Vern vår kultur! Verg våre egne!

Vern om vår kultur! Ta vare på våre egne!

I lys av den pågående debatten om flyktninger, er det to argumenter som stadig kommer tilbake.

Vi må verne om vår kultur! Men hva er vår kultur? Jeg er norsk, med samiske aner, og jeg har ærlig talt ingen aning om hva det er disse menneskene på flukt har med seg som kan true min kultur.

Er det deres religion? Pr. definisjon er jeg kristen protestant, men har ingen formening om hva dette har med saken å gjøre i forhold til dem. Jeg vil ikke endre min religion, som jeg for øvrig har et svært lettvint forhold til, bare fordi jeg møter mennesker som tror på et annet vis enn meg. Jeg kommer ikke til å adoptere deres religiøse dogmer for å tekkes dem, og jeg forventer heller ikke at en muslim skal spise svinekjøtt bare fordi han/hun bor i Norge. Jeg regner ikke heller med at min omgangskrets, mitt barn eller øvrig familie plutselig skal endre seg merkbart i fremmed retning, bare fordi de møtte mennesker med en annen ”kultur”.

Men hva er kultur? Kultur er summen av verdier, en felles forståelse av usagte og sagte normer, en likhet om du vil, både i tankesett og ønskemål. Kultur er foranderlig og dynamisk, og kan ikke bli borte, bare endres. Og jeg kan ikke se at min ”kultur” blir fattigere av å lære av andre mennesker. Jeg mener ”kultur” er feil begrepsbruk i denne debatten. Så hva er så verdifullt i vår ”kultur?”

Mat? Ser ikke noen steder at det fins Fårikål-boder eller kjøttkaker-i-brun-saus-boder, med Verdens Beste til dessert? Kebab, hamburgere, pizza og sushi derimot…DET får du kjøpt overalt.

Klær? Det finnes vel knapt noe mer norsk enn bunad og Mariusgenser, men disse kan ikke alene få definere oss? For da er vi fattigere enn jeg fryktet.

Mentalitet? Norsk er det eneste språket i verden som har ordet ”dugnad”. Alle vet hva dette innebærer, men hvorfor vil vi nå bare bruke det om opprydding rundt borettslaget, og kakebaking for fotballklubben? Skal vi liksom ikke bruke dette kulturelle begrepet nå, når andre mennesker faktisk trenger at vi stiller opp på dugnad?

Dessuten er det en annen del av den norske ”kulturen” som har stukket sitt stygge hode fram… Nemlig reservasjonen, tilbakeholdenheten, misunnelsen og frykten. Denne delen av norsk kultur kan gjerne få dø for min del.

Vern om våre verdier! Der er jeg med.

Vi har en forståelse om likestilling, menneskeverd, sosial omsorg og frihet i Norge, som ER verd å ta vare på. Disse kan ikke trues, endres eller forvrenges av fremmedkulturelle om vi ikke LAR det. Jeg har ingen problemer med å diskutere verdispørsmål med en ”fremmedkulturell”, være seg mann eller dame, og jeg har heller ingen problemer med å uttrykke min misnøye når deres VERDIER ikke er i samsvar med mine, og jeg kan se at deres verdier noen ganger er de samme som mine, bare uttrykt forskjellig. Jeg har heller ingen problemer med å se at dette kan skape utfordringer.

Så hvordan verner vi våre verdier? Vi integrerer. Integrering er ikke utelukkende et ansvar som påligger den som kommer utenfra. Vi nordmenn må også være inkluderende, vi må dele våre verdier, og vi må ikke være redde for å stille spørsmål, også ubehagelige spørsmål. Vi må ikke være så hensynsfulle i vår omgang med ”fremmedkulturelle” at vi stenger dem ute! Integrering er et spørsmål om inkludering, og der kan vi nok koste på oss å være nyskjerrige, uten å være fordømmende.

Våre VERDIER kan vi beholde, de kan vi utvikle, og i likhet med vår kultur, er ikke heller våre verdier statiske.

De tar jobbene våre og går på trygd!

Ok, hvilken er det? Enten jobber du, eller så går du på trygd. Bestem deg. Vi har 4% arbeidsledighet i Norge, og den dagen vi har 100% sysselsetting, MÅ vi hente fremmedarbeidere for å fylle alle stillingene som faktisk trengs. Og bare for å ha det sagt: Det er FORSKJELL på arbeidsinnvandring, migranter og flyktninger. Arbeidsinnvandrere har vi både fra Sverige, Polen, Litauen, Danmark o.sv, migranter kommer fra USA, England, Sverige osv… Flyktninger kommer fra land i krig, kort og unyansert forklart.

