Til min dyrebare….

Det ble liksom ikke oss likevel….Husker da vi møttes,og alt stemte, og jeg visste at jeg skulle bli gammel sammen med deg.  Du var komfortabel, du var den som gav meg ly og støtte når verden gikk meg i mot, du var varm og trygg, og du var liksom alltid bare der. Den som alltid skulle være der…  

Det ble lagt planer…langsiktige planer, om å bli kvitt uønsket gjeld, om å ha gjeld på de tingene som virkelig betydde noe.  Vi skulle bli gamle sammen, du og jeg, vi skulle aldri svikte hverandre.   Men så ble det ikke sånn.

Nå er det ikke mere. Det er ikke komfortabelt lenger. Alle planer som var lagt er borte.  Hva var det som gikk så fryktelig galt?  Hvor var det vi sviktet hverandre så det vi hadde sammen plutselig ble verdiløst? Var det hverdagen som tok oss, og alle de små tingene som ble så belastende at vi ikke kunne gå videre sammen?  Var det mangel på vedlikehold, og den naive troen på at alt bare kunne fortsette seg uten å gjøre en innsats?   Så jeg ikke at dine behov endret seg, og at mine også gjorde det?  Hvorfor ble ikke signaler på at vi ikke var på samme kurs tatt alvorlig?  

Det er lett å være etterpåklok, nå når alt er over.  Lett å peke på hva som skulle vært gjort annerledes.  Lett å se hva som ikke passet lenger, lett å skjønne hva som gav forholdet vårt dødsstøtet.  Men det er ikke lettere å bære av den grunn…

Vi hadde det bra, du og jeg, helt til det ble klart en dag at vi faktisk ikke hadde mer å gi hverandre.  Og i dag er dagen da jeg tar farvel med det livet vi hadde sammen.  Jeg skal gå videre alene, det blir aldri noen som deg, men det kommer til å være andre i livet mitt. Det kommer til å gå greit, selv om det er med sorg i hjertet at jeg lar deg gå.

Så min kjære gamle lenestol: Du er skitten og revnet, skjev og skakk, og du er ikke komfortabel lenger.  Skulle gjerne trukket deg om, men du er på en måte blitt for stor, og du lukter ikke så godt lenger. Dessuten har hunden tygget på deg, og stoppen tyter ut. Fothvileren spretter ut i tide og utide, og det får folk til å skvette. Jeg har elsket deg, og kommer til å huske deg, men nå er det på tide at du forlater stua mi.  Takk for alt du har vært.  

PS: Jeg beholder hunden….så ingen stoler er trygge…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s