Gamle bilder…

Mer vårstyr enn våryr om dagen…mer tanker om alt mulig rart også.  Det er pussig hvor mye som skjer i hodet når man skal legge bort det gamle livet ,og ta fatt på det nye.

Gikk igjennom en hel bråte med familiebilder for eksempel.  Det slo meg plutselig at jeg faktisk ikke er med på særlig mange av dem. Akkurat som om jeg ikke har vært tilstede i familien.  I bildemappene ser det ut som om familien har bestått av en unge, en mann og en hund eller to… Alle ferier, turer, hverdager som er avbildet, tusenvis av små øyeblikk, alle uten meg.  Men så slo det meg…dette har vært hele min verden, sett gjennom mine øyne. Øyeblikk som jeg har ønsket å ta vare på , av en eller annen grunn.  Alle disse bildene, de ER meg. De forteller en historie om hva jeg har brydd meg om, hva jeg har ledd av, hva jeg har funnet viktig. Og de forteller om hvem jeg har vært glad i.  Og når personene på disse bildene ser på dem, så ser de hvordan JEG har sett dem.  Og at jeg har ønsket å samle på alle øyeblikk med dem, og spare dem til evig tid.

Der var lykkelige øyeblikk. Bryllupsbilder, dåpsbilder, konformasjoner, julekvelder og nyttårsaften…mengder av glade, kjære  fjes, og mengder av trivelige minner om høytid og fest.  Der var ferier…lange, late dager, aktive dager, og opplevelser.  Men de bildene som gjorde sterkest inntrykk var hverdagsbildene… En bitteliten gutt som lager vafler med sin far…En bestefar som griller pølser til barnebarnet…en hund med blåbærflekker på hodet….to smågutter med hver sin kakao en dag det var kaldt…  knøttsmå hendelser, men viktige nok til å dokumenteres, og spares.  Og nå lå de bare der og ventet på meg, som skinnende skatter fra et liv jeg ville legge bak meg.

Kanskje jeg ikke skal legge det bak meg? Kanskje jeg heller ser på bildene mine, bruker den som referanse når jeg sparer på de delene som utgjorde stammen i hvem jeg er. Kanskje jeg heller sorterer, som når man tømmer et hus etter en kjær avdød?  Noe skal spares, noe skal gis bort, noe skal gjenbrukes, og noe har ingen verdi og skal bare kastes.  Jeg kan ikke legge bort hele det gamle livet. Det har formet meg. På godt og vondt.  Men jeg kan ta med meg det jeg vil, for nå ligger det nye livet der, og venter på å bli tatt i bruk.  Jeg har nok vært litt redd for å ta skrittet ut i det ukjente, når jeg tenker meg om, men det ligger en frihet i  å ha alle muligheter åpne.  Det er styrke i å kjenne på at jeg kan møte morgendagen med en forventning og spenning som jeg ikke hadde før.  Jeg er spent på hva som kan skje, jeg gleder meg til å møte nye mennesker, og jeg gleder meg over å være meg.  Det er godt å kjenne at det gamle livet ikke lenger ligger over meg som tusen tonn stein, men heller er et fundament for den veien jeg skal gå nå, og de broene jeg skal bygge.

Jeg skal bygge dem alene, men jeg skal bygge godt, og jeg skal gjøre det med rak rygg, våkent blikk, og jeg skal ønske velkommen inn.  Til mitt nye liv.  Nøyaktig HVA det faktisk innebærer, har jeg ingen klar formening om, men jeg finner det ut. Sikkert straks.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s