Integrering #refugeeswelcome #landsbyen

Vi skal integrere!  Ropes det… Vi skal hjelpe! Sies det…   Vi samler inn penger og klær, og så hjelper vi dem! Gjaller over Facebook…..   Men hjelper vi egentlig noen? Hvordan vil vi hjelpe dem framover, når de vel er ankommet?

Hva er det en flyktning/migrant/innvandrer eller hva det nå er vi skal kalle alle disse «fremmedkulturelle» som kommer til landet vårt, hva er det de VIRKELIG trenger?

Et mottaksapparat som registrerer, sorterer og fungerer?  Jo absolutt, men jeg har en teori om at det de trenger MEST av alt er et hjem….  I hvertfall et sted å kalle hjem, inntil det hjemmet de reiste fra, kan bebos igjen.  Og om så ikke skjer; et sted å hvile.

Kan vi tilby det? Kan vi tilby et hjem?  Kan vi tilby et nabolag, med nabokjerringer og gubber, nabounger og kjæledyr? VIL vi tilby det?

Om jeg måtte flykte fra mitt hjemland, så tror jeg at jeg helst ville at naboene skulle ta kontakt med meg. Snakke med meg, fortelle meg hvordan ting fungerer i mitt nye land.  Hjelpe meg litt med de sosiale kodene, sånn at jeg ikke tråkket i salaten for ofte, og kunne føle meg inkludert i en hverdag. Jeg hadde ønsket at de hjalp meg å finne min plass i samfunnet, og ikke bare som en gjest, eller en lykkejeger, men som mor, arbeidstager, kvinne og medlem av samfunnet forøvrig. Og at de ville hjelpe mine barn å finne seg til rette.

Jeg hadde selvfølgelig vært nødt til å legge bort litt av mitt gamle tankegods, og søke en tilnærming til det nye landet, det nye folket, som skulle bli mitt for en stund. Kanskje en lang stund, kanskje for resten av livet.  Men jeg hadde også syntes det var kjekt om jeg kunne bli møtt med respekt, nysgjerrig vennlighet, og omsorg. Og jeg tror jeg hadde følt meg mindre alene, om mitt nærområde hadde gitt meg sitt selskap, og ikke bare sine avlagte klær og sko.

Integrering er en tosidig greie.  Det stiller faktisk krav til oss som allerede ER her, og det stiller krav til dem som kommer hit.  Integrering handler like mye om inkludering, og det er VI, som hører naturlig hjemme her, som må starte den prosessen. Og det er DE som kommer hit, som må omfavne den.

Hvordan kan man forvente at et menneske fra en «fremmed» kultur skal ha en naturlig forståelse av sosiale koder? Hvordan kan man forvente at de automatisk forstår sitt nye hjemland?  Det er VI som må inkludere, og vise, og da kan vi ikke bare vente på at en eller annen kommunal instans skal gjøre dette for oss.  For samfunnet skapes i de tusen hjem, og ikke på mottak, ikke i isolasjon, og ihvertfall ikke med fremmedfrykt og stigmatisering.

Reklamer

Nettmobbing #landsbyen

Det finnes et ordtak som sier at det kreves to for å skape et barn, men en landsby for å oppdra dem. Når det gjelder fenomenet nettmobbing har landsbyen ofte vist sin støtte til de rammede, både gjennom fakkeltog, appeller og kurs og gud vet hva.  Dessverre viser det seg at det ikke klarer å få en slutt på uvesent, og derfor må vi foreldre på banen.  Denne saken fant jeg på Fb i dag:

http://www.ba.no/nyheter/nett-truslene/politi/netthetsen-har-startet-igjen-plages-av-anonyme-profiler/s/5-8-157402

Denne frøkna har blitt plaget og hetset, og foreldrene vet ikke sin arme råd.  Der er det vi ANDRE foreldre bør begynne å ta tak.

Vi har et ansvar for hva våre håpefulle gjør, ikke bare mot seg selv, men også mot andre.  Har snakket med mange foreldre som ikke finner det viktig å overvåke barnas nettaktiviteter, og ikke heller snakker med barna om hva som er tillat, både i henhold til loven, men også på bakgrunn av vanlig folkeskikk.

Vi foreldre er ofte litt feige, og vil ikke sjekke avkommets mobil, pc eller nettbrett, litt kanskje fordi vi ikke vil ta en potensielt stormende konfrontasjon med dem angående tillit og personvern, men kanskje mest fordi vi har litt skylapper i forhold til egne barn.  I tillegg kan tenåringer være frådende, rødøyde hhormonstyrte monstre, som smeller med dører og roper og skriker. Jeg derimot, er voksen, og VET at litt støy ikke tar livet av noen, men nettmobbing kan!

«Mitt barn gjør ikke sånn!» Sikkert hovedsaklig rett i de aller fleste tilfeller, men NOENS barn gjør sånn… For ellers hadde ikke nettmobbing eksistert!  Jeg stoler på mitt barn, men jeg tillater meg også å sjekke, ta stikkprøver med ujevne mellomrom, og jeg forlanger å kunne ha tilgang til barnets passord og brukernavn til sosiale media, mail osv.  Hvis jeg ikke kan komme inn, blir nettet inndratt. Mitt hus, mine regler!

