Om å eie et kjæledyr

Det finnes mange typer dyreeiere der ute. Det fins dem som har dyr som hobby, levevei, selskap, jakt og turkompis, og så videre. Dyr er koselig, og øker livskvaliteten hos sine eiere. Det er faktisk viteskapelig bevist.  Det finnes mange typer kjæledyr, men vi skal her snakke mest om hunder og katter. Fordi de er veldig vanlige, og fordi alle har et forhold til dem, på godt og vondt.  Jeg har selv en hund, min bestevenninne, og verdens skjønneste og snilleste og mest fantastiske hund. I likhet med alle andre som syns at nettopp deres dyr er verdens beste.

Men noen ganger forundrer jeg meg over mange dyreeieres, for meg, litt underlige holdninger til sine dyr og sitt dyrehold.

Jeg har derfor valgt å dele dem inn i litt forskjellige kategorier:

1: Utstillingsfantasten.  Denne eieren er veldig opptatt av bim og bir og cert og HtdfkRTR  eller hva det nå enn er for slags bokstavkoder som brukes for å bedømme dyrets utseende.  Denne eieren oppdaterer stolt sin status når dyret har oppnådd en noe kryptisk status, og så følges det gjerne opp med en detaljert beskrivelse av eksteriøret.  Når jeg leser dette skjønner jeg absolutt ingenting av hva de snakker om, men skjønner at det her har skjedd noe viktig, og at de har et veldig pent dyr.  De reiser gjerne land og strand rundt å samler bokstaver, gjerne sammen, og gjerne i bobil.  Det ser ut som om de har det gøy ihvertfall, og dyrene er veldig rene og velstelt.  De har vegger fulle av sløyfer i gilde farger, og har ofte mer hundejålesaker enn jentejålesaker på badet.

2: Nytteverdifantasten.   Denne eieren har gitt dyret sitt en misjon. Hunden er der for jakt, vakt, gjeting, trekking,  eller en annen viktig og nyttig jobb, og katten holder tomta fri for mus.  Det er deres jobb, og eieren er veldig opptatt av at dyret presterer.  Denne typen eier bruker masse tid og krefter på å få dyret sitt trent til å beherske den aktuelle oppgaven, (bortsett fra katta, det går ikke å trene en katt til noe som helst!) og er sprekkeferdig av stolthet over sitt flinke dyr.

3:Hygge og kos-entusiasten.  Denne eieren har dyret sitt for selskaps skyld, og gjerne for å ha noen å gå en liten tur sammen med.  Eieren har dyret som familiemedlem, og drar ikke egentlig noen steder uten at dyret enten kan være med, eller passes av en pålitelig sjel.  Denne eieren er i flertall, og de fleste av dem kan gjenkjennes på at de er fulle av dyrehår til enhver tid, og at de blir blanke i blikket når de snakker om dyret sitt, og får babystemme når de snakker TIL dyret sitt. (Jeg er en sånn….)

Men så har vi de andre eierene…de farlige, de utrivelige og de vi oppfatter som direkte onde.

1: Samleren.  Denne eieren har en mengde dyr, gjerne samlet på altfor liten plass, og med altfor lite penger til både skikkelig mat til alle sammen og dyrelegetilsyn til alle.  Denne eieren har gjerne hanner og hunner i skjønn forening, og bittesmå dyrebabyer overalt. For de er jo så søte, og dyr må få leve ut sine instinkter….  Dyrebeskyttelsen jobber seg hjel med å omplassere dyr fra slike samlere etterhvert som de tyter ut av huset de bodde i , og lager kolonier.  Dette gjelder særlig katter, og mengder av katter børe med livet for dette hvert år.   Samleren driver gjerne å forer villkattkolonier, til naboers store fortvilelse, og går følelsesmessig i knas hver gang kommunene avliver villkatter som er til sjenanse.

-Hvordan bli kvitt samleren:  Du kan ikke det.  Det du KAN gjøre er å ikke bidra til at samleren får tak i masse dyr.  Få katten din sterilisert og chipmerket, så blir det ikke flere hjemløse puser fra DITT dyrehold ihvertfall.   Samleren forstår ikke heller at dyreholdet kan representere en potensiell helserisiko.

