Jeg har kjent på begrepet «singel». Kjent veldig på det faktisk.  Prøvd å finne meg til rette i selve ordet…singel….  

Jeg er ikke «skilt» eller «separert». De betegnelsene passer meg ikke. I begrepene skilt og separert ligger det en sorg over tapte år, og en forventning om at det kanskje kan bli det samme igjen en dag. Det ligger en beskrivelse av tap og nederlag i å være skilt eller separert.  DET er ikke meg.  Selvfølgelig er det en sorg i å faktisk være i kategorien skilt/separert, men for min del har det vært greit å kjenne på hva jeg EGENTLIG sørger over.   

Jeg sørger over det vennskapet jeg engang hadde med han som jeg lovte å tilbringe resten av livet med. Men det vennskapet tok egentlig slutt lenge før bruddet var et faktum, så kanskje hadde den sorgen kommet nesten til veis ende da forholdet sprakk.  I et øyeblikks klarhet, gikk det opp for meg at jeg faktisk ikke sørger over at kjærligheten tok slutt.  Den døde vel bare stille og uten dramatikk, og så tok det en stund før liket begynte å lukte såpass at dødsfallet ble kjent.  Vennskapet likeså.  De to,vennskap og kjærlighet, etterlot et tomrom som ikke kan fylles igjen, og da er det like greit at man ikke skal tilbringe resten av livet sammen. Det ligger mye bearbeidelse, sorg, savn og lengsel i å gi slipp på en tosomhet som har vart så og si hele mitt voksne liv, men det legger ikke veien åpen for ensomheten. Å være skilt eller separert innebærer at to deler av et hele er slitt fra hverandre, men jeg vil heller påstå at vi her snakker om to deler av et hele har vokst hver sin vei. Som to portstolper som lener seg hver sin vei etter mange års manglende vedlikehold, sånn at porten ikke går å bruke lenger… Så derfor vil ikke begrepene skilt/separert, passe meg….

Singel derimot… Jeg er gradvis blitt mer fortrolig med å være singel.  Jeg kjenner på friheten i å ikke trenge å ta hensyn til andre enn min sønn, og at verden egentlig venter på meg. Jeg kjenner på gleden i å sove midt i senga, som en sjøstjerne, og at jeg kan ha diger dobbeldyne helt for meg selv.  Der det før var tomhet, er det nå frihet!  Jeg kjenner på gleden over å pynte meg litt for å gå på jobb eller skolen, ikke fordi jeg ønsker å treffe noen, men bare fordi det får MEG til å føle meg bra!   Og jeg kjenner på at jeg kan innrede huset etter eget forgodtbefinnende og jeg kan okkupere alle skapene på badet.  Jeg er nemlig singel, og kan gjøre akkurat som det passer meg!  JEg kan gå ut sammen med hvem det måtte passe meg, og om en trivelig kar inviterer meg på ett eller annet, så er det opp til meg å velge om det er interessant eller ikke.  For jeg er singel, og har ingen forpliktelser overhode. 

Jeg er i min beste alder, jeg er gammel nok til å vite bedre, men samtidig ung nok til å gi faen, jeg er sterk og selvstendig. Og jeg har spennede prosjekter å jobbe med.  Det er faktisk ikke så verst å være singel!