Nå er det ikke sånn at jeg overvåker konstant, men jeg synes det er greit å ha muligheten til å drive en viss form for kontroll. På samme måten som jeg gjerne vil hilse på foreldrene til kompisene, kjenne litt til de andre foreldrene i klassen, vite hvem som bestyrer ungdomsklubben,og hvem barnet henger med på skolen.  Det handler ikke om overvåkning, det handler om foreldring.  Og jeg kommer til å foreldre avkommet mitt til han spyr av det, om jeg må!

Når jeg sjekker nettaktiviteten, er det like mye for å se at han ikke BLIR mobbet, som for å se at han ikke mobber andre.  I tillegg har vi snakket om VERDIER, til han ruller med øynene, oppgitt erklærer at han er snill gutt, og at jeg bør stole på ham. Og det gjør jeg. Men jeg husker også på at han er et barn, med den mangelen på impulskontroll som det innebærer.

Så til tross for at mitt barn syns jeg er en superheks som sjekker og maser, så syns jeg faktisk at jeg er i min fulle rett til å sjekke, til å avdekke om det skjer uheldige ting på nett, ikke bare som kan ramme ham, men også andre barn.  Selv om han har mer og mer krav på et privatliv, så er det kanskje ikke lurt med et fullstendig frislipp av aktivitet heller.  Og når risikoen for å bli knepet i uønskede aktiviteter er til stede, så legger det kanskje et filter mellom skrivefingre og tastatur?

Det finnes sikkert dem som syns jeg invaderer mitt barns privatliv med mine handlinger, men husk: Jeg er en del av landsbyen til ditt barn. Vil du gro deg baller, og være en del av landsbyen til mitt?

Demokrati og latskap!

Det har vært kommune og fylkestingsvalg. Dette burde være en gledens dag, der alle norske statsborgere får lov å tilkjennegi hvilke folk og partier som skal lede samfunnet i de neste fire år. Men likevel er det mange som bare driter i å bruke denne retten! Hvorfor gjør dere det?

I forskjellige kommentarfelt kan man lese at «jeg gidder ikke, for det betyr ikke noe likevel hva jeg stemmer på.» Men det GJØR det. Om du opplever at din stemme ikke teller, er det ikke en løsning å bare surke i sofaen. Om du stemmer, så har du sagt din mening, og om mange nok er enig med deg, så kan det faktisk gi utslag.
«Jeg er ikke enig med noen partier» Nei, DET kan så være, men da får du finne ut hva som er viktigst for deg, og stemme ut i fra det. Det er urealistisk at du er enig i absolutt alle saker og fokusområder, men du har da garantert NOE du bryr deg mer om enn andre ting? Eldreomsorg? Flyktningepolitikk? Skoler og barnehager?

Det representerer faktisk et demokratisk problem at under 60% velger å bruke stemmeretten sin. Et fungerende demokrati er avhengig av at folket sier sin mening, gjennom valg, eller annet politisk arbeid. Hvis vi frie mennesker velger å bare la det skure, så risikerer vi faktisk at ytterliggående grupper kan mobilisere og skaffe seg reell makt! Om du ikke ønsker et «islamsk styre med sharialover» så bruk stemmeretten din for svarte! (Joda…har sett det argumentet brukt….)

Når ordføreren i min hjemby har fått 70% av stemmene, så er det faktisk bare 35% av byens stemmeberettigede som har bestemt det.. Med en valgoppslutning på 55% så kan ikke dette sies å representere byens befolkning godt nok. Men det er innbyggerne som har brydd seg, som fikk noe å si, og du som ble hjemme: Æda bæda, og hold kjeften din igjen om du har lyst til å sutre over kommunestyrets beslutninger. Du sa ikke din mening, så bare finn deg i at det ble som det ble. I små kommuner kan faktisk de ekstra ti stemmene utgjøre en forskjell i kommunestyrets sammensetning!

Om du ikke stemmer fordi du ikke vet hva du vil stemme på, så stem blankt. Det sender et signal, mer enn å bare holde deg hjemme. Da signaliserer du bare at du ikke bryr deg, og at du er dørgende lat. Fordelen med et demokrati er at folket får de lederne de velger, og hvis du ikke vil velge, så får du bare finne deg i at ting ikke blir som du vil.

Om du ønsker å få gjennomslag for dine synspunkter og verdier, så må du engasjere deg. I hvertfall nok til å stemme. Det er ingen politisk gjennomslagskraft i å sutre og sture hjemme, samt rive av seg giftige kommentarer i assorterte kommentarfelt…
Jeg skammer meg over at vi ikke er mer villige til å beskytte demokratiet. For det er nettopp det vi gjør ved å bruke stemmretten vår. Ved å stemme, signaliserer vi også at vi setter pris på å kunne ha en medbestemmelsesrett, og at vi bryr oss om den friheten den representerer.

Antrekk og hjemmebleking….

