Jeg skal i konfirmasjon.  Ganske snart, og i den anledning må man jo ha noe respektabelt å ha på seg.  Det nytter ikke å komme i fint selskap uten å være fint kledd, men når man skal gjøre dette på alenemorstudentbudsjett så blir det litt utfordrende.

Jeg har ransaket klesskapet mitt.  Hadde masse klær, bevares, men samtidig er jeg fri for noe å ha på meg. Eller….jeg hadde pene sko, og ei tynnstrømpebukse uten hull….  Men å  finne noe som jeg knne ha på OVER strømpebuksa? DET var verre.

Jeg fant kjoler. Mange kjoler. Men ingen av dem egnet seg for anledningen. Man skal visstnok ikke ha på seg en svart kjole, og ikke noe som er for sexy og utfordrende.  Og den sommerlige solkjolen som jeg elsker å bruke i Syden, var liksom ikke heller HELT egnet for en konfirmasjon. Og de andre kjolene hadde på en måte endret litt fasong der de hang.  Tror jeg har en skapnisse som syr inn klærne mine, eller så har jeg et fuktproblem i skapet. Resultatet var nedslående, og jeg gikk over til jakker, bluser og skjørt i stedet.

Skjørtene mine var dessverre blitt litt for trange de også.  Eller så var de for vide.  Eller for side..eller korte. Et par av dem klarte kunststykket å være for trange, og for lange på en gang.  Og atter andre hadde blitt så merkelig smale og korte, og med glidelåser som ikke ville opp, og når de først var kommet opp, så ville de ikke ned igjen.Uansett hvor mye jeg trakk inn magen!  Og det var ikke bedre med blusene!  Tvangstrøyer, alle sammen, unntatt en som jeg brukte da jeg var gravid i 2001….

Jakkene derimot, DE passet!  Men det blir kanskje ikke så fint med penjakke, strømpebukse og pensko? Og dressbuksa?  DEN klamret seg til kroppen min så det spraket i sømmene!  Og når man ikke kan sitte, puste eller spise, så har man ingenting i selskap å gjøre likevel.  Men det må da gå an å løse?

Jeg tok en titt i sy-skapet i gangen.  JA, jeg har faktisk et sy-skap, fordi jeg faktisk KAN sy! Og jeg har symaskin og alt!  Men jeg ble litt motløs likevel, fordi det tar TID å sy. Tid jeg ikke nødvendigvis har, midt i oppgaveskriving og kjøring av tenåring både hit og dit. Og selv om jeg fant fin thaisilke, kjøpt i Thailand, så virket det som en fullstendig idiotisk idé å sette seg ned å lage noe selv. Dessuten er det LEEENGE siden jeg sydde noe mer avansert, så det kommer til å bli plundring og plaging.Og stikking av fingre, og misting av knappenåler som man finner med bare tær to mnd senere!

Så nå må jeg enten slanke meg inn i de klærne jeg allerede har, eller investere i noe nytt.  Og penklær har man strengt tatt ikke bruk for så ofte, og da blir det litt overkill å bruke masse penger på det.  Så jeg må vel slutte med påskemarsipan til halv pris og ete litt gulerøtter i noen uker, så blir det vel en råd med noe å ha på seg.

Men kastet jeg noe da?  Neeeeeiiiiiiiii!!!   Alt jeg har i klesskapet er kjekt å ha, og EN DAG kommer jeg til å passe dem igjen!

Jeg vil ha en jobb.  En sånn med lønnsslipp, feriepenger og sykelønn.  Jeg ønsker meg noe spennede å gjøre innen forretningsutvikling, markedsføring, kommunikasjon eller lignende.  Det tror jeg nemlig at jeg er flink til.

Så hva kan jeg da?  Jeg har utdannet meg innen kreativt og kulturelt entreprenørskap.  Det innebærer at jeg kan en del om markedsføring innnen sosiale media, jeg er skikkelig rå på innhold, sånn derre «content marketing», jeg kan prosjektledelse, masse fancy teori om ledelse av menneskelige ressurser, eventmanagement, mediakommunikasjon og bedriftsutvikling.

Jeg er skikkelig talefør og kan skrive et relativt feilfritt norsk, et ikke fullt så feilfritt nynorsk, samt engelsk.  Jeg kan også snakke ganske godt engelsk, om DET skulle være nødvendig.  I tillegg er jeg en sånn der slitsom optimist, som haler og drar i folk for å få dem til å pushe framover, og jeg holder meg stort sett blid i de fleste situasjoner. Selv når jeg ønsker å røske hodet av noen.

