Meningen med livet…eller meningen med å leve….  Ok, så har jeg insett at jeg kanskje ikke er den her som har mest å tilby. Ikke heller den som kommer til å etterlate meg stor og viktig bagasje for etterslekta.  Kankje et blogginnlegg eller en sang om jeg er heldig, men i all hovedsak kommer jeg til å gå over i historien som en ubetydelig parentes.  Som de fleste av oss.   Så hva er egentlig meningen med livet… med MITT liv…????

De siste dagene har jeg innsett et par ting.  En: Jeg er ikke viktig, men mitt barn er.   To:Jeg er viktig for mitt barn.  Det er i grunnen alt…  Ikke mye sier du?  Jo….er da det?    Jeg er mamma….jeg har ansvar for å forme mitt barn til en samfunnsnyttig borger, og gi ham grunnverdier som han kan bygge sin personlighet og sitt framtidige liv på.   Jeg har ansvar for å beskytte mitt barn mot alle påvirkninger som vil kunne gjøre ham til en trussel mot frihet, liv og helse for andre mennesker. Og for seg selv for den del.  Jeg har ansvar for å lære ham verdien av omsorg og empati, og å møte sine medmennesker med respekt og omtanke.  Jeg har ansvar for å lære ham forskjellen på rett og galt, og trøste ham når han trår feil.   Kommer han til å trå feil?  Garantert!  Det gjør vi alle, om vi vil innrømme det eller ikke…

Hva gjør vi da når vi trår feil?  Når vi, uten å nødvendigvis mene ondt med det, tråkker på andre mennesker?  Hva gjør vi da?  Ber vi om tilgivelse?  Ser vi lenge og hardt på oss selv, og prøver å dra det lille vi kan av lærdom av de feil vi gjør?  Tenker vi på hvordan vi kan unngå å gjøre det igjen?  Lærer vi oss en bevissthet rundt vår egen tilstedeværelse?  Håper det…. Personlig så prøver jeg på det… Får jeg det til?  Ikke alltid…  Jeg har gått i baret på de samme tingene hundre ganger, med små variasjoner, og kommer sikkert til å gjøre det igjen….tusen ganger.  Men jeg forsøker…   For hver gang jeg tråkker på et annet menneske, ofte uten å skjønne det før etterpå, har jeg faktisk lært noe. Om meg selv, og om livet levd…  Og det er ikke alltid vakkert. Livet i seg selv er ikke vakkert.  Men det KAN være det. I all sin ubetydelighet.

Men hva gir det mening?  Det er vel opp til hver enkelt å avgjøre. Floskel og klisjé, godt mulig, men det er blitt det fordi det er sant, og har vært sant en hel masse. For meg kan det være så enkelt som en middag med barnet mitt, en tur med hunden, eller en øving med bandet der alt sitter, eller der man skaper ny musikk.  Eller en halvtime med tegneblokka….eller bare skrive litt tøv på en fjasete blogg.  Det trenger ikke være mer enn det.  Kan faktisk være bare en stille stund i fjæra en sommerkveld,  eller å sitte på trappa å høre på regnet.  Eller ligge i senga med en bok på en tirsdags formiddag, mens alle andre er på jobb. Eller et glass hvitvin på en ukedag…det er deilig rebelsk ihvertfall….

Men hva er meningen med MITT liv, som sådan, og i den store sammenhengen?  Tja…sikkert ingenting, sikkert alt..  sikkert akkurat det jeg legger i det.  For meningen med MITT liv kan ikke defineres av andre, og jeg kan ikke tillate andre å definere det for meg.  Jeg må finne mine meninger, og kanskje er grunnen til å leve en annen i morgen enn i dag?  Og kanskje finner jeg mening i småting, mens jeg burde være mer opptatt av de store ting?

Hm, hvem vet.  Vet vel bare at de mest meningsfylte øyeblikk i livet, har gått meg forbi uten at jeg så dem klart før etterpå.  Og det kommer sikkert flere dyptgripende øyeblikk som jeg kommer til å gå glipp av. Men jeg er her, jeg er nå, og i filmen om mitt liv spiller jeg hovedrollen så bra at ingen kan gjøre meg den etter.