Har igjen lett febrilsk gjennom klesskapet etter det perfekte antrekket til konformasjon.  Håpet var vel at det på magisk vis skulle dukke opp noe helt fantastisk fra bakerst i en skuff, eller innerst i et skap…  Etter å ha prøvd stortsett det som fantes, men varierende hell, gav jeg litt opp.  Enten så jeg ut som en litt desperat 40-åring i altfor små klær, eller en panikkpakka ryggsekk, eller begge deler på en gang.  Riktig nedslående var det, at min utrente kropp lignet litt på en dårlig surra kjøttrull med litt for slapp emballasje, i stort sett alt som kunne vært passende å ha på seg.  Men det var da jeg faktisk fant svaret!

På magisk vis åpenbarte det seg en fin lilla kjole, kjøpt på salg i en eller annen forfjamselse en eller anna gang, som hadde ramla av hengeren!  Nederst i skapet lå den, som en gave fra skapnissen, og den passet som ingen kjole har passet før!  Den var akkurat passe lang til å være anstendig, akkurat passe fin til konfirmasjon, og akkurat passe vid til å skjule litt sånne sidehåndtak, og strømpebuksemerker! (Damer vet hva jeg snakker om….)  Jeg falt nesten på knær av takknemlighet, for nå er problemet så utrolig løst!  Helt uten bruk av masse penger jeg ikke har! Så nå blir jeg faktisk både fin og kledd i forhold til hvor gammel jeg faktisk er. (29?)

Men så var det håret da…..  Jeg er blond. Eller..Egentlig ikke, for jeg er sånn kjøpeblond, og det er ikke bare-bare å vedlikeholde.  Det er ingen enkel jobb å bleke hår. Ikke i det hele tatt som å farge det, der det bare handler om å gni inn hodet med valgt farge, og skylle til vannet er klart.   Åneidu, her handler det om nyanser av blondt, og grader av gult….   Jeg har til nå latt min eminente frisør ta seg av blondinefaktoren, men nå ble det litt knapt med penger, så denne gangen valgte jeg å prøve meg på egenhånd.  Bevæpnet med blekemiddel og bruksanvisning satte jeg i gang.  Smurte inn etterveksten med en medfølgende kost og ventet. Og ventet.  Og ventet litt til.  Mens jeg ventet, fløy det tusenvis av tanker gjennom hodet, og alle var fulgt av et skrekkbilde av en pissgul blondine med lilla kjole i konfirmasjon….  For bare innrøm det: De fleste av oss som har eksperimentert med hjemmeblondering HAR en blondinekatastrofe eller to på samvittigheten. Med en oppnådd fargevariasjon som spenner fra gulrot til kupiss, men ikke egentlig blondt….Så jeg var redd..Hele tida.  Fatter helt ærlig ikke hvordan frisører har nerver til å gjøre dette hver dag, for jeg var helt vrak innen timeren på klokka varslet at det var tid for å skylle…..

Jeg skylte ut middelet, og sto lenge med håndkle på hodet for å samle mot til å se hva jeg hadde gjort mot meg selv.  Til min store overrasskelse var faktisk håret mitt blitt blondt!  Skikkelig, og ikke pissegult! Riktignok ikke like fint som når frisøren min har gjort det, men likevel, godt nok til å være budsjettarbeid.  Men jeg kommer ikke til å gjøre det selv noe ofte likevel.  For det første har ikke nervene godt av det, og for det andre så har ikke nervene godt av det!   Biiiiittelitt gult i tuppene ble det, men når min fine frisør har klippet håret mitt, så er det problemet løst. For hjemmeklipping? Nånei, SÅ dårlig råd får jeg aldri!

Så akkurat nå er faktisk alt på stell, selv om jeg er hjemmblondert og har bare én kjole som passer.

Det perfekte antrekket!

Jeg skal i konfirmasjon.  Ganske snart, og i den anledning må man jo ha noe respektabelt å ha på seg.  Det nytter ikke å komme i fint selskap uten å være fint kledd, men når man skal gjøre dette på alenemorstudentbudsjett så blir det litt utfordrende.

Jeg har ransaket klesskapet mitt.  Hadde masse klær, bevares, men samtidig er jeg fri for noe å ha på meg. Eller….jeg hadde pene sko, og ei tynnstrømpebukse uten hull….  Men å  finne noe som jeg knne ha på OVER strømpebuksa? DET var verre.

Jeg fant kjoler. Mange kjoler. Men ingen av dem egnet seg for anledningen. Man skal visstnok ikke ha på seg en svart kjole, og ikke noe som er for sexy og utfordrende.  Og den sommerlige solkjolen som jeg elsker å bruke i Syden, var liksom ikke heller HELT egnet for en konfirmasjon. Og de andre kjolene hadde på en måte endret litt fasong der de hang.  Tror jeg har en skapnisse som syr inn klærne mine, eller så har jeg et fuktproblem i skapet. Resultatet var nedslående, og jeg gikk over til jakker, bluser og skjørt i stedet.

Skjørtene mine var dessverre blitt litt for trange de også.  Eller så var de for vide.  Eller for side..eller korte. Et par av dem klarte kunststykket å være for trange, og for lange på en gang.  Og atter andre hadde blitt så merkelig smale og korte, og med glidelåser som ikke ville opp, og når de først var kommet opp, så ville de ikke ned igjen.Uansett hvor mye jeg trakk inn magen!  Og det var ikke bedre med blusene!  Tvangstrøyer, alle sammen, unntatt en som jeg brukte da jeg var gravid i 2001….

