Integrering #refugeeswelcome #landsbyen

Vi skal integrere!  Ropes det… Vi skal hjelpe! Sies det…   Vi samler inn penger og klær, og så hjelper vi dem! Gjaller over Facebook…..   Men hjelper vi egentlig noen? Hvordan vil vi hjelpe dem framover, når de vel er ankommet?

Hva er det en flyktning/migrant/innvandrer eller hva det nå er vi skal kalle alle disse «fremmedkulturelle» som kommer til landet vårt, hva er det de VIRKELIG trenger?

Et mottaksapparat som registrerer, sorterer og fungerer?  Jo absolutt, men jeg har en teori om at det de trenger MEST av alt er et hjem….  I hvertfall et sted å kalle hjem, inntil det hjemmet de reiste fra, kan bebos igjen.  Og om så ikke skjer; et sted å hvile.

Kan vi tilby det? Kan vi tilby et hjem?  Kan vi tilby et nabolag, med nabokjerringer og gubber, nabounger og kjæledyr? VIL vi tilby det?

Om jeg måtte flykte fra mitt hjemland, så tror jeg at jeg helst ville at naboene skulle ta kontakt med meg. Snakke med meg, fortelle meg hvordan ting fungerer i mitt nye land.  Hjelpe meg litt med de sosiale kodene, sånn at jeg ikke tråkket i salaten for ofte, og kunne føle meg inkludert i en hverdag. Jeg hadde ønsket at de hjalp meg å finne min plass i samfunnet, og ikke bare som en gjest, eller en lykkejeger, men som mor, arbeidstager, kvinne og medlem av samfunnet forøvrig. Og at de ville hjelpe mine barn å finne seg til rette.

Jeg hadde selvfølgelig vært nødt til å legge bort litt av mitt gamle tankegods, og søke en tilnærming til det nye landet, det nye folket, som skulle bli mitt for en stund. Kanskje en lang stund, kanskje for resten av livet.  Men jeg hadde også syntes det var kjekt om jeg kunne bli møtt med respekt, nysgjerrig vennlighet, og omsorg. Og jeg tror jeg hadde følt meg mindre alene, om mitt nærområde hadde gitt meg sitt selskap, og ikke bare sine avlagte klær og sko.

Integrering er en tosidig greie.  Det stiller faktisk krav til oss som allerede ER her, og det stiller krav til dem som kommer hit.  Integrering handler like mye om inkludering, og det er VI, som hører naturlig hjemme her, som må starte den prosessen. Og det er DE som kommer hit, som må omfavne den.

Hvordan kan man forvente at et menneske fra en «fremmed» kultur skal ha en naturlig forståelse av sosiale koder? Hvordan kan man forvente at de automatisk forstår sitt nye hjemland?  Det er VI som må inkludere, og vise, og da kan vi ikke bare vente på at en eller annen kommunal instans skal gjøre dette for oss.  For samfunnet skapes i de tusen hjem, og ikke på mottak, ikke i isolasjon, og ihvertfall ikke med fremmedfrykt og stigmatisering.

Reklamer

Nettmobbing #landsbyen

Det finnes et ordtak som sier at det kreves to for å skape et barn, men en landsby for å oppdra dem. Når det gjelder fenomenet nettmobbing har landsbyen ofte vist sin støtte til de rammede, både gjennom fakkeltog, appeller og kurs og gud vet hva.  Dessverre viser det seg at det ikke klarer å få en slutt på uvesent, og derfor må vi foreldre på banen.  Denne saken fant jeg på Fb i dag:

http://www.ba.no/nyheter/nett-truslene/politi/netthetsen-har-startet-igjen-plages-av-anonyme-profiler/s/5-8-157402

Denne frøkna har blitt plaget og hetset, og foreldrene vet ikke sin arme råd.  Der er det vi ANDRE foreldre bør begynne å ta tak.

Vi har et ansvar for hva våre håpefulle gjør, ikke bare mot seg selv, men også mot andre.  Har snakket med mange foreldre som ikke finner det viktig å overvåke barnas nettaktiviteter, og ikke heller snakker med barna om hva som er tillat, både i henhold til loven, men også på bakgrunn av vanlig folkeskikk.

Vi foreldre er ofte litt feige, og vil ikke sjekke avkommets mobil, pc eller nettbrett, litt kanskje fordi vi ikke vil ta en potensielt stormende konfrontasjon med dem angående tillit og personvern, men kanskje mest fordi vi har litt skylapper i forhold til egne barn.  I tillegg kan tenåringer være frådende, rødøyde hhormonstyrte monstre, som smeller med dører og roper og skriker. Jeg derimot, er voksen, og VET at litt støy ikke tar livet av noen, men nettmobbing kan!

