Urettferdig!!!!!

Det er mye som er urettferdig. At jeg ikke har en million i årslønn, at sjokolade gjør meg feit, og at alkohol og bacon er skadelig. Det er også urettferdig at jeg som selvstendig næringsdrivende ikke kan få samme rettigheter til sykelønn som arbeidstakere, og det er urettferdig at jeg ikke kan reise til syden tre ganger i året. Det er også urettferdig at jeg ikke får lønn for hver time jeg tilbringer på jobb, og det er urettferdig at jeg får parkeringsbot, og fartsbot og at jeg ikke kan spise lunsj på restaurant oftere.

Men er det egentlig urettferdig?  Eller bare OPPLEVES det urettferdig?

Urettferdighet er et subjektivt begrep, som ofte baseres på den enkletes oppfatning av en situasjon. Ofte er det lover og regler som ligger til grunn for en opplevd urettferdighet, og om disse reglene er gjennomtenkte fra skaperens side vites ikke. Som at jeg ikke kunne få utdanningsstønad da jeg ble alene med barn mindt i et krevende studie.  Bare for at barnet mitt var mer enn tik år. Det opplevdes urettferdig, men VAR strengt tatt ikke det, fordi dette er en regel som gjelder alle og ikke bare meg.  At jeg ikke kunne få statlig hjelp i en sårbar situasjon fordi jeg falt utenfor et regelverk, er ikke håndheverne av regelverkets feil. (NAV) Det er heller ingen andres feil at jeg ikke fikk noen ting og ble henvist til å klare meg selv.  Jeg bare gjorde det, altså klarte meg selv.  Men hadde nok fått noen kroner likevel, om det hadde vært fullstendig krise.  Men det var det ikke. Fikk i grunn bare litt mindre til utskeielser, men vi sultet aldri, og hadde tak over hodet hele tiden.

Når jeg nå leser kommentarfelt på nett blir jeg litt forferdet over den graden av opplevd urettferdighet som tydeligvis florerer i Norge i dag.  «Vi må få orden på våre egne problemer før vi hjelper andre!»  -«Eldreomsorgen må vi fikse først!»  -«De narkomane trenger hjelp!» -«Få hjelp til nordmenn først før vi hjelper andre!»

Men spørsmålet jeg stiller meg da, er som følger: Til hvilken grad skal vi ha løst problemene innad i Norge før vi tillater oss å hjelpe andre?  Skal alle som trenger det få enerom på sykehjem/aldershjem først? Skal alle innsatte i fengsel være bare norske statsborgere? Skal alle narkomane være avvent og ferdigbehandlet? Skal alle ha en minstelønn på 350000,-? Skal alle skoler være nyoppusset og ha flinke lærere som aldri blir syke?

Det norske velferdssystemet er godt, men det har sine åpenbare brister. Mye regulert gjennom lover og regler. Lover og regler er dessverre ikke utformet for å skape rettferdighet, men ORDEN. Disse skal påse at folk blir behandlet mest mulig llikt i henhold til norsk likeverdighetsprinsipp.  I praksis KAN ikke alle oppleve dette systemet som rettferdig.   Og i praksis oppleves det dessverre at det norske systemet tar godt vare på flyktninger, mens jeg, som har jobbet og betalt skatt, IKKE blir ivaretatt like godt.  Og at dette kan oppleves urettferdig, DEN er jeg med på.

Det alle disse kommentarene og (noen lett hatefulle) utsagnene påpeker, er en skjevhet og en opplevd urettferdighet i det norske systemet.  Dette kan kun politikere og byråkrater få gjort noe med, og disse må da ikke lukke øynene for at dette er er en opplevd virkelighet for mange.

Men jeg er fortsatt ikke med på at vi ikke skal kunne ivareta og hjelpe dem som kommer hit, med denne systemsvikten som bakteppe. Jeg er heller ikke med på å sette flyktninger i bås som lykkejegere og snyltere.  For det er faktisk ikke deres feil at systemet har lagt opp til en opplevelse av urettferdighet.

Det ville være umoralsk og umenneskelig å avvise dem som faktisk trenger vår hjelp.  Og om du virkelig ikke vil hjelpe en som trenger det: Rekk opp handa….

Reklamer

Krigen i Norge

Det er forjævlig hvor mange flyktninger som kommer om dagen. Det er forjævlig at disse flyktningene kommer til å koste masse penger.

Det er for ille at de bare kommer hit, og ikke bare kan bo der de kommer fra, og det er forjævlig at de ikke bare kan være sånne hvite og nordiske, litt sånn som vi er vant med.

