Merke #alenemor #moments #helg

Trines husmorskole del 2: ønskede og uønskede gjenstander.

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Rydding av gjenstander kan være en periodisk eller konstant aktivitet.  Rydding foretas gjerne av kvinner, og i hvertfall ikke av tenåringer.  Rydding innebærer systematisering av husets ønskede gjenstander, og fjerning av uønskede elementer.

Ønskede gjenstander har gjerne, men ikke alltid, en fast plass der det foretrekkes at de befinner seg. Dette for å minske tilløp til leting, som igjen kan føre til ekstraordinær rydding. Leting innebærer en fare for at ønskede gjenstander skifter plass, og at de noen ganger havner i kategorien uønsket.  Derfor må leting unngås for enhver pris om man ønsker å opprettholde et antall ønskede elementer.

Ønskede elementer kan være alt i fra klær, nips-naps, tjafs og plinkeplonk, mens uønskede elementer enten er søppel eller sånt-som-skal-gis-til-loppis.  Loppis-kategorien stables og oppbevares i en eske på en sted man snubler over den, helt til noen annonserer at loppis er på gang. Deretter må man bare glemme å levere den hersens eska, sånn at den blir stående der enda en stund.  Søppel bæres ut, gjerne av et barn, under konstant surmuling.

Ønskede elementer deles gjerne i to kategorier:

1: Ting jeg liker og trenger.

2:Kjekt å ha.

Ting jeg liker og trenger er rimelig selvforklarende, men gjenstandene behøver ikke ha noen praktisk nytte eller estetisk verdi.  Liker og trenger er definert av vedkommende som eier dem, og betinger ingen form for fornuft.

Kjekt å ha-kategorien er overhode ikke betinget av fornuft, og det er flest kvinner som har en overflod av gjenstander av dette slaget.  Menn kan gjerne også ha mye som er kjekt å ha, men da må det enten bo i garasjen, på loftet eller et annet sted der det ikke er synlig. Menn har gjerne store mengder LP-plater, traktorer, bildeler og fotballutstyr i denne kategorien. Menn med store mengder kjekt å ha, kalles gjerne for skrotnisser, mens kvinner kan sies å være forberedt på de fleste situasjoner.  Kvinners andel kjekt å ha, kan omfatte alt fra lamper og fravokst barneutstyr, kjøkkenredskaper med begrenset bruksområde, serviser til fem og en halv person, via klær fra 80-tallet og bilder fra skoleturen i tredje klasse, og gratulasjonskort fra ungdomsskolen.

Dersom kvinnen skal rydde i mannens gjenstander vil ca 70% av hans eiendeler havne i kategorien søppel, ca 10% i loppis, og resten ansees verd å beholde.  Mannen rydder aldri i kvinnens eiendeler, da dette er å anse som forsøk på selvmord.

Barn har kun én kategori: Mine ting. De blir ikke kastet, sortert eller gitt bort.

Trines husmorskole del 1:Vesener vi deler hus med

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Rot går aldri over. Man kan rydde og rydde og rydde, men det virker som om eiendelene mine har en iboende vilje til å ligge framme.  Det ene øyeblikket har man lagt alle dingser og plinke-plonker på plass, og i det neste har både veggseksjonen og stuebordet spydd dem ut igjen, gjerne på et sted man aldri i verden ville lett av seg selv.  Hybelkaninene tar gjerne over en ubevoktet krok om man ikke tar forholdsregler, og vi skal se litt på disse uvelkomne husdyrenes liv.

Klesvask foreksempel. Klesvask må være i nær familie med hybelkaniner.  Klessvask og hybelkaniner formerer seg på samme vis,gjennom fiberdeling eller noe sånt, og multipliseres i antall og størrelse når de får være i fred i en krok.  Under senga og i området rundt skittentøyskurven ser det også ut til å være et naturlig habitat for disse myke og ulne vesnene.  Det virker som om hybelkaniner helst vil parre seg med sokker og t-skjorter i guttestørrelse, ettersom det er disse plaggene som oftest opptrer i symbiose med hybelkaninene.  Ullgensere er visstnok også en mulig partner, men ullgensere gror gjerne sin egen variant av hybelkaniner.  Disse kalles da for nupper.

Navlelo er også en slektning av hybelkaninen.  Disse oppstår gjerne når vertsorganismen, gjerne mannlig,  tilbringer tid i selskap med Netflix, tippeligaen eller lignende.  Navlelo er egentlig en bitteliten hybelkanin, men anses ikke være skadelig for husfreden i samme grad som hybelkaninen.  Vertsorganismen derimot, kan få bråk for inaktivitet, men dette påvirker ikke nødvendigvis navleloets vekstrate eller trivsel.