Så hva har jeg lyst til da?  Jeg har så kjempelyst til at byen min, og regionen min skal forbli et lokomotiv i landssammenheng.  Jeg har kjempetro på at bolyst og innovasjon henger sammen med at folket trives, og har noe meningsfylt å fylle dagene sine med, og jeg har en trang til at Hammerfests kulturhus skal få bli et elsket og aktivt hus, et hjerte i byen, om du vil. Jeg vil at ALLE skal vite hva som skjer der til enhver tid, og at Barentskonferansen, Hammerfestdagan og mørketidsfestivalen skal være både faglige og kulturelle fyrtårn, som gjør oss stolte av å bo her!  Og jeg har lyst til at ungene skal få utvikle seg innen kulturlivet, med de voksnes hjelp, men uten utidig voksenstyring.(Bare innse det: Vi styrer ungene NOK på hjemmebane, de er dritlei voksenmas…)

Jeg vil at vi skal våge å være tøffe og satse litt i byen min.  At vi skal gidde å bruke penger på et aktivt og variert kulturtilbud, også for de voksne, og at vi skal være risikovillige når vi snakker om bolyst og trivsel.  Jeg vil at vi skal samarbeide tettere innad i regionen innen både kunst og kultur, men uten å miste næringsperspektivet av syne.

Det vil jeg.

Så hvorfor vil jeg være her som det er så kaldt og blåsete?

Fordi jeg er herfra.  Jeg er født her.  Jeg har mine røtter her.  Jeg har født mitt barn her, og HAN ønsker å bo her, i byen vår, der han har sine venner og sitt liv.  Og jeg er etterhvert blitt såpass stor jente, at jeg innser at livet mitt ikke lenger skal dreie seg om hva jeg vil.  Men jeg håper jeg kan få det som jeg vil likevel….og at jeg skal bli her, og kunne bruke min fancy utdannelse til å utvikle regionen.

Jeg ønsker ikke å bli et tall i statistikken over utflyttede indvider, jeg vil være her.

Jeg er lett å holde ren, har voksne klær og pene sko som kan brukes på kontor, er bitteliten, så jeg trenger liten plass i et trangt kontorlandskap, og jeg kommer på jobb når jeg skal.

Cv fåes ved forespørsel!

Hey! Søringer! Det fenomenet dere har opplevd i går, med masse hvitt stoff som raser ned fra himmelen, og truer med å begrave dere levende på  20 centimeters dyp, det heter VINTER!  Det er ikke et resultat av global oppvarming, men faktisk et helt vanlig, og relativt harmløst fenomen.  Det inntreffer ca en gang om året, sånn mellom oktober og mai, og går over helt av seg selv, uten at regjeringa må gå av.

Den fører gjerne med seg noen endrede aggregattilstander på vann, det går gjerne fra flytende til fast form, og da heter det sne. Eller is, avhengig av hvor det ligger, og snekrystallenes formasjon.  Is bekjempes best med litt sand, elle isbrodder på skoa, om man ikke har sand. Billige brodder fåes på Rema, Nille og Europris.

Sne bekjempes best med noe som heter spade, eller sneskuffe.Om man liker det motorisert, kan man også bruke snefreser.  Spaden virker sånn at man flytter sne fra der man ikke vil ha den, til et sted den kan smelte i fred. For joda, den GJØR det, helt av seg selv, og vi har sett på værmeldinga at sånt ikke blir liggende spesielt lenge hos dere.

Myndigheter bruker gjerne noe som heter brøytebil for å fjerne sne.  Dette er en lastebil med plog foran, men deres myndigheter har visst glemt å kjøpe vinterdekk til sine brøytebiler.  Dette er veldig viktig for at brøytebilene ikke skal gli.   Det er derfor forståelig at det ikke blir brøytet, ettersom brøytebilene ligger strødd i grøfta over hele østlandet.  Vi nordpå skjønner ikke helt hvorfor det virker så innmari viktig at grøftene er brøytet, men det er sikkert en mening bak.

Her er et lite overlevelseskurs fra meg i nord, til deg i sør:

1.Kommer meg ikke på jobb!!!!!   Løsning: Bli hjemme fra jobb.  Det er så kaos at det er ekstrasending på NRK, så da er det ingen som kommer til å reagere.

2.Jeg kommer meg ikke ut med bilen!!!!   Se punkt 1 for løsning.

3. Jeg kommer meg ikke med bussen!!!  Igjen….se punkt 1….

Skjønner ?  Det er faktisk så enkelt, at om verden er forsvunnet i 20 cm sne, så er det ikke noe vits å stresse med å komme seg avgårde.  Sjansen er stor for at ingen kommer til å savne deg om du uteblir, for alle andre er også værfaste hjemme.