«Mitt barn gjør ikke sånn!» Sikkert hovedsaklig rett i de aller fleste tilfeller, men NOENS barn gjør sånn… For ellers hadde ikke nettmobbing eksistert!  Jeg stoler på mitt barn, men jeg tillater meg også å sjekke, ta stikkprøver med ujevne mellomrom, og jeg forlanger å kunne ha tilgang til barnets passord og brukernavn til sosiale media, mail osv.  Hvis jeg ikke kan komme inn, blir nettet inndratt. Mitt hus, mine regler!

Nå er det ikke sånn at jeg overvåker konstant, men jeg synes det er greit å ha muligheten til å drive en viss form for kontroll. På samme måten som jeg gjerne vil hilse på foreldrene til kompisene, kjenne litt til de andre foreldrene i klassen, vite hvem som bestyrer ungdomsklubben,og hvem barnet henger med på skolen.  Det handler ikke om overvåkning, det handler om foreldring.  Og jeg kommer til å foreldre avkommet mitt til han spyr av det, om jeg må!

Når jeg sjekker nettaktiviteten, er det like mye for å se at han ikke BLIR mobbet, som for å se at han ikke mobber andre.  I tillegg har vi snakket om VERDIER, til han ruller med øynene, oppgitt erklærer at han er snill gutt, og at jeg bør stole på ham. Og det gjør jeg. Men jeg husker også på at han er et barn, med den mangelen på impulskontroll som det innebærer.

Så til tross for at mitt barn syns jeg er en superheks som sjekker og maser, så syns jeg faktisk at jeg er i min fulle rett til å sjekke, til å avdekke om det skjer uheldige ting på nett, ikke bare som kan ramme ham, men også andre barn.  Selv om han har mer og mer krav på et privatliv, så er det kanskje ikke lurt med et fullstendig frislipp av aktivitet heller.  Og når risikoen for å bli knepet i uønskede aktiviteter er til stede, så legger det kanskje et filter mellom skrivefingre og tastatur?

Det finnes sikkert dem som syns jeg invaderer mitt barns privatliv med mine handlinger, men husk: Jeg er en del av landsbyen til ditt barn. Vil du gro deg baller, og være en del av landsbyen til mitt?

Demokrati og latskap!

Det har vært kommune og fylkestingsvalg. Dette burde være en gledens dag, der alle norske statsborgere får lov å tilkjennegi hvilke folk og partier som skal lede samfunnet i de neste fire år. Men likevel er det mange som bare driter i å bruke denne retten! Hvorfor gjør dere det?

I forskjellige kommentarfelt kan man lese at «jeg gidder ikke, for det betyr ikke noe likevel hva jeg stemmer på.» Men det GJØR det. Om du opplever at din stemme ikke teller, er det ikke en løsning å bare surke i sofaen. Om du stemmer, så har du sagt din mening, og om mange nok er enig med deg, så kan det faktisk gi utslag.
«Jeg er ikke enig med noen partier» Nei, DET kan så være, men da får du finne ut hva som er viktigst for deg, og stemme ut i fra det. Det er urealistisk at du er enig i absolutt alle saker og fokusområder, men du har da garantert NOE du bryr deg mer om enn andre ting? Eldreomsorg? Flyktningepolitikk? Skoler og barnehager?

Det representerer faktisk et demokratisk problem at under 60% velger å bruke stemmeretten sin. Et fungerende demokrati er avhengig av at folket sier sin mening, gjennom valg, eller annet politisk arbeid. Hvis vi frie mennesker velger å bare la det skure, så risikerer vi faktisk at ytterliggående grupper kan mobilisere og skaffe seg reell makt! Om du ikke ønsker et «islamsk styre med sharialover» så bruk stemmeretten din for svarte! (Joda…har sett det argumentet brukt….)

Når ordføreren i min hjemby har fått 70% av stemmene, så er det faktisk bare 35% av byens stemmeberettigede som har bestemt det.. Med en valgoppslutning på 55% så kan ikke dette sies å representere byens befolkning godt nok. Men det er innbyggerne som har brydd seg, som fikk noe å si, og du som ble hjemme: Æda bæda, og hold kjeften din igjen om du har lyst til å sutre over kommunestyrets beslutninger. Du sa ikke din mening, så bare finn deg i at det ble som det ble. I små kommuner kan faktisk de ekstra ti stemmene utgjøre en forskjell i kommunestyrets sammensetning!

