Måned mai 2014

Å date eller ikke date…

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Har lurt litt på dette med dating.  Lurt veldig faktisk.  Hvor treffer man andre single mennesker?  Hvor indeed…?

Datingtips på nett fins det masser av, og de er alle ganske spesifikke på hvor man kan treffe andre i samme situasjon.

Det ble foreslått treningssenter, men jeg finner det vanskelig å tro at en pesende og svettende halvgammel kjerring i litt for små treningsklær skal kunne tenne noen flamme av noe slag….  tipper den som ville finne DET sjarmerende, er et kasus for spesielt interesserte, og kanskje ikke noe man ønsker å ta med hjem?  Og er jeg strengt tatt tiltrukket av søkksvette menn som fortvilt prøver å oppnå en form de hadde da de var tjue?  Vet ikke.  Har en formening om at jeg ikke liker treningssentre…  har forsåvidt ingenting konkret å bygge denne oppfatningen på, siden jeg aldri har satt mine bein på et treningssenter, men jeg har da uansett gjort meg opp en oppfatning av hva som foregår der.  Sikkert ikke riktig, men hvem bryr seg?  Jeg er åpen for å få min oppfatning motbevist, men da uten å betale i dyre dommer for det.

Matbutikken ble også nevnt i en artikkel..  Mellom tomater og leverpostei på boks skulle det være gode muligheter for å treffe Den Rette…  Virker litt snålt, men jeg har faktisk mulighet til å dra fram «damsel-in-distress»-kortet her!  Er nemlig såpass stutt at det er enkelte varer jeg rett og slett ikke rekker opp til, og da kan jeg ta på meg værsåsnill-blikket, og be en intetanende mann om å hjelpe meg å få tak i kaffefilter for eksempel.  Om jeg da sniker en titt oppi handlevogna hans mens han henter ned varer til meg, så vil jeg få en pekepinn på om han er singel eller ikke.  Selvfølgelig kan dette virke litt desperat og krampete, men kjære menn: Om jeg spør deg om å hente ned noe til meg, så ER det faktisk ikke et sjekketriks… Jeg ER faktisk for kort til å rekke opp til varene på hylle nr fire.  Om du derimot vil sjekke opp meg i butikken, så blir jeg sikkert å rømme min vei, mens jeg mumler noe usammenhengende om kaker som må bakes, og veldig-travelt-må-gå-må-slippe-ut-hunden-hadet….Og så tenker jeg nok at du er fullstendig psyko som prøver å sjekke opp noen på Rema liksom….

Bar og dansesteder ble også nevnt som et egnet sted å møte single.  Problemet her er at dette ofte involverer alkoholholdige drikkevarer.  Jeg lider dessverre av sterkt nedsatt vurderingsevne i påvirket tilstand, og blir derfor ekstra oppsatt på at jeg IKKE skal prøve å sjekke opp noen, og INGEN skal klare å sjekke opp meg.  Dilemma? Jo bevares, men det går sikkert an å invitere på kaffe en dag man ikke drikker, for å se vedkommende i hvitøyet uten ølbriller. og uten at HAN har ølbriller.  Men kommer liksom ikke så langt heller, fordi jeg er så innmari dårlig til å flørte.  Det eneste jeg er dårligere til enn flørting, er dansing….

Det som er ENDA verre enn at JEG er en talentløs flørter, er at jeg ikke heller oppfatter at noen flørter med meg…  Jeg har visstnok blitt flørtet med, men det har dessverre gått meg hus forbi.  Trodde ærlig talt at vedkommende hadde en slags ticks, men det var visst blunking…  Så da vet man det… Og sånne helt direkte tilnærmelser med k##en i handa omtrent, finner jeg like sjarmerende som byllepest.  og hvor mye sånne kokette jente-dilldall-greier må man egentlig lire av seg?  Jeg vet ikke helt hvor man skal starte, og ihvertfall ikke hvordan man skal følge opp.  Så der står saken.

Nett-dating åpner for nærkontakt av uønsket grad, og jeg åpner mailen med kun ett øye åpent, i skrekk over hva som måtte finnes av bilder og rasende idiotiske forslag.  Så om ingen får mail fra meg mer, så er det for at jeg er iferd med å utvikle penis-angst, og den er knyttet opp mot åpning av mail.  I dag var det heldigvis bare ett snabelbilde, og den snabelen var så stusselig liten og skjev at den skremmer ingen.

Jeg har på dette tidspunkt kommet fram til at nett-dating hovedsaklig åpner for kontakt med menn som bare vil ha sex…   Butikkdating utgår….treningsentre utgår…..barer utgår…dansesteder utgår….   Så da så.

Jeg kommer nok til å dø alene med 72 katter,dessverre…

 

Dating….

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Har vært litt stille fra meg en stund.  Jeg har hatt en million timer med eksamen, og forelseninger og gud vet.. men nå er det i teorien skolefri. Om jeg har bestått.

Jeg har dessuten utforsket dette med dating.  På tide å komme seg ut av sofaen å treffe nye folk, en trivelig mann kanskje?  Men det har vist seg å være bare snålt.

