Singelliv og sånn

Jeg er fortsatt ikke mye vant til å være singel.  Veldig vant til å ha selskap.  Ihvertfall om kvelden.  Og i helgene.  Nå sitter jeg her og har en overflod av aleneltid, som jeg liksom ikke helt vet hva jeg skal fylle med.  Og helger der jeg ihvertfall ikke vet hva jeg skal gjøre…

Tenkte på sånn dating-tjeneste, men så virket det litt pussig og smådesperat.  Litt sånn»pent brukt halvgammel røy, søker kjekk mann for lange turer i skog og mark»…   Ikke helt meg det da…   Eller» Lett småstressa alenemor søker kjekk mann som hun ikke egentlig har tid til»…DET er attraktivt da…Eller «Studine med musefletter og matboks søker mann som kan være med ut å drikke øl»….  Vel….ikke helt min greie det heller.  Så hva da?

MIN kontaktannonse skal være sånn her tror jeg:  Meget sterk,egen og kontrollerende  ,lett halvgammel kjerring søker en mann som liker å bli beordret rundt.  Må være glad i å måke snø,bære tungt musikkutstyr, og ikke mase om å komme på besøk så ofte.  Mannen i mitt liv må være tilgjengelig når jeg ringer, og ellers ikke gjøre noe vesen av seg, og gå hjem uten å protestere når jeg er lei.  Du må like å lage mat, og være glad i å spise mat, helst med god vin til, ikke sånn billig-skit. Og allerhelst like å rydde kjøkken, men ikke noe krav.  Du må like barn, hunder og musikk, og finne deg i å komme i siste rekke bak sønnen min, hunden min, jobben min, bandet mitt og studier.  Jeg finner meg absolutt ikke i å bli prioritert bak dine interesser, så om du ikke vil sette meg først så trenger du ikke ringe.   Du skal elske meg masse, og stå på pinne når jeg krever det, og etterpå skal du helst bare gjøre deg usynlig.  Komplimenter må gis hele tiden, og være seriøst ment, no bullshit!  Du må ha en grei årsinntekt, og være i stand til å opprettholde dine egne uvaner økonomisk, og helst et par av mine også.

Sånn…ikke urimelig det vel?   Om en sånn mann finnes så kan jeg nås på telefon +47-not-in-your-life  eller på mail:  herreminhattforentøffel@glemdet.ikkecomhit  Eller bill. mrk: Reisogryk

Tipper det blir singelliv litt til, for selv om det er snålt og være alene, så er jeg rimelig sikker på at det ikke fins noen som vil kunne godta alle mine krav og nykker, og om han fins, så er jeg ikke sikker på om jeg ville vært så interessert….Og er ikke så sikker på at en skikkelig fyr ville finne meg spesielt interessant over tid heller….  Ihvertfall ikke akkurat nå.

Men det er fordeler med å være singel. Jeg trenger ikke bekymre meg for hvordan jeg ser ut når jeg er hjemme.  Sønnen og hunden syns ikke det gjør noe at jeg vaser rundt som et takras, i altfor store t-skjorter og joggebukser.  De bryr seg ikke om jeg ikke har dillet meg til på håret, og om jeg ikke er sminket og har nylakkerte negler, så er de såre fornøyde så lenge det er mat å få.  Når jeg er alene hjemme trenger jeg ikke tenke på hva andre folk liker å spise, men kan lage både sild og asparges om jeg vil. Problemet med det, er at jeg ikke liker sild og asparges…  Jeg kan sitte med nesa i dataen hele kvelden uten at noen har innvendinger, og jeg kan spille musikk og ha ørepropper i øra, uten at noen skal snakke , og ingen maser på meg.  Jeg kan se åndenes makt uten at noen flirer seg halvt ihjel, og jeg kan se teite såpeserier uten at noen på død og liv skal se noe annet fjas som ikke interesserer meg.

Strengt tatt er det den greia med å sove sammen med noen, og ha en armkrok på en lørdagskveld det jeg savner mest.  Og ikke ha noen som sender en sms med hjerte i…sånn innimellom. Men jeg venner meg til det.  Sakte men sikkert, og en dag kommer jeg nok til å omfavne singellivet, og nyte min alenetid i fulle drag.  Men inntil den dagen kommer, så prøver jeg å finne de tingene som gjør MEG glad, og som gjør MITT liv fint. Akkurat nå er det litt uklart hva det skal være, men jeg har kommet på et par ting, og det dukker nok opp flere. Ikke sånn å forstå at jeg er blitt direkte folkestygg, ringer det en fyr som bare vil ta meg med ut på middag, eller drinker sånn helt uforpliktende, så er det ikke garantert at jeg sier nei, men det er ikke sikkert jeg sier ja heller.

Så inntil den dagen kommer at jeg er klar for å være dama til noen igjen, så kan jeg lete etter meg selv.  For når to er blitt én etter så mange år, så har man liksom mistet litt av sin identitet, som hustru og noens kjære.  Og jeg smaker på selve ordet «singel» og kjenner at jeg ikke passer til det.. Men så passer jeg ikke til ordet «par» heller….  Men jeg kommer til å finne et ord som passer til meg en dag, men ikke i kveld.

I kveld er jeg alene.

 

Reklamer

Over og ut….

