Kjærlighet og sånt klisj

Nå er det sommer. I følge kalenderen.  Og det er nå man skal bli yr og forelsket. Man skal spise reker og drikke hvitvin med sin utkårede, mens man ser hverandre dyyyypt inn i øynene, og hvisker søte kjærlighetsord og er så lykkelig at man nesten gråter.

Blæ!

Jeg er ikke forelsket, og ikke er jeg glad i reker heller.  Hvitvin går ned, men sånne klisne kjærlighetsgreier kan jeg ikke noe med.  Overhode!

Men jeg skal dele en liten histore om litt sånn kjærlighetsklisj likevel…..

Jeg satt på en fortausrestaurant med et glass vin i fjor sommer. Bare kikket på folk, og bare var til. Over gata lå det en gullsmedforretning med vinduet smekkende fullt av forlovelsesringer, eller som jeg liker å kalle dem:bittesmå håndjern. Men det er en digresjon, tilbake til tema.

Foran gullsmedsjappa sto to unge forelskede mennesker å diskuterte hvilke ringer de ville ha. De var åpenbart svært forelsket, de lo sammen sånn som to mennesker med dype følelser for hverandre gjør, de holdt hender og hadde på en måte et eget lys omkring seg.  De sto der ganske lenge, og jeg klarte ikke helt å se bort.

Det stjålne synet av disse to, og deres utilslørte lykke fylte meg med en uforklarlig tristhet, sånn tyngde i brystet som gjør det vanskelig å svelge. Det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri skal oppleve at noen ser på meg med det sammen blikket som den unge mannen hadde når han så på kvinnen i sitt liv.  Jeg skal kanskje ikke oppleve denne sitrende gleden og samhørigheten med et annet menneske igjen. Jeg skal ikke plukke ut to ringer som symbol på kjærlighet, å føle på den gleden av å høre sammen med noen. Kanskje var synet av deres tosomhet det nærmeste jeg noengang skal komme?  Og det fikk meg til å bli både trist, ensom og litt halvgammel på en gang.

Men nå er det gått en stund, et helt år faktisk, og jeg kjenner ikke på den tristheten mer.  Skal ærlig innrømme at den hang igjen en stund, men nå er den bare innom i korte små blaff.  Jeg trives faktisk med å være enslig, og har vel strengt tatt ikke hatt tid eller overskudd til å savne å ha en kjæreste. Jeg har hatt unge, hund, studier og jobb, og det har fylt opp tida mi i massevis.

Men jeg har innsett hva det er jeg EGENTLIG kan savne, og hva som EGENTLIG gjør meg litt trist innimellom.

Jeg savner ikke å ha noen som bryr seg om meg, og vil ta vare på meg. Jeg trenger ikke å bli tatt vare på.  Jeg trenger ikke at noen støtter meg opp, for jeg er ikke avhengig av en manns oppbakking for å ha det bra.

Jeg savner at JEG ikke bryr meg om noen på det viset….  Og det er noe ganske annet!

Det har vel muligens vært noen interessenter, men enten har jeg ikke lagt merke til det før etterpå, eller så har jeg ikke vært interessert overhode.  Og det ligger nok et nivå av selvsabotasje i at jeg allerede har bestemt meg for at et forhold…DET blir sikkert mer drama enn jeg gidder…..

Så da er det nok like greit å kravle tilbake til fortausrestauranten, ta et glass hvitvin til, og la være å følge med på hva som skjer utenfor gullsmeden over gata.

Tror jeg fortsatt på ekte kjærlighet? Ja absolutt!  Jeg ser det rundt meg hver dag, men det er kanskje ikke noe som skjebnen har på lur for meg?  Og det samme kan det egentlig være.

Livet mitt er godt som det er, og skulle det dukke opp en trivelig fyr, så gidder jeg sikkert ikke ta meg bryet likevel.   Jeg har forsont meg med min skjebne, og kommer sikkert til å krepere alene, omgitt av mine 72 katter. Og da er man egentlig ikke alene….

Reklamer

Ting jeg bare blir irritert av!

Vi har alle disse småtingene som irriterer oss.  Jeg har mange ting som gjør meg grinete, og her er en liten liste:

1:  Folk som sier:»Vi vet hvor vi bor.»  JA, jeg vet også hvor jeg bor, kan adressa mi helt utenat! At jeg vet hvor jeg bor, betyr ikke at jeg setter pris på haglstorm i juni, mygg, kolonnekjøring og endeløs venting på en sommer som kanskje eller kanskje ikke kommer!

2:  Folk som sier legimitasjon….  Det heter legiTIMasjon… Om du ikke fikser å si det riktig, så kall det «bevis» eller «leg»…

3:  Folk som ikke kan si kjøtt..eller kjole eller kino! Sjøtt, shjole, sjino, sjærsten er bare slurv, om du ikke kan si dette riktig overhode, så oppsøk logoped!  (Altså en sånn som lærer deg å snakke skikkelig..ikke sjikkelig…) Mener Jeeeez liksom, snakk ordentlig liksom!

4: Feil bruk av uttrykket «Å skjære alle over en kam» . Har sett så mange utrolige varianter, fra å dra alle over kammen til å gre alle med samme kam…. Gre alle under en kam, ta alle over samme kam, trekke alle under en kam….Variasjonene er endeløse.   Hvor kommer de fra, alle disse snurrige omskrivingene? Hvor?  Og om du er usikker på hvordan uttrykket er, så kan du bruke «generalisere» istedet for.