Jakkene derimot, DE passet!  Men det blir kanskje ikke så fint med penjakke, strømpebukse og pensko? Og dressbuksa?  DEN klamret seg til kroppen min så det spraket i sømmene!  Og når man ikke kan sitte, puste eller spise, så har man ingenting i selskap å gjøre likevel.  Men det må da gå an å løse?

Jeg tok en titt i sy-skapet i gangen.  JA, jeg har faktisk et sy-skap, fordi jeg faktisk KAN sy! Og jeg har symaskin og alt!  Men jeg ble litt motløs likevel, fordi det tar TID å sy. Tid jeg ikke nødvendigvis har, midt i oppgaveskriving og kjøring av tenåring både hit og dit. Og selv om jeg fant fin thaisilke, kjøpt i Thailand, så virket det som en fullstendig idiotisk idé å sette seg ned å lage noe selv. Dessuten er det LEEENGE siden jeg sydde noe mer avansert, så det kommer til å bli plundring og plaging.Og stikking av fingre, og misting av knappenåler som man finner med bare tær to mnd senere!

Så nå må jeg enten slanke meg inn i de klærne jeg allerede har, eller investere i noe nytt.  Og penklær har man strengt tatt ikke bruk for så ofte, og da blir det litt overkill å bruke masse penger på det.  Så jeg må vel slutte med påskemarsipan til halv pris og ete litt gulerøtter i noen uker, så blir det vel en råd med noe å ha på seg.

Men kastet jeg noe da?  Neeeeeiiiiiiiii!!!   Alt jeg har i klesskapet er kjekt å ha, og EN DAG kommer jeg til å passe dem igjen!

Pent brukt blondine søker nye utfordringer!

Jeg vil ha en jobb.  En sånn med lønnsslipp, feriepenger og sykelønn.  Jeg ønsker meg noe spennede å gjøre innen forretningsutvikling, markedsføring, kommunikasjon eller lignende.  Det tror jeg nemlig at jeg er flink til.

Så hva kan jeg da?  Jeg har utdannet meg innen kreativt og kulturelt entreprenørskap.  Det innebærer at jeg kan en del om markedsføring innnen sosiale media, jeg er skikkelig rå på innhold, sånn derre «content marketing», jeg kan prosjektledelse, masse fancy teori om ledelse av menneskelige ressurser, eventmanagement, mediakommunikasjon og bedriftsutvikling.

Jeg er skikkelig talefør og kan skrive et relativt feilfritt norsk, et ikke fullt så feilfritt nynorsk, samt engelsk.  Jeg kan også snakke ganske godt engelsk, om DET skulle være nødvendig.  I tillegg er jeg en sånn der slitsom optimist, som haler og drar i folk for å få dem til å pushe framover, og jeg holder meg stort sett blid i de fleste situasjoner. Selv når jeg ønsker å røske hodet av noen.

Så hva har jeg lyst til da?  Jeg har så kjempelyst til at byen min, og regionen min skal forbli et lokomotiv i landssammenheng.  Jeg har kjempetro på at bolyst og innovasjon henger sammen med at folket trives, og har noe meningsfylt å fylle dagene sine med, og jeg har en trang til at Hammerfests kulturhus skal få bli et elsket og aktivt hus, et hjerte i byen, om du vil. Jeg vil at ALLE skal vite hva som skjer der til enhver tid, og at Barentskonferansen, Hammerfestdagan og mørketidsfestivalen skal være både faglige og kulturelle fyrtårn, som gjør oss stolte av å bo her!  Og jeg har lyst til at ungene skal få utvikle seg innen kulturlivet, med de voksnes hjelp, men uten utidig voksenstyring.(Bare innse det: Vi styrer ungene NOK på hjemmebane, de er dritlei voksenmas…)

Jeg vil at vi skal våge å være tøffe og satse litt i byen min.  At vi skal gidde å bruke penger på et aktivt og variert kulturtilbud, også for de voksne, og at vi skal være risikovillige når vi snakker om bolyst og trivsel.  Jeg vil at vi skal samarbeide tettere innad i regionen innen både kunst og kultur, men uten å miste næringsperspektivet av syne.

Det vil jeg.

Så hvorfor vil jeg være her som det er så kaldt og blåsete?

Fordi jeg er herfra.  Jeg er født her.  Jeg har mine røtter her.  Jeg har født mitt barn her, og HAN ønsker å bo her, i byen vår, der han har sine venner og sitt liv.  Og jeg er etterhvert blitt såpass stor jente, at jeg innser at livet mitt ikke lenger skal dreie seg om hva jeg vil.  Men jeg håper jeg kan få det som jeg vil likevel….og at jeg skal bli her, og kunne bruke min fancy utdannelse til å utvikle regionen.

Jeg ønsker ikke å bli et tall i statistikken over utflyttede indvider, jeg vil være her.

Jeg er lett å holde ren, har voksne klær og pene sko som kan brukes på kontor, er bitteliten, så jeg trenger liten plass i et trangt kontorlandskap, og jeg kommer på jobb når jeg skal.

Cv fåes ved forespørsel!

Snøkaos!!!!!!

