Hvil i fred, lille barn

En liten gutt ligger død på en strand i Tyrkia. Han ligger med ansiktet ned i sanden, og lukkede øyne. Han har på seg blå shorts, rød T-skjorte og bittesmå joggesko. Livet har tatt slutt, tre år gammel.

Han heter Aylan. Hans mor er død. Det er også hans storebror. Men hans far lever. Eller eksisterer. Eksisterer i den tomheten som oppstår i fraværet av de tre, som betydde verden for ham. De tre som gav vilje til å flykte, til å søke trygghet og framtid i stedet for krig og død. Lykkejegere…

Aylan tenkte sikkert ikke på muligheter for trygd og sosialhjelp. Ei heller på å motarbeide og ødelegge kulturen i det landet som skulle bli hans nye trygghet. Han tenkte garantert ikke på å utnytte er godtroende system, og sikkert ikke på å kunne leve i sus og dus på min og din regning.

Aylan var et barn, Et lite vesen, prisgitt sine foreldre, det regimet han var født til å leve i, og den hverdagen et krigsherjet land kunne tilby ham. Men hans foreldre ønsket ikke å la ham og hans bror leve, og dø, i skrekk og terror. De ville verge sine små. Som alle foreldre i verdens land. De ville gi sin familie en sjanse. En sjanse til å oppleve lykke. Til å oppleve trygghet, langt hjemmefra.

I Europa er det trygt. Veldig trygt. Den største faren vi møter er vår egen uvitenhet, vår egen skapte frykt for alt vi ikke kjenner ved navn. Og vi kaller det vår kultur. Når ble vi så små, at vi ikke lenger har vilje til å hjelpe mennesker i nød? Når ble vi så egoistiske, at vi ikke lenger evnet å se mer enn vår egen navle?

Og når ble vi så historieløse, at vi glemte at vi også var et folk på flukt, i årene1940-1945? Når glemte vi, at vi også rømte fra ufred og okkupasjon, og måtte ty til andre menneskers velvilje for å kunne ha en mulighet for lykke? Var vi også lykkejegere? Var vi også en trussel mot andres kultur?

Kultur er ikke statisk, den er et resultat av møte mellom mennesker. På godt og vondt. Den kan aldri ødelegges, bare utvikles.

Politikere snakker om en invasjon, en flom av fremmedkulturelle som kommer til å utarme velferden i Europa, og i Norge går debatten høyt. Vi skal hjelpe dem der de er, vi skal ikke ha dem hit, de kan ikke komme hit, for vi har ikke noe sted å gjøre av dem.

Men de har ikke heller noe sted å gjøre av seg.

I år er det kommunevalg. Politikere snakker med fine ord om alt det gode de skal utrette for oss, som egentlig har det best i verden fra før. Såklart finnes det utfordringer i verdens rikeste land, men den største utfordringen, er blitt vår mangel på hjerterom, vår fremmedfrykt, og vår egoisme.

Aylan trenger ikke oss lenger. Aylan er borte. Han sover evig, sammen med sin bror, og sin mamma. Pappa venter her, til han kan møte dem igjen.

Og vi, vi snakker fortsatt om penger….

Reklamer

En kommentar om “Hvil i fred, lille barn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s