Vi skjønner at dere blir frustrerte når veier er uframkommelige, kollektivtransporten står, og verden som dere kjenner den forsvinner.  Vi opplever dette hvert år i større og mindre grad, men vi har kanskje en litt mer avslappet holdning til fenomenet vinter.  Vi ler oss fillete av dere som syter og bærer dere over det som vi karakteriserer som en vanlig vinterdag.  Vi skjønner bare ikke hva dere bærer dere over.

Vi forstår derimot at det er utfordringer knyttet til «store» snemengder i tett bebyggelse, og at det er fryktelig uvant å skjøre bil oppå alt dette hvite.  Men kanskje skulle dere bare adoptert den Nord-Norske metoden med å stresse ned i møte med vinteren? Bare drit i å gå ut, bare la verden sne ned, ta tak i det i morgen.  Kanskje har dere tint fram allerede da?

Jeg vurderer å opprette en Nord-Norsk hjelpesentral, som assistanse for dere i disse vanskelige tider.  Hjelpesentralen kunne sendt sneskuffer, sand, vinterdekk og erfarne brøytebilsjåfører som nødhjelp.  Men sjansen er stor for at konvoien med hjelpesendinger ikke ville rukket fram før sneen var tint, så vi lar det bare være.  Men vit at vi føler med dere….og tenker på dere, og ler oss mer ihjel mens vi gjør det:)

Det er mange som aldri burde hatt dyr. Aldri! Ikke så mye som en fiskebolle burde de eie!  Jeg snakker selvfølgelig om de folka som verken tar ansvar for dyret sitt, eller det samfunnsansvaret det faktisk er å eie et dyr.

Det fins utallige dyreeiere der ute som fullstendig driter i hva alle andre syns om deres dyrehold. Folk som har en oppfatning av eget dyrehold som fullstendig prikkfritt, og så blir rasende og/eller forferdet over at andre folk bryr seg.  Det fins dem som har 5000 katter i en borettslagsleilighet, og som får raserianfall når mattilsynet dukker opp på inspeksjon etter klager på stank og bråk.  Det finnes hundeeiere som lar hundene sine stå ute å bjeffe hele dagen, og til langt på natt, og som har hunder som omverdenen faktisk frykter.

Når sånne eiere blir konfrontert med omverdenens syn på deres dyrehold, lager de gjerne masse oppstuss, og roper og bærer seg over at de er både forfulgte og trakasserte. I tillegg akter de sjelden å adressere grunnene til at omverdenen reagerer, men konsentrerer sin innsats i å finne feil hos dem som er så frekke at de klager.  Vil du ha en mengde med svære hunder som bjeffer og danner flokk, så bo på et øde sted, der det ikke FINS noen som kan klage!  Og om du vil ha 100 katter, så bare ikke gjør det! Katter er ikke flokkdyr, og det kan ikke bo en kattekoloni rett ved en barnehage ihvertfall!

Men husk på dette: Det er DITT valg å eie dyr, ikke mitt, ikke naboens.  Du plikter i henhold til både skrevne og uskrevne regler å holde dyr på en sånn måte at  det ikke er til sjenanse for resten av verden!  Det er din fordømte PLIKT å skjerme dyret ditt mot avsky og hat fra resten av verden, og det er naboens RETT å klage på forhold som ikke går å leve med.  Og forstå meg rett: Om du føler deg truffet og forfulgt nå, da er det DEG som gjør feil!

Min Hund kan miste å grave opp naboens blomster. Da må jeg faktisk erstatte disse. Alle skader min hund forvolder, er MITT ansvar å ordne opp i.  Og om min hund angriper noen, så avliver jeg den. Med stor sorg, selvfølgelig, men angriper hun folk, så kan jeg ikke ha henne mer.

Jeg konstaterer at mange har en urealistisk motvilje mot å ta livet av dyr.  Selv når de har skadet folk.  Jeg fulgte en FB-gruppe for en tid tilbake der det til og med ble hevdet at hunder som bet kunne settes i fengsel…..Fordi de er like mye verd som mennesker….  Jeg ville ha ledd, hvis det ikke var for at dette faktisk ville vært dyremishandling, ettersom en hund ikke har noe forhold til konseptet fengselsstraff.  I tillegg var det denne stadig tilbakevendende påstanden om at hunden bare hadde oppført seg som en hund…   Idiotisk argument for å godta aggresjon, for hvis vi ønsket at hundene skulle få oppføre seg som hunder hele tida, hadde vi ikke hatt dem i huset, gitt dem tørrfor, oppdratt dem til å utføre oppgaver, tatt dem med oss i bilen osv.  Dette er menneskemåten å ha hund på. I vill og ikke-menneskeoppdratt tilstand hadde de vært streifende rovdyr!

