Prostitusjon vs. surrogati

Fant en artikkel om surrogatmødre i Dagbladet i dag. Den omhandlet kvinnens rolle som offer eller profitør i surrogatsammenheng.

Må ærlig innrømme at etter mange sånne søte»se så så søte paret er med sin baby som er båret fram av surrogatmor», så ble jeg litt betenkt.

Hva er forskjellen mellom surrogati og prostitusjon EGENTLIG?

Begge deler handler om å bruke kvinnekroppen for å dekke et behov, gjerne, men ikke alltid, mot en kompensasjon av en eller annen form.  Surrogatmødre kan ha ulike motiver for å stikke kroppen sin til disposisjon, og prostituerte likeså.  Jeg har litt vanskelig for å ikke tenke at  begge deler handler om en objektivisering og avpersonifisering av kvinnen.  Begge deler reduserer henne til et objekt for behovsdekning, være seg for sex eller en baby.

Det hevdes i media at surrogatmødre er lykkelige over  å kunne bidra til å skaffe et barn til verden, mens prostituerte alltid framstilles som sørgelige offer.  Det er dog ikke en menneskerett å få barn som bærer dine gener, og er det riktig å benytte et annet menneskes kropp som rugekasse når naturlovene har sagt nei?  Når for eksempel to menn får baby sammen, så må de nødvendigvis ta omveien rundt en kvinnes kropp for at dette skal være mulig.  Er det så sikkert at denne muligheten ikke frarøver henne verdighet i større grad enn om hun solgte sex?  Og hvorfor syns samfunnet forøvrig, som motarbeider prostitusjon og kjemper for likestilling at surrogati skal være en mulighet?

Jeg er ikke egentlig imot surrogati, og ikke heller at homser eller andre, som ikke kan få barn på naturlig vis skal være uten denne muligheten.  Men jeg synes det er viktig å være bevisst på at det fins både etiske og praktiske problemstillinger omkring denne praksisen. Det er i mine øyne betenkelig at surrogati skal være akseptabelt, men at prostitusjon IKKE er det. Begge deler handler i grunn om det samme: Objektivisering av kvinner, og en måte å redusere henne til et objekt for avl og nytelse.

Kjærlighet og sånt klisj

Nå er det sommer. I følge kalenderen.  Og det er nå man skal bli yr og forelsket. Man skal spise reker og drikke hvitvin med sin utkårede, mens man ser hverandre dyyyypt inn i øynene, og hvisker søte kjærlighetsord og er så lykkelig at man nesten gråter.

Blæ!

Jeg er ikke forelsket, og ikke er jeg glad i reker heller.  Hvitvin går ned, men sånne klisne kjærlighetsgreier kan jeg ikke noe med.  Overhode!

Men jeg skal dele en liten histore om litt sånn kjærlighetsklisj likevel…..

Jeg satt på en fortausrestaurant med et glass vin i fjor sommer. Bare kikket på folk, og bare var til. Over gata lå det en gullsmedforretning med vinduet smekkende fullt av forlovelsesringer, eller som jeg liker å kalle dem:bittesmå håndjern. Men det er en digresjon, tilbake til tema.

Foran gullsmedsjappa sto to unge forelskede mennesker å diskuterte hvilke ringer de ville ha. De var åpenbart svært forelsket, de lo sammen sånn som to mennesker med dype følelser for hverandre gjør, de holdt hender og hadde på en måte et eget lys omkring seg.  De sto der ganske lenge, og jeg klarte ikke helt å se bort.

Det stjålne synet av disse to, og deres utilslørte lykke fylte meg med en uforklarlig tristhet, sånn tyngde i brystet som gjør det vanskelig å svelge. Det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri skal oppleve at noen ser på meg med det sammen blikket som den unge mannen hadde når han så på kvinnen i sitt liv.  Jeg skal kanskje ikke oppleve denne sitrende gleden og samhørigheten med et annet menneske igjen. Jeg skal ikke plukke ut to ringer som symbol på kjærlighet, å føle på den gleden av å høre sammen med noen. Kanskje var synet av deres tosomhet det nærmeste jeg noengang skal komme?  Og det fikk meg til å bli både trist, ensom og litt halvgammel på en gang.