5: Folk som bruker «liksom » masse ganger i en setning… Blir liksom sånn da liksom, og liksom så sa jeg at det kan vi liksom bare ordne….. Bestem deg! Kan det ordnes eller ikke? Eller fantaserer du om å ordne det? Være presis liksom!

6: Folk som ukritisk deler «nyheter» fra søplenettsteder, som Jewsnews, e-avisa osv….Og blir genuint opprørt over fjasenyheter uten rot i virkeligheta!  Kildekritikk!!!  Og en gang til: KILDEKRITIKK!!!!  Og om det virker for godt/rart/utrolig til å være sant, så er det ofte nettopp dét.  Et lite tips: Når «nyhetene» er skrevet på et famlende norsk/engelsk, og uttrykk som «nå er det nok» og «skal vi akseptere dette» er brukt av skribenten, så ER det IKKE en nyhetskilde. Det du da leser er en eller annen fjotts betraktninger, akkurat som denne bloggen, og meninger herfra kan ikke sies å representere noen reéll nyhetsverdi eller journalistisk arbeid.

Dette var litt av det som ergrer meg. Hilsen språknazi

Antrekk og hjemmebleking….

Har igjen lett febrilsk gjennom klesskapet etter det perfekte antrekket til konformasjon.  Håpet var vel at det på magisk vis skulle dukke opp noe helt fantastisk fra bakerst i en skuff, eller innerst i et skap…  Etter å ha prøvd stortsett det som fantes, men varierende hell, gav jeg litt opp.  Enten så jeg ut som en litt desperat 40-åring i altfor små klær, eller en panikkpakka ryggsekk, eller begge deler på en gang.  Riktig nedslående var det, at min utrente kropp lignet litt på en dårlig surra kjøttrull med litt for slapp emballasje, i stort sett alt som kunne vært passende å ha på seg.  Men det var da jeg faktisk fant svaret!

På magisk vis åpenbarte det seg en fin lilla kjole, kjøpt på salg i en eller annen forfjamselse en eller anna gang, som hadde ramla av hengeren!  Nederst i skapet lå den, som en gave fra skapnissen, og den passet som ingen kjole har passet før!  Den var akkurat passe lang til å være anstendig, akkurat passe fin til konfirmasjon, og akkurat passe vid til å skjule litt sånne sidehåndtak, og strømpebuksemerker! (Damer vet hva jeg snakker om….)  Jeg falt nesten på knær av takknemlighet, for nå er problemet så utrolig løst!  Helt uten bruk av masse penger jeg ikke har! Så nå blir jeg faktisk både fin og kledd i forhold til hvor gammel jeg faktisk er. (29?)

Men så var det håret da…..  Jeg er blond. Eller..Egentlig ikke, for jeg er sånn kjøpeblond, og det er ikke bare-bare å vedlikeholde.  Det er ingen enkel jobb å bleke hår. Ikke i det hele tatt som å farge det, der det bare handler om å gni inn hodet med valgt farge, og skylle til vannet er klart.   Åneidu, her handler det om nyanser av blondt, og grader av gult….   Jeg har til nå latt min eminente frisør ta seg av blondinefaktoren, men nå ble det litt knapt med penger, så denne gangen valgte jeg å prøve meg på egenhånd.  Bevæpnet med blekemiddel og bruksanvisning satte jeg i gang.  Smurte inn etterveksten med en medfølgende kost og ventet. Og ventet.  Og ventet litt til.  Mens jeg ventet, fløy det tusenvis av tanker gjennom hodet, og alle var fulgt av et skrekkbilde av en pissgul blondine med lilla kjole i konfirmasjon….  For bare innrøm det: De fleste av oss som har eksperimentert med hjemmeblondering HAR en blondinekatastrofe eller to på samvittigheten. Med en oppnådd fargevariasjon som spenner fra gulrot til kupiss, men ikke egentlig blondt….Så jeg var redd..Hele tida.  Fatter helt ærlig ikke hvordan frisører har nerver til å gjøre dette hver dag, for jeg var helt vrak innen timeren på klokka varslet at det var tid for å skylle…..

Jeg skylte ut middelet, og sto lenge med håndkle på hodet for å samle mot til å se hva jeg hadde gjort mot meg selv.  Til min store overrasskelse var faktisk håret mitt blitt blondt!  Skikkelig, og ikke pissegult! Riktignok ikke like fint som når frisøren min har gjort det, men likevel, godt nok til å være budsjettarbeid.  Men jeg kommer ikke til å gjøre det selv noe ofte likevel.  For det første har ikke nervene godt av det, og for det andre så har ikke nervene godt av det!   Biiiiittelitt gult i tuppene ble det, men når min fine frisør har klippet håret mitt, så er det problemet løst. For hjemmeklipping? Nånei, SÅ dårlig råd får jeg aldri!

Så akkurat nå er faktisk alt på stell, selv om jeg er hjemmblondert og har bare én kjole som passer.

Det perfekte antrekket!

Jeg skal i konfirmasjon.  Ganske snart, og i den anledning må man jo ha noe respektabelt å ha på seg.  Det nytter ikke å komme i fint selskap uten å være fint kledd, men når man skal gjøre dette på alenemorstudentbudsjett så blir det litt utfordrende.