Vi må verne om våre egne først! Vi kan ikke ta imot før vi har fikset alt som er galt her hjemme først!

Narkomane, de eldre, folk som er falt utenfor…Men vi verner dem allerede. Ikke bestandig like bra, det kan innrømmes, men vi verner dem.

Narkomane kan vi ikke gi et verdig liv. Det er ingen verdighet i rusen, og så lenge samfunnet ikke kan tvangsbehandle dem, og ei heller skape et meningsfylt liv for dem, så kan vi ikke hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv. Rusomsorg har store utfordringer, men det betyr ikke at samfunnet ikke gjør noe. Det betyr dog ikke at vi skal la være å hjelpe flyktninger, fordi vi ikke har klart å hjelpe de narkomane.

De eldre da, DEM må vi hjelpe! Det er en annen del av vår kultur som har endret seg… I gamle dager var det vanlig å ta seg av sine gamle, familiene stilte opp. I dag sender vi dem på hjem. ”De bygget landet”! Ja det gjorde de. For oss, men garantert ikke for at vi skulle lukke døra og la være å hjelpe dem som ikke engang HAR et hjemland lenger. Vi sitter som små, feite drager på toppen av oljetønna, og blir mer og mer smålige i all vår velstand. Og vi sender våre gamle på hjem, for så å bli fortørnet over at ”samfunnet” ikke tar seg av dem.

Vi har ikke råd!!!!!!   Ø, jo, det har vi. Vi har ikke råd til å la være. Jeg nekter å gå på akkord med mine verdier, med min menneskelighet, og min sympati med mennesker på flukt, fordi vi må telle penger. Det handler om min kultur, og det handler om mine verdier, og ikke minst: Min verdi som medmenneske.

Reklamer

Hvil i fred, lille barn

En liten gutt ligger død på en strand i Tyrkia. Han ligger med ansiktet ned i sanden, og lukkede øyne. Han har på seg blå shorts, rød T-skjorte og bittesmå joggesko. Livet har tatt slutt, tre år gammel.

Han heter Aylan. Hans mor er død. Det er også hans storebror. Men hans far lever. Eller eksisterer. Eksisterer i den tomheten som oppstår i fraværet av de tre, som betydde verden for ham. De tre som gav vilje til å flykte, til å søke trygghet og framtid i stedet for krig og død. Lykkejegere…

Aylan tenkte sikkert ikke på muligheter for trygd og sosialhjelp. Ei heller på å motarbeide og ødelegge kulturen i det landet som skulle bli hans nye trygghet. Han tenkte garantert ikke på å utnytte er godtroende system, og sikkert ikke på å kunne leve i sus og dus på min og din regning.

Aylan var et barn, Et lite vesen, prisgitt sine foreldre, det regimet han var født til å leve i, og den hverdagen et krigsherjet land kunne tilby ham. Men hans foreldre ønsket ikke å la ham og hans bror leve, og dø, i skrekk og terror. De ville verge sine små. Som alle foreldre i verdens land. De ville gi sin familie en sjanse. En sjanse til å oppleve lykke. Til å oppleve trygghet, langt hjemmefra.

I Europa er det trygt. Veldig trygt. Den største faren vi møter er vår egen uvitenhet, vår egen skapte frykt for alt vi ikke kjenner ved navn. Og vi kaller det vår kultur. Når ble vi så små, at vi ikke lenger har vilje til å hjelpe mennesker i nød? Når ble vi så egoistiske, at vi ikke lenger evnet å se mer enn vår egen navle?

Og når ble vi så historieløse, at vi glemte at vi også var et folk på flukt, i årene1940-1945? Når glemte vi, at vi også rømte fra ufred og okkupasjon, og måtte ty til andre menneskers velvilje for å kunne ha en mulighet for lykke? Var vi også lykkejegere? Var vi også en trussel mot andres kultur?

Kultur er ikke statisk, den er et resultat av møte mellom mennesker. På godt og vondt. Den kan aldri ødelegges, bare utvikles.

Politikere snakker om en invasjon, en flom av fremmedkulturelle som kommer til å utarme velferden i Europa, og i Norge går debatten høyt. Vi skal hjelpe dem der de er, vi skal ikke ha dem hit, de kan ikke komme hit, for vi har ikke noe sted å gjøre av dem.

Men de har ikke heller noe sted å gjøre av seg.

I år er det kommunevalg. Politikere snakker med fine ord om alt det gode de skal utrette for oss, som egentlig har det best i verden fra før. Såklart finnes det utfordringer i verdens rikeste land, men den største utfordringen, er blitt vår mangel på hjerterom, vår fremmedfrykt, og vår egoisme.

