Følelser, schmølelser….

Det er vanskelig med følelser.  Veldig vanskelig.  Men det som er aller mest vanskelig er å snakke om dem.  Virkelig snakke, sånn at man forstår, og blir forstått.  Hvor er nøkkelen, sånn at man kan virkelig SI det man vil ha sagt, og virkelig være sikker på at det man sa, er det motparten hørte?  Hvor?

Psykologer og terapeuter har nok mengdevis av fiffige kommunikasjonsverktøy, sånn «hold i denne pinnen-den som holder pinnen-blir ikke avbrutt-«type verktøy.  sikkert veldig nyttige på deres kontor, men når man er oppi det, og blodet koker, og man har VIRKELIG lyst til å trykke inn alle knappene hos den man snakker med, bare fordi man kan, er de dessverre absolutt verdiløse.     Når man skriker beskyldinger opp i ansiktet på hverandre, og verden er rød og svart, og den du snakker med har trykket på alle knappene dine, fordi det går an?  Hva da?  Hvor er nøkkelen da?

Når man må ta en time-out fordi det kan ende med at en eller annen ligger død i en sofa fra Ikea….hvor lenge skal den da vare?   Og hvor skal man ta den?  Føles litt fjollete å sitte i trappa i like mange minutter som år man har levd.  Selv om det sikkert kunne vært nyttig.  Hvor skal man gå?  Når man egentlig vil bli hørt.  Og forstått.  Og trøstet.  Men når ingen av disse behovene blir møtt, simpelthen fordi man er så piggete at det ikke går å komme til, og den du snakker med også er like piggete, hva da?

Kanskje er det da vi egentlig er mest i kontakt med vårt indre barn. Et ærlig barn.   Som vil at den andre skal forstå, og lage rettferdighet og logikk i alle følelsene som er så store, mange og overveldende.  I disse øyeblikkene der man er så uendelig fjernt fra alt som minner om forståelse, kanskje er det da vi egentlig uttrykker følelser i den reneste formen?

Når vi er rasende fordi vi føler oss sviktet…….Når vi er bunnløst lei oss fordi vi ikke blir forstått… Når vi er redde for å bli forlatt…når vi egentlig elsker grenseløst?  Og når vi ikke føler at kjærligheten er gjensidig….    Er det ikke da, når vi utrykker oss med svart penn og store bokstaver, er det ikke da vi egentlig er på vårt mest ærlige?   Og i disse øyeblikkene, da vi viser følelser opp-ned, det er da vi egentlig burde bli  forstått?  Bare opp-ned?

«Din utro jævel!»  = Ikke elsk noen andre enn meg, for jeg elsker deg mest

«Du bryr deg ikke om meg!»  =Jeg elsker bare deg, vær så snill å la meg forstå at du gjør det

«Reis til Helvete, jeg vil aldri se deg mer!» = Ikke gå…bli…..

Kanskje litt sånn?  Men hvor er nøkkelen, og hvor er forståelsen når man trenger den?  Da er den tapt i rød tåke, og et ønske om å skade og såre.   Men hva er det egentlig som bor alle vonde setninger?  Setninger der kjærlighet og sinne møtes, for å forme våpen, konstruert for skade og forsvar?  Hvorfor kan vi ikke trenge igjennom…..og hvorfor VIL vi ikke trenge igjennom?  Og hvorfor kan vi ikke forme skjold istedet for sverd?

Jeg legger fra meg mine våpen, og mitt skjold.  Jeg kler meg naken til sjela…. Og håper den som engang våger å elske meg ,vil gjøre det samme.  Jeg skal ihvertfall våge å la meg bli sett…om du tør å la meg se…

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s