Om du ikke stemmer fordi du ikke vet hva du vil stemme på, så stem blankt. Det sender et signal, mer enn å bare holde deg hjemme. Da signaliserer du bare at du ikke bryr deg, og at du er dørgende lat. Fordelen med et demokrati er at folket får de lederne de velger, og hvis du ikke vil velge, så får du bare finne deg i at ting ikke blir som du vil.

Om du ønsker å få gjennomslag for dine synspunkter og verdier, så må du engasjere deg. I hvertfall nok til å stemme. Det er ingen politisk gjennomslagskraft i å sutre og sture hjemme, samt rive av seg giftige kommentarer i assorterte kommentarfelt…
Jeg skammer meg over at vi ikke er mer villige til å beskytte demokratiet. For det er nettopp det vi gjør ved å bruke stemmretten vår. Ved å stemme, signaliserer vi også at vi setter pris på å kunne ha en medbestemmelsesrett, og at vi bryr oss om den friheten den representerer.

Vern vår kultur! Verg våre egne!

Vern om vår kultur! Ta vare på våre egne!

I lys av den pågående debatten om flyktninger, er det to argumenter som stadig kommer tilbake.

Vi må verne om vår kultur! Men hva er vår kultur? Jeg er norsk, med samiske aner, og jeg har ærlig talt ingen aning om hva det er disse menneskene på flukt har med seg som kan true min kultur.

Er det deres religion? Pr. definisjon er jeg kristen protestant, men har ingen formening om hva dette har med saken å gjøre i forhold til dem. Jeg vil ikke endre min religion, som jeg for øvrig har et svært lettvint forhold til, bare fordi jeg møter mennesker som tror på et annet vis enn meg. Jeg kommer ikke til å adoptere deres religiøse dogmer for å tekkes dem, og jeg forventer heller ikke at en muslim skal spise svinekjøtt bare fordi han/hun bor i Norge. Jeg regner ikke heller med at min omgangskrets, mitt barn eller øvrig familie plutselig skal endre seg merkbart i fremmed retning, bare fordi de møtte mennesker med en annen ”kultur”.

Men hva er kultur? Kultur er summen av verdier, en felles forståelse av usagte og sagte normer, en likhet om du vil, både i tankesett og ønskemål. Kultur er foranderlig og dynamisk, og kan ikke bli borte, bare endres. Og jeg kan ikke se at min ”kultur” blir fattigere av å lære av andre mennesker. Jeg mener ”kultur” er feil begrepsbruk i denne debatten. Så hva er så verdifullt i vår ”kultur?”

Mat? Ser ikke noen steder at det fins Fårikål-boder eller kjøttkaker-i-brun-saus-boder, med Verdens Beste til dessert? Kebab, hamburgere, pizza og sushi derimot…DET får du kjøpt overalt.

Klær? Det finnes vel knapt noe mer norsk enn bunad og Mariusgenser, men disse kan ikke alene få definere oss? For da er vi fattigere enn jeg fryktet.

Mentalitet? Norsk er det eneste språket i verden som har ordet ”dugnad”. Alle vet hva dette innebærer, men hvorfor vil vi nå bare bruke det om opprydding rundt borettslaget, og kakebaking for fotballklubben? Skal vi liksom ikke bruke dette kulturelle begrepet nå, når andre mennesker faktisk trenger at vi stiller opp på dugnad?

Dessuten er det en annen del av den norske ”kulturen” som har stukket sitt stygge hode fram… Nemlig reservasjonen, tilbakeholdenheten, misunnelsen og frykten. Denne delen av norsk kultur kan gjerne få dø for min del.

Vern om våre verdier! Der er jeg med.

Vi har en forståelse om likestilling, menneskeverd, sosial omsorg og frihet i Norge, som ER verd å ta vare på. Disse kan ikke trues, endres eller forvrenges av fremmedkulturelle om vi ikke LAR det. Jeg har ingen problemer med å diskutere verdispørsmål med en ”fremmedkulturell”, være seg mann eller dame, og jeg har heller ingen problemer med å uttrykke min misnøye når deres VERDIER ikke er i samsvar med mine, og jeg kan se at deres verdier noen ganger er de samme som mine, bare uttrykt forskjellig. Jeg har heller ingen problemer med å se at dette kan skape utfordringer.

Så hvordan verner vi våre verdier? Vi integrerer. Integrering er ikke utelukkende et ansvar som påligger den som kommer utenfra. Vi nordmenn må også være inkluderende, vi må dele våre verdier, og vi må ikke være redde for å stille spørsmål, også ubehagelige spørsmål. Vi må ikke være så hensynsfulle i vår omgang med ”fremmedkulturelle” at vi stenger dem ute! Integrering er et spørsmål om inkludering, og der kan vi nok koste på oss å være nyskjerrige, uten å være fordømmende.

