Har igjen lett febrilsk gjennom klesskapet etter det perfekte antrekket til konformasjon.  Håpet var vel at det på magisk vis skulle dukke opp noe helt fantastisk fra bakerst i en skuff, eller innerst i et skap…  Etter å ha prøvd stortsett det som fantes, men varierende hell, gav jeg litt opp.  Enten så jeg ut som en litt desperat 40-åring i altfor små klær, eller en panikkpakka ryggsekk, eller begge deler på en gang.  Riktig nedslående var det, at min utrente kropp lignet litt på en dårlig surra kjøttrull med litt for slapp emballasje, i stort sett alt som kunne vært passende å ha på seg.  Men det var da jeg faktisk fant svaret!

På magisk vis åpenbarte det seg en fin lilla kjole, kjøpt på salg i en eller annen forfjamselse en eller anna gang, som hadde ramla av hengeren!  Nederst i skapet lå den, som en gave fra skapnissen, og den passet som ingen kjole har passet før!  Den var akkurat passe lang til å være anstendig, akkurat passe fin til konfirmasjon, og akkurat passe vid til å skjule litt sånne sidehåndtak, og strømpebuksemerker! (Damer vet hva jeg snakker om….)  Jeg falt nesten på knær av takknemlighet, for nå er problemet så utrolig løst!  Helt uten bruk av masse penger jeg ikke har! Så nå blir jeg faktisk både fin og kledd i forhold til hvor gammel jeg faktisk er. (29?)

Men så var det håret da…..  Jeg er blond. Eller..Egentlig ikke, for jeg er sånn kjøpeblond, og det er ikke bare-bare å vedlikeholde.  Det er ingen enkel jobb å bleke hår. Ikke i det hele tatt som å farge det, der det bare handler om å gni inn hodet med valgt farge, og skylle til vannet er klart.   Åneidu, her handler det om nyanser av blondt, og grader av gult….   Jeg har til nå latt min eminente frisør ta seg av blondinefaktoren, men nå ble det litt knapt med penger, så denne gangen valgte jeg å prøve meg på egenhånd.  Bevæpnet med blekemiddel og bruksanvisning satte jeg i gang.  Smurte inn etterveksten med en medfølgende kost og ventet. Og ventet.  Og ventet litt til.  Mens jeg ventet, fløy det tusenvis av tanker gjennom hodet, og alle var fulgt av et skrekkbilde av en pissgul blondine med lilla kjole i konfirmasjon….  For bare innrøm det: De fleste av oss som har eksperimentert med hjemmeblondering HAR en blondinekatastrofe eller to på samvittigheten. Med en oppnådd fargevariasjon som spenner fra gulrot til kupiss, men ikke egentlig blondt….Så jeg var redd..Hele tida.  Fatter helt ærlig ikke hvordan frisører har nerver til å gjøre dette hver dag, for jeg var helt vrak innen timeren på klokka varslet at det var tid for å skylle…..

Jeg skylte ut middelet, og sto lenge med håndkle på hodet for å samle mot til å se hva jeg hadde gjort mot meg selv.  Til min store overrasskelse var faktisk håret mitt blitt blondt!  Skikkelig, og ikke pissegult! Riktignok ikke like fint som når frisøren min har gjort det, men likevel, godt nok til å være budsjettarbeid.  Men jeg kommer ikke til å gjøre det selv noe ofte likevel.  For det første har ikke nervene godt av det, og for det andre så har ikke nervene godt av det!   Biiiiittelitt gult i tuppene ble det, men når min fine frisør har klippet håret mitt, så er det problemet løst. For hjemmeklipping? Nånei, SÅ dårlig råd får jeg aldri!

Så akkurat nå er faktisk alt på stell, selv om jeg er hjemmblondert og har bare én kjole som passer.

Jeg skal i konfirmasjon.  Ganske snart, og i den anledning må man jo ha noe respektabelt å ha på seg.  Det nytter ikke å komme i fint selskap uten å være fint kledd, men når man skal gjøre dette på alenemorstudentbudsjett så blir det litt utfordrende.

Jeg har ransaket klesskapet mitt.  Hadde masse klær, bevares, men samtidig er jeg fri for noe å ha på meg. Eller….jeg hadde pene sko, og ei tynnstrømpebukse uten hull….  Men å  finne noe som jeg knne ha på OVER strømpebuksa? DET var verre.

Jeg fant kjoler. Mange kjoler. Men ingen av dem egnet seg for anledningen. Man skal visstnok ikke ha på seg en svart kjole, og ikke noe som er for sexy og utfordrende.  Og den sommerlige solkjolen som jeg elsker å bruke i Syden, var liksom ikke heller HELT egnet for en konfirmasjon. Og de andre kjolene hadde på en måte endret litt fasong der de hang.  Tror jeg har en skapnisse som syr inn klærne mine, eller så har jeg et fuktproblem i skapet. Resultatet var nedslående, og jeg gikk over til jakker, bluser og skjørt i stedet.

Skjørtene mine var dessverre blitt litt for trange de også.  Eller så var de for vide.  Eller for side..eller korte. Et par av dem klarte kunststykket å være for trange, og for lange på en gang.  Og atter andre hadde blitt så merkelig smale og korte, og med glidelåser som ikke ville opp, og når de først var kommet opp, så ville de ikke ned igjen.Uansett hvor mye jeg trakk inn magen!  Og det var ikke bedre med blusene!  Tvangstrøyer, alle sammen, unntatt en som jeg brukte da jeg var gravid i 2001….