Hey! Søringer! Det fenomenet dere har opplevd i går, med masse hvitt stoff som raser ned fra himmelen, og truer med å begrave dere levende på  20 centimeters dyp, det heter VINTER!  Det er ikke et resultat av global oppvarming, men faktisk et helt vanlig, og relativt harmløst fenomen.  Det inntreffer ca en gang om året, sånn mellom oktober og mai, og går over helt av seg selv, uten at regjeringa må gå av.

Den fører gjerne med seg noen endrede aggregattilstander på vann, det går gjerne fra flytende til fast form, og da heter det sne. Eller is, avhengig av hvor det ligger, og snekrystallenes formasjon.  Is bekjempes best med litt sand, elle isbrodder på skoa, om man ikke har sand. Billige brodder fåes på Rema, Nille og Europris.

Sne bekjempes best med noe som heter spade, eller sneskuffe.Om man liker det motorisert, kan man også bruke snefreser.  Spaden virker sånn at man flytter sne fra der man ikke vil ha den, til et sted den kan smelte i fred. For joda, den GJØR det, helt av seg selv, og vi har sett på værmeldinga at sånt ikke blir liggende spesielt lenge hos dere.

Myndigheter bruker gjerne noe som heter brøytebil for å fjerne sne.  Dette er en lastebil med plog foran, men deres myndigheter har visst glemt å kjøpe vinterdekk til sine brøytebiler.  Dette er veldig viktig for at brøytebilene ikke skal gli.   Det er derfor forståelig at det ikke blir brøytet, ettersom brøytebilene ligger strødd i grøfta over hele østlandet.  Vi nordpå skjønner ikke helt hvorfor det virker så innmari viktig at grøftene er brøytet, men det er sikkert en mening bak.

Her er et lite overlevelseskurs fra meg i nord, til deg i sør:

1.Kommer meg ikke på jobb!!!!!   Løsning: Bli hjemme fra jobb.  Det er så kaos at det er ekstrasending på NRK, så da er det ingen som kommer til å reagere.

2.Jeg kommer meg ikke ut med bilen!!!!   Se punkt 1 for løsning.

3. Jeg kommer meg ikke med bussen!!!  Igjen….se punkt 1….

Skjønner ?  Det er faktisk så enkelt, at om verden er forsvunnet i 20 cm sne, så er det ikke noe vits å stresse med å komme seg avgårde.  Sjansen er stor for at ingen kommer til å savne deg om du uteblir, for alle andre er også værfaste hjemme.

Vi skjønner at dere blir frustrerte når veier er uframkommelige, kollektivtransporten står, og verden som dere kjenner den forsvinner.  Vi opplever dette hvert år i større og mindre grad, men vi har kanskje en litt mer avslappet holdning til fenomenet vinter.  Vi ler oss fillete av dere som syter og bærer dere over det som vi karakteriserer som en vanlig vinterdag.  Vi skjønner bare ikke hva dere bærer dere over.

Vi forstår derimot at det er utfordringer knyttet til «store» snemengder i tett bebyggelse, og at det er fryktelig uvant å skjøre bil oppå alt dette hvite.  Men kanskje skulle dere bare adoptert den Nord-Norske metoden med å stresse ned i møte med vinteren? Bare drit i å gå ut, bare la verden sne ned, ta tak i det i morgen.  Kanskje har dere tint fram allerede da?

Jeg vurderer å opprette en Nord-Norsk hjelpesentral, som assistanse for dere i disse vanskelige tider.  Hjelpesentralen kunne sendt sneskuffer, sand, vinterdekk og erfarne brøytebilsjåfører som nødhjelp.  Men sjansen er stor for at konvoien med hjelpesendinger ikke ville rukket fram før sneen var tint, så vi lar det bare være.  Men vit at vi føler med dere….og tenker på dere, og ler oss mer ihjel mens vi gjør det:)

Kjæledyr og samfunnsansvar

Det er mange som aldri burde hatt dyr. Aldri! Ikke så mye som en fiskebolle burde de eie!  Jeg snakker selvfølgelig om de folka som verken tar ansvar for dyret sitt, eller det samfunnsansvaret det faktisk er å eie et dyr.

Det fins utallige dyreeiere der ute som fullstendig driter i hva alle andre syns om deres dyrehold. Folk som har en oppfatning av eget dyrehold som fullstendig prikkfritt, og så blir rasende og/eller forferdet over at andre folk bryr seg.  Det fins dem som har 5000 katter i en borettslagsleilighet, og som får raserianfall når mattilsynet dukker opp på inspeksjon etter klager på stank og bråk.  Det finnes hundeeiere som lar hundene sine stå ute å bjeffe hele dagen, og til langt på natt, og som har hunder som omverdenen faktisk frykter.

Når sånne eiere blir konfrontert med omverdenens syn på deres dyrehold, lager de gjerne masse oppstuss, og roper og bærer seg over at de er både forfulgte og trakasserte. I tillegg akter de sjelden å adressere grunnene til at omverdenen reagerer, men konsentrerer sin innsats i å finne feil hos dem som er så frekke at de klager.  Vil du ha en mengde med svære hunder som bjeffer og danner flokk, så bo på et øde sted, der det ikke FINS noen som kan klage!  Og om du vil ha 100 katter, så bare ikke gjør det! Katter er ikke flokkdyr, og det kan ikke bo en kattekoloni rett ved en barnehage ihvertfall!