Fant en annen FB-gruppe, som omhandlet en fyr med hundrevis av katter som skulle fjernes, og mesteparten skulle avlives.  Der ble det også hevdet at de kunne settes i beredskapshjem intil de ble omplasserte.  Her var det snakk om en kjempekoloni med tildels forvillede og syke dyr, og det fins faktisk ikke så mange mennesker som er interessert i å ta disse inn i hjemmene sine.

At det står til liv, betyr ikke at det er et liv å leve. Alle disse velmenende sjelene som samler inn og verner om kattekolonier rundt omkring, burde tenke over om det faktisk er god dyrevelferd å bruke tusenvis av timer og kroner på å bevare livet til et dyr som muliggens aldri vil kunne bli en nusselig huspus?   Hvilket liv skal du gi disse? Steriliseres og settes ut igjen, i en hard vinter, eller bo resten av livet i et kattehus?  Kanskje ville det være bedre for mange av disse dyrene å bare få slippe?   Dere har min største aktelse for at dere tar på dere denne oppgaven.  Men noen ganger blir jeg bare litt forferdet over antallet katter som ikke har en sjanse til å få et godt hjem, et hjem som DE vil oppfatte som trygt.

Så hva er poenget da?   Jo, det er såpass enkelt som dette:

1.Tenk før du tar dyr i hus, ikke bare på deg selv, men om du er villig til å påta deg et samfunnsansvar i forhold til dette.  Hunder bjeffer og driter, og katter formerer seg i rasende fart, og kan være smittebærerere.  Orker du verne dyret ditt mot samfunnet, og samfunnet mot dyret ditt?

2.Har du råd til dette?  Gratisdyr kan også koste å ha..  Vi snakker mat, vaksiner, veterinærtilsyn, passing, erstatning for skader dyret ditt forvolder, og så videre.  Det er også her samfunnsansvar involvert, uvaksinerte dyr kan spre skumle sykdommer til andre dyr, og for all del: Gi faen i å hente gatehund i Romania, den kan ha parasitter du ikke vet om. Det finnes nok av hunder i Norge som trenger et nytt hjem.

3.Gidder du å oppdra dyret ditt? Når hunden din glefser og biter, så er det DITT ansvar, men det er dyret ditt som betaler for det, gjerne med sitt liv.  Den som er blitt bitt eller skremt, driter fullstendig i dine argumenter om naturlig adferd.  Gidder du passe på at dette sannsynligvis ikke skjer?

Om du ikke kan svare JA på disse tre enkle spørsmålene, så skaff deg en boks fiskeboller i stedet. Eller en pose kongler og en pakke fyrstikker, så kan du bygge omså hvor mange dyr av alle slag.

Det finnes mange typer dyreeiere der ute. Det fins dem som har dyr som hobby, levevei, selskap, jakt og turkompis, og så videre. Dyr er koselig, og øker livskvaliteten hos sine eiere. Det er faktisk viteskapelig bevist.  Det finnes mange typer kjæledyr, men vi skal her snakke mest om hunder og katter. Fordi de er veldig vanlige, og fordi alle har et forhold til dem, på godt og vondt.  Jeg har selv en hund, min bestevenninne, og verdens skjønneste og snilleste og mest fantastiske hund. I likhet med alle andre som syns at nettopp deres dyr er verdens beste.

Men noen ganger forundrer jeg meg over mange dyreeieres, for meg, litt underlige holdninger til sine dyr og sitt dyrehold.

Jeg har derfor valgt å dele dem inn i litt forskjellige kategorier:

1: Utstillingsfantasten.  Denne eieren er veldig opptatt av bim og bir og cert og HtdfkRTR  eller hva det nå enn er for slags bokstavkoder som brukes for å bedømme dyrets utseende.  Denne eieren oppdaterer stolt sin status når dyret har oppnådd en noe kryptisk status, og så følges det gjerne opp med en detaljert beskrivelse av eksteriøret.  Når jeg leser dette skjønner jeg absolutt ingenting av hva de snakker om, men skjønner at det her har skjedd noe viktig, og at de har et veldig pent dyr.  De reiser gjerne land og strand rundt å samler bokstaver, gjerne sammen, og gjerne i bobil.  Det ser ut som om de har det gøy ihvertfall, og dyrene er veldig rene og velstelt.  De har vegger fulle av sløyfer i gilde farger, og har ofte mer hundejålesaker enn jentejålesaker på badet.

2: Nytteverdifantasten.   Denne eieren har gitt dyret sitt en misjon. Hunden er der for jakt, vakt, gjeting, trekking,  eller en annen viktig og nyttig jobb, og katten holder tomta fri for mus.  Det er deres jobb, og eieren er veldig opptatt av at dyret presterer.  Denne typen eier bruker masse tid og krefter på å få dyret sitt trent til å beherske den aktuelle oppgaven, (bortsett fra katta, det går ikke å trene en katt til noe som helst!) og er sprekkeferdig av stolthet over sitt flinke dyr.