Våre VERDIER kan vi beholde, de kan vi utvikle, og i likhet med vår kultur, er ikke heller våre verdier statiske.

De tar jobbene våre og går på trygd!

Ok, hvilken er det? Enten jobber du, eller så går du på trygd. Bestem deg. Vi har 4% arbeidsledighet i Norge, og den dagen vi har 100% sysselsetting, MÅ vi hente fremmedarbeidere for å fylle alle stillingene som faktisk trengs. Og bare for å ha det sagt: Det er FORSKJELL på arbeidsinnvandring, migranter og flyktninger. Arbeidsinnvandrere har vi både fra Sverige, Polen, Litauen, Danmark o.sv, migranter kommer fra USA, England, Sverige osv… Flyktninger kommer fra land i krig, kort og unyansert forklart.

Vi må verne om våre egne først! Vi kan ikke ta imot før vi har fikset alt som er galt her hjemme først!

Narkomane, de eldre, folk som er falt utenfor…Men vi verner dem allerede. Ikke bestandig like bra, det kan innrømmes, men vi verner dem.

Narkomane kan vi ikke gi et verdig liv. Det er ingen verdighet i rusen, og så lenge samfunnet ikke kan tvangsbehandle dem, og ei heller skape et meningsfylt liv for dem, så kan vi ikke hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv. Rusomsorg har store utfordringer, men det betyr ikke at samfunnet ikke gjør noe. Det betyr dog ikke at vi skal la være å hjelpe flyktninger, fordi vi ikke har klart å hjelpe de narkomane.

De eldre da, DEM må vi hjelpe! Det er en annen del av vår kultur som har endret seg… I gamle dager var det vanlig å ta seg av sine gamle, familiene stilte opp. I dag sender vi dem på hjem. ”De bygget landet”! Ja det gjorde de. For oss, men garantert ikke for at vi skulle lukke døra og la være å hjelpe dem som ikke engang HAR et hjemland lenger. Vi sitter som små, feite drager på toppen av oljetønna, og blir mer og mer smålige i all vår velstand. Og vi sender våre gamle på hjem, for så å bli fortørnet over at ”samfunnet” ikke tar seg av dem.

Vi har ikke råd!!!!!!   Ø, jo, det har vi. Vi har ikke råd til å la være. Jeg nekter å gå på akkord med mine verdier, med min menneskelighet, og min sympati med mennesker på flukt, fordi vi må telle penger. Det handler om min kultur, og det handler om mine verdier, og ikke minst: Min verdi som medmenneske.

Hvil i fred, lille barn

En liten gutt ligger død på en strand i Tyrkia. Han ligger med ansiktet ned i sanden, og lukkede øyne. Han har på seg blå shorts, rød T-skjorte og bittesmå joggesko. Livet har tatt slutt, tre år gammel.

Han heter Aylan. Hans mor er død. Det er også hans storebror. Men hans far lever. Eller eksisterer. Eksisterer i den tomheten som oppstår i fraværet av de tre, som betydde verden for ham. De tre som gav vilje til å flykte, til å søke trygghet og framtid i stedet for krig og død. Lykkejegere…

Aylan tenkte sikkert ikke på muligheter for trygd og sosialhjelp. Ei heller på å motarbeide og ødelegge kulturen i det landet som skulle bli hans nye trygghet. Han tenkte garantert ikke på å utnytte er godtroende system, og sikkert ikke på å kunne leve i sus og dus på min og din regning.

Aylan var et barn, Et lite vesen, prisgitt sine foreldre, det regimet han var født til å leve i, og den hverdagen et krigsherjet land kunne tilby ham. Men hans foreldre ønsket ikke å la ham og hans bror leve, og dø, i skrekk og terror. De ville verge sine små. Som alle foreldre i verdens land. De ville gi sin familie en sjanse. En sjanse til å oppleve lykke. Til å oppleve trygghet, langt hjemmefra.

I Europa er det trygt. Veldig trygt. Den største faren vi møter er vår egen uvitenhet, vår egen skapte frykt for alt vi ikke kjenner ved navn. Og vi kaller det vår kultur. Når ble vi så små, at vi ikke lenger har vilje til å hjelpe mennesker i nød? Når ble vi så egoistiske, at vi ikke lenger evnet å se mer enn vår egen navle?

Og når ble vi så historieløse, at vi glemte at vi også var et folk på flukt, i årene1940-1945? Når glemte vi, at vi også rømte fra ufred og okkupasjon, og måtte ty til andre menneskers velvilje for å kunne ha en mulighet for lykke? Var vi også lykkejegere? Var vi også en trussel mot andres kultur?

