Det er mye som er urettferdig. At jeg ikke har en million i årslønn, at sjokolade gjør meg feit, og at alkohol og bacon er skadelig. Det er også urettferdig at jeg som selvstendig næringsdrivende ikke kan få samme rettigheter til sykelønn som arbeidstakere, og det er urettferdig at jeg ikke kan reise til syden tre ganger i året. Det er også urettferdig at jeg ikke får lønn for hver time jeg tilbringer på jobb, og det er urettferdig at jeg får parkeringsbot, og fartsbot og at jeg ikke kan spise lunsj på restaurant oftere.

Men er det egentlig urettferdig?  Eller bare OPPLEVES det urettferdig?

Urettferdighet er et subjektivt begrep, som ofte baseres på den enkletes oppfatning av en situasjon. Ofte er det lover og regler som ligger til grunn for en opplevd urettferdighet, og om disse reglene er gjennomtenkte fra skaperens side vites ikke. Som at jeg ikke kunne få utdanningsstønad da jeg ble alene med barn mindt i et krevende studie.  Bare for at barnet mitt var mer enn tik år. Det opplevdes urettferdig, men VAR strengt tatt ikke det, fordi dette er en regel som gjelder alle og ikke bare meg.  At jeg ikke kunne få statlig hjelp i en sårbar situasjon fordi jeg falt utenfor et regelverk, er ikke håndheverne av regelverkets feil. (NAV) Det er heller ingen andres feil at jeg ikke fikk noen ting og ble henvist til å klare meg selv.  Jeg bare gjorde det, altså klarte meg selv.  Men hadde nok fått noen kroner likevel, om det hadde vært fullstendig krise.  Men det var det ikke. Fikk i grunn bare litt mindre til utskeielser, men vi sultet aldri, og hadde tak over hodet hele tiden.

Når jeg nå leser kommentarfelt på nett blir jeg litt forferdet over den graden av opplevd urettferdighet som tydeligvis florerer i Norge i dag.  «Vi må få orden på våre egne problemer før vi hjelper andre!»  -«Eldreomsorgen må vi fikse først!»  -«De narkomane trenger hjelp!» -«Få hjelp til nordmenn først før vi hjelper andre!»

Men spørsmålet jeg stiller meg da, er som følger: Til hvilken grad skal vi ha løst problemene innad i Norge før vi tillater oss å hjelpe andre?  Skal alle som trenger det få enerom på sykehjem/aldershjem først? Skal alle innsatte i fengsel være bare norske statsborgere? Skal alle narkomane være avvent og ferdigbehandlet? Skal alle ha en minstelønn på 350000,-? Skal alle skoler være nyoppusset og ha flinke lærere som aldri blir syke?

Det norske velferdssystemet er godt, men det har sine åpenbare brister. Mye regulert gjennom lover og regler. Lover og regler er dessverre ikke utformet for å skape rettferdighet, men ORDEN. Disse skal påse at folk blir behandlet mest mulig llikt i henhold til norsk likeverdighetsprinsipp.  I praksis KAN ikke alle oppleve dette systemet som rettferdig.   Og i praksis oppleves det dessverre at det norske systemet tar godt vare på flyktninger, mens jeg, som har jobbet og betalt skatt, IKKE blir ivaretatt like godt.  Og at dette kan oppleves urettferdig, DEN er jeg med på.

Det alle disse kommentarene og (noen lett hatefulle) utsagnene påpeker, er en skjevhet og en opplevd urettferdighet i det norske systemet.  Dette kan kun politikere og byråkrater få gjort noe med, og disse må da ikke lukke øynene for at dette er er en opplevd virkelighet for mange.

Men jeg er fortsatt ikke med på at vi ikke skal kunne ivareta og hjelpe dem som kommer hit, med denne systemsvikten som bakteppe. Jeg er heller ikke med på å sette flyktninger i bås som lykkejegere og snyltere.  For det er faktisk ikke deres feil at systemet har lagt opp til en opplevelse av urettferdighet.

Det ville være umoralsk og umenneskelig å avvise dem som faktisk trenger vår hjelp.  Og om du virkelig ikke vil hjelpe en som trenger det: Rekk opp handa….