Det er ille at små barn blir redde for at krigen kommer til Norge, og at de er redde for å miste mor og far.

På mange måter er faktisk krigen kommet til Norge.  Den er ikke i form av millitære styrker, og tungt materiell, men i form av menneskeskjebner.  Det lille barnet som venter på mammas fang, på å bli registrert som flyktning, den unge mannen med alt han eier i en plastpose, og familiefaren som raser fordi han ikke har mulighet til å beskytte familien sin.  Alle disse ER krigen. De er representanter for et folk, en nasjon, og de har brakt krigen til oss.  Men ikke for å kjempe den med kuler, krutt og bomber. Deres krig handler om overlevelse, og om å skape seg en ny tilværelse i et fremmed land med fremmede skikker.

Er de lykkejegere?  Ja, faktisk, på et vis. Bortsett fra at den lykken de søker ikke nødvendigvis handler om aksjeposter og flotte hytter på fjellet.  Deres lykke handler om trygghet, om stabilitet, og en mulighet til å skaffe seg et bedre liv. Langt borte fra krig.

Men så er den her likevel.

Krigen.

Den bor i dem, den er med dem, i form av alle dem som IKKE er her.  De som døde på veien, de som er forlatt i et krigsherjet hjemland, og de som kjemper.  Og vi kaller dem for lykkejegere… Med det mest foraktelige tonefallet vi klarer å oppby.

Men om det var meg som var på flukt, så hadde jeg ønsket å bli tatt i mot. Jeg hadde kjempet for barnet mitt med alle tilgjengelige midler. Jeg hadde gått til verdens ende for å skape oss en bedre framtid.  Og jeg hadde ikke ansett det for umoralsk.

Jeg hadde søkt å finne det best mulige stedet for meg og mitt barn, og jeg hadde jaktet på lykken.  Som en ekte lykkejeger.  Det ville vært umoralsk å la det være…

Om det var meg…  Om det var mitt barn, min mor, min far, mine søsken….  Så hadde jeg absolutt skjønt at det er en selvfølge  å ønske å skape seg et best mulig liv, for seg og sine….Det er en selvfølge å hige etter trygghet og velstand.

Men det er ikke mine barn eller min familie som bærer krigen med seg….

Så hvorfor er det så forferdelig at de også ønsker seg det samme som oss?

Trygghet, velferd og velstand. Uten krigen.

Rasisme!!!!

Rasisme er fy, DET vet de aller fleste. Og de aller fleste er ikke rasister. Selvfølgelig kan noen og enhver komme med det som kan tolkes som rasistiske utsagn, men det betyr ikke automatisk at man er rasist, eller forfekter rasisme som sådan.

Hva ER rasisme da?  I følge Store norske leksikon er begrepet tradisjonelt forstått som en oppfatning, eller sett av holdninger som tar utgangspunkt i at mennesker kan deles inn i distinkte «raser», og at disse kan rangeres etter deres verdi.Hele definisjonen med diskurs kan leses her:

https://snl.no/rasisme

Her nevnes også rasediskriminering.   Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn, på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, religion, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger.

DEt slår meg når jeg leser kommentarfelt på nett, at vi har vannet ut begrepet «rasisme», og bruker det i alle sammenhenger der ulike meninger møtes. Det uttrykket vi egentlig burde bruke, er «fremmedfrykt».  Xenofobi, fremmedfrykt, redsel eller fiendtlighet overfor alt fremmed; spesielt brukt om redsel eller motvilje overfor utlendinger.

Rasisme er et altfor sterkt begrep å bruke når man debatterer det som er, eller kan bli, et potensielt samfunnsproblem. Den åpne debatten handler nemlig ikke om rase, etnisitet, eller vilje til integrering. Den handler om frykt for å miste sin egenart i møte med fremmede, sterke, kulturer og kulturelle uttrykk. Og slett ikke om å gi noen grupper fortrinn framfor andre.

«Vi får vel moskeer på hvert hjørne snart»  Ja kanskje det, men det kommer ikke til å få meg til å bli muslim.  Det kommer ikke til å sende meg hodestups inn i nærmeste kirke heller.  Min religion er fortsatt en privatsak, og kommer til å forbli en privatsak.  Om jeg er kristen, ateist, agnostiker eller hedning, så vedkommer det ingen. Følgelig lar jeg meg ikke affisere av at Gud blir tilbedt i ulike former omkring meg, og at det er ulike leveregler omkring denne tilbedelsen.