Men husk på dette: Det er DITT valg å eie dyr, ikke mitt, ikke naboens.  Du plikter i henhold til både skrevne og uskrevne regler å holde dyr på en sånn måte at  det ikke er til sjenanse for resten av verden!  Det er din fordømte PLIKT å skjerme dyret ditt mot avsky og hat fra resten av verden, og det er naboens RETT å klage på forhold som ikke går å leve med.  Og forstå meg rett: Om du føler deg truffet og forfulgt nå, da er det DEG som gjør feil!

Min Hund kan miste å grave opp naboens blomster. Da må jeg faktisk erstatte disse. Alle skader min hund forvolder, er MITT ansvar å ordne opp i.  Og om min hund angriper noen, så avliver jeg den. Med stor sorg, selvfølgelig, men angriper hun folk, så kan jeg ikke ha henne mer.

Jeg konstaterer at mange har en urealistisk motvilje mot å ta livet av dyr.  Selv når de har skadet folk.  Jeg fulgte en FB-gruppe for en tid tilbake der det til og med ble hevdet at hunder som bet kunne settes i fengsel…..Fordi de er like mye verd som mennesker….  Jeg ville ha ledd, hvis det ikke var for at dette faktisk ville vært dyremishandling, ettersom en hund ikke har noe forhold til konseptet fengselsstraff.  I tillegg var det denne stadig tilbakevendende påstanden om at hunden bare hadde oppført seg som en hund…   Idiotisk argument for å godta aggresjon, for hvis vi ønsket at hundene skulle få oppføre seg som hunder hele tida, hadde vi ikke hatt dem i huset, gitt dem tørrfor, oppdratt dem til å utføre oppgaver, tatt dem med oss i bilen osv.  Dette er menneskemåten å ha hund på. I vill og ikke-menneskeoppdratt tilstand hadde de vært streifende rovdyr!

Fant en annen FB-gruppe, som omhandlet en fyr med hundrevis av katter som skulle fjernes, og mesteparten skulle avlives.  Der ble det også hevdet at de kunne settes i beredskapshjem intil de ble omplasserte.  Her var det snakk om en kjempekoloni med tildels forvillede og syke dyr, og det fins faktisk ikke så mange mennesker som er interessert i å ta disse inn i hjemmene sine.

At det står til liv, betyr ikke at det er et liv å leve. Alle disse velmenende sjelene som samler inn og verner om kattekolonier rundt omkring, burde tenke over om det faktisk er god dyrevelferd å bruke tusenvis av timer og kroner på å bevare livet til et dyr som muliggens aldri vil kunne bli en nusselig huspus?   Hvilket liv skal du gi disse? Steriliseres og settes ut igjen, i en hard vinter, eller bo resten av livet i et kattehus?  Kanskje ville det være bedre for mange av disse dyrene å bare få slippe?   Dere har min største aktelse for at dere tar på dere denne oppgaven.  Men noen ganger blir jeg bare litt forferdet over antallet katter som ikke har en sjanse til å få et godt hjem, et hjem som DE vil oppfatte som trygt.

Så hva er poenget da?   Jo, det er såpass enkelt som dette:

1.Tenk før du tar dyr i hus, ikke bare på deg selv, men om du er villig til å påta deg et samfunnsansvar i forhold til dette.  Hunder bjeffer og driter, og katter formerer seg i rasende fart, og kan være smittebærerere.  Orker du verne dyret ditt mot samfunnet, og samfunnet mot dyret ditt?

2.Har du råd til dette?  Gratisdyr kan også koste å ha..  Vi snakker mat, vaksiner, veterinærtilsyn, passing, erstatning for skader dyret ditt forvolder, og så videre.  Det er også her samfunnsansvar involvert, uvaksinerte dyr kan spre skumle sykdommer til andre dyr, og for all del: Gi faen i å hente gatehund i Romania, den kan ha parasitter du ikke vet om. Det finnes nok av hunder i Norge som trenger et nytt hjem.

3.Gidder du å oppdra dyret ditt? Når hunden din glefser og biter, så er det DITT ansvar, men det er dyret ditt som betaler for det, gjerne med sitt liv.  Den som er blitt bitt eller skremt, driter fullstendig i dine argumenter om naturlig adferd.  Gidder du passe på at dette sannsynligvis ikke skjer?

Om du ikke kan svare JA på disse tre enkle spørsmålene, så skaff deg en boks fiskeboller i stedet. Eller en pose kongler og en pakke fyrstikker, så kan du bygge omså hvor mange dyr av alle slag.

Om å eie et kjæledyr

Det finnes mange typer dyreeiere der ute. Det fins dem som har dyr som hobby, levevei, selskap, jakt og turkompis, og så videre. Dyr er koselig, og øker livskvaliteten hos sine eiere. Det er faktisk viteskapelig bevist.  Det finnes mange typer kjæledyr, men vi skal her snakke mest om hunder og katter. Fordi de er veldig vanlige, og fordi alle har et forhold til dem, på godt og vondt.  Jeg har selv en hund, min bestevenninne, og verdens skjønneste og snilleste og mest fantastiske hund. I likhet med alle andre som syns at nettopp deres dyr er verdens beste.