Aylan trenger ikke oss lenger. Aylan er borte. Han sover evig, sammen med sin bror, og sin mamma. Pappa venter her, til han kan møte dem igjen.

Og vi, vi snakker fortsatt om penger….

Trines husmorskole del 2: ønskede og uønskede gjenstander.

Rydding av gjenstander kan være en periodisk eller konstant aktivitet.  Rydding foretas gjerne av kvinner, og i hvertfall ikke av tenåringer.  Rydding innebærer systematisering av husets ønskede gjenstander, og fjerning av uønskede elementer.

Ønskede gjenstander har gjerne, men ikke alltid, en fast plass der det foretrekkes at de befinner seg. Dette for å minske tilløp til leting, som igjen kan føre til ekstraordinær rydding. Leting innebærer en fare for at ønskede gjenstander skifter plass, og at de noen ganger havner i kategorien uønsket.  Derfor må leting unngås for enhver pris om man ønsker å opprettholde et antall ønskede elementer.

Ønskede elementer kan være alt i fra klær, nips-naps, tjafs og plinkeplonk, mens uønskede elementer enten er søppel eller sånt-som-skal-gis-til-loppis.  Loppis-kategorien stables og oppbevares i en eske på en sted man snubler over den, helt til noen annonserer at loppis er på gang. Deretter må man bare glemme å levere den hersens eska, sånn at den blir stående der enda en stund.  Søppel bæres ut, gjerne av et barn, under konstant surmuling.

Ønskede elementer deles gjerne i to kategorier:

1: Ting jeg liker og trenger.

2:Kjekt å ha.

Ting jeg liker og trenger er rimelig selvforklarende, men gjenstandene behøver ikke ha noen praktisk nytte eller estetisk verdi.  Liker og trenger er definert av vedkommende som eier dem, og betinger ingen form for fornuft.

Kjekt å ha-kategorien er overhode ikke betinget av fornuft, og det er flest kvinner som har en overflod av gjenstander av dette slaget.  Menn kan gjerne også ha mye som er kjekt å ha, men da må det enten bo i garasjen, på loftet eller et annet sted der det ikke er synlig. Menn har gjerne store mengder LP-plater, traktorer, bildeler og fotballutstyr i denne kategorien. Menn med store mengder kjekt å ha, kalles gjerne for skrotnisser, mens kvinner kan sies å være forberedt på de fleste situasjoner.  Kvinners andel kjekt å ha, kan omfatte alt fra lamper og fravokst barneutstyr, kjøkkenredskaper med begrenset bruksområde, serviser til fem og en halv person, via klær fra 80-tallet og bilder fra skoleturen i tredje klasse, og gratulasjonskort fra ungdomsskolen.

Dersom kvinnen skal rydde i mannens gjenstander vil ca 70% av hans eiendeler havne i kategorien søppel, ca 10% i loppis, og resten ansees verd å beholde.  Mannen rydder aldri i kvinnens eiendeler, da dette er å anse som forsøk på selvmord.

Barn har kun én kategori: Mine ting. De blir ikke kastet, sortert eller gitt bort.

Trines husmorskole del 1:Vesener vi deler hus med

Rot går aldri over. Man kan rydde og rydde og rydde, men det virker som om eiendelene mine har en iboende vilje til å ligge framme.  Det ene øyeblikket har man lagt alle dingser og plinke-plonker på plass, og i det neste har både veggseksjonen og stuebordet spydd dem ut igjen, gjerne på et sted man aldri i verden ville lett av seg selv.  Hybelkaninene tar gjerne over en ubevoktet krok om man ikke tar forholdsregler, og vi skal se litt på disse uvelkomne husdyrenes liv.

Klesvask foreksempel. Klesvask må være i nær familie med hybelkaniner.  Klessvask og hybelkaniner formerer seg på samme vis,gjennom fiberdeling eller noe sånt, og multipliseres i antall og størrelse når de får være i fred i en krok.  Under senga og i området rundt skittentøyskurven ser det også ut til å være et naturlig habitat for disse myke og ulne vesnene.  Det virker som om hybelkaniner helst vil parre seg med sokker og t-skjorter i guttestørrelse, ettersom det er disse plaggene som oftest opptrer i symbiose med hybelkaninene.  Ullgensere er visstnok også en mulig partner, men ullgensere gror gjerne sin egen variant av hybelkaniner.  Disse kalles da for nupper.

Navlelo er også en slektning av hybelkaninen.  Disse oppstår gjerne når vertsorganismen, gjerne mannlig,  tilbringer tid i selskap med Netflix, tippeligaen eller lignende.  Navlelo er egentlig en bitteliten hybelkanin, men anses ikke være skadelig for husfreden i samme grad som hybelkaninen.  Vertsorganismen derimot, kan få bråk for inaktivitet, men dette påvirker ikke nødvendigvis navleloets vekstrate eller trivsel.

