Eksamenstid…i morra er det første testen på hvor oppegående man egentlig er, sånn faglig sett.  Selv om jeg har endel spisse synspunkter på eksamensformer, så lar jeg det ligge til en annen gang.  I morra braker det uansett løs, om jeg vil eller ikke.

Hadde satt av dagen til å krampelese, sånn som alle pliktoppfyllende studiner med musefletter og matboks gjør, men så var det den fokusen da…  Først må man jo stå opp sånn skikkelig. Det involverer mengdevis med kaffe, litt TV, litt kjefting på to forrykte husblondiner som truer med å rive stua ned over ørene på meg, litt dusjing, mer kaffe, og så videre.  Hele ritualet med å bli oppstått tar et par timer faktisk..  Og så er det Sulten… «Om du inte eter, så kommer jag å klusser til din konsentrasjon….» kolla Facebook…og sånn har det gått slag i slag..  Er i ferd med å gi opp hele lesinga, og bare legge meg igjen, for dette GÅR ikke.

Men så kom jeg på det… Det faget jeg har eksamen i nå, det er mest bare synsing…  Og har veldig lite vitenskapelige fakta involvert…Er i grunn fantastisk for ei frøken som ikke fins akademisk anlagt for fem sure øre, og syns at empiriske data er fabelaktig kjedelig!  Så jeg håper at jeg kan synse masse, og ikke trenge å underbygge noe som helst med dokumenterte faktaopplysninger, for da er jeg berget.  Og hvis ikke….da er det kjørt….  Men det går sikkert bra.

Vårkåtheten er forøvrig kommet til heimen. Lillebolla har fått løpetid, og husets sekundærblondine, Skranglebein, holder på å gå ut av sitt gode skinn.  Lillebolla er fullstendig uregjerlig, og det hoppes, og løpes og snerres og snøftes 24-7.  Skranglebein må på ferieleir snart, for ellers kommer han til å revne i alle sømmene.  Personlig er jeg sjeleglad for at vi mennesker ikke har løpetid i ordets rette forstand, for DET hadde rasert alle muligheter for gode eksamensresultater ihvertfall.

Lurer litt på dette fenomenet med vårkåthet…kan liksom ikke huske at det noengang har vært noe spesielt med våren?  Mulig det er fordi gifte folk ikke er vårkåte, men nå er jeg ikke gift lenger, og jeg ser fortsatt ikke noe til den.  Mulig det kreves noe mer enn å bare bli skilt? Kanskje er det for tidlig på året? Våren her nordpå er jo liksom ikke kommet helt i gang, og da er det vel ikke snakk om at det skjer noe før sneen er borte?  Faen om jeg vet, men siden jeg faktisk er singel, er det like greit at vårkåtheten holder seg vekk.  Det hadde sikkert bare blitt slitsomt, og jeg kjenner egentlig ingen som kan eller vil gi en jomfru i nød litt nødhjelp. Og strengt tatt vet jeg ikke hvor interessert jeg ville vært i nødhjelp heller.  Vil heller ha nødhjelp av en som kan måke sne, montere takrenner, male hus utvendig og så videre.  Kanskje skifte dekk også.  Ikke sånn at jeg IKKE kommer til å få til disse tingene HELT selv, men det hadde vært faen så greit med litt muskler når stillaser og stiger skal reises, og tunge ting skal løftes. Sånt er faktisk ganske utfordrende når man er et lite knøtt med korte, tynne armer.  Hadde for øyeblikket vært mer takknemlig for hjelp til å bære tunge ting, enn sånn anna hjelp ihvertfall….

Men vårkåthet er en problemstilling som ikke behøver å adresseres før den eventuelt dukker opp.  Akkurat nå prøver jeg å ikke stryke til eksamen….