Nå er det visstnok dem som har fått det for seg at MIN skilsmisse er kommet som et resultat av langvarig utroskap når de har lest min blogg.  Ser hvordan det lett kunne danne seg et sånt inntrykk, når jeg leser det i ettertid.   Vel, nå var vel det mer et generelt tankesprang, og et resultat av å ha lest mange triste historier og innlegg på sosiale media, og avisartikler og alt mulig annet sørgelig damelesestoff.

Trist og urettferdig for min eksmann, som dessverre har fått høre det fra kreti og pleti.  Og veldig beklagelig faktisk, for det har han virkelig ikke fortjent.

Har han vært kjip mot meg?  Ja, absolutt, og JEG har vært like kjip mot ham. Det er ikke ofte at langvarige forhold går i knas på bakgrunn av enkeltepisoder, og vårt har vel bare hatt såpass lite gjensidig kommunikasjon, at vi bare ikke kjente hverandre spesielt godt lenger.   Det er vel ikke noen grunn til å anta at han har bedratt meg mer enn jeg har bedratt ham.  Det største bedraget har vel vært at vi trodde vi hadde det greit, når vi egentlig gjorde hverandre ulykkelige.   Og har gjort det lenge…  Og der ligger den største utroskapen, og DEN er vel vanligere enn vi forstår, eller tenker over. Og den er nok nesten alltid gjensidig. Om man er seg bevisst på det eller ikke.

Er vel egentlig ingens feil, og begges feil… Og alle småting som til sammen bygde seg store murer og digre voller, som ingen av oss lenger kunne komme verken over eller forbi.   Eller rundt eller gjennom. Og når snøballen først er begynt å rulle, så vokser den i en faderlig fart og kommer ut av kontroll før man vet ordet av det. Og når den først er blitt et snøskred, så KAN den ikke stoppes.

Tilslutt blir alt smådill, til kjempedill, som ikke lenger er  bagateller. Noen ganger lar vi bagateller bli viktige, og andre ganger ser vi ikke hva som skjuler seg bak dem, av skumle monstre som kan ete forhold levende. Og som gjør det mens man ser på småting, og irriterer seg blå over småtterier.

Men det var ingens og begges feil at det fikk bli sånn. Men det var min feil at jeg lot det se ut som om han har holdt på med andre bak min rygg…og DET skal han faktisk ikke ha pepper for.   Det var vel atter en av de tingene som bare slipper igjennom, og som virket tilforlatelig der og da, men som ikke er det…  Som så mye annet som kan gå på trynet imellom to mennesker.

Kjenner at jeg blir lei meg og sint når jeg tenker på alt JEG har gjort, i ubetenksomhet, og uvitenhet, og i en overbevisning om egen ufeilbarlighet. Han sikkert likeså. Men å henge hele katastrofen på utroskap, det vil ikke være rett.

Så vidt meg bekjent, har det vel ikke vært noen andre inne i bildet, verken for han eller meg, men vi har ikke vært inne i bildet for hverandre heller.  Og at det IKKE kom noen inn i bildet, sier vel mye om hvor glade vi egentlig har vært i hverandre.  Sikkert like mye på tross av, som på  på grunn av.

Men noen ganger, så går det ikke likevel.. ikke på grunn av, men bare fordi……

Følelser, schmølelser….

Det er vanskelig med følelser.  Veldig vanskelig.  Men det som er aller mest vanskelig er å snakke om dem.  Virkelig snakke, sånn at man forstår, og blir forstått.  Hvor er nøkkelen, sånn at man kan virkelig SI det man vil ha sagt, og virkelig være sikker på at det man sa, er det motparten hørte?  Hvor?

Psykologer og terapeuter har nok mengdevis av fiffige kommunikasjonsverktøy, sånn «hold i denne pinnen-den som holder pinnen-blir ikke avbrutt-«type verktøy.  sikkert veldig nyttige på deres kontor, men når man er oppi det, og blodet koker, og man har VIRKELIG lyst til å trykke inn alle knappene hos den man snakker med, bare fordi man kan, er de dessverre absolutt verdiløse.     Når man skriker beskyldinger opp i ansiktet på hverandre, og verden er rød og svart, og den du snakker med har trykket på alle knappene dine, fordi det går an?  Hva da?  Hvor er nøkkelen da?

Når man må ta en time-out fordi det kan ende med at en eller annen ligger død i en sofa fra Ikea….hvor lenge skal den da vare?   Og hvor skal man ta den?  Føles litt fjollete å sitte i trappa i like mange minutter som år man har levd.  Selv om det sikkert kunne vært nyttig.  Hvor skal man gå?  Når man egentlig vil bli hørt.  Og forstått.  Og trøstet.  Men når ingen av disse behovene blir møtt, simpelthen fordi man er så piggete at det ikke går å komme til, og den du snakker med også er like piggete, hva da?

Kanskje er det da vi egentlig er mest i kontakt med vårt indre barn. Et ærlig barn.   Som vil at den andre skal forstå, og lage rettferdighet og logikk i alle følelsene som er så store, mange og overveldende.  I disse øyeblikkene der man er så uendelig fjernt fra alt som minner om forståelse, kanskje er det da vi egentlig uttrykker følelser i den reneste formen?

Når vi er rasende fordi vi føler oss sviktet…….Når vi er bunnløst lei oss fordi vi ikke blir forstått… Når vi er redde for å bli forlatt…når vi egentlig elsker grenseløst?  Og når vi ikke føler at kjærligheten er gjensidig….    Er det ikke da, når vi utrykker oss med svart penn og store bokstaver, er det ikke da vi egentlig er på vårt mest ærlige?   Og i disse øyeblikkene, da vi viser følelser opp-ned, det er da vi egentlig burde bli  forstått?  Bare opp-ned?