Sokkelo er en underart av hybelkaninen, og denne trives best mellom tær i alle aldre og fasonger.  De kalles også for lakrisbåter, men det frarådes å spise disse, da de nok er relativt tungt fordøyelige.  Selv om de nok kan sies å inneholde endel fiber, så er det nok ikke den typen som ernæringsfolk mener man skal ha mer av.  Sokkelo formerer seg uavhengig av aktivitetsnivå, men oppstår gjerne når mørke sokker møter klamme føtter.  Sokkeloet er derfor en litt annen art en hybelkaninen og navleloet, som trives best på tørre og/eller uforstyrrede steder.

Kjæledyr ser ut til å ha en positiv effekt på dannelsen av hybelkaniner.  Pelsdyr spesielt. Og spesielt vår og høst.  Det kan se ut som om tilveksten av hybelkaniner øker proposjonalt med antall pelsdyr i huset, og graden av kjæledyrets redsel for støvsuger, langkost osv.   Det er rimelig å anta at kjæledyret ikke parer seg med hybelkaninene, men at kaninene nærer seg på dyrets tilstedeværelse.   Det frarådes at folk med en iboende redsel for hybelkaniner anskaffer seg pelsdyr, da dette vil kunne føre til en varig, og utbredt, oppblomstring av disse.

Bekjempelse:   Det går ikke å fullstendig utrydde hybelkaniner, navlelo og sokkelo.  Disse har gjennom sin symbiose med tekstiler gjort et varig inntog i våre hjem. Det spiller ingen rolle om du vasker og støvsuger hver dag, for de har alltid lagt igjen et lite fiber som kan utvikle seg til nye individer. Det beste du kan håpe på, er en viss kontroll på bestanden og størrelsene på individene. Vanlige våpen i bekjempelsen av dette problemet, er støvsuger, helst med filter, tørrmopp og kost.  Selv om det de siste årene har skjedd en betydelig utvikling på utstyr til bekjempelse, så har det ikke klart å eliminere problemet.

God fredagsvask:)

Plukkeplukkeplukkeplukke…

Jeg liker å plukke bær. Spesielt blåbær. Nå er det dem som vil hevde at jeg til stadighet er på bærtur, og det stemmer sikkert. Men det hender da at jeg har litt i bøtta også når jeg kommer hjem.

I min famile fins det mange bærplukkende damer, men de vil ikke ha meg med på tur.   De er kollektivt forferdet over min manglende evne til å plukke raskt og konsentert.  Jeg surrer nemlig mest når jeg er på bærtur, være seg om jeg har med bøtte eller ikke.

Jeg liker ikke heller å rense bær. Derfor plukker jeg bæra én og én, sånn at det ikke kommer rusk oppi bøtta.  Dette er forferdelig ineffektivt, og ifølge bærplukkedamene «helt forferdelig at jeg kan vase på det viset!»  Når damene har plukket to liter bær, så har jeg nemlig såvidt fått dekket bunnen på min bøtte.  Jeg har i tillegg en tendens til å gå fra masse bær, fordi jeg ikke gidder å ligge på hender og knær for lenge om gangen.  Dessuten kan jeg lett drømme meg litt bort, og dermed stopper plukkinga helt opp.  Bærdamene mishandler meg verbalt hver gang jeg bare ramler av lasset, og glemmer formålet med turen.  Altså bær…STORE mengder med bær.

Men jeg gidder ikke plukke mer enn jeg har tenkt å spise. Jeg klarer ikke å stappe i meg mer enn ca fire liter blåbær fra en sesong til den neste, og har jeg halvannen liter multebær så er jeg berget hele vinteren.  Jeg orker nemlig ikke streve og bakse meg til en moltemyr syv tusen km inne på vidda for å plukke mer bær enn jeg greier å bære.  Jeg finner det lite formålstjenlig å fylle fryseren med årgangsbær, sånn at jeg må bla meg gjennom boksene for å spise den eldste bæra.  For jeg liker nemlig fersk bær.  Helst rett fra riset og rett i magen!

Men jeg har tatt siste stikk, og funnet meg en turkamerat som er like usystematisk og uintressert i bær som meg. Jeg har nemlig en venninne som synes det er helt flott å bare vimse formålsløst rundt i skogen, og som synes at lange turer uten poeng er fabelaktig.  Hun holder stilt om at jeg er treg å plukke, hun spiser gjerne bær rett av riset, og setter seg gjerne ned på en tue sammen med meg for å bare være tilstede litt.  Hun synes også at kafferasten med tilhørende matpakke er et absolutt høydepunkt, og blir ikke gretten om hun blir litt våt på beina. Hun som jeg, syns ikke nødvendigvis bær er det viktigste med å være på bærtur.