Jeg har ransaket klesskapet mitt.  Hadde masse klær, bevares, men samtidig er jeg fri for noe å ha på meg. Eller….jeg hadde pene sko, og ei tynnstrømpebukse uten hull….  Men å  finne noe som jeg knne ha på OVER strømpebuksa? DET var verre.

Jeg fant kjoler. Mange kjoler. Men ingen av dem egnet seg for anledningen. Man skal visstnok ikke ha på seg en svart kjole, og ikke noe som er for sexy og utfordrende.  Og den sommerlige solkjolen som jeg elsker å bruke i Syden, var liksom ikke heller HELT egnet for en konfirmasjon. Og de andre kjolene hadde på en måte endret litt fasong der de hang.  Tror jeg har en skapnisse som syr inn klærne mine, eller så har jeg et fuktproblem i skapet. Resultatet var nedslående, og jeg gikk over til jakker, bluser og skjørt i stedet.

Skjørtene mine var dessverre blitt litt for trange de også.  Eller så var de for vide.  Eller for side..eller korte. Et par av dem klarte kunststykket å være for trange, og for lange på en gang.  Og atter andre hadde blitt så merkelig smale og korte, og med glidelåser som ikke ville opp, og når de først var kommet opp, så ville de ikke ned igjen.Uansett hvor mye jeg trakk inn magen!  Og det var ikke bedre med blusene!  Tvangstrøyer, alle sammen, unntatt en som jeg brukte da jeg var gravid i 2001….

Jakkene derimot, DE passet!  Men det blir kanskje ikke så fint med penjakke, strømpebukse og pensko? Og dressbuksa?  DEN klamret seg til kroppen min så det spraket i sømmene!  Og når man ikke kan sitte, puste eller spise, så har man ingenting i selskap å gjøre likevel.  Men det må da gå an å løse?

Jeg tok en titt i sy-skapet i gangen.  JA, jeg har faktisk et sy-skap, fordi jeg faktisk KAN sy! Og jeg har symaskin og alt!  Men jeg ble litt motløs likevel, fordi det tar TID å sy. Tid jeg ikke nødvendigvis har, midt i oppgaveskriving og kjøring av tenåring både hit og dit. Og selv om jeg fant fin thaisilke, kjøpt i Thailand, så virket det som en fullstendig idiotisk idé å sette seg ned å lage noe selv. Dessuten er det LEEENGE siden jeg sydde noe mer avansert, så det kommer til å bli plundring og plaging.Og stikking av fingre, og misting av knappenåler som man finner med bare tær to mnd senere!

Så nå må jeg enten slanke meg inn i de klærne jeg allerede har, eller investere i noe nytt.  Og penklær har man strengt tatt ikke bruk for så ofte, og da blir det litt overkill å bruke masse penger på det.  Så jeg må vel slutte med påskemarsipan til halv pris og ete litt gulerøtter i noen uker, så blir det vel en råd med noe å ha på seg.

Men kastet jeg noe da?  Neeeeeiiiiiiiii!!!   Alt jeg har i klesskapet er kjekt å ha, og EN DAG kommer jeg til å passe dem igjen!

Pent brukt blondine søker nye utfordringer!

Jeg vil ha en jobb.  En sånn med lønnsslipp, feriepenger og sykelønn.  Jeg ønsker meg noe spennede å gjøre innen forretningsutvikling, markedsføring, kommunikasjon eller lignende.  Det tror jeg nemlig at jeg er flink til.

Så hva kan jeg da?  Jeg har utdannet meg innen kreativt og kulturelt entreprenørskap.  Det innebærer at jeg kan en del om markedsføring innnen sosiale media, jeg er skikkelig rå på innhold, sånn derre «content marketing», jeg kan prosjektledelse, masse fancy teori om ledelse av menneskelige ressurser, eventmanagement, mediakommunikasjon og bedriftsutvikling.

Jeg er skikkelig talefør og kan skrive et relativt feilfritt norsk, et ikke fullt så feilfritt nynorsk, samt engelsk.  Jeg kan også snakke ganske godt engelsk, om DET skulle være nødvendig.  I tillegg er jeg en sånn der slitsom optimist, som haler og drar i folk for å få dem til å pushe framover, og jeg holder meg stort sett blid i de fleste situasjoner. Selv når jeg ønsker å røske hodet av noen.

Så hva har jeg lyst til da?  Jeg har så kjempelyst til at byen min, og regionen min skal forbli et lokomotiv i landssammenheng.  Jeg har kjempetro på at bolyst og innovasjon henger sammen med at folket trives, og har noe meningsfylt å fylle dagene sine med, og jeg har en trang til at Hammerfests kulturhus skal få bli et elsket og aktivt hus, et hjerte i byen, om du vil. Jeg vil at ALLE skal vite hva som skjer der til enhver tid, og at Barentskonferansen, Hammerfestdagan og mørketidsfestivalen skal være både faglige og kulturelle fyrtårn, som gjør oss stolte av å bo her!  Og jeg har lyst til at ungene skal få utvikle seg innen kulturlivet, med de voksnes hjelp, men uten utidig voksenstyring.(Bare innse det: Vi styrer ungene NOK på hjemmebane, de er dritlei voksenmas…)

Jeg vil at vi skal våge å være tøffe og satse litt i byen min.  At vi skal gidde å bruke penger på et aktivt og variert kulturtilbud, også for de voksne, og at vi skal være risikovillige når vi snakker om bolyst og trivsel.  Jeg vil at vi skal samarbeide tettere innad i regionen innen både kunst og kultur, men uten å miste næringsperspektivet av syne.

