Vi har en fin lov i Norge. En veldig fin lov, som mange sverger til, og siterer flittig.  Den går sånn her:  Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil. (Sitat:Thorbjørn Egner)

Denne loven gir hvem som helst fullmakt til å gjøre som han vil, såframt det ikke går ut over noen, og sånn er denne finurlige loven brukt for å framme egne synspunkter, forsvare sine handlinger, og rett og slett som et frikort til å «gjøre som man vil».

Men denne loven er nok litt mer finurlig enn den kan virke ved første gangs gjennomlesing.  Første ledd av loven omhandler nemlig en paragraf om å ikke plage andre, og DET ser det ut som om mange har glemt.  Når man kan gjøre som man vil så innebærer det et ansvar for å ikke støte, fornærme, eller på andre måter plage andre, og da kan man slett ikke gjøre som man vil.  Det krever i grunn stor, etisk tenkning for å kunne leve etter denne loven.   Og som forsvar for alle kjente friheter, herunder religionsfrihet, pressefrihet og ikke minst ytringsfrihet, så er denne loven faktisk riktig ubrukelig, fordi den er totalitær!   Reell ytringsfrihet er ikke mulig under Kardemommeloven, fordi implisitt i ytringsfriheten ligger muligheten til å krenke,og til å bli krenket.  Det er ikke mulig å ikke plage andre om du skal hevde en mening, et synspunkt eller være satirisk. Du vil ALLTID løpe risikoen for å såre eller krenke, tilsiktet eller ei.  Rent personlig blir jeg krenket av mange ting, men det er individets rett å ha en mening som er forskjellig fra min, og det er også deres rett å hevde sine synspunkter.  Uavhengig av mine følelser.

En viss form for sensur er greit, men det gjelder stort sett de tilfeller der man skal beskytte enkeltpersoner og marginaliserte grupper fra forfølgelse, fordømming, eller i noen tilfeller seg selv…   En religion, eller en gud kan ikke påberope seg å komme inn under denne typen beskyttelse, og må tåle litt satire, uenigheter og diskusjon.  Religiøse diskusjoner og meninger kan heller aldri komme inn under Kardemommeloven, fordi det ALLTID vil være noen som lar seg plage av religiøse synspunkter, og dens tilhengere.  Selv om jeg forstår at religon er nært og personlig, og rører ved dype følelsesstrenger hos de troende, så er det min rett å være uenig i deres dogmer, det er min rett å ikke leve etter religiøse lover, og det er min rett å ytre forakt for disse.  Men det betyr ikke at det er min plikt, selv om det noen ganger er så inderlig vanskelig å la være…  Og det er ikke alltid man skal skåne religiøse og kulturelle tær fra å bli litt trampet på.

Her er en liste over religiøst og kulturelt betingede greier som JEG føler meg krenket over:

1. Omskjæring av småbarn i Guds navn.  Jeg skjønner ikke at ikke Gud skal kjenne igjen folket sitt uten at de er omskåret? Om han er allmektig, så er en sikker identifikasjon av sine troende det minste man kan forvente. Og det med alle legemsdeler intakt!

2.Kvinner iført 1000000 meter tøy fra topp til tå.   Jeg fatter ikke hvorfor de trenger å tulle seg inn så ingen ser dem? Mulig det var nyttig i ørkenen, eller dengang bruderøvere var vanlig, men nå skjønner jeg ikke vitsen?  Å skjule en helt ung jente bak metervis med tekstil,  er å seksualisere et barn, og det er faktisk et sykdomstegn i mine øyne….

3.Skjeggete menn som nekter å anse kvinner som fullverdige medlemmer av menneskeheten.  Behøver vel strengt tatt ikke forklare denne….håper jeg…..

4.Sharialover.

5.Krenkede religiøse som påberoper seg rett til å drepe for å beskytte guden, profeten eller hva-det-nå-var. Igjen: Stol på denne allmektige guden, at han klarer å sende oss vantro dit vi hører hjemme på egenhånd!  Om han altså er så allmektig da…  Hvem er du, som liksom skal være hans stedfortreder? Er ikke det helst betraktet som et tegn på mental sykdom i moderne tid?  Og hvor mange jomfruer tror du egentlig han har på lager?

Nå er det sånn at alle disse ovennevnte krenkelsene ville være strengt forbudt i henhold til Kardemommeloven, men sålenge vi ønsker å være frie, og inneha friheter, så er det kanskje best at vi ikke bruker denne lovteksten…   Men dere krenkede religiøse burde tenke på en ting:

Vi frie mennesker bruker humor aktivt i vår kommunikasjon.  Humor er en måte å ufarliggjøre vanskelige spørsmål, og om man kan bruke humor og satire for å belyse et spørsmål, så er det samtidig en aksept i det.  En aksept for at dine dogmer er reelle, for at vi anerkjenner ditt trossystem, på at vi aksepterer at din religion fins, med alle sine særheter.  Det ligger en inkludering i det å bli angrepet med humor som våpen.  Det ligger også en ufarliggjøring og avmystifisering i humoren.  Så lenge vi kan le av deres dogmer, så må vi også tilegne oss kunnskap om dem.  Og med kunnskap følger debatt, uten våpen, uten fordømmelse, og uten ond vilje.  Vi forstår utmerket godt at humor også kan krenke, men det er faktisk prisen å betale for å leve i en fri verden. Og for å nyte friheter uten trusler om død og lemlestelse.