Noen ganger måles ikke bærturens suksess i antall kg bær, eller antall tilbakelagte kilometer.  Noen ganger måles den i antall timer spandert på absolutt ingenting, og hvor mange ganger min turvenninne er blitt klødd bak øret, eller på magen, og hvor stor del av brødskiva hun har klart å tigge til seg.

Noen ganger handler nemlig bærturer ikke om bær i det hele tatt!

Så nå kan de sinte og alvorlige bærplukkedamene bare gå på sine alvorlige bærturer, for jeg tar med meg Golden Retrieveren Sasha på tur, og vi trives utmerket med å bare være på bærtur. Med og uten bær.

Skjønnhetens tyranni og forfengelige kjerringer…..

Jeg har jaktet på bikinikroppen.  Ferien kommer, og jeg følte meg litt stutt-tjukk i bikini, med litt for mye skinn, og lår med plenty av smilehull på baksida.  Siden trening og dietter på en måte ikke er min greie, bestemte jeg meg for å prøve meg på en lettvint hurtigløsning som jeg hadde funnet på internetten….

Jeg hadde funnet sånne wraps, med salve på, som man bare kunne tulle seg inn i, og VIPS, skulle man bli stram og fin i skinnet igjen!  «Så flott» tenkte jeg, og skaffet til veie det jeg trengte.

Men derifra sluttet liksom ting å gå som planlagt…..

Jeg kom hjem, glad som ei lerke, og leste bruksanvisninga i denne kjempedyre pakken med lettvintløsning. Man skulle dusje, så tørke seg, og så legge disse salvebandasjene på de områdene man liksom ikke var fornøyd med. Deretter skulle man ha dem på i minst 45 minutter, og de kunne holdes på plass med stramme klær, eller plastfolie mens de virket.  Enkelt og greit.

Jeg pakket opp en sånn derre salvebandasje, og klasket den på sånn ca rundt magen og sånn ca litt på sidene.  Og holdt på å stryke med!  Bandasjene var ISKALDE når de kom på huden, og de ble på en måte bare kaldere og kaldere!  Og de var dønn klissete, så jeg bestemte meg kjapt for at plastfolie, DET måtte det bli for å holde den på plass.   Jeg klipte en sånn bandasje i to, og klasket dem på baksiden av hvert lår, over alle smilehullene, og vraltet på kjøkkenet for å hente plastfolie mens jeg tenkte «kaldt, kaldt, KALDT»!

Jeg surret plastfilm rundt magen og ryggen, to runder, og rundt begge lårene mens jeg vred meg i ubehag over klissete kulde, og DA fikk jeg et glimt av meg selv i speilet……

En litt blek, desperat dame, surret inn i gladpack, med et enda mer desperat uttrykk i fjeset, som prøver å få bikinikropp fem dager før ferien…  Jeg lignet mest på en panikkstappa Gildepølse med utgått dato, eller en slapp frokostburrito fra Shell… Og jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg som en slapp burrito også…

DETTE BØR HELST BARE VIRKE!!! tenkte jeg…og jeg vet ikke, men jeg følte meg litt fastere etter en liten stund.  Mulig det bare var fordi jeg var surret stramt i plastfolie, men jeg syntes jeg kunne kjenne at dette hadde litt effekt. Det var kaldt nok ihvertfall, og etter en liten stund frøs jeg bittert..  Selv om det var en ny opplevelse å bare fryse ihjel på magen og lårene. Og det slo meg at jeg burde bli tvangsinnlagt, for å påføre seg selv sånt ubehag grenset mot selvskading!  Og om noen hadde SETT meg der jeg satt, hadde nok psykobilen med hvitkledde pleiere vært på vei for å hente meg før vidundersalven hadde virket ferdig!

Jeg ventet og ventet og ventet, og etter en time klippet jeg meg ut av plasten, glad og forventningsfull. For NÅ….var bikinikroppen på plass!

Tenkte jeg.

Så virket det?

Njæ…..når plasten var klippet bort, så så jeg vel helt fullstendig likedan ut…magen var HELT lik, og lårene hadde fortsatt smilehull….Skuffelsen var total! Ydmykelsen likeså. Her hadde jeg sittet, som en forfengelig halvgammel røy, og frosset meg nesten ihjel, surret i klisj under masse gladpack, for absolutt ingenting! Prosjekt lettvint bikinikropp var en total fiasko!

