Måned august 2015

Trines husmorskole del 1:Vesener vi deler hus med

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Rot går aldri over. Man kan rydde og rydde og rydde, men det virker som om eiendelene mine har en iboende vilje til å ligge framme.  Det ene øyeblikket har man lagt alle dingser og plinke-plonker på plass, og i det neste har både veggseksjonen og stuebordet spydd dem ut igjen, gjerne på et sted man aldri i verden ville lett av seg selv.  Hybelkaninene tar gjerne over en ubevoktet krok om man ikke tar forholdsregler, og vi skal se litt på disse uvelkomne husdyrenes liv.

Klesvask foreksempel. Klesvask må være i nær familie med hybelkaniner.  Klessvask og hybelkaniner formerer seg på samme vis,gjennom fiberdeling eller noe sånt, og multipliseres i antall og størrelse når de får være i fred i en krok.  Under senga og i området rundt skittentøyskurven ser det også ut til å være et naturlig habitat for disse myke og ulne vesnene.  Det virker som om hybelkaniner helst vil parre seg med sokker og t-skjorter i guttestørrelse, ettersom det er disse plaggene som oftest opptrer i symbiose med hybelkaninene.  Ullgensere er visstnok også en mulig partner, men ullgensere gror gjerne sin egen variant av hybelkaniner.  Disse kalles da for nupper.

Navlelo er også en slektning av hybelkaninen.  Disse oppstår gjerne når vertsorganismen, gjerne mannlig,  tilbringer tid i selskap med Netflix, tippeligaen eller lignende.  Navlelo er egentlig en bitteliten hybelkanin, men anses ikke være skadelig for husfreden i samme grad som hybelkaninen.  Vertsorganismen derimot, kan få bråk for inaktivitet, men dette påvirker ikke nødvendigvis navleloets vekstrate eller trivsel.

Sokkelo er en underart av hybelkaninen, og denne trives best mellom tær i alle aldre og fasonger.  De kalles også for lakrisbåter, men det frarådes å spise disse, da de nok er relativt tungt fordøyelige.  Selv om de nok kan sies å inneholde endel fiber, så er det nok ikke den typen som ernæringsfolk mener man skal ha mer av.  Sokkelo formerer seg uavhengig av aktivitetsnivå, men oppstår gjerne når mørke sokker møter klamme føtter.  Sokkeloet er derfor en litt annen art en hybelkaninen og navleloet, som trives best på tørre og/eller uforstyrrede steder.

Kjæledyr ser ut til å ha en positiv effekt på dannelsen av hybelkaniner.  Pelsdyr spesielt. Og spesielt vår og høst.  Det kan se ut som om tilveksten av hybelkaniner øker proposjonalt med antall pelsdyr i huset, og graden av kjæledyrets redsel for støvsuger, langkost osv.   Det er rimelig å anta at kjæledyret ikke parer seg med hybelkaninene, men at kaninene nærer seg på dyrets tilstedeværelse.   Det frarådes at folk med en iboende redsel for hybelkaniner anskaffer seg pelsdyr, da dette vil kunne føre til en varig, og utbredt, oppblomstring av disse.

Bekjempelse:   Det går ikke å fullstendig utrydde hybelkaniner, navlelo og sokkelo.  Disse har gjennom sin symbiose med tekstiler gjort et varig inntog i våre hjem. Det spiller ingen rolle om du vasker og støvsuger hver dag, for de har alltid lagt igjen et lite fiber som kan utvikle seg til nye individer. Det beste du kan håpe på, er en viss kontroll på bestanden og størrelsene på individene. Vanlige våpen i bekjempelsen av dette problemet, er støvsuger, helst med filter, tørrmopp og kost.  Selv om det de siste årene har skjedd en betydelig utvikling på utstyr til bekjempelse, så har det ikke klart å eliminere problemet.

God fredagsvask:)

Plukkeplukkeplukkeplukke…

trinestenersen 1 kommentar

Jeg liker å plukke bær. Spesielt blåbær. Nå er det dem som vil hevde at jeg til stadighet er på bærtur, og det stemmer sikkert. Men det hender da at jeg har litt i bøtta også når jeg kommer hjem.

I min famile fins det mange bærplukkende damer, men de vil ikke ha meg med på tur.   De er kollektivt forferdet over min manglende evne til å plukke raskt og konsentert.  Jeg surrer nemlig mest når jeg er på bærtur, være seg om jeg har med bøtte eller ikke.

Jeg liker ikke heller å rense bær. Derfor plukker jeg bæra én og én, sånn at det ikke kommer rusk oppi bøtta.  Dette er forferdelig ineffektivt, og ifølge bærplukkedamene «helt forferdelig at jeg kan vase på det viset!»  Når damene har plukket to liter bær, så har jeg nemlig såvidt fått dekket bunnen på min bøtte.  Jeg har i tillegg en tendens til å gå fra masse bær, fordi jeg ikke gidder å ligge på hender og knær for lenge om gangen.  Dessuten kan jeg lett drømme meg litt bort, og dermed stopper plukkinga helt opp.  Bærdamene mishandler meg verbalt hver gang jeg bare ramler av lasset, og glemmer formålet med turen.  Altså bær…STORE mengder med bær.

Men jeg gidder ikke plukke mer enn jeg har tenkt å spise. Jeg klarer ikke å stappe i meg mer enn ca fire liter blåbær fra en sesong til den neste, og har jeg halvannen liter multebær så er jeg berget hele vinteren.  Jeg orker nemlig ikke streve og bakse meg til en moltemyr syv tusen km inne på vidda for å plukke mer bær enn jeg greier å bære.  Jeg finner det lite formålstjenlig å fylle fryseren med årgangsbær, sånn at jeg må bla meg gjennom boksene for å spise den eldste bæra.  For jeg liker nemlig fersk bær.  Helst rett fra riset og rett i magen!

Men jeg har tatt siste stikk, og funnet meg en turkamerat som er like usystematisk og uintressert i bær som meg. Jeg har nemlig en venninne som synes det er helt flott å bare vimse formålsløst rundt i skogen, og som synes at lange turer uten poeng er fabelaktig.  Hun holder stilt om at jeg er treg å plukke, hun spiser gjerne bær rett av riset, og setter seg gjerne ned på en tue sammen med meg for å bare være tilstede litt.  Hun synes også at kafferasten med tilhørende matpakke er et absolutt høydepunkt, og blir ikke gretten om hun blir litt våt på beina. Hun som jeg, syns ikke nødvendigvis bær er det viktigste med å være på bærtur.

Noen ganger måles ikke bærturens suksess i antall kg bær, eller antall tilbakelagte kilometer.  Noen ganger måles den i antall timer spandert på absolutt ingenting, og hvor mange ganger min turvenninne er blitt klødd bak øret, eller på magen, og hvor stor del av brødskiva hun har klart å tigge til seg.

Noen ganger handler nemlig bærturer ikke om bær i det hele tatt!

Så nå kan de sinte og alvorlige bærplukkedamene bare gå på sine alvorlige bærturer, for jeg tar med meg Golden Retrieveren Sasha på tur, og vi trives utmerket med å bare være på bærtur. Med og uten bær.