Jeg har reist på ferie. Alene. For første gang siden jeg var en ung og urørt mø. For første gang på mange år har jeg tatt en bevisst avgjørelse om å feriere på helt egne premisser. -Ingen mann, ingen barn, bare meg og ingen andre. Skummelt? Jo bevares, veldig, men sånn her gikk det til:

Min sønn skulle på ferie til sin far, heretter kun kjent som min ex. To uker skulle han være borte, og to uker skulle jeg fylle med kun mitt eget selskap. To uker som fortonte seg som monotoniens høyborg, med bare lyden av mine egne hjerteslag og mygg i øret. DET var mest skummelt av alt. Jeg bestemte meg derfor for å reise bort. Kaldt var det også, så da måtte det bli sørover.
Jeg la ut en føler på FB om noen kunne tenke seg å bli med, for på en måte kjentes utsikten til kun mitt eget selskap litt fortvilende, men ingen hadde anledning å hive seg med. Forståelig…kun vi nyskilte alenemødre som ikke har en plan i verden, og kan hive oss rundt på to sekunders varsel. Ble i grunn litt stuss, men så bestemte jeg meg….

Jeg tenkte: Føkkit…. jeg reiser….alene…jeg reiser faen på ferie uten sikkerhetsnett… Jeg reiser…. Og så, i en forfjamselse var det plutselig bestilt en uke i Tyrkia…uspesifisert, med avgang om to dager…… Alta-Alanya…på pakketur. så….Føkkit….

Mandag kveld satt jeg litt stuss og ganske alene og liten på Alta lufthavn, sammen med en mengde glade familier på tur. Alle skulle være sammen, og alle skulle ha tid til -og med hverandre. Alle rundt meg skulle være kjernefamilier, med mor far og barn, venninner på tur, ungdommene i flokk med forventninger om høy partyfaktor, sol og billig øl, det unge kjæresteparet som var så dypt forelsket som bare unge mennesker kan være….også meg. Alene. Litt malplassert i all denne ferielykken for minst to. Og litt redd… Og litt usikker og ensom også. Men ikke redd nok til å la det være! Så jeg gikk ombord…. Alene.

Vel ombord fant jeg setet mitt, klemt innimellom familielykke og tosomhet, men det er kanske ikke annet å vente. Som alenereisende er man jo litt setefyll, og jeg havnet i midten av en familie fra Hammerfest.
I utgangspunktet litt kleint, men mammen i setet ved siden av var faktisk utrolig knustrivelig, og vi lo og skravlet nesten hele veien fram. Hun gjorde egenhendig av med alle mine reiseralene-nerver, og da vi gikk av i Antalya var jeg mye mer rolig i forhold til at dette kunne bli en flott ferie, så tusen takk til henne for det!

Jeg fikk utlevert hotell, og sjekket inn, og fikk noen timer søvn. Så skulle liksom ferieeventyret begynne! jeg var fortsatt litt i tvil om hvor greit dette kunne miste å bli, men nå var jeg ihvertfall ikke redd mer.
Jeg hadde bestilt sånn berømmelig Hammam samtidig med alt det andre, og hadde bestemt meg for å ta det, selv om jeg nå egentlig ikke hadde spesielt lyst. Jeg hadde jo betalt for det, så da gikk jeg bare da. Etterpå, når jeg var nyskrubbet og rosa som en nyfødt grisunge, var jeg ganske sulten, og fant en restaurant for å få litt lunsj. Kjentes litt snålt å sitte på egenhånd å spise, men så skjedde det noe….
Ca halvveis nede i vinglass nr to, midt på blanke formiddagen, tok jeg meg i å kose meg… Jeg satt der, ved bordet mitt, helt alene, og gliste som en mentalpasient… Fordi jeg koste meg….. Veldig! Ikke noe dramatikk, ikke noe hastverk, ikke noen eller noe som krevde min oppmerksomhet. Bare meg. Alene.

Etter noen sekunders overveielse, ble det en tur på stranda. Leide meg en solseng og en parasoll, bestilte en pils, og sovnet så inderlig. Sov faktisk på stranda til klokka seks på ettermiddagen…. Alene, på en strand, i et fremmed land.
Og det kjentes helt greit! Og sånn starta mitt bittelille ferieventyr… Fortsettelse følger…

#trinereiseralene