Jakkene derimot, DE passet!  Men det blir kanskje ikke så fint med penjakke, strømpebukse og pensko? Og dressbuksa?  DEN klamret seg til kroppen min så det spraket i sømmene!  Og når man ikke kan sitte, puste eller spise, så har man ingenting i selskap å gjøre likevel.  Men det må da gå an å løse?

Jeg tok en titt i sy-skapet i gangen.  JA, jeg har faktisk et sy-skap, fordi jeg faktisk KAN sy! Og jeg har symaskin og alt!  Men jeg ble litt motløs likevel, fordi det tar TID å sy. Tid jeg ikke nødvendigvis har, midt i oppgaveskriving og kjøring av tenåring både hit og dit. Og selv om jeg fant fin thaisilke, kjøpt i Thailand, så virket det som en fullstendig idiotisk idé å sette seg ned å lage noe selv. Dessuten er det LEEENGE siden jeg sydde noe mer avansert, så det kommer til å bli plundring og plaging.Og stikking av fingre, og misting av knappenåler som man finner med bare tær to mnd senere!

Så nå må jeg enten slanke meg inn i de klærne jeg allerede har, eller investere i noe nytt.  Og penklær har man strengt tatt ikke bruk for så ofte, og da blir det litt overkill å bruke masse penger på det.  Så jeg må vel slutte med påskemarsipan til halv pris og ete litt gulerøtter i noen uker, så blir det vel en råd med noe å ha på seg.

Men kastet jeg noe da?  Neeeeeiiiiiiiii!!!   Alt jeg har i klesskapet er kjekt å ha, og EN DAG kommer jeg til å passe dem igjen!

Jeg vil ha en jobb.  En sånn med lønnsslipp, feriepenger og sykelønn.  Jeg ønsker meg noe spennede å gjøre innen forretningsutvikling, markedsføring, kommunikasjon eller lignende.  Det tror jeg nemlig at jeg er flink til.

Så hva kan jeg da?  Jeg har utdannet meg innen kreativt og kulturelt entreprenørskap.  Det innebærer at jeg kan en del om markedsføring innnen sosiale media, jeg er skikkelig rå på innhold, sånn derre «content marketing», jeg kan prosjektledelse, masse fancy teori om ledelse av menneskelige ressurser, eventmanagement, mediakommunikasjon og bedriftsutvikling.

Jeg er skikkelig talefør og kan skrive et relativt feilfritt norsk, et ikke fullt så feilfritt nynorsk, samt engelsk.  Jeg kan også snakke ganske godt engelsk, om DET skulle være nødvendig.  I tillegg er jeg en sånn der slitsom optimist, som haler og drar i folk for å få dem til å pushe framover, og jeg holder meg stort sett blid i de fleste situasjoner. Selv når jeg ønsker å røske hodet av noen.

Så hva har jeg lyst til da?  Jeg har så kjempelyst til at byen min, og regionen min skal forbli et lokomotiv i landssammenheng.  Jeg har kjempetro på at bolyst og innovasjon henger sammen med at folket trives, og har noe meningsfylt å fylle dagene sine med, og jeg har en trang til at Hammerfests kulturhus skal få bli et elsket og aktivt hus, et hjerte i byen, om du vil. Jeg vil at ALLE skal vite hva som skjer der til enhver tid, og at Barentskonferansen, Hammerfestdagan og mørketidsfestivalen skal være både faglige og kulturelle fyrtårn, som gjør oss stolte av å bo her!  Og jeg har lyst til at ungene skal få utvikle seg innen kulturlivet, med de voksnes hjelp, men uten utidig voksenstyring.(Bare innse det: Vi styrer ungene NOK på hjemmebane, de er dritlei voksenmas…)

Jeg vil at vi skal våge å være tøffe og satse litt i byen min.  At vi skal gidde å bruke penger på et aktivt og variert kulturtilbud, også for de voksne, og at vi skal være risikovillige når vi snakker om bolyst og trivsel.  Jeg vil at vi skal samarbeide tettere innad i regionen innen både kunst og kultur, men uten å miste næringsperspektivet av syne.

Det vil jeg.

Så hvorfor vil jeg være her som det er så kaldt og blåsete?

Fordi jeg er herfra.  Jeg er født her.  Jeg har mine røtter her.  Jeg har født mitt barn her, og HAN ønsker å bo her, i byen vår, der han har sine venner og sitt liv.  Og jeg er etterhvert blitt såpass stor jente, at jeg innser at livet mitt ikke lenger skal dreie seg om hva jeg vil.  Men jeg håper jeg kan få det som jeg vil likevel….og at jeg skal bli her, og kunne bruke min fancy utdannelse til å utvikle regionen.

Jeg ønsker ikke å bli et tall i statistikken over utflyttede indvider, jeg vil være her.

Jeg er lett å holde ren, har voksne klær og pene sko som kan brukes på kontor, er bitteliten, så jeg trenger liten plass i et trangt kontorlandskap, og jeg kommer på jobb når jeg skal.

Cv fåes ved forespørsel!