Forbereder meg på at de kommer til å si nei.

Hvis ikke de vil hjelpe meg, så har jeg uansett vist at jeg klarer meg selv allerede, og da banken, må du huske dette:

En dag blir jeg ferdig å studere. Det er ikke lenge til faktisk…Ca 18 mnd….  18 avdrag altså…  Og da akter jeg å tjene penger.  Masse penger.  Faktisk så mye at du kommer til å ønske å beholde meg til evig tid.  Når jeg er kommet dithen at du vil ha meg igjen, DA har jeg tenkt å gjøre det slutt med deg.  For når jeg ikke trenger deg lenger, skal jeg huske det om du hjalp meg når jeg trengte det, eller dyttet meg vekk.   Opp til deg.