Nettmobbing #landsbyen

Det finnes et ordtak som sier at det kreves to for å skape et barn, men en landsby for å oppdra dem. Når det gjelder fenomenet nettmobbing har landsbyen ofte vist sin støtte til de rammede, både gjennom fakkeltog, appeller og kurs og gud vet hva.  Dessverre viser det seg at det ikke klarer å få en slutt på uvesent, og derfor må vi foreldre på banen.  Denne saken fant jeg på Fb i dag:

http://www.ba.no/nyheter/nett-truslene/politi/netthetsen-har-startet-igjen-plages-av-anonyme-profiler/s/5-8-157402

Denne frøkna har blitt plaget og hetset, og foreldrene vet ikke sin arme råd.  Der er det vi ANDRE foreldre bør begynne å ta tak.

Vi har et ansvar for hva våre håpefulle gjør, ikke bare mot seg selv, men også mot andre.  Har snakket med mange foreldre som ikke finner det viktig å overvåke barnas nettaktiviteter, og ikke heller snakker med barna om hva som er tillat, både i henhold til loven, men også på bakgrunn av vanlig folkeskikk.

Vi foreldre er ofte litt feige, og vil ikke sjekke avkommets mobil, pc eller nettbrett, litt kanskje fordi vi ikke vil ta en potensielt stormende konfrontasjon med dem angående tillit og personvern, men kanskje mest fordi vi har litt skylapper i forhold til egne barn.  I tillegg kan tenåringer være frådende, rødøyde hhormonstyrte monstre, som smeller med dører og roper og skriker. Jeg derimot, er voksen, og VET at litt støy ikke tar livet av noen, men nettmobbing kan!

«Mitt barn gjør ikke sånn!» Sikkert hovedsaklig rett i de aller fleste tilfeller, men NOENS barn gjør sånn… For ellers hadde ikke nettmobbing eksistert!  Jeg stoler på mitt barn, men jeg tillater meg også å sjekke, ta stikkprøver med ujevne mellomrom, og jeg forlanger å kunne ha tilgang til barnets passord og brukernavn til sosiale media, mail osv.  Hvis jeg ikke kan komme inn, blir nettet inndratt. Mitt hus, mine regler!

Nå er det ikke sånn at jeg overvåker konstant, men jeg synes det er greit å ha muligheten til å drive en viss form for kontroll. På samme måten som jeg gjerne vil hilse på foreldrene til kompisene, kjenne litt til de andre foreldrene i klassen, vite hvem som bestyrer ungdomsklubben,og hvem barnet henger med på skolen.  Det handler ikke om overvåkning, det handler om foreldring.  Og jeg kommer til å foreldre avkommet mitt til han spyr av det, om jeg må!

Når jeg sjekker nettaktiviteten, er det like mye for å se at han ikke BLIR mobbet, som for å se at han ikke mobber andre.  I tillegg har vi snakket om VERDIER, til han ruller med øynene, oppgitt erklærer at han er snill gutt, og at jeg bør stole på ham. Og det gjør jeg. Men jeg husker også på at han er et barn, med den mangelen på impulskontroll som det innebærer.

Så til tross for at mitt barn syns jeg er en superheks som sjekker og maser, så syns jeg faktisk at jeg er i min fulle rett til å sjekke, til å avdekke om det skjer uheldige ting på nett, ikke bare som kan ramme ham, men også andre barn.  Selv om han har mer og mer krav på et privatliv, så er det kanskje ikke lurt med et fullstendig frislipp av aktivitet heller.  Og når risikoen for å bli knepet i uønskede aktiviteter er til stede, så legger det kanskje et filter mellom skrivefingre og tastatur?

Det finnes sikkert dem som syns jeg invaderer mitt barns privatliv med mine handlinger, men husk: Jeg er en del av landsbyen til ditt barn. Vil du gro deg baller, og være en del av landsbyen til mitt?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s