«Din utro jævel!»  = Ikke elsk noen andre enn meg, for jeg elsker deg mest

«Du bryr deg ikke om meg!»  =Jeg elsker bare deg, vær så snill å la meg forstå at du gjør det

«Reis til Helvete, jeg vil aldri se deg mer!» = Ikke gå…bli…..

Kanskje litt sånn?  Men hvor er nøkkelen, og hvor er forståelsen når man trenger den?  Da er den tapt i rød tåke, og et ønske om å skade og såre.   Men hva er det egentlig som bor alle vonde setninger?  Setninger der kjærlighet og sinne møtes, for å forme våpen, konstruert for skade og forsvar?  Hvorfor kan vi ikke trenge igjennom…..og hvorfor VIL vi ikke trenge igjennom?  Og hvorfor kan vi ikke forme skjold istedet for sverd?

Jeg legger fra meg mine våpen, og mitt skjold.  Jeg kler meg naken til sjela…. Og håper den som engang våger å elske meg ,vil gjøre det samme.  Jeg skal ihvertfall våge å la meg bli sett…om du tør å la meg se…

Ikke bare deg….

Det er vondt å bli bedratt…så vondt at man nesten ikke får puste.   Det er vondt å oppdage at den du trodde var bare din, deler seg med andre.  Det er vondt å kjenne at den du trodde elsket bare deg, også vil ha en annen.   Det er vondt å kjenne at denne andre er så viktig for din elskede, at du kan erstattes…helt sånn uten videre.   Det er vondt å be den du elsker om å velge…og det er vondt når den du trodde skulle være din for resten av livet, ikke vil velge deg.  Det er vondt når din elskede ikke lenger syns du er spesiell nok til å beholde, og ikke lenger elsker deg nok til å ville være bare din…

Det er vondt når den du elsker har hemmeligheter, og blir sint når hemmelighetene blir avslørt…..  Og det er vondt å bli byttet ut, som om alt som var, har mistet sin verdi.  Det er vondt å være den som blir tilsidesatt….og det er vondt å bli prioritert bort…

Det er vondt å være alene der det skulle vært to, og det er vondt å skulle bestemme kursen for et nytt liv.  Alene.

Det er sorg i å legge seg alene, i en seng som er skaffet til to.  Det er sorg å skulle lage middag til kun én, og det er sorg i å drikke ettermiddagskaffe alene.   Det er sorg å være bunnløst alene og fortvilet, og ikke lenger ha noen å dele tanker med…..Det er fortvilelse i å sitte ved kjøkkenbordet å stirre på en taus telefon.  Og det er ensomhet i at den forblir taus.

Det er ensomhet i glede som ikke kan deles.  Det er sorg å finne en gjenglemt skjorte…  Det er vondt å strekke seg etter den du elsker, når vedkommende strekker seg etter noen andre…  Og det er nederlag i å godta sorg, smerte og ensomhet.

Det er tusen tonn vekt i en sånn smerte, og det er en vekt som kan bøye rygger og knuse knær..og det er en tyngde som aldri vil la deg bli riktig fullstendig hel igjen, aldri noensinne.  Når det som kan knuses er knust, kan det aldri settes sammen igjen som det var.  Og når det skal bygges slott av ruiner, er jobben uoverkommelig….

Men det er styrke i å akseptere.  Det fins klarhet og lys i å oppdage at man ikke trenger å være to.   Det fins rettferdighet i at det som bygges sammen, blir dobbelt så sterkt som det som er ødelagt.  Som knekte bein, der et bruddsted er dobbelt så sterkt etter at det er helet, og aldri vil kunne knekke akkurat på samme sted igjen…. Det fins en dag, som kommer snart, der telefonen ikke er taus lenger.  Det fins en natt, der senga for to igjen opplever at den ikke brukes til søvn, og det fins kaffe som nytes fra en stor kopp, inhyllet i en armkrok som er varm.  Og det kommer en dag da alt er godt igjen.  Og det fins en tid for å glemme….og det fins en tid for lange skritt framover.   Og det kommer en tid da det er godt å gå alene, og nyte styrken i egne steg.  Og det kommer en dag da din elskede er et minne, som kan lukkes inn i et skap sammen med gamle bilder, smykker som ikke er i bruk, en enslig giftering , og en eske i boden med et par gulnede sko, og en brudekjole som ingen passer.

Kanskje da…kanskje da er det tid for din elskede å innse at du er tapt, og at du gikk videre, alene.  Kanskje din elskede er den som må vente ved en taus telefon.  Kanskje du ikke lenger tenker på det som var, kanskje din elskede nå faktisk elsker bare deg likevel?

Kanskje blir det for sent, men det trenger ikke bli det.   Din elskede kan velge deg.  Din elskede kan forsake den andre, og holde sine løfter til deg. Men KAN du tilgi? VIL du tilgi?  Og er det mulig å tilgi?

Du som har gitt løfter du ikke holder: Er det verdt det ?

Takk og pris for at man ikke har behøvd å gå igjennom dette selv….og takk og pris for at løfter også kan holdes.

 

Utroskapskontroll?

