Så har det skjedd igjen…Redaksjonen til et fransk satiremagasin har blitt skutt i fillebiter, og liv har gått tapt. 12 liv faktisk.  Og hvorfor?

Fordi noen forskrudde religiøse fanatikere har bestemt seg for å «hevne profeten» etter at dette magasinet har ytret kritikk mot deres religion…Og trykket noen ganske uskyldige tegninger av en forlengst død profet…  Disse forskrudde fanatikerene har i fullt alvor trodd at verden kan skremmes til å underkaste seg deres syn og doktriner om vi bare blir redde nok..om vi bare føler trusselen..om vi bare ser mange nok ganger at de ikke anser vantro menneskeliv som verdifulle….  Men dengang ei!

Ingen har vel glemt opptøyene da de beryktede Muhammed-tegningene kom på trykk for ni år siden.  Brenningen av ulike nasjoners flagg i forsvar av profetens ære, og debatten om respekt og forståelse for religiøse synspunkter og følelser.  I tillegg kom mer eller mindre respektløse karikaturer av Jesus, ment å skape forargelse, men møtt med iskald likegyldighet og skuldertrekk.

Jeg har ingen forståelse for at religiøse synspunkter skal framtvinge denne typen handlinger som vi har sett i dag.  Jeg har ingen forståelse for at religiøse lover og skrifter fra tusenvis av år siden skal få diktere dagsorden i dag.  Jeg har heller ingen forståelse for at noen kan synes det er rett, og anser alle som gjør det for splitter, pine gale.  Personlig er jeg vel det som kan kalles både gudløs og vantro, og syns religiøse diskusjoner på et filosofisk plan er både interessante og givende.   Men da er det gjerne budskapene og metaforene som er oppe til debatt.  Det kunne aldri ramle meg inn i månelys å leve etter en skrift som er håpløs utdatert, og ikke engang tar høyde for menneskelig utvikling om man skal tolke den bokstavelig.  For å gjøre dette, må man etter min mening, være temmelig analfabet, ha en vanvittig begrenset oppfattelsesverden, og kanskje mangle litt basis kunnskap om livet utenfor jordhytta.  Religion er som å ha en kuk, greit at du har en, flott at du er stolt av den, men ikke vift den i ansiktet mitt uten at jeg har bedt om det!

Jeg fordømmer ingen spesifikk religion for sin fanatisme, for radikale ekstremister fins i alle religioner, men faren for både ytringsfrihet, religionsfrihet og liv oppstår når fanatikere har den utrolige frekkhet å sette seg i sin guds sted, og påstå at de utfører handlinger til gudens ære…. i det øyeblikket forsvinner min forståelse for at det fins ulike livssyn, og i det samme øyeblikket starter min fordømmelse. Og jeg tipper jeg ikke er alene i fordømmelsen.  Og det er da vi er over i farlig terreng…  For om vi tillater oss å fordømme og stigmatisere hele grupper basert på hva skrullinger finner på i sin selvrettferdige religionsrus, da har vi lagt grunnlaget for å skape ny ekstremisme…anti-religiøs fanatisme…  Og jeg tipper det ikke er hakket mer verdt å samle på, enn religiøs ekstremisme.  Vi kan fordømme handlinger, men vi bør ikke fordømme religionen. Husk bare at en religion er uskadelig og harmløs i seg selv, det er troen og handlingene som definerer dens verdi.  En religiøs skrift har ingen kraft alene, det må mennesker til for å gjøre den gyldig.  Og om menneskene vil modernisere religionene for at den skal passe inn i moderne levesett, så er det en menneskerett, og nesten tvingende nødvendig for verdens fortsatte utvikling.

Jeg velger å fordømme grusomheter begått i religionens navn, go DU som tenker på å sende meg en bombe i posten for det:  BARE PRØV!  Jeg vet hvor du bor!