Om du får en middagsinvitasjon fra meg, så spør jeg om du har noe du ikke kan spise, om du er nordmann hvit som sne, eller same, eller fra Iran, eller hvorsomhelst, spiller ingen rolle. Det er vanlig høflighet, og omtanke for gjestene.   Noen spiser ikke svinekjøtt, andre spiser ikke sopp eller nøtter, og da lager jeg noe som ikke inneholder det du ikke liker/tåler/vil/kan spise.

«Det kryr av kjerringer i stretchlaken og lampeskjermer» Ja, kanskje det, men det får ikke meg til å kle på meg verken hijab, niqab eller burka.  Ei heller kommer det til å gi meg et ønske om å rive disse plaggene av hodene på folk.  Jeg er nemlig bedre oppdratt enn som så.

Det pirrer min nyskjerrighet, DET kan jeg innrømme. Denne forestillingen om at et hodeplagg skal gjøre noe for deg som menneske, er fremmed for meg, og jeg skjønner ikke retorikken bak.  Gjem håret ditt, for all del, det har da virkelig ingenting med MITT hår å gjøre.  Jeg kommer ikke heller til å dekke til håret mitt fordi noen finner det krenkende at jeg har det i det fri, fordi jeg er norsk, og det er ikke tradisjon for oss å dekke til hodene våre, bortsett fra når det er kaldt.  Og da snakker vi mer praktisk nytteverdi, enn religiøs tilbøyelighet.

Heldekkende hodeplagg derimot, DET finner jeg meg ikke i. Men det er fordi det effektivt setter grenser for hvordan jeg kan kommunisere med bæreren. Den verbale kommunikasjonen utgjør nemlig bare en DEL av totalforståelsen for meg, og om du ønsker at jeg skal forstå deg bedre, så må du vise meg ansiktet ditt, sånn at jeg kan «lese» deg bedre. Ikke verre enn det.

Ingenting av dette er rasisme.  Det er ikke heller fremmedfrykt.  Og det er ikke heller rasisme å stille vanskelige spørsmål om både religiøse og kulturelle særegenheter.  Vi skal prøve å forstå de ulike ideologier som omgir oss, men det betyr ikke at vi behøver å adoptere dem, gjøre dem til våre, og gi slipp på våre verdier.  Men i spørsmålsstillingen ligger det også en avkledning av fremmedfrykten, og en skammeliggjøring av rasismen.  Når vi søker å forstå, og akseptere det vi ikke kjenner som vårt, kan vi lettere få tak på de deler av våre egne verdier, og vår egen kultur som faktisk er verdt å dyrke.  Vi skal ikke være så misforstått tolerante at vi ikke stiller spørsmålstegn ved det vi ikke forstår, men vi skal ikke heller avfeie det som mindreverdig og rart uten videre.  Kultur og verdier er i forandring, og i disse dager, når flyktninger tilsynelatende strømmer inn i Norge, er det EKSTRA viktig at vi ikke blir rasister, at vi ikke lar oss styre av fremmedfrykt og uvitenhet.  Det er i møte med det vi ikke forstår, at vår menneskelighet formes, og vår empati og vår evne til å vise omsorg settes på prøve.  Og god omsorg innebærer faktisk diskusjoner, grensesetting og kjærlighet.

Jeg ser at vi KAN om vi vil.

En hyllest til fugemasse!

Jeg har lagt nytt gulv. Nesten helt selv!  Fikk litt hjelp fra min far til å komme i gang og til å fatte gangen i denne mystiske snekkerverdenen som hovedsaklig tilhører menn. Men mesteparten har jeg lagt selv, jeg har saget og målt, tenkt og spekulert, helt til gulvet lå der, i all sin splitternye prakt.

Rett nok har jeg klemstret og slått både fingre og knær i prosessen, men gulvet er på plass, rett og fint, og spildrende nytt. Og jeg er stolt og glad og blakk på en gang.

Når gulvet er lagt er det tid for å sette på lister. Lister er vanskelig.  Spesielt vanskelig når man har et gammelt, sjarmerende hus, som er både skjevt og skakt. Det finnes ikke en rett vinkel noe sted i stua, men utstikk og kriker og kroker fins det nok av. Og når saga bare vil sage rett, og ikke i sikksakk, så sier det seg selv at det blir glipper. Store og små glipper.  Og det er HER et fabelaktig produkt kommer til sin rett!  Vedkommende som fant opp dette produktet burde få Nobels Husfredspris eller noe, for fugemassen har garantert reddet mang en mann fra å bli halshugget av en interiør og oppussingsinteressert kvinne med perfeksjon i blikket!