Kultur er ikke statisk, den er et resultat av møte mellom mennesker. På godt og vondt. Den kan aldri ødelegges, bare utvikles.

Politikere snakker om en invasjon, en flom av fremmedkulturelle som kommer til å utarme velferden i Europa, og i Norge går debatten høyt. Vi skal hjelpe dem der de er, vi skal ikke ha dem hit, de kan ikke komme hit, for vi har ikke noe sted å gjøre av dem.

Men de har ikke heller noe sted å gjøre av seg.

I år er det kommunevalg. Politikere snakker med fine ord om alt det gode de skal utrette for oss, som egentlig har det best i verden fra før. Såklart finnes det utfordringer i verdens rikeste land, men den største utfordringen, er blitt vår mangel på hjerterom, vår fremmedfrykt, og vår egoisme.

Aylan trenger ikke oss lenger. Aylan er borte. Han sover evig, sammen med sin bror, og sin mamma. Pappa venter her, til han kan møte dem igjen.

Og vi, vi snakker fortsatt om penger….

Trines husmorskole del 2: ønskede og uønskede gjenstander.

Rydding av gjenstander kan være en periodisk eller konstant aktivitet.  Rydding foretas gjerne av kvinner, og i hvertfall ikke av tenåringer.  Rydding innebærer systematisering av husets ønskede gjenstander, og fjerning av uønskede elementer.

Ønskede gjenstander har gjerne, men ikke alltid, en fast plass der det foretrekkes at de befinner seg. Dette for å minske tilløp til leting, som igjen kan føre til ekstraordinær rydding. Leting innebærer en fare for at ønskede gjenstander skifter plass, og at de noen ganger havner i kategorien uønsket.  Derfor må leting unngås for enhver pris om man ønsker å opprettholde et antall ønskede elementer.

Ønskede elementer kan være alt i fra klær, nips-naps, tjafs og plinkeplonk, mens uønskede elementer enten er søppel eller sånt-som-skal-gis-til-loppis.  Loppis-kategorien stables og oppbevares i en eske på en sted man snubler over den, helt til noen annonserer at loppis er på gang. Deretter må man bare glemme å levere den hersens eska, sånn at den blir stående der enda en stund.  Søppel bæres ut, gjerne av et barn, under konstant surmuling.

Ønskede elementer deles gjerne i to kategorier:

1: Ting jeg liker og trenger.

2:Kjekt å ha.

Ting jeg liker og trenger er rimelig selvforklarende, men gjenstandene behøver ikke ha noen praktisk nytte eller estetisk verdi.  Liker og trenger er definert av vedkommende som eier dem, og betinger ingen form for fornuft.

Kjekt å ha-kategorien er overhode ikke betinget av fornuft, og det er flest kvinner som har en overflod av gjenstander av dette slaget.  Menn kan gjerne også ha mye som er kjekt å ha, men da må det enten bo i garasjen, på loftet eller et annet sted der det ikke er synlig. Menn har gjerne store mengder LP-plater, traktorer, bildeler og fotballutstyr i denne kategorien. Menn med store mengder kjekt å ha, kalles gjerne for skrotnisser, mens kvinner kan sies å være forberedt på de fleste situasjoner.  Kvinners andel kjekt å ha, kan omfatte alt fra lamper og fravokst barneutstyr, kjøkkenredskaper med begrenset bruksområde, serviser til fem og en halv person, via klær fra 80-tallet og bilder fra skoleturen i tredje klasse, og gratulasjonskort fra ungdomsskolen.

Dersom kvinnen skal rydde i mannens gjenstander vil ca 70% av hans eiendeler havne i kategorien søppel, ca 10% i loppis, og resten ansees verd å beholde.  Mannen rydder aldri i kvinnens eiendeler, da dette er å anse som forsøk på selvmord.

Barn har kun én kategori: Mine ting. De blir ikke kastet, sortert eller gitt bort.

Trines husmorskole del 1:Vesener vi deler hus med

Rot går aldri over. Man kan rydde og rydde og rydde, men det virker som om eiendelene mine har en iboende vilje til å ligge framme.  Det ene øyeblikket har man lagt alle dingser og plinke-plonker på plass, og i det neste har både veggseksjonen og stuebordet spydd dem ut igjen, gjerne på et sted man aldri i verden ville lett av seg selv.  Hybelkaninene tar gjerne over en ubevoktet krok om man ikke tar forholdsregler, og vi skal se litt på disse uvelkomne husdyrenes liv.