Hva GJØR man når man mistenker at partneren holder på med funky business?   Hva gjør man når alle instinktene sier»HEEEEEEEYYY…her foregår det noe….» mens partneren setter opp verdens mest uskyldsrene ansikt, og benekter det.  Heftig.    Hva gjør man når man aner løgnen langt baki der, men så er det så vagt så vagt, og den du elsker, som liksom skal elske bare deg, kanskje ikke er bare din likevel?

Ja hva da….     Mange ville nok bare avfeid det med et skuldertrekk, og akseptert at det kanskje er litt paranoia ute å  går.  Men hva om du kjenner det innerst i knoklene at du blir løyet opp i ansiktet?   Den du lever med har lyst på en annen, og har innledet ett eller annet…  Kanskje harmløst, kanskje ikke.   Men hva GJØR man????

Man kan spionere på partneren, man kan snoke og snike til man finner noe.  Eller til man ikke finner noe.  Man kan la seg spise levende av en grønnøyd djevel…..Man kan konfrontere…  Men hvordan kan man være sikker?   KAN man være sikker?

Jeg tror ikke man kan det.  Man kan aldri være 100% sikker.  Det er et spørsmål om tro, om tillit og om gjensidige løfter.  Om min partner har en annen på si, så bør han vite at om jeg finner det ut, så er jeg vekk.  Pooofff, som en ånd i en fillehaug.  Ikke sikkert at jeg gidder å begrunne det engang…..Men det gjør jeg sikkert.  Høylytt….

Eller så sier jeg ingenting…..Men lar det skinne såvidt igjennom at jeg vet….om han da mistenker at jeg vet, så bør han slippe denne andre i en faderlig fart, før en konfrontasjon er uunngåelig. For jeg stiller meg ikke i kø bak en annen kvinne, så viktig er ingen mann.  Så høyt og selvutslettende bør man ikke elske noen.   Så selvdestruktivt vil jeg ikke elske noen.

Men er det greit å stille et ultimatum:  Henne eller meg?  Det er blitt meg fortalt at den som stiller et ultimatum alltid taper.     Men om det er sånn, så er kanskje ikke viljen til å holde på deg så veldig tilstede, og da er det greit.  Du har jo allerede tapt.  Man skal vel ikke finne seg i å være nummer to for partneren sin?

Kan man tilgi?  Spesielt om overtrampet er lite..ihvertfall relativt lite, og ingenting fysisk har skjedd….   Og hva kan man forlange av partneren i ettertid?  Kan man forlange tilgang på eletroniske plattformer som mail, fb og telefon?  Er det rett at den som bedrar, selv bare litt, må gjøre opp for seg, og bevise sin framtidige uskyld?   Er det riktig at den som er blitt bedratt skal kunne skaffe seg ro i sjela på bekostning av partnerens privatliv?   Og trenger man egentlig SÅ mye privatliv når man har lovt å dele livet med hverandre?

Jeg er  redd det ikke finnes noen fasit, jeg LIKER IKKE at det ikke er noen fasit….. Men jeg er også redd for å fortæres av sjalusi og mistanker.  Kanskje ubegrunnede mistanker endatil….  Bygd på tidligere erfaringer, fra tidligere forhold….

Så derfor:  Om du vil være mannen i mitt liv:   Jeg kommer ikke til å ha kodelås på telefonen, om du trenger å bruke mailen min, så bare spør etter passordet, jeg er konstant logget inn på FB på Macen….Jeg har ingenting å skjule for deg.   Om DU føler behov for å holde alle disse plassene skjult for meg, så kommer jeg til å mistenke deg, garantert!   Sorry på forhånd, og forresten….ikke ring meg, JEG sender deg en faks, eller tresnitt,eller budstikke eller noe ,når jeg ønsker å ha kontakt med deg….Vilket blir sånn ca ikke i det hele tatt….

Kanskje jeg bare forventer for mye?

Utro eller ikke….? Etikette og sånn…

I går kveld skjedde  det noe aldeles merkelig….   Fantastisk merkelig faktisk.  Det gikk omtrent sånn her:

Telefonen ringer, skjult nummer.  Jeg sier hallo med blid telefonstemme.  I andre enden er det en mann.  «Be mann din ligge unna dama mi! »   Så la han på.  Jeg så sikkert ut som et spørsmålstegn, og det hele var skikkelig ekkelt egentlig.   Men det reiste en del spørsmål hos meg , og endel tanker.

Først:  Jeg har ikke mann. Jeg bor ikke sammen med en mann. Så MIN mann står ikke i med noens dame, av åpenbare årsaker…

Nr 2:  Om dama di står i med noen, så forsikre deg om at du ringer han fyren, og ikke en eller anna kanskje uskyldig tredjepart, eller en vilt fremmed.  Eller enda bedre: snakk med dama di da….

Men så kom vi til de andre spørsmålene som dukket opp.    Hva ER utroskap i dag?  Er det når man overskrider en fysisk grense og faktisk gjør «the dirty deed» med en annen?   Eller er det når du er forelsket i eller tent på en annen?  Eller er det når du har intim kontakt gjennom ulike teknologiske møteplasser, som sosiae media, nettsteder, skype eller telefon?  Tror nok det finnes like mange svar på dette som det fins par, men i all hovedsak er det vel et spørsmål om å sette grenser for seg selv?