Fugemasse, Akryl, snois… Kjært barn har mange navn, og kommer i mange forskjellige farger for å redde dagen. Jeg har nå brukt masse fugemasse, for å tette hull og ujevnheter over hele huset!  Ikke bare ble listene fine, men alle små sprekker jeg kunne finne er nå tettet med fugemasse! Jeg har grå fugemasse rundt steinene på pipa, sort sugemasse rundt flisene under ovnen, hvit fugemasse på alt av listverk, i alle hjørner og sprekker! Huset består nå av ca 12% fugemasse, men begynner å se litt mer fresht ut, og hadde det ikke vært for fugemasse, hadde det ikke gått an å få et anstendig resultat  i mitt hus ihvertfall.

Derfor har jeg komponert følgende dikt til fugemassens pris:

O fugemasse, du redder dagen, når lista ikke passer rett fra sagen.

Når alt er blitt feil og skakt og skjevt, og bare bærer preg av livet levd

Du tetter hull og gjør veggen pen, du retter opp feil på både lister og gir en finish så ren

O fugemasse, du er min snekkervenn, neste gang noe må fikses, så sees vi igjen.

God helg!

Baller og boller og skjegg og sløyfer…

Man kan finne mye rart på sin egen kropp om man leter.  Pupper og baller er spesielle fokusområder om dagen, og disse bør knøs, knas, strykes og sjekkes for uregelmessigheter jevnlig.

Nå er det straks november, og da gror massevis av mannfolk bart og skjegg for å sette fokus på at gåsungene bør undersøkes, og damene går med rosa sløyfer for å minne oss om at brystkreft er skumle saker.  Ganske naturlig at det er slik, fordi det er temmelig vrient for en dame å gro skjegg, myyyyye vanskeligere enn det er for en mann å gro pupper!

Menn går ikke til legen før beinmargen tyter ut, og blodet renner.  Selv da syns de ofte det får greie seg med et plaster.   Og finner de en kul, så venter de til de har grodd seg fjorten nye kuler og impotensen er et faktum før de drister seg til legen.  Kvinner er mye lurere sånn. Vi sjekker og gransker, og bekymrer oss for alt mulig, og derfor blir ofte krefttilfeller oppdaget såpass tidlig at vi har en sjanse til å overleve. Menn derimot, de bare kreperer av sykdommer og skader som en kompetent lege kunne behandlet om de kom seg tidsnok til kontoret hans.

Så hva kan vi gjøre da?  Jo, finn en skjeggebus med nygrodd, pistrete skjegg, og spør ham om han har husket å FAKTISK sjekke bjellene sine, eller om han bare har glemt å barbere seg.  Kan sikkert være litt kleint de første gangene, men det går seg til. Garantert at han kommer til å tenke på ballene sine resten av den dagen, om man bare dreier hans oppmerksomhet den veien.  Tipper dette vil fungere best om man fyrer av spørsmålet til en vilt fremmed mann, for å bare spørre dem du kjenner vil garantert ikke ha samme virkning.

Damer med rosa sløyfer har nok helt sikkert sjekket puppene sine, men det kan likevel være greit å spørre likevel. Her vil man nok få best virkning om det er en mann som spør.  Han kan gjerne melde seg frivillig for å sjekke dem også, selv om dette kan innebære risiko for hodeskade etter stump vold med håndveske.  Heldigvis er det ikke så mange damer som trekker rundt på murstein eller slåsshansker, så risikoen for varig skade skulle være minimal. Og om så var at han ble hentet med ambulanse, så kan han sannelig be om en ballesjekk mens han likevel er hos legen.

Så hvor vil jeg hen da?  Jo, saken er den at det må forskes på kreft. Både i baller og boller, og overalt ellers hvor sykdom kan tenkes å oppstå. Og for å kunne forske, så trengs det penger, og for å skaffe penger, trengs det oppmerksomhet.  Om du trodde at det ikke nyttet å dele en superhelt for å trekke oppmerksomheten mot barnekreft, gro skjegg for å minne om prostatakreft, eller rosa sløyfer for brystkreft, så har du både rett og feil på èn gang.  Saken er nemlig den at vi husker på at denne grusomme sykdommen fins. Kanskje husker noen plutselig på å sjekke seg? Kanskje husker noen på at det går an å gi penger til kreftforeningen, kanskje husker noen på å be en venn om å sjekke ut en kul?