Klesvask foreksempel. Klesvask må være i nær familie med hybelkaniner.  Klessvask og hybelkaniner formerer seg på samme vis,gjennom fiberdeling eller noe sånt, og multipliseres i antall og størrelse når de får være i fred i en krok.  Under senga og i området rundt skittentøyskurven ser det også ut til å være et naturlig habitat for disse myke og ulne vesnene.  Det virker som om hybelkaniner helst vil parre seg med sokker og t-skjorter i guttestørrelse, ettersom det er disse plaggene som oftest opptrer i symbiose med hybelkaninene.  Ullgensere er visstnok også en mulig partner, men ullgensere gror gjerne sin egen variant av hybelkaniner.  Disse kalles da for nupper.

Navlelo er også en slektning av hybelkaninen.  Disse oppstår gjerne når vertsorganismen, gjerne mannlig,  tilbringer tid i selskap med Netflix, tippeligaen eller lignende.  Navlelo er egentlig en bitteliten hybelkanin, men anses ikke være skadelig for husfreden i samme grad som hybelkaninen.  Vertsorganismen derimot, kan få bråk for inaktivitet, men dette påvirker ikke nødvendigvis navleloets vekstrate eller trivsel.

Sokkelo er en underart av hybelkaninen, og denne trives best mellom tær i alle aldre og fasonger.  De kalles også for lakrisbåter, men det frarådes å spise disse, da de nok er relativt tungt fordøyelige.  Selv om de nok kan sies å inneholde endel fiber, så er det nok ikke den typen som ernæringsfolk mener man skal ha mer av.  Sokkelo formerer seg uavhengig av aktivitetsnivå, men oppstår gjerne når mørke sokker møter klamme føtter.  Sokkeloet er derfor en litt annen art en hybelkaninen og navleloet, som trives best på tørre og/eller uforstyrrede steder.

Kjæledyr ser ut til å ha en positiv effekt på dannelsen av hybelkaniner.  Pelsdyr spesielt. Og spesielt vår og høst.  Det kan se ut som om tilveksten av hybelkaniner øker proposjonalt med antall pelsdyr i huset, og graden av kjæledyrets redsel for støvsuger, langkost osv.   Det er rimelig å anta at kjæledyret ikke parer seg med hybelkaninene, men at kaninene nærer seg på dyrets tilstedeværelse.   Det frarådes at folk med en iboende redsel for hybelkaniner anskaffer seg pelsdyr, da dette vil kunne føre til en varig, og utbredt, oppblomstring av disse.

Bekjempelse:   Det går ikke å fullstendig utrydde hybelkaniner, navlelo og sokkelo.  Disse har gjennom sin symbiose med tekstiler gjort et varig inntog i våre hjem. Det spiller ingen rolle om du vasker og støvsuger hver dag, for de har alltid lagt igjen et lite fiber som kan utvikle seg til nye individer. Det beste du kan håpe på, er en viss kontroll på bestanden og størrelsene på individene. Vanlige våpen i bekjempelsen av dette problemet, er støvsuger, helst med filter, tørrmopp og kost.  Selv om det de siste årene har skjedd en betydelig utvikling på utstyr til bekjempelse, så har det ikke klart å eliminere problemet.

God fredagsvask:)

Plukkeplukkeplukkeplukke…

Jeg liker å plukke bær. Spesielt blåbær. Nå er det dem som vil hevde at jeg til stadighet er på bærtur, og det stemmer sikkert. Men det hender da at jeg har litt i bøtta også når jeg kommer hjem.

I min famile fins det mange bærplukkende damer, men de vil ikke ha meg med på tur.   De er kollektivt forferdet over min manglende evne til å plukke raskt og konsentert.  Jeg surrer nemlig mest når jeg er på bærtur, være seg om jeg har med bøtte eller ikke.

Jeg liker ikke heller å rense bær. Derfor plukker jeg bæra én og én, sånn at det ikke kommer rusk oppi bøtta.  Dette er forferdelig ineffektivt, og ifølge bærplukkedamene «helt forferdelig at jeg kan vase på det viset!»  Når damene har plukket to liter bær, så har jeg nemlig såvidt fått dekket bunnen på min bøtte.  Jeg har i tillegg en tendens til å gå fra masse bær, fordi jeg ikke gidder å ligge på hender og knær for lenge om gangen.  Dessuten kan jeg lett drømme meg litt bort, og dermed stopper plukkinga helt opp.  Bærdamene mishandler meg verbalt hver gang jeg bare ramler av lasset, og glemmer formålet med turen.  Altså bær…STORE mengder med bær.