3:Hygge og kos-entusiasten.  Denne eieren har dyret sitt for selskaps skyld, og gjerne for å ha noen å gå en liten tur sammen med.  Eieren har dyret som familiemedlem, og drar ikke egentlig noen steder uten at dyret enten kan være med, eller passes av en pålitelig sjel.  Denne eieren er i flertall, og de fleste av dem kan gjenkjennes på at de er fulle av dyrehår til enhver tid, og at de blir blanke i blikket når de snakker om dyret sitt, og får babystemme når de snakker TIL dyret sitt. (Jeg er en sånn….)

Men så har vi de andre eierene…de farlige, de utrivelige og de vi oppfatter som direkte onde.

1: Samleren.  Denne eieren har en mengde dyr, gjerne samlet på altfor liten plass, og med altfor lite penger til både skikkelig mat til alle sammen og dyrelegetilsyn til alle.  Denne eieren har gjerne hanner og hunner i skjønn forening, og bittesmå dyrebabyer overalt. For de er jo så søte, og dyr må få leve ut sine instinkter….  Dyrebeskyttelsen jobber seg hjel med å omplassere dyr fra slike samlere etterhvert som de tyter ut av huset de bodde i , og lager kolonier.  Dette gjelder særlig katter, og mengder av katter børe med livet for dette hvert år.   Samleren driver gjerne å forer villkattkolonier, til naboers store fortvilelse, og går følelsesmessig i knas hver gang kommunene avliver villkatter som er til sjenanse.

-Hvordan bli kvitt samleren:  Du kan ikke det.  Det du KAN gjøre er å ikke bidra til at samleren får tak i masse dyr.  Få katten din sterilisert og chipmerket, så blir det ikke flere hjemløse puser fra DITT dyrehold ihvertfall.   Samleren forstår ikke heller at dyreholdet kan representere en potensiell helserisiko.

2: Den hensynsløse.  Denne eieren mener at han kan gjøre akkurat som han vil, og om dyrene er til sjenanse eller fare for andre, ja så får de bare passe seg.  Denne eieren bruker gjerne dyrene sine som trussel, og gir fullstendig blaffen i om folk er redde eller plaget av hans dyrehold.  Denne eieren har gjerne hunder som står ute å bjeffer til alle døgnets tider, eventuelt katter som pisser og driter i naboens hage, og nekter fullstendig å akseptere noe ansvar for andre menneskers ubehag i møte med deres dyr.  Denne eieren ber deg gjerne om å flytte om dette plager deg, for han har ingen intensjoner om å endre sitt, i hans øyne, prikkfrie dyrehold.

Hvordan stopper du den hensynsløse?  Du kan klage til politiet, mattilsynet og kommunen.  Det er ikke sikkert det hjelper, men siden den hensynsløse er ubehagelig i utgangspunktet, vil det sikkert ikke gjøre det verre ihvertfall.

3:Den ondskapsfulle.   Denne eieren er den verste av dem alle.  Han hiver dyret sitt på havet, eller i skogen når det ikke passer å ha det lenger.  Denne eieren har kanskje hentet en søt kattunge eller nusselig valp, og når de ikke er søte lenger, sånn omtrent når de er halvvoksne, så ryker de ut.  Denne eieren er den samme som kaster kattunger og valper i søpla, eller bare ut av huset og lar dyret klare seg selv.

Hvordan blir man kvitt den ondskapsfulle?  Du gjør ikke det, men du kan ta betalt for kattunger og valper. Om ikke mye, så er en symbolsk sum ofte nok til å holde ham unna.  Denne eieren liker gratisdyr best, og en chippet valp eller kattunge kan spores tilbake til ham, og DET liker han ikke.  For da kan han ikke utføre sine gjerninger uten å bli oppdaget.

Det finnes heldigvis flest fornuftige eiere der ute.  Men det fins også de andre, dem som ikke vil ta de nødvendige hensyn, ikke bare til dyret sitt, men også til omverdenen.  Jeg elsker min hund, men forventer ikke at naboen skal dele min entusiasme.  Om bikkja graver opp naboens blomster, må jeg stå til ansvar for det. For det er MITT valg å ha dyr, ikke naboens, og alt hunden foretar seg er en refleksjon av MITT eierskap, og alt hun foretar seg er MITT ansvar.