Rett nok genererer det ikke midler direkte til forskning når man sprer disse symbolene, men det spres bevissthet.  Symbolene redder ikke liv i seg selv, men de kan øke vår motivasjon til å gjøre noe MER for kreftsaken enn å bare synes det er så trasig.  Movember foreksempel, samler inn penger. Det samme gjør rosa-sløyfeaksjonen.  Og ikke fortell meg at du ikke vet hva disse symbolene representerer… For i såfall må du ha vært innestengt i berget blå de siste femti årene.

Saken er den at vi alle står i risikosonen for å utvikle kreft. Hvor som helst i kroppen, og på et hvilket som helst stadie i livet. Forskning på behandlingsmåter redder liv, og kanskje jeg bare gror meg en bart, deler en superhelt, og tar på meg en rosa sløyfe, mens jeg Vippser noen kroner til Kreftforeninga.

Ta en sang og la den vandre….

I disse dager er det et voldsomt engasjement for flyktningekrisen i Europa.  Også musikere ønsker å gjøre litt for å hjelpe på, så når jeg kom over dette:  https://www.facebook.com/streamingforsyria

så var jeg ikke heller tung å be.

Personlig var dette en anledning til å kunne døyve min egen samvittighet, i forhold til at jeg egentlig ikke GJØR så mye for å avhjelpe situasjonen for flyktningene.  Ikke at jeg vet helt HVA jeg kan gjøre heller.   Jeg kan selvfølgelig gi bort avlagte klær og eiendeler, men det virket liksom litt lite målrettet og tilfeldig, og jeg tenker at det nå må finnes mengder av dette på lager rundt omkring.  Jeg kan ikke heller reise avgårde for å yte en frivillig innsats, for jeg har ansvar her hjemme, og penger  er det heller ikke så fett med.  Jeg kan være et medmenneske og være med på å integrere, men så har jeg strengt tatt ingen aning om hvem som er flyktninger og hvem som ikke er det.  Alle her ser nemlig klin like ut inntullet i vinterjakke, skjerf og lue om dagen….

Så da forespørselen kom om jeg ville være med å dele en sang, så var det faktisk noe jeg kunne gjøre! Noe konkret, som kan skaffe midler, til at noen som skjønner hva de holder på med, kan hjelpe.

Ideen er enkel: 99 norske artister har donert inntektene fra streaming av en sang hver til støtte for Flyktningehjelpens arbeid.  Om publikum hører på ti låter hver i ti dager, så kan dette potensielt generere temmelig mye penger til et viktig arbeid.

Dette er en glitrende anledning for alle som har en interesse for norsk musikk til å høre nye artister, samtidig som dere generer penger til en god sak.  Jeg har donert låta Lullaby, og det  finnes artister som Black Debbath, Tooji, Eurothrash, El Cuero osv…osv…

Så alle min venner og følgere, vær advart!  Heretter kommer jeg til å bombe dere med musikk som jeg absolutt syns dere må høre, og jeg kommer til å mase hull i hodet på dere om å ta en sang og la den vandre!  For denne tøtta har fått en misjon, og endelig kan jeg faktisk være med å hjelpe!   Og det kan du også.

Oppfordringen for dagen blir derfor:

Ta en sang, og la den vandre, klikk på linken og del den med andre.  Syng så med din yndlingsartist, og la det rulle inn penger så vi kan hjelpe til sist.  Eller noe sånt…

En kulturell arbeidsplass

Jeg har vært på konferanse. Sånn skikkelig en, med foredragsholdere, lunch, nettverksbygging og alt!  Kulturnæringskonferansen Surstoff, sammen med masse andre som også lever av det de kan, av talentet sitt, og det de tenker.  Og det fins påfallende mange likhetstrekk mellom oss, selv om vi kommer fra mange forskjellige felter.

Så hva er da sånn»kulturnæring», lurer du kanskje på?  Jo, det er sånne som lager musikk, danseforestillinger, fotos, billedkunst, festivaler, kulturhus, reklame,designere, arkitekter,  utesteder og så videre. Altså sånne som har ett eller annet talent, og har valgt å gjøre det til levevei.

Felles for dem alle er at det har tatt lang tid, mye forsakelser, og mange, lange, ubetalte arbeidstimer å raffinere og finslipe talentet sitt, til det nivået at det ikke lenger er, det som så søtt, kan kalles en «hobby.»

Selv om mange kan kalle jobbene våre for en typisk «hobby», og derfor nedvurderer mengden av innsats som skal til for å bli god, så er det med stor tilfredsstillelse og skrekk vi har etablert egne firma.  Vi har sagt takk og farvel til sykelønn, arbeidstakervern, ferier og annet snacks som arbeidstakere automatisk har krav på. Men vi har gjort dette fordi det finnes en annen motivasjon enn penger som driver oss….  Vi skaper.  Og uten skapelsen, kan vi liksom ikke være helt lykkelige.