Så hva kan ha skjedd?  Jeg tenker at det her fins to muligheter:

Først: Dette produktet er bare sprøyt.  Men det går jo ikke an, for jeg har sett masse før og etter bilder, og har SNAKKET med flere som sier at dette virker, så da virker det vel da? Men bare ikke på meg. Dessuten MÅ det være godt for noe, så ubehagelig som det var!

Mulighet nummer to liker jeg best….

Kanskje dette ikke virket fordi jeg egentlig er bra nok?  Fordi det ikke fantes noe å rette på, og at det største problemet sitter mellom ørene?

Jeg HAR ikke cellulitter, jeg har bare glade lår som smiler, og derfor har de smilehull! Jeg har passelig stor hud, det er bare selvilliten som smått kan bli for liten til å fylle den ut, og DERFOR blir det folder overalt!

Jeg har herved bestemt meg for at jeg er mer enn bra nok, og derfor blir det ikke flere idiotiske forsøk på å stramme ting som strengt tatt ikke behøver å strammes.  Den eneste som trenger å stramme seg opp er jeg! Og jeg er mer enn bare hud som henger.   MYE mer!   Så på sett og vis så virker jo produktet som lovet.

Jeg føler meg mye bedre, og selvtilliten har økt. Og det var det faktisk verdt å betale noen kroner for…..   Gleder meg til å gå i bikini!

God sommerferie!!!!!

Prostitusjon vs. surrogati

Fant en artikkel om surrogatmødre i Dagbladet i dag. Den omhandlet kvinnens rolle som offer eller profitør i surrogatsammenheng.

Må ærlig innrømme at etter mange sånne søte»se så så søte paret er med sin baby som er båret fram av surrogatmor», så ble jeg litt betenkt.

Hva er forskjellen mellom surrogati og prostitusjon EGENTLIG?

Begge deler handler om å bruke kvinnekroppen for å dekke et behov, gjerne, men ikke alltid, mot en kompensasjon av en eller annen form.  Surrogatmødre kan ha ulike motiver for å stikke kroppen sin til disposisjon, og prostituerte likeså.  Jeg har litt vanskelig for å ikke tenke at  begge deler handler om en objektivisering og avpersonifisering av kvinnen.  Begge deler reduserer henne til et objekt for behovsdekning, være seg for sex eller en baby.

Det hevdes i media at surrogatmødre er lykkelige over  å kunne bidra til å skaffe et barn til verden, mens prostituerte alltid framstilles som sørgelige offer.  Det er dog ikke en menneskerett å få barn som bærer dine gener, og er det riktig å benytte et annet menneskes kropp som rugekasse når naturlovene har sagt nei?  Når for eksempel to menn får baby sammen, så må de nødvendigvis ta omveien rundt en kvinnes kropp for at dette skal være mulig.  Er det så sikkert at denne muligheten ikke frarøver henne verdighet i større grad enn om hun solgte sex?  Og hvorfor syns samfunnet forøvrig, som motarbeider prostitusjon og kjemper for likestilling at surrogati skal være en mulighet?

Jeg er ikke egentlig imot surrogati, og ikke heller at homser eller andre, som ikke kan få barn på naturlig vis skal være uten denne muligheten.  Men jeg synes det er viktig å være bevisst på at det fins både etiske og praktiske problemstillinger omkring denne praksisen. Det er i mine øyne betenkelig at surrogati skal være akseptabelt, men at prostitusjon IKKE er det. Begge deler handler i grunn om det samme: Objektivisering av kvinner, og en måte å redusere henne til et objekt for avl og nytelse.

Kjærlighet og sånt klisj

Nå er det sommer. I følge kalenderen.  Og det er nå man skal bli yr og forelsket. Man skal spise reker og drikke hvitvin med sin utkårede, mens man ser hverandre dyyyypt inn i øynene, og hvisker søte kjærlighetsord og er så lykkelig at man nesten gråter.

Blæ!

Jeg er ikke forelsket, og ikke er jeg glad i reker heller.  Hvitvin går ned, men sånne klisne kjærlighetsgreier kan jeg ikke noe med.  Overhode!

Men jeg skal dele en liten histore om litt sånn kjærlighetsklisj likevel…..

Jeg satt på en fortausrestaurant med et glass vin i fjor sommer. Bare kikket på folk, og bare var til. Over gata lå det en gullsmedforretning med vinduet smekkende fullt av forlovelsesringer, eller som jeg liker å kalle dem:bittesmå håndjern. Men det er en digresjon, tilbake til tema.