2: Den hensynsløse.  Denne eieren mener at han kan gjøre akkurat som han vil, og om dyrene er til sjenanse eller fare for andre, ja så får de bare passe seg.  Denne eieren bruker gjerne dyrene sine som trussel, og gir fullstendig blaffen i om folk er redde eller plaget av hans dyrehold.  Denne eieren har gjerne hunder som står ute å bjeffer til alle døgnets tider, eventuelt katter som pisser og driter i naboens hage, og nekter fullstendig å akseptere noe ansvar for andre menneskers ubehag i møte med deres dyr.  Denne eieren ber deg gjerne om å flytte om dette plager deg, for han har ingen intensjoner om å endre sitt, i hans øyne, prikkfrie dyrehold.

Hvordan stopper du den hensynsløse?  Du kan klage til politiet, mattilsynet og kommunen.  Det er ikke sikkert det hjelper, men siden den hensynsløse er ubehagelig i utgangspunktet, vil det sikkert ikke gjøre det verre ihvertfall.

3:Den ondskapsfulle.   Denne eieren er den verste av dem alle.  Han hiver dyret sitt på havet, eller i skogen når det ikke passer å ha det lenger.  Denne eieren har kanskje hentet en søt kattunge eller nusselig valp, og når de ikke er søte lenger, sånn omtrent når de er halvvoksne, så ryker de ut.  Denne eieren er den samme som kaster kattunger og valper i søpla, eller bare ut av huset og lar dyret klare seg selv.

Hvordan blir man kvitt den ondskapsfulle?  Du gjør ikke det, men du kan ta betalt for kattunger og valper. Om ikke mye, så er en symbolsk sum ofte nok til å holde ham unna.  Denne eieren liker gratisdyr best, og en chippet valp eller kattunge kan spores tilbake til ham, og DET liker han ikke.  For da kan han ikke utføre sine gjerninger uten å bli oppdaget.

Det finnes heldigvis flest fornuftige eiere der ute.  Men det fins også de andre, dem som ikke vil ta de nødvendige hensyn, ikke bare til dyret sitt, men også til omverdenen.  Jeg elsker min hund, men forventer ikke at naboen skal dele min entusiasme.  Om bikkja graver opp naboens blomster, må jeg stå til ansvar for det. For det er MITT valg å ha dyr, ikke naboens, og alt hunden foretar seg er en refleksjon av MITT eierskap, og alt hun foretar seg er MITT ansvar.

Vi får huske på at det ikke er en menneskerett å ha dyr, men et privilegium.  Privilegier må forvaltes og ivaretas, og ikke minst respekteres.  Med et dyr følger et stort ansvar, ikke bare for dyret selv, men også for våre naboer og omgivelser.

Hvilken type eier er du?

Reklamer

2 kommentarer om “Om å eie et kjæledyr

  1. Alltid morsomt å lese dine livs betraktninger, men denne gangen greide æ ikke kun å humre litt,
    og så finne noe annet på nettet å «titte på», men måtte google litt for å kunne underbygge min lille korreks til dæ………….
    Katter kan absolutt trenes opp til å gjøre kunster, men du må absolutt ha en spesiell kontakt med katta for å få det til. Sjekk denne linken:

    Ellers var innlegget flott, har møtt de fleste av hunde/katteeierne som du beskriver. Dessverre så er det slik i samfunnet i dag, at dersom man prøver å irettesette, eller korrigere en hunde/katteeier, som man ikke synes behandler dyret sitt etter dyrets eller omgivelsenes beste, så får man som hatten passer. (skal ikke komme hær og komme hær……)
    Har selv hatt katt og også hund, ((foretrekker katta) kanskje fordi katten er like uavhengig som æ))
    men er i dag dyre fri… (betrodd hundepasser til noen venner.,dog.)

    Ha en fortreffelig påske, og fortsett blogginga, følger med. 🙂

    Magne

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s