Når det gjelder å tjene penger, er vi avhengig av at noen er villige til å betale for det vi skaper. At noen ser en verdi i arbeidet vårt, og at noen ønsker å ha del i det.

Du kan få del i skapelsen vår ved å kjøpe et bilde, laste ned musikk(ikke streame…), se en film på kino, eller enda bedre, kjøpe den.  Du kan gå på konserter,festivaler og ulike forestillinger, og få en opplevelse som du kan ta med deg hjem.  Opplevelsen er bare din, kan vare lenge eller kort, veier ingenting, tar ingen plass i skapet, og er akkurat  det DU mener den er.  Det eneste vi ber om til gjengjeld, er at du verdsetter denne opplevelsen såpass at du faktisk betaler for den.

Vi får stadig vekk spørsmål om å stille opp på bade det ene og det andre, gratis, eller for en symbolsk sum, fordi «det vil være så bra reklame for deg».  Eller at det er et «springbrett».  Om det er bra reklame, så må du først fortelle meg hvilke fordeler jeg kan oppnå ved å GI bort varen min. Kommer jeg til å rekke fram til det publikumet jeg ønsker? Om det er et springbrett du tilbyr meg, så må du fortelle hva dette er et springbrett til?  For man kan faktisk hoppe opp og ned på et springbrett i det uendelige uten å komme noen vei som helst….

Når jeg har valgt å bruke mitt liv på å skape noe, for deg, eller for andre, så vis meg den respekten at du ikke ber meg om å bare FÅ produktet mitt. Du forstår at det koster penger å skaffe elektriker, rørlegger, snekker… Og at du faktisk betaler for kunnskapene deres.  Det samme gjelder for oss som har valgt å jobbe med kulturelle opplevelser.   Du ville ALDRI si til en håndtverker eller kjøpmannen at de skal jobbe aldeles gratis, fordi det vil være «god reklame», eller et «springbrett.»

En annen side er at vi altfor sjelden ser til nærområdet for å finne dyktige kulturarbeidere… Vi ser sørover. Til Oslo. For det er DER det liksom skjer. Og det skjer sikekrt der også, men det skjer sannelig overalt.  Fra Kirkenes og nedover, i hele landet. I sentale og usentrale strøk.

Så hvor vil jeg hen med dette da? Jo: Det koker ned til følgende:

  1. Kulturelle opplevelser/varer koster penger.  Både å utvikle og produsere. Og du kan IKKE få dem gratis.
  2. Vi driver IKKE med hobbyen vår.  Vi driver en næring. Vi gjør det vi gjør fordi vi elsker det, men vi kan ikke betale regninger med kjærlighet alene. Til det trengs det penger.
  3. Vi vil gjerne reklamere for oss, men vi vil gjerne velge fora for dette selv. Og vi kan ikke heller betale regninger med reklameeffekt eller springbrett. (Unntaket er musikere som spiller for døra, for de kan potensielt starte en bruktdør-butikk når de har spilt lenge nok…)

Alt vi skaper har en pris. Alt vi skaper har en verdi.  Lokalmiljøet ditt hadde blitt fattigere uten oss.  For tenk på dette:  Det ligger en luring innen kulturell næring bak alt som omgir deg. Fra klærne du har på deg, til sofen du sitter i, til tv-programmet du underholder deg med, utseende på tannbørsten din, til og med bak teknologien du omgir deg med. Faktisk er det noen fra kulturell næring osm har designet det apparatet du leser dette på…  Så verdsett det for hva det er. Det er jobben vår.

Integrering #refugeeswelcome #landsbyen

Vi skal integrere!  Ropes det… Vi skal hjelpe! Sies det…   Vi samler inn penger og klær, og så hjelper vi dem! Gjaller over Facebook…..   Men hjelper vi egentlig noen? Hvordan vil vi hjelpe dem framover, når de vel er ankommet?

Hva er det en flyktning/migrant/innvandrer eller hva det nå er vi skal kalle alle disse «fremmedkulturelle» som kommer til landet vårt, hva er det de VIRKELIG trenger?

Et mottaksapparat som registrerer, sorterer og fungerer?  Jo absolutt, men jeg har en teori om at det de trenger MEST av alt er et hjem….  I hvertfall et sted å kalle hjem, inntil det hjemmet de reiste fra, kan bebos igjen.  Og om så ikke skjer; et sted å hvile.

Kan vi tilby det? Kan vi tilby et hjem?  Kan vi tilby et nabolag, med nabokjerringer og gubber, nabounger og kjæledyr? VIL vi tilby det?