  «Ville jeg vært komfortabel med at min elskede gjorde dette?»  Det synes jeg personlig er et greit spørsmål å stille seg.  Er svaret ja:tenk igjen, er svaret nei:gå vekk…

 «Er det greit så lenge det ikke hender noe fysisk, og man aldri rører hverandre?»  Nja….jeg synes ikke det, men nå er du ihvertfall advart om du noengang tenker på å inngå et forhold med meg…   

«Er det greit å være tent på noen og opprettholde kontakt med dem fordi det er spennende og får meg til å føle meg bra?»  Personlig syns jeg vel ikke det heller, litt av prinsippet bak et monogamt forhold er vel å nekte seg det, og å forsøke å gjøre det beste man kan sammen med den man faktisk har valgt….

«Det var jo bare litt melding og litt snakk, det betyr ingenting…»  Jaja, men da så…hva var DA vitsen med å gjøre det?  Når det ikke betydde noe liksom….? Var tydeligvis viktig nok til at du tok risken på  å såre partneren din ihvertfall…..

«Kunne vel aldri tenke meg å ha sex med en annen enn deg »  Hva er sex da? Og starter ikke det i hodet, sånn ca en liten stund før klærne ramler av?  

«Partneren mi forstår meg ikke»   HAHAHAHAHAHAHAHA!!!!!!!   Klassiker, har du prøvd å snakke med vedkommende da?  Er DU så enkel å forstå da? Eller er det bare partneren din som er så innmari vrien? Kanskje er vedkommende fra månen egentlig, og må på språkkurs?  Eller kanskje er det DU som er fra månen?

I dag har vi så mange måter å gå i utro-fella på, ikke som i gamle dager, da du måtte enten møtes, eller snakke i telefonen.  Hva er gjeldende etikette for når man er utro eller ikke…  Har ikke noen intensjoner om å fortelle noen hvordan det skal defineres, men jeg forventer ihvertfall følgende av mannen i mitt liv( Så er den som måtte være så uheldig å bli det, herved advart) :

1: Gamlekjærester skal være nettopp det; de skal ikke være tilstede i livet ditt, såframt dere ikke har barn sammen.  Og da skal du være ferdig med all spenning og kjæresterier med henne.  Har du fortsatt lyst på henne, så stikk, og ikke kast bort tida mi.

2:Det er IKKE greit å ha intime relasjoner med seksuelle over/undertoner med noen andre enn meg.  Være seg på nett/telefon/fysisk eller noe som helst sted for den del. Det sårer meg i følelsenene mine NÅR jeg finner det ut, og jeg gråter ikke….Jeg blir sint og pønsker ut hevn. Som å sy igjen lommene på alle buksene dine, Bruke stivelse i underbuksene dine, klippe hull under armen på alle genserene dine, og sist men ikke minst, skal jeg lage hakk i alle barberbladene dine, så du skjærer deg selv i fjeset på daglig basis.

3:Jeg kommer ikke til å forstå deg om du ikke snakker med meg.  Søker du kontakt med andre kvinner for at de forstår deg, og booster egoet ditt, så vit dette:  De forstår deg ikke de heller.  Du booster egoet deres mer enn de hjelper ditt, og når jeg finner det ut,så sjekk punkt 2.  Og jeg KOMMER til å finne det ut….vær sikker….

Sånn omtrent…ikke så vanskelig det vel?  

Så når er man utro da?  Start her:  Når du har meldinger/bilder/kontakt som du må slette så den du er sammen med ikke ser det, så ER du allerede utro….   

 

Vitaminer og sånn

Jeg er trøtt, og jeg er slapp, og jeg har flisete negler og flatt hår. Ikke noe unikt fenomen for såvidt, men jeg har bestemt meg for å få orden på det.  Et kjapt søk i sånne livsstilssider på nett, der selvoppnenvnte helseguruer kommer med sine fabelaktige råd, fortalte meg at jeg sannsynligvis lider av mangel på både vitaminer og mineraler.  Jeg forsto at kosttilskudd derfor måtte være tingen.

Fant sånne vitaminbjørneri skapet, og bestemte meg for å bruke dem for å få litt balanse i vitaminlagrene mine, eller hva det nå heter, for her skulle det være både vitaminer og mineraler i hopetall.

Jeg helte dem ut av boksen, og de lå musestille på benken, slett ikke som i reklamen, der de hopper blide og muntre omkring.  Jeg tror mine vitaminbjørner er døde.  Jeg turde ihverfall ikke spise dem.  Hva faen, tenkte jeg, dette er katastrofe, hva gjør man egentlig med daue vitaminbjørner? Man kan jo ikke bare hive dem i søpla, for det føltes merkverdig feil. Dessuten sto det på boksen at tiloversblevne bjørner ikke skulle hives i vanlig husholdningsavfall.

Kristen begravelse i vigslet jord er vel normen, for ting som har dødd, men jeg hadde vel ikke noe vigslet jord.  Skitt au, tenkte jeg, et blomsterbed gjør nok samme nytten.

Jeg tuslet derfor ut for å begrave mine daue bjørner, men så hadde jeg glemt en viktig detalj… Det er mars….I Finnmark…Tela strekker seg helt ned til Kina, og det ligger et halvmetertykt islag over hele verden… 

Gode råd ble plutselig dyre, jeg lette som en tulling gjennom boden for å finne hjelpemidler, men ikke hadde jeg dynamitt, og ikke så mye som en bitteliten gravemaskin. 

