Jeg liker å plukke bær. Spesielt blåbær. Nå er det dem som vil hevde at jeg til stadighet er på bærtur, og det stemmer sikkert. Men det hender da at jeg har litt i bøtta også når jeg kommer hjem.

I min famile fins det mange bærplukkende damer, men de vil ikke ha meg med på tur.   De er kollektivt forferdet over min manglende evne til å plukke raskt og konsentert.  Jeg surrer nemlig mest når jeg er på bærtur, være seg om jeg har med bøtte eller ikke.

Jeg liker ikke heller å rense bær. Derfor plukker jeg bæra én og én, sånn at det ikke kommer rusk oppi bøtta.  Dette er forferdelig ineffektivt, og ifølge bærplukkedamene «helt forferdelig at jeg kan vase på det viset!»  Når damene har plukket to liter bær, så har jeg nemlig såvidt fått dekket bunnen på min bøtte.  Jeg har i tillegg en tendens til å gå fra masse bær, fordi jeg ikke gidder å ligge på hender og knær for lenge om gangen.  Dessuten kan jeg lett drømme meg litt bort, og dermed stopper plukkinga helt opp.  Bærdamene mishandler meg verbalt hver gang jeg bare ramler av lasset, og glemmer formålet med turen.  Altså bær…STORE mengder med bær.

Men jeg gidder ikke plukke mer enn jeg har tenkt å spise. Jeg klarer ikke å stappe i meg mer enn ca fire liter blåbær fra en sesong til den neste, og har jeg halvannen liter multebær så er jeg berget hele vinteren.  Jeg orker nemlig ikke streve og bakse meg til en moltemyr syv tusen km inne på vidda for å plukke mer bær enn jeg greier å bære.  Jeg finner det lite formålstjenlig å fylle fryseren med årgangsbær, sånn at jeg må bla meg gjennom boksene for å spise den eldste bæra.  For jeg liker nemlig fersk bær.  Helst rett fra riset og rett i magen!

Men jeg har tatt siste stikk, og funnet meg en turkamerat som er like usystematisk og uintressert i bær som meg. Jeg har nemlig en venninne som synes det er helt flott å bare vimse formålsløst rundt i skogen, og som synes at lange turer uten poeng er fabelaktig.  Hun holder stilt om at jeg er treg å plukke, hun spiser gjerne bær rett av riset, og setter seg gjerne ned på en tue sammen med meg for å bare være tilstede litt.  Hun synes også at kafferasten med tilhørende matpakke er et absolutt høydepunkt, og blir ikke gretten om hun blir litt våt på beina. Hun som jeg, syns ikke nødvendigvis bær er det viktigste med å være på bærtur.

Noen ganger måles ikke bærturens suksess i antall kg bær, eller antall tilbakelagte kilometer.  Noen ganger måles den i antall timer spandert på absolutt ingenting, og hvor mange ganger min turvenninne er blitt klødd bak øret, eller på magen, og hvor stor del av brødskiva hun har klart å tigge til seg.

Noen ganger handler nemlig bærturer ikke om bær i det hele tatt!

Så nå kan de sinte og alvorlige bærplukkedamene bare gå på sine alvorlige bærturer, for jeg tar med meg Golden Retrieveren Sasha på tur, og vi trives utmerket med å bare være på bærtur. Med og uten bær.