Rasisme er fy, DET vet de aller fleste. Og de aller fleste er ikke rasister. Selvfølgelig kan noen og enhver komme med det som kan tolkes som rasistiske utsagn, men det betyr ikke automatisk at man er rasist, eller forfekter rasisme som sådan.
Hva ER rasisme da? I følge Store norske leksikon er begrepet tradisjonelt forstått som en oppfatning, eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesker kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres etter deres verdi.Hele definisjonen med diskurs kan leses her:
Her nevnes også rasediskriminering. Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn, på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, religion, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger.
DEt slår meg når jeg leser kommentarfelt på nett, at vi har vannet ut begrepet «rasisme», og bruker det i alle sammenhenger der ulike meninger møtes. Det uttrykket vi egentlig burde bruke, er «fremmedfrykt». Xenofobi, fremmedfrykt, redsel eller fiendtlighet overfor alt fremmed; spesielt brukt om redsel eller motvilje overfor utlendinger.
Rasisme er et altfor sterkt begrep å bruke når man debatterer det som er, eller kan bli, et potensielt samfunnsproblem. Den åpne debatten handler nemlig ikke om rase, etnisitet, eller vilje til integrering. Den handler om frykt for å miste sin egenart i møte med fremmede, sterke, kulturer og kulturelle uttrykk. Og slett ikke om å gi noen grupper fortrinn framfor andre.
«Vi får vel moskeer på hvert hjørne snart» Ja kanskje det, men det kommer ikke til å få meg til å bli muslim. Det kommer ikke til å sende meg hodestups inn i nærmeste kirke heller. Min religion er fortsatt en privatsak, og kommer til å forbli en privatsak. Om jeg er kristen, ateist, agnostiker eller hedning, så vedkommer det ingen. Følgelig lar jeg meg ikke affisere av at Gud blir tilbedt i ulike former omkring meg, og at det er ulike leveregler omkring denne tilbedelsen.
Om du får en middagsinvitasjon fra meg, så spør jeg om du har noe du ikke kan spise, om du er nordmann hvit som sne, eller same, eller fra Iran, eller hvorsomhelst, spiller ingen rolle. Det er vanlig høflighet, og omtanke for gjestene. Noen spiser ikke svinekjøtt, andre spiser ikke sopp eller nøtter, og da lager jeg noe som ikke inneholder det du ikke liker/tåler/vil/kan spise.
«Det kryr av kjerringer i stretchlaken og lampeskjermer» Ja, kanskje det, men det får ikke meg til å kle på meg verken hijab, niqab eller burka. Ei heller kommer det til å gi meg et ønske om å rive disse plaggene av hodene på folk. Jeg er nemlig bedre oppdratt enn som så.
Det pirrer min nyskjerrighet, DET kan jeg innrømme. Denne forestillingen om at et hodeplagg skal gjøre noe for deg som menneske, er fremmed for meg, og jeg skjønner ikke retorikken bak. Gjem håret ditt, for all del, det har da virkelig ingenting med MITT hår å gjøre. Jeg kommer ikke heller til å dekke til håret mitt fordi noen finner det krenkende at jeg har det i det fri, fordi jeg er norsk, og det er ikke tradisjon for oss å dekke til hodene våre, bortsett fra når det er kaldt. Og da snakker vi mer praktisk nytteverdi, enn religiøs tilbøyelighet.
Heldekkende hodeplagg derimot, DET finner jeg meg ikke i. Men det er fordi det effektivt setter grenser for hvordan jeg kan kommunisere med bæreren. Den verbale kommunikasjonen utgjør nemlig bare en DEL av totalforståelsen for meg, og om du ønsker at jeg skal forstå deg bedre, så må du vise meg ansiktet ditt, sånn at jeg kan «lese» deg bedre. Ikke verre enn det.
Ingenting av dette er rasisme. Det er ikke heller fremmedfrykt. Og det er ikke heller rasisme å stille vanskelige spørsmål om både religiøse og kulturelle særegenheter. Vi skal prøve å forstå de ulike ideologier som omgir oss, men det betyr ikke at vi behøver å adoptere dem, gjøre dem til våre, og gi slipp på våre verdier. Men i spørsmålsstillingen ligger det også en avkledning av fremmedfrykten, og en skammeliggjøring av rasismen. Når vi søker å forstå, og akseptere det vi ikke kjenner som vårt, kan vi lettere få tak på de deler av våre egne verdier, og vår egen kultur som faktisk er verdt å dyrke. Vi skal ikke være så misforstått tolerante at vi ikke stiller spørsmålstegn ved det vi ikke forstår, men vi skal ikke heller avfeie det som mindreverdig og rart uten videre. Kultur og verdier er i forandring, og i disse dager, når flyktninger tilsynelatende strømmer inn i Norge, er det EKSTRA viktig at vi ikke blir rasister, at vi ikke lar oss styre av fremmedfrykt og uvitenhet. Det er i møte med det vi ikke forstår, at vår menneskelighet formes, og vår empati og vår evne til å vise omsorg settes på prøve. Og god omsorg innebærer faktisk diskusjoner, grensesetting og kjærlighet.
Jeg ser at vi KAN om vi vil.
BlaBlaBlaBlog 