Om jeg måtte flykte fra mitt hjemland, så tror jeg at jeg helst ville at naboene skulle ta kontakt med meg. Snakke med meg, fortelle meg hvordan ting fungerer i mitt nye land.  Hjelpe meg litt med de sosiale kodene, sånn at jeg ikke tråkket i salaten for ofte, og kunne føle meg inkludert i en hverdag. Jeg hadde ønsket at de hjalp meg å finne min plass i samfunnet, og ikke bare som en gjest, eller en lykkejeger, men som mor, arbeidstager, kvinne og medlem av samfunnet forøvrig. Og at de ville hjelpe mine barn å finne seg til rette.

Jeg hadde selvfølgelig vært nødt til å legge bort litt av mitt gamle tankegods, og søke en tilnærming til det nye landet, det nye folket, som skulle bli mitt for en stund. Kanskje en lang stund, kanskje for resten av livet.  Men jeg hadde også syntes det var kjekt om jeg kunne bli møtt med respekt, nysgjerrig vennlighet, og omsorg. Og jeg tror jeg hadde følt meg mindre alene, om mitt nærområde hadde gitt meg sitt selskap, og ikke bare sine avlagte klær og sko.

Integrering er en tosidig greie.  Det stiller faktisk krav til oss som allerede ER her, og det stiller krav til dem som kommer hit.  Integrering handler like mye om inkludering, og det er VI, som hører naturlig hjemme her, som må starte den prosessen. Og det er DE som kommer hit, som må omfavne den.

Hvordan kan man forvente at et menneske fra en «fremmed» kultur skal ha en naturlig forståelse av sosiale koder? Hvordan kan man forvente at de automatisk forstår sitt nye hjemland?  Det er VI som må inkludere, og vise, og da kan vi ikke bare vente på at en eller annen kommunal instans skal gjøre dette for oss.  For samfunnet skapes i de tusen hjem, og ikke på mottak, ikke i isolasjon, og ihvertfall ikke med fremmedfrykt og stigmatisering.

Nettmobbing #landsbyen

Det finnes et ordtak som sier at det kreves to for å skape et barn, men en landsby for å oppdra dem. Når det gjelder fenomenet nettmobbing har landsbyen ofte vist sin støtte til de rammede, både gjennom fakkeltog, appeller og kurs og gud vet hva.  Dessverre viser det seg at det ikke klarer å få en slutt på uvesent, og derfor må vi foreldre på banen.  Denne saken fant jeg på Fb i dag:

http://www.ba.no/nyheter/nett-truslene/politi/netthetsen-har-startet-igjen-plages-av-anonyme-profiler/s/5-8-157402

Denne frøkna har blitt plaget og hetset, og foreldrene vet ikke sin arme råd.  Der er det vi ANDRE foreldre bør begynne å ta tak.

Vi har et ansvar for hva våre håpefulle gjør, ikke bare mot seg selv, men også mot andre.  Har snakket med mange foreldre som ikke finner det viktig å overvåke barnas nettaktiviteter, og ikke heller snakker med barna om hva som er tillat, både i henhold til loven, men også på bakgrunn av vanlig folkeskikk.

Vi foreldre er ofte litt feige, og vil ikke sjekke avkommets mobil, pc eller nettbrett, litt kanskje fordi vi ikke vil ta en potensielt stormende konfrontasjon med dem angående tillit og personvern, men kanskje mest fordi vi har litt skylapper i forhold til egne barn.  I tillegg kan tenåringer være frådende, rødøyde hhormonstyrte monstre, som smeller med dører og roper og skriker. Jeg derimot, er voksen, og VET at litt støy ikke tar livet av noen, men nettmobbing kan!

«Mitt barn gjør ikke sånn!» Sikkert hovedsaklig rett i de aller fleste tilfeller, men NOENS barn gjør sånn… For ellers hadde ikke nettmobbing eksistert!  Jeg stoler på mitt barn, men jeg tillater meg også å sjekke, ta stikkprøver med ujevne mellomrom, og jeg forlanger å kunne ha tilgang til barnets passord og brukernavn til sosiale media, mail osv.  Hvis jeg ikke kan komme inn, blir nettet inndratt. Mitt hus, mine regler!

Nå er det ikke sånn at jeg overvåker konstant, men jeg synes det er greit å ha muligheten til å drive en viss form for kontroll. På samme måten som jeg gjerne vil hilse på foreldrene til kompisene, kjenne litt til de andre foreldrene i klassen, vite hvem som bestyrer ungdomsklubben,og hvem barnet henger med på skolen.  Det handler ikke om overvåkning, det handler om foreldring.  Og jeg kommer til å foreldre avkommet mitt til han spyr av det, om jeg må!