Vi får huske på at det ikke er en menneskerett å ha dyr, men et privilegium.  Privilegier må forvaltes og ivaretas, og ikke minst respekteres.  Med et dyr følger et stort ansvar, ikke bare for dyret selv, men også for våre naboer og omgivelser.

Hvilken type eier er du?

Det er ikke alle som har lært hjemmefra hva som er greit å rive av seg i sosiale media.  Det er ikke heller alle som har en forståelse av at dette betraktes som offentlig rom.  Det du sier på FB-veggen din, er faktisk sagt i offentlighet.  Noen enkle regler for dette finnes i  Facebooks egne retningslinjer.  Disse er kontraktfestet når du oppretter en Facebookprofil.

Andre regler er uskrevne, og kan være vanskelig å komme på når du bare mener noe så utrolig inderlig, og det er da vi ofte forvandler oss til troll.

Nett-troll er dessverre blitt et begrep. Disse kjennetegnes ved svært sterke og bastante meninger, aggressive svar til motdebattanter, og tilbøyelighet til personangrep. Disse har gjerne et manglende filter for hvem og hva de navngir og trakasserer i det offentlige rom. Troll blir gjerne skrekkelig sinte når påstandene deres blir imøtegått, eller ulovligheter i deres kommunikasjon blir påpekt. Trollene påberoper seg gjerne ytringsfrihet, og forsvarer sin rett til å ikke bli motsagt med den. Selv om det faktisk ikke er helt samme sak. Disse sees gjerne i sving i politiske debatter,om innvandring, muslimer og skatt.  Eller Kjos.Når du er uenig med dem, føler de seg gjerne trakasserte, og/eller forfulgt.

Og så har du den følelses-sinte.  Den som lar seg opprøre i følelsene sine, og slenger ut trusler og påstander som vedkommende ikke ville våget å si ansikt til ansikt. I affekt slynges beskyldninger ut, uten noen faktasjekk, uten noe filter og uten noen EGENTLIG ond vilje bak.  Jeg tror den hverdagssinte bare er så følelsesstyrt at fornuften glemmes koblet inn.  Vi ser dette ofte i saker som omhandler dyr og barn. Helst SMÅ barn, og dyr vi oppfatter som kjæledyr. Hunder, katter osv. Veldig ofte i saker om dyr som skal avlives, uansett årsak, og disse lar seg provosere voldsomt om noen synes at de sakene de engasjerer seg i er suspekte, og/eller ensidig framstilt.

Så har vi den saksorienterte sinte.  Som har kun én fanesak, som hevdes og fremmes, til alle er lei. Dyrevern…innvandringsspørsmål…skatt….veistandard….  Dette er ofte aktverdige saker, som den saksorienterte sinte klarer å gjøre banale, i all sin synsing og føling omkring dem.

Så hva er poenget? Poenget er at vi alle har det i oss å trolle på nett. I varierende grad, men det er lett å kommentere påstander når du ikke behøver å stå for dem i ettertid.  Sleng på et lol eller smileblunkefjes, så er du fritatt for ansvar.

Og til sist: den generelt ufine. Som ikke har noe fint å si om noen, og som slenger ut påstander om både den ene og den andre. Gjerne en litt kryptisk formulering om navngitte personer, som har vært til irritasjon og/eller ulempe på ekte eller inbilt vis. Denne forsvarer sine handlinger med at folk må få vite….alle må se hvor urettferdig jeg er blitt behandlet…

Nettmobbing finnes i et utall former, og kanskje er det de litt ubetenksomme truslene, og de litt flåsete, følelsesladde bemerkningene som sårer og treffer mest?  En grei regel bør være:  Hvis du ikke kunne tenke deg å GJØRE det du skriver i offentlighet, om du ikke kunne tenke deg å HEVDE det samme i offentlighet, så kanskje det er best å sitte på skrivefingrene til skrivekløen går over?

Vi forsøker å lære våre barn at det ikke er greit å mobbe, ikke greit å true, ikke greit å henge ut folk, men noen voksne har et stykke igjen før de kan fungere som rollemodell.  Heldigvis har barn som vokser opp med sosiale media en litt bedre og mer naturlig forståelse av sosiale media som samhandlingsplattform enn det vi gæmliser har.  Håper jeg…….

Så er den straks her igjen…Valentines…Den ene dagen i året da det strøs hjerter omkring i det ganske land. Roser og sjokolade, små kosedyr og svære kort får nye eiere i, kjærlighetens navn.

Jeg har alltid hevdet at om den jeg er sammen med ikke kan få heklet ut av seg at han bryr seg resten av året, så kan han spare seg på Valenindagen.  Nå er jeg forsåvidt singel, så det er mye mulig at denne strategien har vært feilslått.