Men jeg gidder ikke plukke mer enn jeg har tenkt å spise. Jeg klarer ikke å stappe i meg mer enn ca fire liter blåbær fra en sesong til den neste, og har jeg halvannen liter multebær så er jeg berget hele vinteren.  Jeg orker nemlig ikke streve og bakse meg til en moltemyr syv tusen km inne på vidda for å plukke mer bær enn jeg greier å bære.  Jeg finner det lite formålstjenlig å fylle fryseren med årgangsbær, sånn at jeg må bla meg gjennom boksene for å spise den eldste bæra.  For jeg liker nemlig fersk bær.  Helst rett fra riset og rett i magen!

Men jeg har tatt siste stikk, og funnet meg en turkamerat som er like usystematisk og uintressert i bær som meg. Jeg har nemlig en venninne som synes det er helt flott å bare vimse formålsløst rundt i skogen, og som synes at lange turer uten poeng er fabelaktig.  Hun holder stilt om at jeg er treg å plukke, hun spiser gjerne bær rett av riset, og setter seg gjerne ned på en tue sammen med meg for å bare være tilstede litt.  Hun synes også at kafferasten med tilhørende matpakke er et absolutt høydepunkt, og blir ikke gretten om hun blir litt våt på beina. Hun som jeg, syns ikke nødvendigvis bær er det viktigste med å være på bærtur.

Noen ganger måles ikke bærturens suksess i antall kg bær, eller antall tilbakelagte kilometer.  Noen ganger måles den i antall timer spandert på absolutt ingenting, og hvor mange ganger min turvenninne er blitt klødd bak øret, eller på magen, og hvor stor del av brødskiva hun har klart å tigge til seg.

Noen ganger handler nemlig bærturer ikke om bær i det hele tatt!

Så nå kan de sinte og alvorlige bærplukkedamene bare gå på sine alvorlige bærturer, for jeg tar med meg Golden Retrieveren Sasha på tur, og vi trives utmerket med å bare være på bærtur. Med og uten bær.

Skjønnhetens tyranni og forfengelige kjerringer…..

Jeg har jaktet på bikinikroppen.  Ferien kommer, og jeg følte meg litt stutt-tjukk i bikini, med litt for mye skinn, og lår med plenty av smilehull på baksida.  Siden trening og dietter på en måte ikke er min greie, bestemte jeg meg for å prøve meg på en lettvint hurtigløsning som jeg hadde funnet på internetten….

Jeg hadde funnet sånne wraps, med salve på, som man bare kunne tulle seg inn i, og VIPS, skulle man bli stram og fin i skinnet igjen!  «Så flott» tenkte jeg, og skaffet til veie det jeg trengte.

Men derifra sluttet liksom ting å gå som planlagt…..

Jeg kom hjem, glad som ei lerke, og leste bruksanvisninga i denne kjempedyre pakken med lettvintløsning. Man skulle dusje, så tørke seg, og så legge disse salvebandasjene på de områdene man liksom ikke var fornøyd med. Deretter skulle man ha dem på i minst 45 minutter, og de kunne holdes på plass med stramme klær, eller plastfolie mens de virket.  Enkelt og greit.

Jeg pakket opp en sånn derre salvebandasje, og klasket den på sånn ca rundt magen og sånn ca litt på sidene.  Og holdt på å stryke med!  Bandasjene var ISKALDE når de kom på huden, og de ble på en måte bare kaldere og kaldere!  Og de var dønn klissete, så jeg bestemte meg kjapt for at plastfolie, DET måtte det bli for å holde den på plass.   Jeg klipte en sånn bandasje i to, og klasket dem på baksiden av hvert lår, over alle smilehullene, og vraltet på kjøkkenet for å hente plastfolie mens jeg tenkte «kaldt, kaldt, KALDT»!

Jeg surret plastfilm rundt magen og ryggen, to runder, og rundt begge lårene mens jeg vred meg i ubehag over klissete kulde, og DA fikk jeg et glimt av meg selv i speilet……

En litt blek, desperat dame, surret inn i gladpack, med et enda mer desperat uttrykk i fjeset, som prøver å få bikinikropp fem dager før ferien…  Jeg lignet mest på en panikkstappa Gildepølse med utgått dato, eller en slapp frokostburrito fra Shell… Og jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg som en slapp burrito også…

DETTE BØR HELST BARE VIRKE!!! tenkte jeg…og jeg vet ikke, men jeg følte meg litt fastere etter en liten stund.  Mulig det bare var fordi jeg var surret stramt i plastfolie, men jeg syntes jeg kunne kjenne at dette hadde litt effekt. Det var kaldt nok ihvertfall, og etter en liten stund frøs jeg bittert..  Selv om det var en ny opplevelse å bare fryse ihjel på magen og lårene. Og det slo meg at jeg burde bli tvangsinnlagt, for å påføre seg selv sånt ubehag grenset mot selvskading!  Og om noen hadde SETT meg der jeg satt, hadde nok psykobilen med hvitkledde pleiere vært på vei for å hente meg før vidundersalven hadde virket ferdig!

