Nå er det sommer. I følge kalenderen.  Og det er nå man skal bli yr og forelsket. Man skal spise reker og drikke hvitvin med sin utkårede, mens man ser hverandre dyyyypt inn i øynene, og hvisker søte kjærlighetsord og er så lykkelig at man nesten gråter.

Blæ!

Jeg er ikke forelsket, og ikke er jeg glad i reker heller.  Hvitvin går ned, men sånne klisne kjærlighetsgreier kan jeg ikke noe med.  Overhode!

Men jeg skal dele en liten histore om litt sånn kjærlighetsklisj likevel…..

Jeg satt på en fortausrestaurant med et glass vin i fjor sommer. Bare kikket på folk, og bare var til. Over gata lå det en gullsmedforretning med vinduet smekkende fullt av forlovelsesringer, eller som jeg liker å kalle dem:bittesmå håndjern. Men det er en digresjon, tilbake til tema.

Foran gullsmedsjappa sto to unge forelskede mennesker å diskuterte hvilke ringer de ville ha. De var åpenbart svært forelsket, de lo sammen sånn som to mennesker med dype følelser for hverandre gjør, de holdt hender og hadde på en måte et eget lys omkring seg.  De sto der ganske lenge, og jeg klarte ikke helt å se bort.

Det stjålne synet av disse to, og deres utilslørte lykke fylte meg med en uforklarlig tristhet, sånn tyngde i brystet som gjør det vanskelig å svelge. Det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri skal oppleve at noen ser på meg med det sammen blikket som den unge mannen hadde når han så på kvinnen i sitt liv.  Jeg skal kanskje ikke oppleve denne sitrende gleden og samhørigheten med et annet menneske igjen. Jeg skal ikke plukke ut to ringer som symbol på kjærlighet, å føle på den gleden av å høre sammen med noen. Kanskje var synet av deres tosomhet det nærmeste jeg noengang skal komme?  Og det fikk meg til å bli både trist, ensom og litt halvgammel på en gang.

Men nå er det gått en stund, et helt år faktisk, og jeg kjenner ikke på den tristheten mer.  Skal ærlig innrømme at den hang igjen en stund, men nå er den bare innom i korte små blaff.  Jeg trives faktisk med å være enslig, og har vel strengt tatt ikke hatt tid eller overskudd til å savne å ha en kjæreste. Jeg har hatt unge, hund, studier og jobb, og det har fylt opp tida mi i massevis.

Men jeg har innsett hva det er jeg EGENTLIG kan savne, og hva som EGENTLIG gjør meg litt trist innimellom.

Jeg savner ikke å ha noen som bryr seg om meg, og vil ta vare på meg. Jeg trenger ikke å bli tatt vare på.  Jeg trenger ikke at noen støtter meg opp, for jeg er ikke avhengig av en manns oppbakking for å ha det bra.

Jeg savner at JEG ikke bryr meg om noen på det viset….  Og det er noe ganske annet!

Det har vel muligens vært noen interessenter, men enten har jeg ikke lagt merke til det før etterpå, eller så har jeg ikke vært interessert overhode.  Og det ligger nok et nivå av selvsabotasje i at jeg allerede har bestemt meg for at et forhold…DET blir sikkert mer drama enn jeg gidder…..

Så da er det nok like greit å kravle tilbake til fortausrestauranten, ta et glass hvitvin til, og la være å følge med på hva som skjer utenfor gullsmeden over gata.

Tror jeg fortsatt på ekte kjærlighet? Ja absolutt!  Jeg ser det rundt meg hver dag, men det er kanskje ikke noe som skjebnen har på lur for meg?  Og det samme kan det egentlig være.

Livet mitt er godt som det er, og skulle det dukke opp en trivelig fyr, så gidder jeg sikkert ikke ta meg bryet likevel.   Jeg har forsont meg med min skjebne, og kommer sikkert til å krepere alene, omgitt av mine 72 katter. Og da er man egentlig ikke alene….