Men noen ganger forundrer jeg meg over mange dyreeieres, for meg, litt underlige holdninger til sine dyr og sitt dyrehold.

Jeg har derfor valgt å dele dem inn i litt forskjellige kategorier:

1: Utstillingsfantasten.  Denne eieren er veldig opptatt av bim og bir og cert og HtdfkRTR  eller hva det nå enn er for slags bokstavkoder som brukes for å bedømme dyrets utseende.  Denne eieren oppdaterer stolt sin status når dyret har oppnådd en noe kryptisk status, og så følges det gjerne opp med en detaljert beskrivelse av eksteriøret.  Når jeg leser dette skjønner jeg absolutt ingenting av hva de snakker om, men skjønner at det her har skjedd noe viktig, og at de har et veldig pent dyr.  De reiser gjerne land og strand rundt å samler bokstaver, gjerne sammen, og gjerne i bobil.  Det ser ut som om de har det gøy ihvertfall, og dyrene er veldig rene og velstelt.  De har vegger fulle av sløyfer i gilde farger, og har ofte mer hundejålesaker enn jentejålesaker på badet.

2: Nytteverdifantasten.   Denne eieren har gitt dyret sitt en misjon. Hunden er der for jakt, vakt, gjeting, trekking,  eller en annen viktig og nyttig jobb, og katten holder tomta fri for mus.  Det er deres jobb, og eieren er veldig opptatt av at dyret presterer.  Denne typen eier bruker masse tid og krefter på å få dyret sitt trent til å beherske den aktuelle oppgaven, (bortsett fra katta, det går ikke å trene en katt til noe som helst!) og er sprekkeferdig av stolthet over sitt flinke dyr.

3:Hygge og kos-entusiasten.  Denne eieren har dyret sitt for selskaps skyld, og gjerne for å ha noen å gå en liten tur sammen med.  Eieren har dyret som familiemedlem, og drar ikke egentlig noen steder uten at dyret enten kan være med, eller passes av en pålitelig sjel.  Denne eieren er i flertall, og de fleste av dem kan gjenkjennes på at de er fulle av dyrehår til enhver tid, og at de blir blanke i blikket når de snakker om dyret sitt, og får babystemme når de snakker TIL dyret sitt. (Jeg er en sånn….)

Men så har vi de andre eierene…de farlige, de utrivelige og de vi oppfatter som direkte onde.

1: Samleren.  Denne eieren har en mengde dyr, gjerne samlet på altfor liten plass, og med altfor lite penger til både skikkelig mat til alle sammen og dyrelegetilsyn til alle.  Denne eieren har gjerne hanner og hunner i skjønn forening, og bittesmå dyrebabyer overalt. For de er jo så søte, og dyr må få leve ut sine instinkter….  Dyrebeskyttelsen jobber seg hjel med å omplassere dyr fra slike samlere etterhvert som de tyter ut av huset de bodde i , og lager kolonier.  Dette gjelder særlig katter, og mengder av katter børe med livet for dette hvert år.   Samleren driver gjerne å forer villkattkolonier, til naboers store fortvilelse, og går følelsesmessig i knas hver gang kommunene avliver villkatter som er til sjenanse.

-Hvordan bli kvitt samleren:  Du kan ikke det.  Det du KAN gjøre er å ikke bidra til at samleren får tak i masse dyr.  Få katten din sterilisert og chipmerket, så blir det ikke flere hjemløse puser fra DITT dyrehold ihvertfall.   Samleren forstår ikke heller at dyreholdet kan representere en potensiell helserisiko.

2: Den hensynsløse.  Denne eieren mener at han kan gjøre akkurat som han vil, og om dyrene er til sjenanse eller fare for andre, ja så får de bare passe seg.  Denne eieren bruker gjerne dyrene sine som trussel, og gir fullstendig blaffen i om folk er redde eller plaget av hans dyrehold.  Denne eieren har gjerne hunder som står ute å bjeffer til alle døgnets tider, eventuelt katter som pisser og driter i naboens hage, og nekter fullstendig å akseptere noe ansvar for andre menneskers ubehag i møte med deres dyr.  Denne eieren ber deg gjerne om å flytte om dette plager deg, for han har ingen intensjoner om å endre sitt, i hans øyne, prikkfrie dyrehold.

Hvordan stopper du den hensynsløse?  Du kan klage til politiet, mattilsynet og kommunen.  Det er ikke sikkert det hjelper, men siden den hensynsløse er ubehagelig i utgangspunktet, vil det sikkert ikke gjøre det verre ihvertfall.

3:Den ondskapsfulle.   Denne eieren er den verste av dem alle.  Han hiver dyret sitt på havet, eller i skogen når det ikke passer å ha det lenger.  Denne eieren har kanskje hentet en søt kattunge eller nusselig valp, og når de ikke er søte lenger, sånn omtrent når de er halvvoksne, så ryker de ut.  Denne eieren er den samme som kaster kattunger og valper i søpla, eller bare ut av huset og lar dyret klare seg selv.