Kanskje trenger vi en dag i året da vi skal minne hverandre på all den udødelige kjærligheten vi føler? Kanskje skal vi benytte denne dagen til å uttrykke alt det vi egentlig har lyst til å si om våre brennede følelser? Kanskje det er samfunnsnytte i alle hjerter og roser som kommer til å florere i sosiale media nettopp i dag?  Kanskje har vi glemt at kjærlighet er det limet som bevarer forholdet og familiestrukturen.  Kanskje vi skal feire den, istedet for å avvise denne dagen, som en næringslivsanledning til å selge oss romantiske rekvisitter?   Kanskje er det til og med denne ene dagen som skal til for å sementere et forhold for de kommende 364 dagene til neste Valentindag?

Ikke vet jeg.

Jeg har aldri fått verken blomster, sjokolade eller kort på valentindagen.  Har nok lagt opp til det selv med min lett hånlige holdning til slik påtvunget romantikk.  Og det er nok mulig at jeg SELV har sabotert muligheten for romantikk, ikke bare på Valentindagen, men også resten av året.  Jeg har aldri ønsket meg middager i skinnet av stearinlys, eller kjærlighetserklæringer i matpakka.  Ei heller roser og Champagne hver fredag.  Har rett og slett ikke sett verdien i romantikk, for hva er liksom DET godt for?  Får da være greit at det fins rene klær i skapet, middag på hverdagsbordet og at strømregninga er betalt i tide vel?  Det får da være godt nok som uttrykk for daglig kjærlighet og omsorg?

Men så er det kanskje ikke det….

Kanskje skal man egne denne ene dagen til å være kjærester….   Kanskje jeg faktisk har gått glipp av følelsesmessige poeng i min uendelige praktiskhet?  Romantikk har vært forbeholdt de helt unge, og de helt naive, men så er det kanskje JEG som har misset poenget?    Jeg har alltid satt pris på såkalt hverdagsromantikk, der kaffen er ferdig på morgenen, bilen er kostet til jeg skal avgårde, og man vasker huset sammen.  Der man ikke behøver å komme med de store ord, fordi man egentlig vet.  Men kanskje vet man ikke det man tror man vet, og kanskje ordene trenger å sies, om ikke annet, så på Valentindagen.

Jeg er fortsatt singel, så DENNE Valentindagen er det ihvertfall sikkert at det ikke blir noe romantikk. Skal jeg ha blomster og sjokolade må jeg kjøpe dem selv, og middag med stearinlys til er vel ikke helt greia å gjøre alene.  Men kanskje er det akkurat det jeg BØR gjøre?  Feire kjærlighetens dag i ensom majestet, fordi jeg faktisk setter pris på mitt eget selskap.  Og fordi jeg ikke TRENGER å ha en kjæreste for å fylle denne dagen med innhold. og kanskje fordi jeg ikke egentlig er så skrekkelig opptatt av romantikk.

Happy Valentines, blomster og sjokolade kan forresten leveres på trappa…

Adjøss Ole, og hallo vind-foreløpig-uten-navn!  Akkurat når vi hadde fått måket fram verden, og talt opp alle skader etter Ole, så kommer det mer.  Men denne gangen er det en sånn vanlig vinterstorm.  Heldigvis.  For meg betyr det en værfast dag foran peisen, kun rolige innendørsaktiviteter og lite å stresse etter.

Nå sånn på ettermiddagen er det storm og sne over hele fjøla, ser nesten ikke naboen sitt hus innimellom, og veier er stengt.  For meg personlig er det ingen krise. Jeg har ved, stearinlys, mat og kaffe, så min overlevelse er garantert.  Taket holdes sikkert på huset også, for når det ikke stakk sin vei med Ole, så flyr det nok ikke nå heller.

Den største frykten nå er ikke materielle skader, men at TV og internett skal bli borte.  For sånne luftbårne signaler har vanskelig for å finne veien mellom snøfnugg og vindkast. Og uten internet og TV kan det hende man faktisk må SNAKKE med de folka man deler hus med!  Bortsett fra det, så er det ikke så verst å være værfast i sitt eget hjem.

De som sitter værfast utenfor eget hjem derimot, har min fulle sympati.  Det er ugreit å sitte i kolonnekø, uten kaffe, og det er gjerne mens man sitter der, at man kommer på at man må tisse.  Det finnes sjelden offentlige toaletter ved veibommer her nord, og når man først MÅ på do, ja så må man veldig.  De fleste av oss har vel vært i den uheldige situasjone, enten selv, eller at det ropes fra fireåringen i baksetet at NÅ, nå MÅ vedkommende tisse.  Da er det bare å hyre seg så godt man kan for å brette fram baken i storm, gjerne med laaaaaang kø som tilskuere. Ydmykelsen kan sies å være total, hvis det er akkurat DA kolonna plutselig rører på seg!