Det jeg derimot hadde, var en slagboremaskin, og et sånt bor som elektrikere bruker til å bore hull i veggen på feil sted!

Lang historie kort: Nå ligger det 32 daue vitaminbjørner begravet i blomsterbedet i ryddige rader.

Egentlig skjedde ikke dette…bare fant det på….  Det som egentlig skjedde var som følger:

 Det var en gang en litt sliten og trøtt dame som så en reklamefilm på TV. Filmen handlet om et kvinnfolk som var så stiv og støl, også prøvde hun et kosttilskudd, og fikk en ny hverdag.  Den slitne dama tenkte at dette måtte være en glitrende idé, og ringte nummeret på skjermen, og fikk kosttilskudd i posten kort tid etterpå. 

Dama spiste pliktoppfyllende pillene sine hver eneste dag i en måned, men hverdagen var støtt den samme. Like trøtt, og like støl.  Dama ringte derfor opp pillefirmaet  og spurte om ikke denne mirakuløse virkningen skulle komme snart?  Hun traff en svært hyggelig, og ganske pigg dame i andre enden som kunne fortelle at ”Det nok tar en tre-fire måneder før du merker skikkelig forskjell”.  Den slitne dama syntes dette hørtes helt tilforlatelig ut, og fortsatte derfor med pillene sine, dag ut og dag inn. 

Etter hvert syns nok dama at det gikk litt lang tid uten at hun merket noe forskjell, håret så likedan ut som før, huden var like grå, neglene var akkurat like flisete, og hun var fortsatt trøtt og støl.

Etter ca seks måneder gav dama offisielt opp pillene, og innså at hun nok hadde betalt i dyre dommer for riktig kostbar urin, siden de vitaminene kroppen ikke trenger, bare skylles ut.  Dama sendte da en mail til pillefolkene, forklarte at hun ikke syntes dette virket i det hele tatt, og sa opp abonnementet sitt på dyr urin. 

 Det gikk en laaaang stund, kanskje var det egentlig ikke så lenge, men dama hadde i hvert fall ikke tenkt på pillene på en stund, og hadde rett og slett glemt bort at dette var mer dyrt enn fantastisk.   Men det var DA det skjedde….

Pillefolka ringte henne opp for å tilby henne et nytt abonnement på de samme pillene som ikke hadde noen virkning.  Men i alle dager, sa dama, tror dere virkelig at jeg vil kjøpe mer piller som bare gjør pengepungen mykere?  ”Jamen hør” sa den riktig pigge mannen i røret, ”pillene er nå blitt dobbelt så virksomme som før!!! Et fantastisk produkt er det!”  Hallo…sa dama, jeg kan matte…dobbelt så mye som null er fortsatt null, eller..????  ”Jo da” sa mannen, ”det stemmer helt, men så er det sånn at du har opparbeidet masse poeng gjennom dit medlemsskap, og det hadde da vært flott å få brukt dem på noe fornuftig?”  Jo ja hm, sa dama, men det virker da knapt nok fornuftig å bruke poeng man ikke visste man hadde, på et produkt som ikke har den foreskrevne virkning?

Mannen i røret ble veldig stille i noe som virket som en lang stund, før han sa:” Jamen det er jo blitt bedre, dobbelt så bra!!”  Døh, sa dama da, sitter du der og påstår at jeg faktisk har blitt lurt tidligere, men at dere er sluttet med det nå???  HÆ HÆ!!!?

Da ble det veldig stille fra den pigge mannen…og så la han bare på!

Hva er konklusjonen?  Tja, dama blei lurt, men sluttet med det, mannen ble sur, men klarte sikkert å lure noen andre så han ble pigg igjen, og kosttilskudd selger fortsatt som hakka møkk.   

Er det rart man blir oppgitt?

 

Åndenes makt og makt over ånden….

Jeg har vært på alternativmesse…  I Hammerfest, sammen med min gode venninne.  

I utgangspunktet er vel jeg som en hvilken som helst gjennomsnitlig overtroisk finnmarking. Vi har alle vokst opp med respekt for alle «gammelfinner» (altså aldrende samer) for disse kunne være skumle å havne på kant med.  Vi var redde for draugen, og nordlyset som ville komme å ta oss om vi viftet med noe hvitt.   Ikke spør hvor dette kommer fra, for jeg har virkelig ingen aning.

I utgangspunktet hadde jeg derfor et relativt åpent sinn når jeg betalte 200,- for å komme inn i messelokalet.  Det første jeg møtte, var en skål med spådommer eller visdomsord i.  Trekk en lapp, fikk vi beskjed om , så da gjorde jeg det.  Der sto det en skikkelig dritlang spådom om at framtiden lå foran meg, og fortiden måtte legges bak meg, men det visste jeg forsåvidt fra før, så jeg lo bare.  

Vel inne i messseområdet var det masse små boder, der du kunne få lest kort, i hender, kjøpe stein, søkevinkler og gud vet hva. Alt dekket av nervøs fløyel i assorterte fager, og batikk og engler og hjerter. Alle gode ting altså. Det fantes en bitteliten, energisk dame med krøller, som gav noe hun kalte energimassasje, men det så mest ut som om hun delte ut juling. Vedkommende som ble massert så jeg ikke noe til etterpå, så enten ble hun så full av energi at hun måtte løpe litt, eller så var hun så skamslått at hun måtte innlegges.   Ikke vet jeg, og det så IKKE fristende ut ihvertfall.   Inne i et hjørne fant jeg en trivelig type som drev på med «Aurafoto».  Dette pirret min nysjerrighet grenseløs, så jeg måtte bare spørre hva dette skulle være godt for.  Den hyggelige typen forklarte at dette var for å oppnå selvinnsikt og balanse. Men jeg vet fra før at jeg er i ubalanse, og at auraen min sikkert trenger å strammes opp og fargejusteres både her og der, så jeg avsto.  