Sokkelo er en underart av hybelkaninen, og denne trives best mellom tær i alle aldre og fasonger.  De kalles også for lakrisbåter, men det frarådes å spise disse, da de nok er relativt tungt fordøyelige.  Selv om de nok kan sies å inneholde endel fiber, så er det nok ikke den typen som ernæringsfolk mener man skal ha mer av.  Sokkelo formerer seg uavhengig av aktivitetsnivå, men oppstår gjerne når mørke sokker møter klamme føtter.  Sokkeloet er derfor en litt annen art en hybelkaninen og navleloet, som trives best på tørre og/eller uforstyrrede steder.

Kjæledyr ser ut til å ha en positiv effekt på dannelsen av hybelkaniner.  Pelsdyr spesielt. Og spesielt vår og høst.  Det kan se ut som om tilveksten av hybelkaniner øker proposjonalt med antall pelsdyr i huset, og graden av kjæledyrets redsel for støvsuger, langkost osv.   Det er rimelig å anta at kjæledyret ikke parer seg med hybelkaninene, men at kaninene nærer seg på dyrets tilstedeværelse.   Det frarådes at folk med en iboende redsel for hybelkaniner anskaffer seg pelsdyr, da dette vil kunne føre til en varig, og utbredt, oppblomstring av disse.

Bekjempelse:   Det går ikke å fullstendig utrydde hybelkaniner, navlelo og sokkelo.  Disse har gjennom sin symbiose med tekstiler gjort et varig inntog i våre hjem. Det spiller ingen rolle om du vasker og støvsuger hver dag, for de har alltid lagt igjen et lite fiber som kan utvikle seg til nye individer. Det beste du kan håpe på, er en viss kontroll på bestanden og størrelsene på individene. Vanlige våpen i bekjempelsen av dette problemet, er støvsuger, helst med filter, tørrmopp og kost.  Selv om det de siste årene har skjedd en betydelig utvikling på utstyr til bekjempelse, så har det ikke klart å eliminere problemet.

God fredagsvask:)

Plukkeplukkeplukkeplukke…

trinestenersen 1 kommentar

Jeg liker å plukke bær. Spesielt blåbær. Nå er det dem som vil hevde at jeg til stadighet er på bærtur, og det stemmer sikkert. Men det hender da at jeg har litt i bøtta også når jeg kommer hjem.

I min famile fins det mange bærplukkende damer, men de vil ikke ha meg med på tur.   De er kollektivt forferdet over min manglende evne til å plukke raskt og konsentert.  Jeg surrer nemlig mest når jeg er på bærtur, være seg om jeg har med bøtte eller ikke.

Jeg liker ikke heller å rense bær. Derfor plukker jeg bæra én og én, sånn at det ikke kommer rusk oppi bøtta.  Dette er forferdelig ineffektivt, og ifølge bærplukkedamene «helt forferdelig at jeg kan vase på det viset!»  Når damene har plukket to liter bær, så har jeg nemlig såvidt fått dekket bunnen på min bøtte.  Jeg har i tillegg en tendens til å gå fra masse bær, fordi jeg ikke gidder å ligge på hender og knær for lenge om gangen.  Dessuten kan jeg lett drømme meg litt bort, og dermed stopper plukkinga helt opp.  Bærdamene mishandler meg verbalt hver gang jeg bare ramler av lasset, og glemmer formålet med turen.  Altså bær…STORE mengder med bær.

Men jeg gidder ikke plukke mer enn jeg har tenkt å spise. Jeg klarer ikke å stappe i meg mer enn ca fire liter blåbær fra en sesong til den neste, og har jeg halvannen liter multebær så er jeg berget hele vinteren.  Jeg orker nemlig ikke streve og bakse meg til en moltemyr syv tusen km inne på vidda for å plukke mer bær enn jeg greier å bære.  Jeg finner det lite formålstjenlig å fylle fryseren med årgangsbær, sånn at jeg må bla meg gjennom boksene for å spise den eldste bæra.  For jeg liker nemlig fersk bær.  Helst rett fra riset og rett i magen!

Men jeg har tatt siste stikk, og funnet meg en turkamerat som er like usystematisk og uintressert i bær som meg. Jeg har nemlig en venninne som synes det er helt flott å bare vimse formålsløst rundt i skogen, og som synes at lange turer uten poeng er fabelaktig.  Hun holder stilt om at jeg er treg å plukke, hun spiser gjerne bær rett av riset, og setter seg gjerne ned på en tue sammen med meg for å bare være tilstede litt.  Hun synes også at kafferasten med tilhørende matpakke er et absolutt høydepunkt, og blir ikke gretten om hun blir litt våt på beina. Hun som jeg, syns ikke nødvendigvis bær er det viktigste med å være på bærtur.