Hvordan blir man kvitt den ondskapsfulle?  Du gjør ikke det, men du kan ta betalt for kattunger og valper. Om ikke mye, så er en symbolsk sum ofte nok til å holde ham unna.  Denne eieren liker gratisdyr best, og en chippet valp eller kattunge kan spores tilbake til ham, og DET liker han ikke.  For da kan han ikke utføre sine gjerninger uten å bli oppdaget.

Det finnes heldigvis flest fornuftige eiere der ute.  Men det fins også de andre, dem som ikke vil ta de nødvendige hensyn, ikke bare til dyret sitt, men også til omverdenen.  Jeg elsker min hund, men forventer ikke at naboen skal dele min entusiasme.  Om bikkja graver opp naboens blomster, må jeg stå til ansvar for det. For det er MITT valg å ha dyr, ikke naboens, og alt hunden foretar seg er en refleksjon av MITT eierskap, og alt hun foretar seg er MITT ansvar.

Vi får huske på at det ikke er en menneskerett å ha dyr, men et privilegium.  Privilegier må forvaltes og ivaretas, og ikke minst respekteres.  Med et dyr følger et stort ansvar, ikke bare for dyret selv, men også for våre naboer og omgivelser.

Hvilken type eier er du?

Oppførsel, språkbruk og sosiale media

Det er ikke alle som har lært hjemmefra hva som er greit å rive av seg i sosiale media.  Det er ikke heller alle som har en forståelse av at dette betraktes som offentlig rom.  Det du sier på FB-veggen din, er faktisk sagt i offentlighet.  Noen enkle regler for dette finnes i  Facebooks egne retningslinjer.  Disse er kontraktfestet når du oppretter en Facebookprofil.

Andre regler er uskrevne, og kan være vanskelig å komme på når du bare mener noe så utrolig inderlig, og det er da vi ofte forvandler oss til troll.

Nett-troll er dessverre blitt et begrep. Disse kjennetegnes ved svært sterke og bastante meninger, aggressive svar til motdebattanter, og tilbøyelighet til personangrep. Disse har gjerne et manglende filter for hvem og hva de navngir og trakasserer i det offentlige rom. Troll blir gjerne skrekkelig sinte når påstandene deres blir imøtegått, eller ulovligheter i deres kommunikasjon blir påpekt. Trollene påberoper seg gjerne ytringsfrihet, og forsvarer sin rett til å ikke bli motsagt med den. Selv om det faktisk ikke er helt samme sak. Disse sees gjerne i sving i politiske debatter,om innvandring, muslimer og skatt.  Eller Kjos.Når du er uenig med dem, føler de seg gjerne trakasserte, og/eller forfulgt.

Og så har du den følelses-sinte.  Den som lar seg opprøre i følelsene sine, og slenger ut trusler og påstander som vedkommende ikke ville våget å si ansikt til ansikt. I affekt slynges beskyldninger ut, uten noen faktasjekk, uten noe filter og uten noen EGENTLIG ond vilje bak.  Jeg tror den hverdagssinte bare er så følelsesstyrt at fornuften glemmes koblet inn.  Vi ser dette ofte i saker som omhandler dyr og barn. Helst SMÅ barn, og dyr vi oppfatter som kjæledyr. Hunder, katter osv. Veldig ofte i saker om dyr som skal avlives, uansett årsak, og disse lar seg provosere voldsomt om noen synes at de sakene de engasjerer seg i er suspekte, og/eller ensidig framstilt.

Så har vi den saksorienterte sinte.  Som har kun én fanesak, som hevdes og fremmes, til alle er lei. Dyrevern…innvandringsspørsmål…skatt….veistandard….  Dette er ofte aktverdige saker, som den saksorienterte sinte klarer å gjøre banale, i all sin synsing og føling omkring dem.

Så hva er poenget? Poenget er at vi alle har det i oss å trolle på nett. I varierende grad, men det er lett å kommentere påstander når du ikke behøver å stå for dem i ettertid.  Sleng på et lol eller smileblunkefjes, så er du fritatt for ansvar.

Og til sist: den generelt ufine. Som ikke har noe fint å si om noen, og som slenger ut påstander om både den ene og den andre. Gjerne en litt kryptisk formulering om navngitte personer, som har vært til irritasjon og/eller ulempe på ekte eller inbilt vis. Denne forsvarer sine handlinger med at folk må få vite….alle må se hvor urettferdig jeg er blitt behandlet…

Nettmobbing finnes i et utall former, og kanskje er det de litt ubetenksomme truslene, og de litt flåsete, følelsesladde bemerkningene som sårer og treffer mest?  En grei regel bør være:  Hvis du ikke kunne tenke deg å GJØRE det du skriver i offentlighet, om du ikke kunne tenke deg å HEVDE det samme i offentlighet, så kanskje det er best å sitte på skrivefingrene til skrivekløen går over?

Vi forsøker å lære våre barn at det ikke er greit å mobbe, ikke greit å true, ikke greit å henge ut folk, men noen voksne har et stykke igjen før de kan fungere som rollemodell.  Heldigvis har barn som vokser opp med sosiale media en litt bedre og mer naturlig forståelse av sosiale media som samhandlingsplattform enn det vi gæmliser har.  Håper jeg…….