Jeg bestemte meg for å prøve en hånd- og ansiktslesing hos en Henning Yang Lee ihvertfall.  Flere sa at han er veldig flink, og treffsikker.  Jeg betalte 450,- for 15 minutter, og det han sa var vel for det meste såpass generelt at det kunne ha passet på de fleste.  Noe var direkte feil, og noe kjente jeg meg overhode ikke igjen i.   Jeg tenkte lenge på hva han hadde sagt,både om fortiden og om meg som person, og fant ut at hvis jeg la godviljen til, og tolket det veldig løselig, så ville det meste kunne stemme likevel.  Men jeg vil ikke tolke!  De skal fortelle meg helt nøyaktige ting! Ihvertfall for den prisen!  Nå gikk ikke jeg rundt å ba de andre lese meg for å bekrefte det han fyren sa, for jeg er av den oppfatning at skal man la seg spå, så får man ta det spåfyren sier for god fisk.  Ellers er det ikke noe vits. Hvis man må løpe rundt å få bekreftet spådommene, så er det vel strengt tatt et tegn på at men ikke tror spesielt på det de sier i utgangspunktet?  Og hva er da vitsen med å la seg spå?

Det var visstnok en av verdens rockestjernehelberedere der også…  En fyr som het satatustra eller Zaratyster eller noe sånt.  Noe indianer, og litt trommeslager tror jeg…  Han helbereder ved hjelp av vifting med hender, ustø tromming og mye plukking og stryking.  Ble litt mye drama, og jeg syntes det hele så mer enn litt suspekt ut, for han var veldig opptatt av å posere og smile til alle tilskuerene mens han «jobbet». Men det var veldig teatralsk og passe mystisk ihvertfall….  Personlig fikk jeg såpass problemer med å ikke sprute ut i høyst upassende latter, at jeg fant det best å bare drikke kaffe i stedet.

Jeg stakk innom igjen på lørdag kveld.  Da var det pubkveld med konsert.  Sikkert en sånn kjendisdame i alternativmiljøet som spilte og sang, men jeg hadde aldri hørt om henne, og syntes strengt tatt ikke det var så fint å høre på.  Men jeg kom i snakk med denne aurafyren fra dagen før. Han er healer, med varme hender, og jobber som synsk og alternativ mer eller mindre på hel tid.  Nå har jeg diverse plager og vondter både her og der, noe etter skader, noe fordi jeg er en halvgammel røy, og noe er sikkert bare syting.   Uansett, han la ihvertfall hendene på meg, og de VAR faktisk virkelig varme!  Ikke sånn vanlig varme fordi-du-er-svett-varme, men sånn skikkelig.  Rart var det ihvertfall.   Jeg var litt mindre plaget med vondter i dagene etterpå, men nå er de tilbake igjen. Alle sammen.  Så det var dessverre en høyst forbigående effekt.  Men rart var det…

Så ble jeg noe mer overbevist?  Nja….vet ikke ….føler meg ikke overbevist om at alle de som satt der og krevde penger for tjenestene sine virkelig hadde så mye mer enn gjennomsnittlig gjetting å komme med, men skal vel ikke flatt påstå at alle er svindlere heller.  Det koker vel i bunn og grunn ned til om hvorvidt du tror eller ei.  Og da er det vel ett fett om du oppsøker en messe, en healer, spåmann eller kirke. Men at det fins et marked for disse tjenestene, ja DET tror jeg.  Også var det disse hendene da… det var da snodig….

 

Gårsdagens nytt om igjen

Så kom den da…dagen etter kvinnedagen.  I går ropte vi masse om at leger ikke skulle reservere seg mot å henvise til abort, som om denne saken er den viktigste siden stemmeretten ble innført.   

Det høres ut som om det betyr slutten for selvbestemt abort om en håndfull leger reserverer seg. Det høres ut som om vi kommer til å bli påtvunget uønskede svangerskap, og at abortmotstanderne har «vunnet».    Personlig ser jeg ikke egentlig problemet med at en håndfull leger reserverer seg mot å henvise til abort.  De er fortsatt pliktig å opplyse deg om hvordan du skal få dette utført likevel, så det de egentlig reserverer seg mot, er å skrive under på papirer som omhandler abort.  De har en forestilling om at de da er fritatt fra ansvar omkring avslutning av svangerskap, og den illusjonen om ansvarsfrihet syns jeg vi skal koste på oss å la dem ha.  Det forandrer ingenting for den som vil ha abort, og legen må fortsatt veilede deg videre.  Denne reservasjonsretten på etisk/moralsk/religiøst grunnlag er da bare et hull i sanden som legen kan stikke hodet i, for abortretten står fast uansett.  Om det får legen til å føle seg moralsk overlegen, rettskaffen, skyldfri i dette spørsmålet, så la dem gjøre det.  De forandrer ikke verden for noen annet enn seg selv, og vi kan alle leve lykkeligere med en dose selvbedrag innabords.