Jeg ventet og ventet og ventet, og etter en time klippet jeg meg ut av plasten, glad og forventningsfull. For NÅ….var bikinikroppen på plass!

Tenkte jeg.

Så virket det?

Njæ…..når plasten var klippet bort, så så jeg vel helt fullstendig likedan ut…magen var HELT lik, og lårene hadde fortsatt smilehull….Skuffelsen var total! Ydmykelsen likeså. Her hadde jeg sittet, som en forfengelig halvgammel røy, og frosset meg nesten ihjel, surret i klisj under masse gladpack, for absolutt ingenting! Prosjekt lettvint bikinikropp var en total fiasko!

Så hva kan ha skjedd?  Jeg tenker at det her fins to muligheter:

Først: Dette produktet er bare sprøyt.  Men det går jo ikke an, for jeg har sett masse før og etter bilder, og har SNAKKET med flere som sier at dette virker, så da virker det vel da? Men bare ikke på meg. Dessuten MÅ det være godt for noe, så ubehagelig som det var!

Mulighet nummer to liker jeg best….

Kanskje dette ikke virket fordi jeg egentlig er bra nok?  Fordi det ikke fantes noe å rette på, og at det største problemet sitter mellom ørene?

Jeg HAR ikke cellulitter, jeg har bare glade lår som smiler, og derfor har de smilehull! Jeg har passelig stor hud, det er bare selvilliten som smått kan bli for liten til å fylle den ut, og DERFOR blir det folder overalt!

Jeg har herved bestemt meg for at jeg er mer enn bra nok, og derfor blir det ikke flere idiotiske forsøk på å stramme ting som strengt tatt ikke behøver å strammes.  Den eneste som trenger å stramme seg opp er jeg! Og jeg er mer enn bare hud som henger.   MYE mer!   Så på sett og vis så virker jo produktet som lovet.

Jeg føler meg mye bedre, og selvtilliten har økt. Og det var det faktisk verdt å betale noen kroner for…..   Gleder meg til å gå i bikini!

God sommerferie!!!!!

Prostitusjon vs. surrogati

Fant en artikkel om surrogatmødre i Dagbladet i dag. Den omhandlet kvinnens rolle som offer eller profitør i surrogatsammenheng.

Må ærlig innrømme at etter mange sånne søte»se så så søte paret er med sin baby som er båret fram av surrogatmor», så ble jeg litt betenkt.

Hva er forskjellen mellom surrogati og prostitusjon EGENTLIG?

Begge deler handler om å bruke kvinnekroppen for å dekke et behov, gjerne, men ikke alltid, mot en kompensasjon av en eller annen form.  Surrogatmødre kan ha ulike motiver for å stikke kroppen sin til disposisjon, og prostituerte likeså.  Jeg har litt vanskelig for å ikke tenke at  begge deler handler om en objektivisering og avpersonifisering av kvinnen.  Begge deler reduserer henne til et objekt for behovsdekning, være seg for sex eller en baby.

Det hevdes i media at surrogatmødre er lykkelige over  å kunne bidra til å skaffe et barn til verden, mens prostituerte alltid framstilles som sørgelige offer.  Det er dog ikke en menneskerett å få barn som bærer dine gener, og er det riktig å benytte et annet menneskes kropp som rugekasse når naturlovene har sagt nei?  Når for eksempel to menn får baby sammen, så må de nødvendigvis ta omveien rundt en kvinnes kropp for at dette skal være mulig.  Er det så sikkert at denne muligheten ikke frarøver henne verdighet i større grad enn om hun solgte sex?  Og hvorfor syns samfunnet forøvrig, som motarbeider prostitusjon og kjemper for likestilling at surrogati skal være en mulighet?

Jeg er ikke egentlig imot surrogati, og ikke heller at homser eller andre, som ikke kan få barn på naturlig vis skal være uten denne muligheten.  Men jeg synes det er viktig å være bevisst på at det fins både etiske og praktiske problemstillinger omkring denne praksisen. Det er i mine øyne betenkelig at surrogati skal være akseptabelt, men at prostitusjon IKKE er det. Begge deler handler i grunn om det samme: Objektivisering av kvinner, og en måte å redusere henne til et objekt for avl og nytelse.