Når jeg sjekker nettaktiviteten, er det like mye for å se at han ikke BLIR mobbet, som for å se at han ikke mobber andre.  I tillegg har vi snakket om VERDIER, til han ruller med øynene, oppgitt erklærer at han er snill gutt, og at jeg bør stole på ham. Og det gjør jeg. Men jeg husker også på at han er et barn, med den mangelen på impulskontroll som det innebærer.

Så til tross for at mitt barn syns jeg er en superheks som sjekker og maser, så syns jeg faktisk at jeg er i min fulle rett til å sjekke, til å avdekke om det skjer uheldige ting på nett, ikke bare som kan ramme ham, men også andre barn.  Selv om han har mer og mer krav på et privatliv, så er det kanskje ikke lurt med et fullstendig frislipp av aktivitet heller.  Og når risikoen for å bli knepet i uønskede aktiviteter er til stede, så legger det kanskje et filter mellom skrivefingre og tastatur?

Det finnes sikkert dem som syns jeg invaderer mitt barns privatliv med mine handlinger, men husk: Jeg er en del av landsbyen til ditt barn. Vil du gro deg baller, og være en del av landsbyen til mitt?

Demokrati og latskap!

Det har vært kommune og fylkestingsvalg. Dette burde være en gledens dag, der alle norske statsborgere får lov å tilkjennegi hvilke folk og partier som skal lede samfunnet i de neste fire år. Men likevel er det mange som bare driter i å bruke denne retten! Hvorfor gjør dere det?

I forskjellige kommentarfelt kan man lese at «jeg gidder ikke, for det betyr ikke noe likevel hva jeg stemmer på.» Men det GJØR det. Om du opplever at din stemme ikke teller, er det ikke en løsning å bare surke i sofaen. Om du stemmer, så har du sagt din mening, og om mange nok er enig med deg, så kan det faktisk gi utslag.
«Jeg er ikke enig med noen partier» Nei, DET kan så være, men da får du finne ut hva som er viktigst for deg, og stemme ut i fra det. Det er urealistisk at du er enig i absolutt alle saker og fokusområder, men du har da garantert NOE du bryr deg mer om enn andre ting? Eldreomsorg? Flyktningepolitikk? Skoler og barnehager?

Det representerer faktisk et demokratisk problem at under 60% velger å bruke stemmeretten sin. Et fungerende demokrati er avhengig av at folket sier sin mening, gjennom valg, eller annet politisk arbeid. Hvis vi frie mennesker velger å bare la det skure, så risikerer vi faktisk at ytterliggående grupper kan mobilisere og skaffe seg reell makt! Om du ikke ønsker et «islamsk styre med sharialover» så bruk stemmeretten din for svarte! (Joda…har sett det argumentet brukt….)

Når ordføreren i min hjemby har fått 70% av stemmene, så er det faktisk bare 35% av byens stemmeberettigede som har bestemt det.. Med en valgoppslutning på 55% så kan ikke dette sies å representere byens befolkning godt nok. Men det er innbyggerne som har brydd seg, som fikk noe å si, og du som ble hjemme: Æda bæda, og hold kjeften din igjen om du har lyst til å sutre over kommunestyrets beslutninger. Du sa ikke din mening, så bare finn deg i at det ble som det ble. I små kommuner kan faktisk de ekstra ti stemmene utgjøre en forskjell i kommunestyrets sammensetning!

Om du ikke stemmer fordi du ikke vet hva du vil stemme på, så stem blankt. Det sender et signal, mer enn å bare holde deg hjemme. Da signaliserer du bare at du ikke bryr deg, og at du er dørgende lat. Fordelen med et demokrati er at folket får de lederne de velger, og hvis du ikke vil velge, så får du bare finne deg i at ting ikke blir som du vil.

Om du ønsker å få gjennomslag for dine synspunkter og verdier, så må du engasjere deg. I hvertfall nok til å stemme. Det er ingen politisk gjennomslagskraft i å sutre og sture hjemme, samt rive av seg giftige kommentarer i assorterte kommentarfelt…
Jeg skammer meg over at vi ikke er mer villige til å beskytte demokratiet. For det er nettopp det vi gjør ved å bruke stemmretten vår. Ved å stemme, signaliserer vi også at vi setter pris på å kunne ha en medbestemmelsesrett, og at vi bryr oss om den friheten den representerer.