Personlig vet jeg ikke helt hva jeg egentlig mener om abort.  På den ene siden ser jeg at det ikke er alle svangerskap som verken kan eller bør fullføres.  Ikke opp til meg å verken dømme eller fordømme andres valg.  Tror faktisk ikke at en abort er et enkelt og lettvint valg for noen, uansett grunn.  På den andre siden har jeg vært gravid selv, og sett barnet mitt på ultralyd to uker etter grensen for selvbestemt abort.  Jeg har ingen aning om hva jeg ville gjort om jeg måtte vurdere abort, Er bare sjeleglad for at jeg ikke har vært i den situasjonen.  Men jeg er ikke lege, så jeg kan bare støtte dem av mine venner som måtte ta et slikt valg, uansett HVA de velger, og håpe at de vil gjøre det samme for meg om det skulle stå om.

De legene som har valgt å reservere seg har egentlig satt seg til doms over kvinnernes frie valg.  De har valgt å passivt fordømme ønsket deres for å holde sin egen moralske sti ren.  De har valgt å sette seg på sin langbeinte høye hest, og se litt ned på dem som ikke har det samme ønsket om å «beskytte liv» som dem selv.  Jeg setter meg på min høye hest jeg også, å ser bittelitt ned på disse legene, som prioriterer seg selv framfor de pasientene de skulle ivareta.  Lurer på hvilket liv de EGENTLIG beskytter?  Kvinnens? Barnets?  Jeg mistenker at det er sitt eget ….  

Gratulerer med dagen!

Kvinnedagen….denne dagen som er en festdag og protestdag og markeringsdag på en og samme gang.  Denne dagen som er like komplisert og sammensatt som damer flest.  På den ene siden skal vi minnes og feire den jobben våre mødre og deres mødre har gjort for oss, som har gitt oss rett til å utdanne oss, stemme ved valg, bestemme over egen kropp og eget sinn.  På den andre siden skal vi fortsette kampen for at våre rettigheter ikke blir vannet ut, og at vi kan fortsette å være likestilt med menn.  

Men skal vi virkelig snakke om likestilling?  Er ikke det et utdatert og gammeldags begrep?  Kan vi noen gang oppleve fullstendig likestilling så lenge det snakkes om ulike kjønn med ulike behov og preferanser, ulike fysiske og mentale forutsetninger?  Det er grunner til at kvinner prioriterer hus og hjem når barna kommer, det er grunner til at menn er i stand til å utføre fysisk tungt arbeid lettere enn damer.  Det er grunner til at det fins to kjønn, og det er kanskje meningen at vi skal oppføre oss ulikt, vi skal prioritere ulikt, og vi skal ha ulike egenskaper?

Personlig syns jeg vi skal snakke om likeverd mer enn likestilling.  I begrepet likeverd ligger en aksept og forståelse av at vi kan få lov å utfylle hverandre.  At den ene ikke er mer verd enn den andre, selv om vi bidrar med ulike ting i verden, så er alle bidrag like viktige for at alt skal surre rundt.   Jeg observerer at naturlover fortsatt står over likestillingslover, men naturlovene i seg selv, er et løfte om likeverd. Ikke sånn og forstå at jeg ønsker meg tilbake til det glade femtitall der kvinnene kjente sin plass, og alt det sprøytet der, men det er noe visst besnærende over begrepet likeverd…  Når jeg er deg likeverdig, betyr det at mitt bidrag ikke er viktigere eller mindre viktig enn ditt.  Være seg om du er mann eller kvinne.  Når du er meg likeverdig betyr det at jeg kan yte deg den respekten du har krav på for ditt bidrag, og du kan respektere mitt, SELV om vi har gjort forskjellige ting.  

Jeg vil ha meg frabedt å være likestilt.  Jeg kan aldri bli likestilt med noe som er så forskjellig fra meg. Jeg VIL ikke være likestilt med menn.   Men jeg er likeverdig.  Eller håper å bli det….

Vi kvinner har et ansvar i forhold til andre kvinner for å oppnå likeverd.    Våre døtre må fortelles at de er bra på bakgrunn av deres prestasjoner.  Selv om vi syns de er grenseløst søte når de presterer, så er det ikke utseendet deres vi må lære dem å elske.  Vi må lære dem å dyrke sine talenter, sin evne til å skaffe og anvende kunnskap, og deres evne til å være gode medmennesker.

Våre sønner må læres at de skal respektere kvinner på lik linje med menn.  De må lære at kvinner er selvstendige individer, som er mer enn pene fjes og pupper, og vi må lære dem å respektere og elske damer på bakgrunn av deres personlighet og egenskaper. Vi må lære dem at nei betyr nei…

Men mest av alt må vi damer lære å elske oss selv…lære oss å ikke ta andres prestasjoner og utseende som et personlig nederlag, lære oss at vi har en egen verdi…som KUN tilhører oss, og lære oss å sette pris på og respektere andres verdier.  Selv om vi ikke trenger å være enige…    

Før vi damer lærer å elske oss selv, kommer vi dessverre alltid til å måtte kjempe.  Men monsteret vi kjemper mot bor inni oss selv, og kommer til å holde oss små og nede så lenge vi LAR det skje…  Så hva er det jeg prøver å si egentlig?   Ingen aning gitt….Men gratulerer med dagen sisters, rock on!