Foran gullsmedsjappa sto to unge forelskede mennesker å diskuterte hvilke ringer de ville ha. De var åpenbart svært forelsket, de lo sammen sånn som to mennesker med dype følelser for hverandre gjør, de holdt hender og hadde på en måte et eget lys omkring seg.  De sto der ganske lenge, og jeg klarte ikke helt å se bort.

Det stjålne synet av disse to, og deres utilslørte lykke fylte meg med en uforklarlig tristhet, sånn tyngde i brystet som gjør det vanskelig å svelge. Det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri skal oppleve at noen ser på meg med det sammen blikket som den unge mannen hadde når han så på kvinnen i sitt liv.  Jeg skal kanskje ikke oppleve denne sitrende gleden og samhørigheten med et annet menneske igjen. Jeg skal ikke plukke ut to ringer som symbol på kjærlighet, å føle på den gleden av å høre sammen med noen. Kanskje var synet av deres tosomhet det nærmeste jeg noengang skal komme?  Og det fikk meg til å bli både trist, ensom og litt halvgammel på en gang.

Men nå er det gått en stund, et helt år faktisk, og jeg kjenner ikke på den tristheten mer.  Skal ærlig innrømme at den hang igjen en stund, men nå er den bare innom i korte små blaff.  Jeg trives faktisk med å være enslig, og har vel strengt tatt ikke hatt tid eller overskudd til å savne å ha en kjæreste. Jeg har hatt unge, hund, studier og jobb, og det har fylt opp tida mi i massevis.

Men jeg har innsett hva det er jeg EGENTLIG kan savne, og hva som EGENTLIG gjør meg litt trist innimellom.

Jeg savner ikke å ha noen som bryr seg om meg, og vil ta vare på meg. Jeg trenger ikke å bli tatt vare på.  Jeg trenger ikke at noen støtter meg opp, for jeg er ikke avhengig av en manns oppbakking for å ha det bra.

Jeg savner at JEG ikke bryr meg om noen på det viset….  Og det er noe ganske annet!

Det har vel muligens vært noen interessenter, men enten har jeg ikke lagt merke til det før etterpå, eller så har jeg ikke vært interessert overhode.  Og det ligger nok et nivå av selvsabotasje i at jeg allerede har bestemt meg for at et forhold…DET blir sikkert mer drama enn jeg gidder…..

Så da er det nok like greit å kravle tilbake til fortausrestauranten, ta et glass hvitvin til, og la være å følge med på hva som skjer utenfor gullsmeden over gata.

Tror jeg fortsatt på ekte kjærlighet? Ja absolutt!  Jeg ser det rundt meg hver dag, men det er kanskje ikke noe som skjebnen har på lur for meg?  Og det samme kan det egentlig være.

Livet mitt er godt som det er, og skulle det dukke opp en trivelig fyr, så gidder jeg sikkert ikke ta meg bryet likevel.   Jeg har forsont meg med min skjebne, og kommer sikkert til å krepere alene, omgitt av mine 72 katter. Og da er man egentlig ikke alene….

Ting jeg bare blir irritert av!

Vi har alle disse småtingene som irriterer oss.  Jeg har mange ting som gjør meg grinete, og her er en liten liste:

1:  Folk som sier:»Vi vet hvor vi bor.»  JA, jeg vet også hvor jeg bor, kan adressa mi helt utenat! At jeg vet hvor jeg bor, betyr ikke at jeg setter pris på haglstorm i juni, mygg, kolonnekjøring og endeløs venting på en sommer som kanskje eller kanskje ikke kommer!

2:  Folk som sier legimitasjon….  Det heter legiTIMasjon… Om du ikke fikser å si det riktig, så kall det «bevis» eller «leg»…

3:  Folk som ikke kan si kjøtt..eller kjole eller kino! Sjøtt, shjole, sjino, sjærsten er bare slurv, om du ikke kan si dette riktig overhode, så oppsøk logoped!  (Altså en sånn som lærer deg å snakke skikkelig..ikke sjikkelig…) Mener Jeeeez liksom, snakk ordentlig liksom!

4: Feil bruk av uttrykket «Å skjære alle over en kam» . Har sett så mange utrolige varianter, fra å dra alle over kammen til å gre alle med samme kam…. Gre alle under en kam, ta alle over samme kam, trekke alle under en kam….Variasjonene er endeløse.   Hvor kommer de fra, alle disse snurrige omskrivingene? Hvor?  Og om du er usikker på hvordan uttrykket er, så kan du bruke «generalisere» istedet for.

5: Folk som bruker «liksom » masse ganger i en setning… Blir liksom sånn da liksom, og liksom så sa jeg at det kan vi liksom bare ordne….. Bestem deg! Kan det ordnes eller ikke? Eller fantaserer du om å ordne det? Være presis liksom!

