Så er den straks her igjen…Valentines…Den ene dagen i året da det strøs hjerter omkring i det ganske land. Roser og sjokolade, små kosedyr og svære kort får nye eiere i, kjærlighetens navn.

Jeg har alltid hevdet at om den jeg er sammen med ikke kan få heklet ut av seg at han bryr seg resten av året, så kan han spare seg på Valenindagen.  Nå er jeg forsåvidt singel, så det er mye mulig at denne strategien har vært feilslått.

Kanskje trenger vi en dag i året da vi skal minne hverandre på all den udødelige kjærligheten vi føler? Kanskje skal vi benytte denne dagen til å uttrykke alt det vi egentlig har lyst til å si om våre brennede følelser? Kanskje det er samfunnsnytte i alle hjerter og roser som kommer til å florere i sosiale media nettopp i dag?  Kanskje har vi glemt at kjærlighet er det limet som bevarer forholdet og familiestrukturen.  Kanskje vi skal feire den, istedet for å avvise denne dagen, som en næringslivsanledning til å selge oss romantiske rekvisitter?   Kanskje er det til og med denne ene dagen som skal til for å sementere et forhold for de kommende 364 dagene til neste Valentindag?

Ikke vet jeg.

Jeg har aldri fått verken blomster, sjokolade eller kort på valentindagen.  Har nok lagt opp til det selv med min lett hånlige holdning til slik påtvunget romantikk.  Og det er nok mulig at jeg SELV har sabotert muligheten for romantikk, ikke bare på Valentindagen, men også resten av året.  Jeg har aldri ønsket meg middager i skinnet av stearinlys, eller kjærlighetserklæringer i matpakka.  Ei heller roser og Champagne hver fredag.  Har rett og slett ikke sett verdien i romantikk, for hva er liksom DET godt for?  Får da være greit at det fins rene klær i skapet, middag på hverdagsbordet og at strømregninga er betalt i tide vel?  Det får da være godt nok som uttrykk for daglig kjærlighet og omsorg?

Men så er det kanskje ikke det….

Kanskje skal man egne denne ene dagen til å være kjærester….   Kanskje jeg faktisk har gått glipp av følelsesmessige poeng i min uendelige praktiskhet?  Romantikk har vært forbeholdt de helt unge, og de helt naive, men så er det kanskje JEG som har misset poenget?    Jeg har alltid satt pris på såkalt hverdagsromantikk, der kaffen er ferdig på morgenen, bilen er kostet til jeg skal avgårde, og man vasker huset sammen.  Der man ikke behøver å komme med de store ord, fordi man egentlig vet.  Men kanskje vet man ikke det man tror man vet, og kanskje ordene trenger å sies, om ikke annet, så på Valentindagen.

Jeg er fortsatt singel, så DENNE Valentindagen er det ihvertfall sikkert at det ikke blir noe romantikk. Skal jeg ha blomster og sjokolade må jeg kjøpe dem selv, og middag med stearinlys til er vel ikke helt greia å gjøre alene.  Men kanskje er det akkurat det jeg BØR gjøre?  Feire kjærlighetens dag i ensom majestet, fordi jeg faktisk setter pris på mitt eget selskap.  Og fordi jeg ikke TRENGER å ha en kjæreste for å fylle denne dagen med innhold. og kanskje fordi jeg ikke egentlig er så skrekkelig opptatt av romantikk.

Happy Valentines, blomster og sjokolade kan forresten leveres på trappa…