Krigen i Norge

Det er forjævlig hvor mange flyktninger som kommer om dagen. Det er forjævlig at disse flyktningene kommer til å koste masse penger.

Det er for ille at de bare kommer hit, og ikke bare kan bo der de kommer fra, og det er forjævlig at de ikke bare kan være sånne hvite og nordiske, litt sånn som vi er vant med.

Det er ille at små barn blir redde for at krigen kommer til Norge, og at de er redde for å miste mor og far.

På mange måter er faktisk krigen kommet til Norge.  Den er ikke i form av millitære styrker, og tungt materiell, men i form av menneskeskjebner.  Det lille barnet som venter på mammas fang, på å bli registrert som flyktning, den unge mannen med alt han eier i en plastpose, og familiefaren som raser fordi han ikke har mulighet til å beskytte familien sin.  Alle disse ER krigen. De er representanter for et folk, en nasjon, og de har brakt krigen til oss.  Men ikke for å kjempe den med kuler, krutt og bomber. Deres krig handler om overlevelse, og om å skape seg en ny tilværelse i et fremmed land med fremmede skikker.

Er de lykkejegere?  Ja, faktisk, på et vis. Bortsett fra at den lykken de søker ikke nødvendigvis handler om aksjeposter og flotte hytter på fjellet.  Deres lykke handler om trygghet, om stabilitet, og en mulighet til å skaffe seg et bedre liv. Langt borte fra krig.

Men så er den her likevel.

Krigen.

Den bor i dem, den er med dem, i form av alle dem som IKKE er her.  De som døde på veien, de som er forlatt i et krigsherjet hjemland, og de som kjemper.  Og vi kaller dem for lykkejegere… Med det mest foraktelige tonefallet vi klarer å oppby.

Men om det var meg som var på flukt, så hadde jeg ønsket å bli tatt i mot. Jeg hadde kjempet for barnet mitt med alle tilgjengelige midler. Jeg hadde gått til verdens ende for å skape oss en bedre framtid.  Og jeg hadde ikke ansett det for umoralsk.

Jeg hadde søkt å finne det best mulige stedet for meg og mitt barn, og jeg hadde jaktet på lykken.  Som en ekte lykkejeger.  Det ville vært umoralsk å la det være…

Om det var meg…  Om det var mitt barn, min mor, min far, mine søsken….  Så hadde jeg absolutt skjønt at det er en selvfølge  å ønske å skape seg et best mulig liv, for seg og sine….Det er en selvfølge å hige etter trygghet og velstand.

Men det er ikke mine barn eller min familie som bærer krigen med seg….

Så hvorfor er det så forferdelig at de også ønsker seg det samme som oss?

Trygghet, velferd og velstand. Uten krigen.

Reklamer

2 kommentarer om “Krigen i Norge

  1. Hadde alt med imigrasjon vært så.rosenrødt som.det beskrives her så hadde jeg kanskje vært for det. Men mange som kommer er misfornøyde med innkvartering…mat ..oppfølging og i det hele med alt. Noen nekter å gå.ut av busser fordi standarden på.det stedet det skal ikke er bra nok…eller det ligger for langt fra byer. Trodde de kom for å få et trygt oppholdssted. Men det er visst ikke det viktigste. Noen kommer fra trygge førsteland…men kommer likevel hit til Norden. Ergo så.opptar de plass for de som trenger det mere. Men de har ikke råd til å komme hit. Jeg blir ganske opprørt når sosiale goder som møter dem ikke er bra nok for dem. Vet ikke hva de forventer seg…men i mine øyne er de en gjeng utakknemlige egoister.

    Liker

    1. Dessverre er det også en del av virkeligheten, men det betyr ikke at vi skal la være å hjelpe. Omsorg betyr ikke nødvendigvis at man gir noen alt de vil ha, men det de trenger. Det betyr ikke heller at vi skal generalisere, men se menneskene og søke gi dem en rettferdig og verdig behandling.

      Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s