Det vil jeg.

Så hvorfor vil jeg være her som det er så kaldt og blåsete?

Fordi jeg er herfra.  Jeg er født her.  Jeg har mine røtter her.  Jeg har født mitt barn her, og HAN ønsker å bo her, i byen vår, der han har sine venner og sitt liv.  Og jeg er etterhvert blitt såpass stor jente, at jeg innser at livet mitt ikke lenger skal dreie seg om hva jeg vil.  Men jeg håper jeg kan få det som jeg vil likevel….og at jeg skal bli her, og kunne bruke min fancy utdannelse til å utvikle regionen.

Jeg ønsker ikke å bli et tall i statistikken over utflyttede indvider, jeg vil være her.

Jeg er lett å holde ren, har voksne klær og pene sko som kan brukes på kontor, er bitteliten, så jeg trenger liten plass i et trangt kontorlandskap, og jeg kommer på jobb når jeg skal.

Cv fåes ved forespørsel!

Snøkaos!!!!!!

Hey! Søringer! Det fenomenet dere har opplevd i går, med masse hvitt stoff som raser ned fra himmelen, og truer med å begrave dere levende på  20 centimeters dyp, det heter VINTER!  Det er ikke et resultat av global oppvarming, men faktisk et helt vanlig, og relativt harmløst fenomen.  Det inntreffer ca en gang om året, sånn mellom oktober og mai, og går over helt av seg selv, uten at regjeringa må gå av.

Den fører gjerne med seg noen endrede aggregattilstander på vann, det går gjerne fra flytende til fast form, og da heter det sne. Eller is, avhengig av hvor det ligger, og snekrystallenes formasjon.  Is bekjempes best med litt sand, elle isbrodder på skoa, om man ikke har sand. Billige brodder fåes på Rema, Nille og Europris.

Sne bekjempes best med noe som heter spade, eller sneskuffe.Om man liker det motorisert, kan man også bruke snefreser.  Spaden virker sånn at man flytter sne fra der man ikke vil ha den, til et sted den kan smelte i fred. For joda, den GJØR det, helt av seg selv, og vi har sett på værmeldinga at sånt ikke blir liggende spesielt lenge hos dere.

Myndigheter bruker gjerne noe som heter brøytebil for å fjerne sne.  Dette er en lastebil med plog foran, men deres myndigheter har visst glemt å kjøpe vinterdekk til sine brøytebiler.  Dette er veldig viktig for at brøytebilene ikke skal gli.   Det er derfor forståelig at det ikke blir brøytet, ettersom brøytebilene ligger strødd i grøfta over hele østlandet.  Vi nordpå skjønner ikke helt hvorfor det virker så innmari viktig at grøftene er brøytet, men det er sikkert en mening bak.

Her er et lite overlevelseskurs fra meg i nord, til deg i sør:

1.Kommer meg ikke på jobb!!!!!   Løsning: Bli hjemme fra jobb.  Det er så kaos at det er ekstrasending på NRK, så da er det ingen som kommer til å reagere.

2.Jeg kommer meg ikke ut med bilen!!!!   Se punkt 1 for løsning.

3. Jeg kommer meg ikke med bussen!!!  Igjen….se punkt 1….

Skjønner ?  Det er faktisk så enkelt, at om verden er forsvunnet i 20 cm sne, så er det ikke noe vits å stresse med å komme seg avgårde.  Sjansen er stor for at ingen kommer til å savne deg om du uteblir, for alle andre er også værfaste hjemme.

Vi skjønner at dere blir frustrerte når veier er uframkommelige, kollektivtransporten står, og verden som dere kjenner den forsvinner.  Vi opplever dette hvert år i større og mindre grad, men vi har kanskje en litt mer avslappet holdning til fenomenet vinter.  Vi ler oss fillete av dere som syter og bærer dere over det som vi karakteriserer som en vanlig vinterdag.  Vi skjønner bare ikke hva dere bærer dere over.

Vi forstår derimot at det er utfordringer knyttet til «store» snemengder i tett bebyggelse, og at det er fryktelig uvant å skjøre bil oppå alt dette hvite.  Men kanskje skulle dere bare adoptert den Nord-Norske metoden med å stresse ned i møte med vinteren? Bare drit i å gå ut, bare la verden sne ned, ta tak i det i morgen.  Kanskje har dere tint fram allerede da?

Jeg vurderer å opprette en Nord-Norsk hjelpesentral, som assistanse for dere i disse vanskelige tider.  Hjelpesentralen kunne sendt sneskuffer, sand, vinterdekk og erfarne brøytebilsjåfører som nødhjelp.  Men sjansen er stor for at konvoien med hjelpesendinger ikke ville rukket fram før sneen var tint, så vi lar det bare være.  Men vit at vi føler med dere….og tenker på dere, og ler oss mer ihjel mens vi gjør det:)

Kjæledyr og samfunnsansvar

Det er mange som aldri burde hatt dyr. Aldri! Ikke så mye som en fiskebolle burde de eie!  Jeg snakker selvfølgelig om de folka som verken tar ansvar for dyret sitt, eller det samfunnsansvaret det faktisk er å eie et dyr.