Men nå er det gått en stund, et helt år faktisk, og jeg kjenner ikke på den tristheten mer.  Skal ærlig innrømme at den hang igjen en stund, men nå er den bare innom i korte små blaff.  Jeg trives faktisk med å være enslig, og har vel strengt tatt ikke hatt tid eller overskudd til å savne å ha en kjæreste. Jeg har hatt unge, hund, studier og jobb, og det har fylt opp tida mi i massevis.

Men jeg har innsett hva det er jeg EGENTLIG kan savne, og hva som EGENTLIG gjør meg litt trist innimellom.

Jeg savner ikke å ha noen som bryr seg om meg, og vil ta vare på meg. Jeg trenger ikke å bli tatt vare på.  Jeg trenger ikke at noen støtter meg opp, for jeg er ikke avhengig av en manns oppbakking for å ha det bra.

Jeg savner at JEG ikke bryr meg om noen på det viset….  Og det er noe ganske annet!

Det har vel muligens vært noen interessenter, men enten har jeg ikke lagt merke til det før etterpå, eller så har jeg ikke vært interessert overhode.  Og det ligger nok et nivå av selvsabotasje i at jeg allerede har bestemt meg for at et forhold…DET blir sikkert mer drama enn jeg gidder…..

Så da er det nok like greit å kravle tilbake til fortausrestauranten, ta et glass hvitvin til, og la være å følge med på hva som skjer utenfor gullsmeden over gata.

Tror jeg fortsatt på ekte kjærlighet? Ja absolutt!  Jeg ser det rundt meg hver dag, men det er kanskje ikke noe som skjebnen har på lur for meg?  Og det samme kan det egentlig være.

Livet mitt er godt som det er, og skulle det dukke opp en trivelig fyr, så gidder jeg sikkert ikke ta meg bryet likevel.   Jeg har forsont meg med min skjebne, og kommer sikkert til å krepere alene, omgitt av mine 72 katter. Og da er man egentlig ikke alene….

Ting jeg bare blir irritert av!

Vi har alle disse småtingene som irriterer oss.  Jeg har mange ting som gjør meg grinete, og her er en liten liste:

1:  Folk som sier:»Vi vet hvor vi bor.»  JA, jeg vet også hvor jeg bor, kan adressa mi helt utenat! At jeg vet hvor jeg bor, betyr ikke at jeg setter pris på haglstorm i juni, mygg, kolonnekjøring og endeløs venting på en sommer som kanskje eller kanskje ikke kommer!

2:  Folk som sier legimitasjon….  Det heter legiTIMasjon… Om du ikke fikser å si det riktig, så kall det «bevis» eller «leg»…

3:  Folk som ikke kan si kjøtt..eller kjole eller kino! Sjøtt, shjole, sjino, sjærsten er bare slurv, om du ikke kan si dette riktig overhode, så oppsøk logoped!  (Altså en sånn som lærer deg å snakke skikkelig..ikke sjikkelig…) Mener Jeeeez liksom, snakk ordentlig liksom!

4: Feil bruk av uttrykket «Å skjære alle over en kam» . Har sett så mange utrolige varianter, fra å dra alle over kammen til å gre alle med samme kam…. Gre alle under en kam, ta alle over samme kam, trekke alle under en kam….Variasjonene er endeløse.   Hvor kommer de fra, alle disse snurrige omskrivingene? Hvor?  Og om du er usikker på hvordan uttrykket er, så kan du bruke «generalisere» istedet for.

5: Folk som bruker «liksom » masse ganger i en setning… Blir liksom sånn da liksom, og liksom så sa jeg at det kan vi liksom bare ordne….. Bestem deg! Kan det ordnes eller ikke? Eller fantaserer du om å ordne det? Være presis liksom!

6: Folk som ukritisk deler «nyheter» fra søplenettsteder, som Jewsnews, e-avisa osv….Og blir genuint opprørt over fjasenyheter uten rot i virkeligheta!  Kildekritikk!!!  Og en gang til: KILDEKRITIKK!!!!  Og om det virker for godt/rart/utrolig til å være sant, så er det ofte nettopp dét.  Et lite tips: Når «nyhetene» er skrevet på et famlende norsk/engelsk, og uttrykk som «nå er det nok» og «skal vi akseptere dette» er brukt av skribenten, så ER det IKKE en nyhetskilde. Det du da leser er en eller annen fjotts betraktninger, akkurat som denne bloggen, og meninger herfra kan ikke sies å representere noen reéll nyhetsverdi eller journalistisk arbeid.

Dette var litt av det som ergrer meg. Hilsen språknazi