Det er også dårlig stelt med kaffesalg, pølsesalg og vafler i kolonnekø. De av oss som er mest drevne på dette med kolonnekjøring, har nok med seg nistekurv.  DET hjelper ikke oss andre kaffetørste og sultne mennesker i resten av køen.  Jeg lanserer herved en forretningsidé for den litt uredde, nemlig mobil kafé, som dukker opp på mirakuløst vis ved kolonnekjørte veier. 100 spenn for kaffe og vaffel virker ikke overdrevent når man sitter der å venter, jeg hadde glatt bladd opp ihvertfall!  Bak i vogna skulle det vært betal-toalett, 50 spenn pr. bak, hadde betalt det óg.

Men i dag er jeg værfast i mitt eget hjem.  Og da lider jeg ingen nød.  Dere som sitter i kø i dag: Stakkars. Dere har min fulle sympati. Jeg skal tenke på dere når jeg koser meg med ettermiddagskaffen og nystekt vaffel.

God blåsbortdag!

Vi her på kysten av Nord-Norge er vant til vind. Tildels også sterk, og svært sterk vind. Normalt ler vi bare når det varsles storm, for sjansen er god for at det bare blir ekstra god klestørk.  Vanligvis skjer det fint lite dramatisk når det blåser opp. Kosten velter, akebrettet og søppeldunken stikker en tur på vift, men ikke lengre unna enn at du finner dem dagen etter.

Men nå er det visst alvor. Denne vinden har fått navn, Ole, og da vet vi at meteorologene er blitt skremt av det de ser på dataskjermene sine.  Vi oppfordres til å holde oss inne, feste alle løse gjenstander, og ta inn klesvasken.  Denne gangen blir det ødeleggelser, sier de.  Nå er det vel ikke her i Finnmark at vinden skal herje verst, men jeg har allikevel tatt visse forholdsregler:

Har vært ute å bundet søppeldunken fast i huset, huset fast i bilen, og bilen fast i uthuset. En sånn seriekobling vil kunne stå imot det meste. Kosten har jeg tatt inn i bilen, og jeg har hentet ved nok til å kunne fyre fanden ut av eget hus. Stearinlys er funnet fram, de gule fra påsken, og de røde fra i fjor jul, og de tre lilla stumpene som jeg har lagt i en skuff av en eller anna ukjent grunn.   I tilllegg har jeg pakket hele huset inn i gladpack, for jeg overhørte en gamling nevne for en anna gamling at «nå skulle han bli så sterk at han flekke malinga av huset». Jeg liker ikke å male hus på vinteren, så da syns jeg det var en kjempeidé å beskytte den malinga som allerede er der. Kassadama på Coopen så litt rart på meg da jeg kom med en hel vogn full av gladpack, men jeg bare gjorde meg overlegen ,for om hun skjønte hva jeg skulle bruke den til , er det ikke sikkert jeg hadde fått kjøpe all folien. Da ville kjerringa sikkert hatt den sjøl!

Så jeg har nå brukt hele ettermiddagen på å pakke inn huset i gladpack, det gikk med temmelig nøyaktig 12789 meter plastfolie til en ikke så veldig stor enebolig. Så vet du det!   Jeg har ladet telefonen, ipaden og macén, for om strømmen går så kan jeg fortsatt få informasjon om Ole, og får opplyst om jeg bør være redd eller ikke.  Dessuten har jeg en sånn lommelyktdings på telefonen, og den blir nyttig, for det er så utrolig kjipt å se på TV i mørket!  Jeg har handlet mat også. Masse mat.  Pølser, for pølser kan kremeres over åpen varme om alt annet slår feil.  Hvis strømmen mot formodning IKKE går, så steiker jeg dem bare i panna.

Sjansen er vel stor for at folket nordpå rett og slett bare «står han av»,  og at Ole slett ikke kommer til å legge landsdelen i ruiner.  Man bør vel uansett holde seg inne i uværet, for det er nemlig ikke stas med kulde. Og det er ikke stas med sne, og det er ihvertfall ikke stas med kulde, vind og sne på en gang.  Så knyt fast alt som er løst, lukk døra og hold deg fast.

Når det stormer og blåser og vinden suser og fyker,  kan man holde seg innedørs å se på ovnen som ryker.  Når det sner og er kaldt og du fryser til en pinne, da er det klart, det er best å være inne!   (Splitternytt kystjungelord)

God helg, og god blåsbortdag!

Et lite problem bare…. Nå sitter jeg i bilen å lurer fælt på hvordan jeg skal klare å komme meg INN i huset??????   Begynner å mistenke at dette ikke var så smart likevel.