Det fins utallige dyreeiere der ute som fullstendig driter i hva alle andre syns om deres dyrehold. Folk som har en oppfatning av eget dyrehold som fullstendig prikkfritt, og så blir rasende og/eller forferdet over at andre folk bryr seg.  Det fins dem som har 5000 katter i en borettslagsleilighet, og som får raserianfall når mattilsynet dukker opp på inspeksjon etter klager på stank og bråk.  Det finnes hundeeiere som lar hundene sine stå ute å bjeffe hele dagen, og til langt på natt, og som har hunder som omverdenen faktisk frykter.

Når sånne eiere blir konfrontert med omverdenens syn på deres dyrehold, lager de gjerne masse oppstuss, og roper og bærer seg over at de er både forfulgte og trakasserte. I tillegg akter de sjelden å adressere grunnene til at omverdenen reagerer, men konsentrerer sin innsats i å finne feil hos dem som er så frekke at de klager.  Vil du ha en mengde med svære hunder som bjeffer og danner flokk, så bo på et øde sted, der det ikke FINS noen som kan klage!  Og om du vil ha 100 katter, så bare ikke gjør det! Katter er ikke flokkdyr, og det kan ikke bo en kattekoloni rett ved en barnehage ihvertfall!

Men husk på dette: Det er DITT valg å eie dyr, ikke mitt, ikke naboens.  Du plikter i henhold til både skrevne og uskrevne regler å holde dyr på en sånn måte at  det ikke er til sjenanse for resten av verden!  Det er din fordømte PLIKT å skjerme dyret ditt mot avsky og hat fra resten av verden, og det er naboens RETT å klage på forhold som ikke går å leve med.  Og forstå meg rett: Om du føler deg truffet og forfulgt nå, da er det DEG som gjør feil!

Min Hund kan miste å grave opp naboens blomster. Da må jeg faktisk erstatte disse. Alle skader min hund forvolder, er MITT ansvar å ordne opp i.  Og om min hund angriper noen, så avliver jeg den. Med stor sorg, selvfølgelig, men angriper hun folk, så kan jeg ikke ha henne mer.

Jeg konstaterer at mange har en urealistisk motvilje mot å ta livet av dyr.  Selv når de har skadet folk.  Jeg fulgte en FB-gruppe for en tid tilbake der det til og med ble hevdet at hunder som bet kunne settes i fengsel…..Fordi de er like mye verd som mennesker….  Jeg ville ha ledd, hvis det ikke var for at dette faktisk ville vært dyremishandling, ettersom en hund ikke har noe forhold til konseptet fengselsstraff.  I tillegg var det denne stadig tilbakevendende påstanden om at hunden bare hadde oppført seg som en hund…   Idiotisk argument for å godta aggresjon, for hvis vi ønsket at hundene skulle få oppføre seg som hunder hele tida, hadde vi ikke hatt dem i huset, gitt dem tørrfor, oppdratt dem til å utføre oppgaver, tatt dem med oss i bilen osv.  Dette er menneskemåten å ha hund på. I vill og ikke-menneskeoppdratt tilstand hadde de vært streifende rovdyr!

Fant en annen FB-gruppe, som omhandlet en fyr med hundrevis av katter som skulle fjernes, og mesteparten skulle avlives.  Der ble det også hevdet at de kunne settes i beredskapshjem intil de ble omplasserte.  Her var det snakk om en kjempekoloni med tildels forvillede og syke dyr, og det fins faktisk ikke så mange mennesker som er interessert i å ta disse inn i hjemmene sine.

At det står til liv, betyr ikke at det er et liv å leve. Alle disse velmenende sjelene som samler inn og verner om kattekolonier rundt omkring, burde tenke over om det faktisk er god dyrevelferd å bruke tusenvis av timer og kroner på å bevare livet til et dyr som muliggens aldri vil kunne bli en nusselig huspus?   Hvilket liv skal du gi disse? Steriliseres og settes ut igjen, i en hard vinter, eller bo resten av livet i et kattehus?  Kanskje ville det være bedre for mange av disse dyrene å bare få slippe?   Dere har min største aktelse for at dere tar på dere denne oppgaven.  Men noen ganger blir jeg bare litt forferdet over antallet katter som ikke har en sjanse til å få et godt hjem, et hjem som DE vil oppfatte som trygt.

Så hva er poenget da?   Jo, det er såpass enkelt som dette:

1.Tenk før du tar dyr i hus, ikke bare på deg selv, men om du er villig til å påta deg et samfunnsansvar i forhold til dette.  Hunder bjeffer og driter, og katter formerer seg i rasende fart, og kan være smittebærerere.  Orker du verne dyret ditt mot samfunnet, og samfunnet mot dyret ditt?

2.Har du råd til dette?  Gratisdyr kan også koste å ha..  Vi snakker mat, vaksiner, veterinærtilsyn, passing, erstatning for skader dyret ditt forvolder, og så videre.  Det er også her samfunnsansvar involvert, uvaksinerte dyr kan spre skumle sykdommer til andre dyr, og for all del: Gi faen i å hente gatehund i Romania, den kan ha parasitter du ikke vet om. Det finnes nok av hunder i Norge som trenger et nytt hjem.

3.Gidder du å oppdra dyret ditt? Når hunden din glefser og biter, så er det DITT ansvar, men det er dyret ditt som betaler for det, gjerne med sitt liv.  Den som er blitt bitt eller skremt, driter fullstendig i dine argumenter om naturlig adferd.  Gidder du passe på at dette sannsynligvis ikke skjer?

