Jeg er fortsatt ikke mye vant til å være singel.  Veldig vant til å ha selskap.  Ihvertfall om kvelden.  Og i helgene.  Nå sitter jeg her og har en overflod av aleneltid, som jeg liksom ikke helt vet hva jeg skal fylle med.  Og helger der jeg ihvertfall ikke vet hva jeg skal gjøre…

Tenkte på sånn dating-tjeneste, men så virket det litt pussig og smådesperat.  Litt sånn»pent brukt halvgammel røy, søker kjekk mann for lange turer i skog og mark»…   Ikke helt meg det da…   Eller» Lett småstressa alenemor søker kjekk mann som hun ikke egentlig har tid til»…DET er attraktivt da…Eller «Studine med musefletter og matboks søker mann som kan være med ut å drikke øl»….  Vel….ikke helt min greie det heller.  Så hva da?

MIN kontaktannonse skal være sånn her tror jeg:  Meget sterk,egen og kontrollerende  ,lett halvgammel kjerring søker en mann som liker å bli beordret rundt.  Må være glad i å måke snø,bære tungt musikkutstyr, og ikke mase om å komme på besøk så ofte.  Mannen i mitt liv må være tilgjengelig når jeg ringer, og ellers ikke gjøre noe vesen av seg, og gå hjem uten å protestere når jeg er lei.  Du må like å lage mat, og være glad i å spise mat, helst med god vin til, ikke sånn billig-skit. Og allerhelst like å rydde kjøkken, men ikke noe krav.  Du må like barn, hunder og musikk, og finne deg i å komme i siste rekke bak sønnen min, hunden min, jobben min, bandet mitt og studier.  Jeg finner meg absolutt ikke i å bli prioritert bak dine interesser, så om du ikke vil sette meg først så trenger du ikke ringe.   Du skal elske meg masse, og stå på pinne når jeg krever det, og etterpå skal du helst bare gjøre deg usynlig.  Komplimenter må gis hele tiden, og være seriøst ment, no bullshit!  Du må ha en grei årsinntekt, og være i stand til å opprettholde dine egne uvaner økonomisk, og helst et par av mine også.

Sånn…ikke urimelig det vel?   Om en sånn mann finnes så kan jeg nås på telefon +47-not-in-your-life  eller på mail:  herreminhattforentøffel@glemdet.ikkecomhit  Eller bill. mrk: Reisogryk

Tipper det blir singelliv litt til, for selv om det er snålt og være alene, så er jeg rimelig sikker på at det ikke fins noen som vil kunne godta alle mine krav og nykker, og om han fins, så er jeg ikke sikker på om jeg ville vært så interessert….Og er ikke så sikker på at en skikkelig fyr ville finne meg spesielt interessant over tid heller….  Ihvertfall ikke akkurat nå.

Men det er fordeler med å være singel. Jeg trenger ikke bekymre meg for hvordan jeg ser ut når jeg er hjemme.  Sønnen og hunden syns ikke det gjør noe at jeg vaser rundt som et takras, i altfor store t-skjorter og joggebukser.  De bryr seg ikke om jeg ikke har dillet meg til på håret, og om jeg ikke er sminket og har nylakkerte negler, så er de såre fornøyde så lenge det er mat å få.  Når jeg er alene hjemme trenger jeg ikke tenke på hva andre folk liker å spise, men kan lage både sild og asparges om jeg vil. Problemet med det, er at jeg ikke liker sild og asparges…  Jeg kan sitte med nesa i dataen hele kvelden uten at noen har innvendinger, og jeg kan spille musikk og ha ørepropper i øra, uten at noen skal snakke , og ingen maser på meg.  Jeg kan se åndenes makt uten at noen flirer seg halvt ihjel, og jeg kan se teite såpeserier uten at noen på død og liv skal se noe annet fjas som ikke interesserer meg.

Strengt tatt er det den greia med å sove sammen med noen, og ha en armkrok på en lørdagskveld det jeg savner mest.  Og ikke ha noen som sender en sms med hjerte i…sånn innimellom. Men jeg venner meg til det.  Sakte men sikkert, og en dag kommer jeg nok til å omfavne singellivet, og nyte min alenetid i fulle drag.  Men inntil den dagen kommer, så prøver jeg å finne de tingene som gjør MEG glad, og som gjør MITT liv fint. Akkurat nå er det litt uklart hva det skal være, men jeg har kommet på et par ting, og det dukker nok opp flere. Ikke sånn å forstå at jeg er blitt direkte folkestygg, ringer det en fyr som bare vil ta meg med ut på middag, eller drinker sånn helt uforpliktende, så er det ikke garantert at jeg sier nei, men det er ikke sikkert jeg sier ja heller.

Så inntil den dagen kommer at jeg er klar for å være dama til noen igjen, så kan jeg lete etter meg selv.  For når to er blitt én etter så mange år, så har man liksom mistet litt av sin identitet, som hustru og noens kjære.  Og jeg smaker på selve ordet «singel» og kjenner at jeg ikke passer til det.. Men så passer jeg ikke til ordet «par» heller….  Men jeg kommer til å finne et ord som passer til meg en dag, men ikke i kveld.

I kveld er jeg alene.