Vi skal integrere!  Ropes det… Vi skal hjelpe! Sies det…   Vi samler inn penger og klær, og så hjelper vi dem! Gjaller over Facebook…..   Men hjelper vi egentlig noen? Hvordan vil vi hjelpe dem framover, når de vel er ankommet?

Hva er det en flyktning/migrant/innvandrer eller hva det nå er vi skal kalle alle disse «fremmedkulturelle» som kommer til landet vårt, hva er det de VIRKELIG trenger?

Et mottaksapparat som registrerer, sorterer og fungerer?  Jo absolutt, men jeg har en teori om at det de trenger MEST av alt er et hjem….  I hvertfall et sted å kalle hjem, inntil det hjemmet de reiste fra, kan bebos igjen.  Og om så ikke skjer; et sted å hvile.

Kan vi tilby det? Kan vi tilby et hjem?  Kan vi tilby et nabolag, med nabokjerringer og gubber, nabounger og kjæledyr? VIL vi tilby det?

Om jeg måtte flykte fra mitt hjemland, så tror jeg at jeg helst ville at naboene skulle ta kontakt med meg. Snakke med meg, fortelle meg hvordan ting fungerer i mitt nye land.  Hjelpe meg litt med de sosiale kodene, sånn at jeg ikke tråkket i salaten for ofte, og kunne føle meg inkludert i en hverdag. Jeg hadde ønsket at de hjalp meg å finne min plass i samfunnet, og ikke bare som en gjest, eller en lykkejeger, men som mor, arbeidstager, kvinne og medlem av samfunnet forøvrig. Og at de ville hjelpe mine barn å finne seg til rette.

Jeg hadde selvfølgelig vært nødt til å legge bort litt av mitt gamle tankegods, og søke en tilnærming til det nye landet, det nye folket, som skulle bli mitt for en stund. Kanskje en lang stund, kanskje for resten av livet.  Men jeg hadde også syntes det var kjekt om jeg kunne bli møtt med respekt, nysgjerrig vennlighet, og omsorg. Og jeg tror jeg hadde følt meg mindre alene, om mitt nærområde hadde gitt meg sitt selskap, og ikke bare sine avlagte klær og sko.

Integrering er en tosidig greie.  Det stiller faktisk krav til oss som allerede ER her, og det stiller krav til dem som kommer hit.  Integrering handler like mye om inkludering, og det er VI, som hører naturlig hjemme her, som må starte den prosessen. Og det er DE som kommer hit, som må omfavne den.

Hvordan kan man forvente at et menneske fra en «fremmed» kultur skal ha en naturlig forståelse av sosiale koder? Hvordan kan man forvente at de automatisk forstår sitt nye hjemland?  Det er VI som må inkludere, og vise, og da kan vi ikke bare vente på at en eller annen kommunal instans skal gjøre dette for oss.  For samfunnet skapes i de tusen hjem, og ikke på mottak, ikke i isolasjon, og ihvertfall ikke med fremmedfrykt og stigmatisering.