Jeg opprettet en profil på en datingside på nett, siden jeg er blitt litt folkestygg, og helst ikke beveger meg langt unna sofakroken.   Og jeg er dypt og inderlig forundret over mannerasen…. DYYYYPT forundret, og ikke så rent lite forferdet!

Jeg har fått mange svar på min litt ubehjelpelige profil, fra menn både fra nær og fjern.  Et par av dem er riktignok riktig trivelige, men de hører dessverre til unntakene.   Kjære menn :  Hva i himmelens navn får dere til å sende bilder av deres såkalt edlere deler til en vilt fremmed dame, for så å be om et møte?  Hvorfor tror dere at en singel dame KUN er interessert i størrelse og utseende på snabelen din? Litt sånn «her er k**en min, la oss treffes?»  Sånn personlig mener jeg at det hadde vært trivelig å se ansiktet ditt, kanskje ta en kaffe, finne ut om det er noe kjemi, og så ta det derifra, men når jeg allerede har sett hva du har i buksa, så er vel mystikken litt borte, og spenningen litt dødd for mitt vedkommende.  Noe møte blir derfor aldeles uaktuelt.

Jeg har fått mengder av meldinger fra menn som opplyser om at de er våryre og vårkåte.  Så fint for dem, men det hadde jeg strengt tatt sovet like godt om nata uten å vite noe om.  Jeg blir vel ikke spesielt våryr av at menn som ikke engang har sett hvordan jeg ser ut, forteller meg at de «skulle ønske jeg var der…»  Spesielt når samtalen har vart i fem setninger, og vi akkurat er kommet til «hva er det du liker å gjøre på fritida»-stadiet.  Hvorfor tror dere at det eneste jeg vil ha er en å ligge med?  Og hvorfor spør dere etter nakenbilde av meg?  Vi har ikke engang møttes, og jeg viser meg aldeles ikke naken for noen før det finnes en form for tillit i mellom oss!

Jeg har også fått masse henvendelser fra gifte menn…som vil ha en elskerinne…fordi kona ikke vil ha sex, og det er så kjedelig å være sammen med henne…  HERREGUUUUD DA!  JEEEZ, og fy faen!   Om dere gifte menn er så forbanna ulykkelige og utilfredsstilte, så gro på dere et par baller, og snakk med fruen!  IKKE kom til meg å vær ynkelige! Og dere fornærmer med på så mange slags plan, når dere tror at jeg er interessert i en affære med en gift mann!

1. Du fornærmer meg som kvinne når du tror at jeg vil stille som nr.2 i rekka over kvinner du skal gi din oppmerksomhet.

2.Du fornærmer min integritet når du tror at jeg vil være interessert i å ha en affære med en opptatt mann.

3.Du fornærmer min moral når du tror så lite om meg at du vil ha meg som ekstradame, til tross for at du har lovt deg vekk til en annen.

4. Du nedgraderer kona di til en belastning, og det blir jeg også fornærmet over, på hennes vegne.

Kunne sikkert fortsatt, men tipper at det er ganske klart hva jeg mener om den saken.  Og ja…Det er faktisk et par stykker som har sendt meg bilder, som jeg faktisk vet hvem er….   grøss!

Så nå er jeg litt i villrede…skal jeg bare slette hele profilen? Foreløpig har det vist seg å være fabelaktig ufruktbart, og jeg ser vel ikke at jeg orker å se et eneste snabelbilde til…  Jeg har sett ting ingen DAME burde se, og jeg er forferdet…..

Singel…

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Jeg har kjent på begrepet «singel». Kjent veldig på det faktisk.  Prøvd å finne meg til rette i selve ordet…singel….  

Jeg er ikke «skilt» eller «separert». De betegnelsene passer meg ikke. I begrepene skilt og separert ligger det en sorg over tapte år, og en forventning om at det kanskje kan bli det samme igjen en dag. Det ligger en beskrivelse av tap og nederlag i å være skilt eller separert.  DET er ikke meg.  Selvfølgelig er det en sorg i å faktisk være i kategorien skilt/separert, men for min del har det vært greit å kjenne på hva jeg EGENTLIG sørger over.   

Jeg sørger over det vennskapet jeg engang hadde med han som jeg lovte å tilbringe resten av livet med. Men det vennskapet tok egentlig slutt lenge før bruddet var et faktum, så kanskje hadde den sorgen kommet nesten til veis ende da forholdet sprakk.  I et øyeblikks klarhet, gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke sørger over at kjærligheten tok slutt.  Den døde vel bare stille og uten dramatikk, og så tok det en stund før liket begynte å lukte såpass at dødsfallet ble kjent.  Vennskapet likeså.  De to,vennskap og kjærlighet, etterlot et tomrom som ikke kan fylles igjen, og da er det like greit at man ikke skal tilbringe resten av livet sammen. Det ligger mye bearbeidelse, sorg, savn og lengsel i å gi slipp på en tosomhet som har vart så og si hele mitt voksne liv, men det legger ikke veien åpen for ensomheten. Å være skilt eller separert innebærer at to deler av et hele er slitt fra hverandre, men jeg vil heller påstå at vi her snakker om to deler av et hele har vokst hver sin vei. Som to portstolper som lener seg hver sin vei etter mange års manglende vedlikehold, sånn at porten ikke går å bruke lenger… Så derfor vil ikke begrepene skilt/separert, passe meg….