Om du ikke kan svare JA på disse tre enkle spørsmålene, så skaff deg en boks fiskeboller i stedet. Eller en pose kongler og en pakke fyrstikker, så kan du bygge omså hvor mange dyr av alle slag.

Om å eie et kjæledyr

Det finnes mange typer dyreeiere der ute. Det fins dem som har dyr som hobby, levevei, selskap, jakt og turkompis, og så videre. Dyr er koselig, og øker livskvaliteten hos sine eiere. Det er faktisk viteskapelig bevist.  Det finnes mange typer kjæledyr, men vi skal her snakke mest om hunder og katter. Fordi de er veldig vanlige, og fordi alle har et forhold til dem, på godt og vondt.  Jeg har selv en hund, min bestevenninne, og verdens skjønneste og snilleste og mest fantastiske hund. I likhet med alle andre som syns at nettopp deres dyr er verdens beste.

Men noen ganger forundrer jeg meg over mange dyreeieres, for meg, litt underlige holdninger til sine dyr og sitt dyrehold.

Jeg har derfor valgt å dele dem inn i litt forskjellige kategorier:

1: Utstillingsfantasten.  Denne eieren er veldig opptatt av bim og bir og cert og HtdfkRTR  eller hva det nå enn er for slags bokstavkoder som brukes for å bedømme dyrets utseende.  Denne eieren oppdaterer stolt sin status når dyret har oppnådd en noe kryptisk status, og så følges det gjerne opp med en detaljert beskrivelse av eksteriøret.  Når jeg leser dette skjønner jeg absolutt ingenting av hva de snakker om, men skjønner at det her har skjedd noe viktig, og at de har et veldig pent dyr.  De reiser gjerne land og strand rundt å samler bokstaver, gjerne sammen, og gjerne i bobil.  Det ser ut som om de har det gøy ihvertfall, og dyrene er veldig rene og velstelt.  De har vegger fulle av sløyfer i gilde farger, og har ofte mer hundejålesaker enn jentejålesaker på badet.

2: Nytteverdifantasten.   Denne eieren har gitt dyret sitt en misjon. Hunden er der for jakt, vakt, gjeting, trekking,  eller en annen viktig og nyttig jobb, og katten holder tomta fri for mus.  Det er deres jobb, og eieren er veldig opptatt av at dyret presterer.  Denne typen eier bruker masse tid og krefter på å få dyret sitt trent til å beherske den aktuelle oppgaven, (bortsett fra katta, det går ikke å trene en katt til noe som helst!) og er sprekkeferdig av stolthet over sitt flinke dyr.

3:Hygge og kos-entusiasten.  Denne eieren har dyret sitt for selskaps skyld, og gjerne for å ha noen å gå en liten tur sammen med.  Eieren har dyret som familiemedlem, og drar ikke egentlig noen steder uten at dyret enten kan være med, eller passes av en pålitelig sjel.  Denne eieren er i flertall, og de fleste av dem kan gjenkjennes på at de er fulle av dyrehår til enhver tid, og at de blir blanke i blikket når de snakker om dyret sitt, og får babystemme når de snakker TIL dyret sitt. (Jeg er en sånn….)

Men så har vi de andre eierene…de farlige, de utrivelige og de vi oppfatter som direkte onde.

1: Samleren.  Denne eieren har en mengde dyr, gjerne samlet på altfor liten plass, og med altfor lite penger til både skikkelig mat til alle sammen og dyrelegetilsyn til alle.  Denne eieren har gjerne hanner og hunner i skjønn forening, og bittesmå dyrebabyer overalt. For de er jo så søte, og dyr må få leve ut sine instinkter….  Dyrebeskyttelsen jobber seg hjel med å omplassere dyr fra slike samlere etterhvert som de tyter ut av huset de bodde i , og lager kolonier.  Dette gjelder særlig katter, og mengder av katter børe med livet for dette hvert år.   Samleren driver gjerne å forer villkattkolonier, til naboers store fortvilelse, og går følelsesmessig i knas hver gang kommunene avliver villkatter som er til sjenanse.

-Hvordan bli kvitt samleren:  Du kan ikke det.  Det du KAN gjøre er å ikke bidra til at samleren får tak i masse dyr.  Få katten din sterilisert og chipmerket, så blir det ikke flere hjemløse puser fra DITT dyrehold ihvertfall.   Samleren forstår ikke heller at dyreholdet kan representere en potensiell helserisiko.

2: Den hensynsløse.  Denne eieren mener at han kan gjøre akkurat som han vil, og om dyrene er til sjenanse eller fare for andre, ja så får de bare passe seg.  Denne eieren bruker gjerne dyrene sine som trussel, og gir fullstendig blaffen i om folk er redde eller plaget av hans dyrehold.  Denne eieren har gjerne hunder som står ute å bjeffer til alle døgnets tider, eventuelt katter som pisser og driter i naboens hage, og nekter fullstendig å akseptere noe ansvar for andre menneskers ubehag i møte med deres dyr.  Denne eieren ber deg gjerne om å flytte om dette plager deg, for han har ingen intensjoner om å endre sitt, i hans øyne, prikkfrie dyrehold.

Hvordan stopper du den hensynsløse?  Du kan klage til politiet, mattilsynet og kommunen.  Det er ikke sikkert det hjelper, men siden den hensynsløse er ubehagelig i utgangspunktet, vil det sikkert ikke gjøre det verre ihvertfall.