6: Folk som ukritisk deler «nyheter» fra søplenettsteder, som Jewsnews, e-avisa osv….Og blir genuint opprørt over fjasenyheter uten rot i virkeligheta!  Kildekritikk!!!  Og en gang til: KILDEKRITIKK!!!!  Og om det virker for godt/rart/utrolig til å være sant, så er det ofte nettopp dét.  Et lite tips: Når «nyhetene» er skrevet på et famlende norsk/engelsk, og uttrykk som «nå er det nok» og «skal vi akseptere dette» er brukt av skribenten, så ER det IKKE en nyhetskilde. Det du da leser er en eller annen fjotts betraktninger, akkurat som denne bloggen, og meninger herfra kan ikke sies å representere noen reéll nyhetsverdi eller journalistisk arbeid.

Dette var litt av det som ergrer meg. Hilsen språknazi

Antrekk og hjemmebleking….

Har igjen lett febrilsk gjennom klesskapet etter det perfekte antrekket til konformasjon.  Håpet var vel at det på magisk vis skulle dukke opp noe helt fantastisk fra bakerst i en skuff, eller innerst i et skap…  Etter å ha prøvd stortsett det som fantes, men varierende hell, gav jeg litt opp.  Enten så jeg ut som en litt desperat 40-åring i altfor små klær, eller en panikkpakka ryggsekk, eller begge deler på en gang.  Riktig nedslående var det, at min utrente kropp lignet litt på en dårlig surra kjøttrull med litt for slapp emballasje, i stort sett alt som kunne vært passende å ha på seg.  Men det var da jeg faktisk fant svaret!

På magisk vis åpenbarte det seg en fin lilla kjole, kjøpt på salg i en eller annen forfjamselse en eller anna gang, som hadde ramla av hengeren!  Nederst i skapet lå den, som en gave fra skapnissen, og den passet som ingen kjole har passet før!  Den var akkurat passe lang til å være anstendig, akkurat passe fin til konfirmasjon, og akkurat passe vid til å skjule litt sånne sidehåndtak, og strømpebuksemerker! (Damer vet hva jeg snakker om….)  Jeg falt nesten på knær av takknemlighet, for nå er problemet så utrolig løst!  Helt uten bruk av masse penger jeg ikke har! Så nå blir jeg faktisk både fin og kledd i forhold til hvor gammel jeg faktisk er. (29?)

Men så var det håret da…..  Jeg er blond. Eller..Egentlig ikke, for jeg er sånn kjøpeblond, og det er ikke bare-bare å vedlikeholde.  Det er ingen enkel jobb å bleke hår. Ikke i det hele tatt som å farge det, der det bare handler om å gni inn hodet med valgt farge, og skylle til vannet er klart.   Åneidu, her handler det om nyanser av blondt, og grader av gult….   Jeg har til nå latt min eminente frisør ta seg av blondinefaktoren, men nå ble det litt knapt med penger, så denne gangen valgte jeg å prøve meg på egenhånd.  Bevæpnet med blekemiddel og bruksanvisning satte jeg i gang.  Smurte inn etterveksten med en medfølgende kost og ventet. Og ventet.  Og ventet litt til.  Mens jeg ventet, fløy det tusenvis av tanker gjennom hodet, og alle var fulgt av et skrekkbilde av en pissgul blondine med lilla kjole i konfirmasjon….  For bare innrøm det: De fleste av oss som har eksperimentert med hjemmeblondering HAR en blondinekatastrofe eller to på samvittigheten. Med en oppnådd fargevariasjon som spenner fra gulrot til kupiss, men ikke egentlig blondt….Så jeg var redd..Hele tida.  Fatter helt ærlig ikke hvordan frisører har nerver til å gjøre dette hver dag, for jeg var helt vrak innen timeren på klokka varslet at det var tid for å skylle…..

Jeg skylte ut middelet, og sto lenge med håndkle på hodet for å samle mot til å se hva jeg hadde gjort mot meg selv.  Til min store overrasskelse var faktisk håret mitt blitt blondt!  Skikkelig, og ikke pissegult! Riktignok ikke like fint som når frisøren min har gjort det, men likevel, godt nok til å være budsjettarbeid.  Men jeg kommer ikke til å gjøre det selv noe ofte likevel.  For det første har ikke nervene godt av det, og for det andre så har ikke nervene godt av det!   Biiiiittelitt gult i tuppene ble det, men når min fine frisør har klippet håret mitt, så er det problemet løst. For hjemmeklipping? Nånei, SÅ dårlig råd får jeg aldri!

Så akkurat nå er faktisk alt på stell, selv om jeg er hjemmblondert og har bare én kjole som passer.