Singel derimot… Jeg er gradvis blitt mer fortrolig med å være singel.  Jeg kjenner på friheten i å ikke trenge å ta hensyn til andre enn min sønn, og at verden egentlig venter på meg. Jeg kjenner på gleden i å sove midt i senga, som en sjøstjerne, og at jeg kan ha diger dobbeldyne helt for meg selv.  Der det før var tomhet, er det nå frihet!  Jeg kjenner på gleden over å pynte meg litt for å gå på jobb eller skolen, ikke fordi jeg ønsker å treffe noen, men bare fordi det får MEG til å føle meg bra!   Og jeg kjenner på at jeg kan innrede huset etter eget forgodtbefinnende og jeg kan okkupere alle skapene på badet.  Jeg er nemlig singel, og kan gjøre akkurat som det passer meg!  JEg kan gå ut sammen med hvem det måtte passe meg, og om en trivelig kar inviterer meg på ett eller annet, så er det opp til meg å velge om det er interessant eller ikke.  For jeg er singel, og har ingen forpliktelser overhode. 

Jeg er i min beste alder, jeg er gammel nok til å vite bedre, men samtidig ung nok til å gi faen, jeg er sterk og selvstendig. Og jeg har spennede prosjekter å jobbe med.  Det er faktisk ikke så verst å være singel!  

Gamle bilder…

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Mer vårstyr enn våryr om dagen…mer tanker om alt mulig rart også.  Det er pussig hvor mye som skjer i hodet når man skal legge bort det gamle livet ,og ta fatt på det nye.

Gikk igjennom en hel bråte med familiebilder for eksempel.  Det slo meg plutselig at jeg faktisk ikke er med på særlig mange av dem. Akkurat som om jeg ikke har vært tilstede i familien.  I bildemappene ser det ut som om familien har bestått av en unge, en mann og en hund eller to… Alle ferier, turer, hverdager som er avbildet, tusenvis av små øyeblikk, alle uten meg.  Men så slo det meg…dette har vært hele min verden, sett gjennom mine øyne. Øyeblikk som jeg har ønsket å ta vare på , av en eller annen grunn.  Alle disse bildene, de ER meg. De forteller en historie om hva jeg har brydd meg om, hva jeg har ledd av, hva jeg har funnet viktig. Og de forteller om hvem jeg har vært glad i.  Og når personene på disse bildene ser på dem, så ser de hvordan JEG har sett dem.  Og at jeg har ønsket å samle på alle øyeblikk med dem, og spare dem til evig tid.

Der var lykkelige øyeblikk. Bryllupsbilder, dåpsbilder, konformasjoner, julekvelder og nyttårsaften…mengder av glade, kjære  fjes, og mengder av trivelige minner om høytid og fest.  Der var ferier…lange, late dager, aktive dager, og opplevelser.  Men de bildene som gjorde sterkest inntrykk var hverdagsbildene… En bitteliten gutt som lager vafler med sin far…En bestefar som griller pølser til barnebarnet…en hund med blåbærflekker på hodet….to smågutter med hver sin kakao en dag det var kaldt…  knøttsmå hendelser, men viktige nok til å dokumenteres, og spares.  Og nå lå de bare der og ventet på meg, som skinnende skatter fra et liv jeg ville legge bak meg.

Kanskje jeg ikke skal legge det bak meg? Kanskje jeg heller ser på bildene mine, bruker den som referanse når jeg sparer på de delene som utgjorde stammen i hvem jeg er. Kanskje jeg heller sorterer, som når man tømmer et hus etter en kjær avdød?  Noe skal spares, noe skal gis bort, noe skal gjenbrukes, og noe har ingen verdi og skal bare kastes.  Jeg kan ikke legge bort hele det gamle livet. Det har formet meg. På godt og vondt.  Men jeg kan ta med meg det jeg vil, for nå ligger det nye livet der, og venter på å bli tatt i bruk.  Jeg har nok vært litt redd for å ta skrittet ut i det ukjente, når jeg tenker meg om, men det ligger en frihet i  å ha alle muligheter åpne.  Det er styrke i å kjenne på at jeg kan møte morgendagen med en forventning og spenning som jeg ikke hadde før.  Jeg er spent på hva som kan skje, jeg gleder meg til å møte nye mennesker, og jeg gleder meg over å være meg.  Det er godt å kjenne at det gamle livet ikke lenger ligger over meg som tusen tonn stein, men heller er et fundament for den veien jeg skal gå nå, og de broene jeg skal bygge.

Jeg skal bygge dem alene, men jeg skal bygge godt, og jeg skal gjøre det med rak rygg, våkent blikk, og jeg skal ønske velkommen inn.  Til mitt nye liv.  Nøyaktig HVA det faktisk innebærer, har jeg ingen klar formening om, men jeg finner det ut. Sikkert straks.