Det er vondt å bli bedratt…så vondt at man nesten ikke får puste.   Det er vondt å oppdage at den du trodde var bare din, deler seg med andre.  Det er vondt å kjenne at den du trodde elsket bare deg, også vil ha en annen.   Det er vondt å kjenne at denne andre er så viktig for din elskede, at du kan erstattes…helt sånn uten videre.   Det er vondt å be den du elsker om å velge…og det er vondt når den du trodde skulle være din for resten av livet, ikke vil velge deg.  Det er vondt når din elskede ikke lenger syns du er spesiell nok til å beholde, og ikke lenger elsker deg nok til å ville være bare din…

Det er vondt når den du elsker har hemmeligheter, og blir sint når hemmelighetene blir avslørt…..  Og det er vondt å bli byttet ut, som om alt som var, har mistet sin verdi.  Det er vondt å være den som blir tilsidesatt….og det er vondt å bli prioritert bort…

Det er vondt å være alene der det skulle vært to, og det er vondt å skulle bestemme kursen for et nytt liv.  Alene.

Det er sorg i å legge seg alene, i en seng som er skaffet til to.  Det er sorg å skulle lage middag til kun én, og det er sorg i å drikke ettermiddagskaffe alene.   Det er sorg å være bunnløst alene og fortvilet, og ikke lenger ha noen å dele tanker med…..Det er fortvilelse i å sitte ved kjøkkenbordet å stirre på en taus telefon.  Og det er ensomhet i at den forblir taus.

Det er ensomhet i glede som ikke kan deles.  Det er sorg å finne en gjenglemt skjorte…  Det er vondt å strekke seg etter den du elsker, når vedkommende strekker seg etter noen andre…  Og det er nederlag i å godta sorg, smerte og ensomhet.

Det er tusen tonn vekt i en sånn smerte, og det er en vekt som kan bøye rygger og knuse knær..og det er en tyngde som aldri vil la deg bli riktig fullstendig hel igjen, aldri noensinne.  Når det som kan knuses er knust, kan det aldri settes sammen igjen som det var.  Og når det skal bygges slott av ruiner, er jobben uoverkommelig….

Men det er styrke i å akseptere.  Det fins klarhet og lys i å oppdage at man ikke trenger å være to.   Det fins rettferdighet i at det som bygges sammen, blir dobbelt så sterkt som det som er ødelagt.  Som knekte bein, der et bruddsted er dobbelt så sterkt etter at det er helet, og aldri vil kunne knekke akkurat på samme sted igjen…. Det fins en dag, som kommer snart, der telefonen ikke er taus lenger.  Det fins en natt, der senga for to igjen opplever at den ikke brukes til søvn, og det fins kaffe som nytes fra en stor kopp, inhyllet i en armkrok som er varm.  Og det kommer en dag da alt er godt igjen.  Og det fins en tid for å glemme….og det fins en tid for lange skritt framover.   Og det kommer en tid da det er godt å gå alene, og nyte styrken i egne steg.  Og det kommer en dag da din elskede er et minne, som kan lukkes inn i et skap sammen med gamle bilder, smykker som ikke er i bruk, en enslig giftering , og en eske i boden med et par gulnede sko, og en brudekjole som ingen passer.

Kanskje da…kanskje da er det tid for din elskede å innse at du er tapt, og at du gikk videre, alene.  Kanskje din elskede er den som må vente ved en taus telefon.  Kanskje du ikke lenger tenker på det som var, kanskje din elskede nå faktisk elsker bare deg likevel?

Kanskje blir det for sent, men det trenger ikke bli det.   Din elskede kan velge deg.  Din elskede kan forsake den andre, og holde sine løfter til deg. Men KAN du tilgi? VIL du tilgi?  Og er det mulig å tilgi?

Du som har gitt løfter du ikke holder: Er det verdt det ?

Takk og pris for at man ikke har behøvd å gå igjennom dette selv….og takk og pris for at løfter også kan holdes.