3:Den ondskapsfulle.   Denne eieren er den verste av dem alle.  Han hiver dyret sitt på havet, eller i skogen når det ikke passer å ha det lenger.  Denne eieren har kanskje hentet en søt kattunge eller nusselig valp, og når de ikke er søte lenger, sånn omtrent når de er halvvoksne, så ryker de ut.  Denne eieren er den samme som kaster kattunger og valper i søpla, eller bare ut av huset og lar dyret klare seg selv.

Hvordan blir man kvitt den ondskapsfulle?  Du gjør ikke det, men du kan ta betalt for kattunger og valper. Om ikke mye, så er en symbolsk sum ofte nok til å holde ham unna.  Denne eieren liker gratisdyr best, og en chippet valp eller kattunge kan spores tilbake til ham, og DET liker han ikke.  For da kan han ikke utføre sine gjerninger uten å bli oppdaget.

Det finnes heldigvis flest fornuftige eiere der ute.  Men det fins også de andre, dem som ikke vil ta de nødvendige hensyn, ikke bare til dyret sitt, men også til omverdenen.  Jeg elsker min hund, men forventer ikke at naboen skal dele min entusiasme.  Om bikkja graver opp naboens blomster, må jeg stå til ansvar for det. For det er MITT valg å ha dyr, ikke naboens, og alt hunden foretar seg er en refleksjon av MITT eierskap, og alt hun foretar seg er MITT ansvar.

Vi får huske på at det ikke er en menneskerett å ha dyr, men et privilegium.  Privilegier må forvaltes og ivaretas, og ikke minst respekteres.  Med et dyr følger et stort ansvar, ikke bare for dyret selv, men også for våre naboer og omgivelser.

Hvilken type eier er du?

Oppførsel, språkbruk og sosiale media

Det er ikke alle som har lært hjemmefra hva som er greit å rive av seg i sosiale media.  Det er ikke heller alle som har en forståelse av at dette betraktes som offentlig rom.  Det du sier på FB-veggen din, er faktisk sagt i offentlighet.  Noen enkle regler for dette finnes i  Facebooks egne retningslinjer.  Disse er kontraktfestet når du oppretter en Facebookprofil.

Andre regler er uskrevne, og kan være vanskelig å komme på når du bare mener noe så utrolig inderlig, og det er da vi ofte forvandler oss til troll.

Nett-troll er dessverre blitt et begrep. Disse kjennetegnes ved svært sterke og bastante meninger, aggressive svar til motdebattanter, og tilbøyelighet til personangrep. Disse har gjerne et manglende filter for hvem og hva de navngir og trakasserer i det offentlige rom. Troll blir gjerne skrekkelig sinte når påstandene deres blir imøtegått, eller ulovligheter i deres kommunikasjon blir påpekt. Trollene påberoper seg gjerne ytringsfrihet, og forsvarer sin rett til å ikke bli motsagt med den. Selv om det faktisk ikke er helt samme sak. Disse sees gjerne i sving i politiske debatter,om innvandring, muslimer og skatt.  Eller Kjos.Når du er uenig med dem, føler de seg gjerne trakasserte, og/eller forfulgt.

Og så har du den følelses-sinte.  Den som lar seg opprøre i følelsene sine, og slenger ut trusler og påstander som vedkommende ikke ville våget å si ansikt til ansikt. I affekt slynges beskyldninger ut, uten noen faktasjekk, uten noe filter og uten noen EGENTLIG ond vilje bak.  Jeg tror den hverdagssinte bare er så følelsesstyrt at fornuften glemmes koblet inn.  Vi ser dette ofte i saker som omhandler dyr og barn. Helst SMÅ barn, og dyr vi oppfatter som kjæledyr. Hunder, katter osv. Veldig ofte i saker om dyr som skal avlives, uansett årsak, og disse lar seg provosere voldsomt om noen synes at de sakene de engasjerer seg i er suspekte, og/eller ensidig framstilt.

Så har vi den saksorienterte sinte.  Som har kun én fanesak, som hevdes og fremmes, til alle er lei. Dyrevern…innvandringsspørsmål…skatt….veistandard….  Dette er ofte aktverdige saker, som den saksorienterte sinte klarer å gjøre banale, i all sin synsing og føling omkring dem.

Så hva er poenget? Poenget er at vi alle har det i oss å trolle på nett. I varierende grad, men det er lett å kommentere påstander når du ikke behøver å stå for dem i ettertid.  Sleng på et lol eller smileblunkefjes, så er du fritatt for ansvar.

Og til sist: den generelt ufine. Som ikke har noe fint å si om noen, og som slenger ut påstander om både den ene og den andre. Gjerne en litt kryptisk formulering om navngitte personer, som har vært til irritasjon og/eller ulempe på ekte eller inbilt vis. Denne forsvarer sine handlinger med at folk må få vite….alle må se hvor urettferdig jeg er blitt behandlet…

Nettmobbing finnes i et utall former, og kanskje er det de litt ubetenksomme truslene, og de litt flåsete, følelsesladde bemerkningene som sårer og treffer mest?  En grei regel bør være:  Hvis du ikke kunne tenke deg å GJØRE det du skriver i offentlighet, om du ikke kunne tenke deg å HEVDE det samme i offentlighet, så kanskje det er best å sitte på skrivefingrene til skrivekløen går over?

Vi forsøker å lære våre barn at det ikke er greit å mobbe, ikke greit å true, ikke greit å henge ut folk, men noen voksne har et stykke igjen før de kan fungere som rollemodell.  Heldigvis har barn som vokser opp med sosiale media en litt bedre og mer naturlig forståelse av sosiale media som samhandlingsplattform enn det vi gæmliser har.  Håper jeg…….

Trenetrenetrene….

Jeg trener IKKE!   Jeg nekter fullstendig å la med dra inn i et treningsstudio, fylt av snodige apparater, og sunne friskuser med definerte muskler!

Jeg akter IKKE å kjøpe meg fancy treningstights og løpe-app, som skal vise verden hvor uendelig sunn og flink jeg er!  Og jeg tar IKKE Botox eller fillers eller andre uhumskheter for å bekjempe aldring!

Jeg er nå blitt over 40, og jeg anser at den eneste trimmen jeg vil ha, er en liten tur med kjøteren hver dag.  Jamen, DET er da trening, sier du?  NEINEINEI, det kan det umulig være, for det oppleves ikke som trening, og det fins ingen gå-tur-med-hunden-app, som kan dele mine fantastiske prestasjoner med omverdenen.Og det fins heller ingen kles-kolleksjon for hundeturgåing. Fins ikke egne sko for det engang!  Du kan velge mellom joggesko, løpesko, aerobicsko, spinningsko,klatresko,skisko…ja du skjønner.  Det fins ikke gåturmedhunden-sko. Så jeg HAR joggesko, men jeg har aldri jogget med dem.

Jeg har ikke definerte muskler.  Ikke en eneste én faktisk.  Jeg er akkurat like myk over det hele, og fordeles jevnt utover sofaen når jeg slenger meg overende.  Jeg blir liksom litt flatere når jeg legger meg ned, og det er stort sett bare et litt stramt belte, strømpebukser og en litt for trang T-skjorte som holder meg i fasong når jeg står oppreist.  Men jeg nekter å la det plage meg.

Eller..OK, det plager meg litt….sånn som når ungen påstår at jeg er litt søt og myk på en mor-aktig måte, eller jeg prøver å klemme meg inn i den størrelsen klær som butikkdama mener jeg skal ha, og jeg må brette og stappe mykhet inn under linningen på buksa sånn at jeg ikke får sånn «muffin-topp».  DA skulle jeg ønske at jeg var litt fastere.

Men så går det over.

Blir nemlig ikke SÅ trist at jeg løper til mitt lokale tortur….øøø treningssenter for å få meg et medlemskort. Jeg løper ikke heller forresten.  KAN sikkert løpe, men klarer ikke….  Det går bra i tre steg, så er det pust-pes-pust-pes, og dessuten skjønner jeg ikke at det er mulig å skynde seg slik etter INGENTING?

Joggere for eksempel….skumle folk med dødsforakt i blikket, og dyr pulsklokke til å måle treningseffekt med… Jeg har til enhver tid hvilepuls, trenger ikke noe fjongt utstyr til å fortelle meg dét.   Hvis jeg løper, så må du også løpe, for da er det noe som jager meg. Og jeg kommer garantert til å bli innhentet, så bare redd deg selv du.

Jeg forbeholder meg retten til å forfalle i fred.  Det mases overalt om trening, kosthold og svinedyre skjønnhetsbehandlinger som vil få meg til å framstå både vakker, slank og vellykket. Og ikke minst yngre.  Jeg vil ikke nødvendigvis framstå som yngre!  Jeg er en barnslig sjel, og det er litt trist å skulle bruke så mye penger og krefter på utseendet når jeg heller kan bruke dem på deilig mat!  Og kanskje en reise, eller bare litt snop!  Blir barnslig lykkelig over deilig mat, og henrykt om jeg får dessert! Jeg eter nøyaktig det jeg har lyst på, og får frysninger av sånne pulverkurer, måltidserstattere og sunne sjokolader. Disse framstår for meg som det ypperste av skjønnhetstyranni!  Mat skal være nytelse, og det er litt for mye glede i god mat og vin, til at jeg vil ofre det på skjønnhetens alter. Jeg får da heller bare finne meg i å være litt myk, og kanskje litt krøllete i fjeset.  Det fins masse eksempler på krøllete, myke og søte ting.  Mopser, foreksempel. Og bestemødre! Og …..nei, kommer ikke på flere.  Men det betyr ikke at de ikke fins!  Det betyr bare at de også er bukket under for treningsmaset, og har sluttet med å være myke.

Men jeg skal bli kjempetjukk og myk. Har spart i årevis for å få en skikkelig brei bak, men har mislyktes fatalt. Jeg er blitt litt mykere på midten, men baken er like smal. Det eneste som har skjedd, er at jeg har utviklet en forkjærlighet for sjokolade, kaffe, rødvin og Thai-mat. For ikke å nevne digre biffer med feit saus og poteter.   Sånn lavkarbogreier er ikke noe for meg.  Less is more sies det, men jeg sier «mer av masse er passe».  Unntatt når det gjelder trening, for der stemmer det helt! Usunn livsstil sier du, kommer til å dø før tida?  Pffffffff…..skjer ikke!  Husk på dette: Alle dør når de skal, ihvertfall ikke før eller etter, og dødsraten i Norden er konstant: Ett dødsfall pr.innbygger. Og det er uavhengig av treningsinnsats.