Noen ganger måles ikke bærturens suksess i antall kg bær, eller antall tilbakelagte kilometer.  Noen ganger måles den i antall timer spandert på absolutt ingenting, og hvor mange ganger min turvenninne er blitt klødd bak øret, eller på magen, og hvor stor del av brødskiva hun har klart å tigge til seg.

Noen ganger handler nemlig bærturer ikke om bær i det hele tatt!

Så nå kan de sinte og alvorlige bærplukkedamene bare gå på sine alvorlige bærturer, for jeg tar med meg Golden Retrieveren Sasha på tur, og vi trives utmerket med å bare være på bærtur. Med og uten bær.

Skjønnhetens tyranni og forfengelige kjerringer…..

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Jeg har jaktet på bikinikroppen.  Ferien kommer, og jeg følte meg litt stutt-tjukk i bikini, med litt for mye skinn, og lår med plenty av smilehull på baksida.  Siden trening og dietter på en måte ikke er min greie, bestemte jeg meg for å prøve meg på en lettvint hurtigløsning som jeg hadde funnet på internetten….

Jeg hadde funnet sånne wraps, med salve på, som man bare kunne tulle seg inn i, og VIPS, skulle man bli stram og fin i skinnet igjen!  «Så flott» tenkte jeg, og skaffet til veie det jeg trengte.

Men derifra sluttet liksom ting å gå som planlagt…..

Jeg kom hjem, glad som ei lerke, og leste bruksanvisninga i denne kjempedyre pakken med lettvintløsning. Man skulle dusje, så tørke seg, og så legge disse salvebandasjene på de områdene man liksom ikke var fornøyd med. Deretter skulle man ha dem på i minst 45 minutter, og de kunne holdes på plass med stramme klær, eller plastfolie mens de virket.  Enkelt og greit.

Jeg pakket opp en sånn derre salvebandasje, og klasket den på sånn ca rundt magen og sånn ca litt på sidene.  Og holdt på å stryke med!  Bandasjene var ISKALDE når de kom på huden, og de ble på en måte bare kaldere og kaldere!  Og de var dønn klissete, så jeg bestemte meg kjapt for at plastfolie, DET måtte det bli for å holde den på plass.   Jeg klipte en sånn bandasje i to, og klasket dem på baksiden av hvert lår, over alle smilehullene, og vraltet på kjøkkenet for å hente plastfolie mens jeg tenkte «kaldt, kaldt, KALDT»!

Jeg surret plastfilm rundt magen og ryggen, to runder, og rundt begge lårene mens jeg vred meg i ubehag over klissete kulde, og DA fikk jeg et glimt av meg selv i speilet……

En litt blek, desperat dame, surret inn i gladpack, med et enda mer desperat uttrykk i fjeset, som prøver å få bikinikropp fem dager før ferien…  Jeg lignet mest på en panikkstappa Gildepølse med utgått dato, eller en slapp frokostburrito fra Shell… Og jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg som en slapp burrito også…

DETTE BØR HELST BARE VIRKE!!! tenkte jeg…og jeg vet ikke, men jeg følte meg litt fastere etter en liten stund.  Mulig det bare var fordi jeg var surret stramt i plastfolie, men jeg syntes jeg kunne kjenne at dette hadde litt effekt. Det var kaldt nok ihvertfall, og etter en liten stund frøs jeg bittert..  Selv om det var en ny opplevelse å bare fryse ihjel på magen og lårene. Og det slo meg at jeg burde bli tvangsinnlagt, for å påføre seg selv sånt ubehag grenset mot selvskading!  Og om noen hadde SETT meg der jeg satt, hadde nok psykobilen med hvitkledde pleiere vært på vei for å hente meg før vidundersalven hadde virket ferdig!

Jeg ventet og ventet og ventet, og etter en time klippet jeg meg ut av plasten, glad og forventningsfull. For NÅ….var bikinikroppen på plass!

Tenkte jeg.

Så virket det?

Njæ…..når plasten var klippet bort, så så jeg vel helt fullstendig likedan ut…magen var HELT lik, og lårene hadde fortsatt smilehull….Skuffelsen var total! Ydmykelsen likeså. Her hadde jeg sittet, som en forfengelig halvgammel røy, og frosset meg nesten ihjel, surret i klisj under masse gladpack, for absolutt ingenting! Prosjekt lettvint bikinikropp var en total fiasko!

Så hva kan ha skjedd?  Jeg tenker at det her fins to muligheter:

Først: Dette produktet er bare sprøyt.  Men det går jo ikke an, for jeg har sett masse før og etter bilder, og har SNAKKET med flere som sier at dette virker, så da virker det vel da? Men bare ikke på meg. Dessuten MÅ det være godt for noe, så ubehagelig som det var!

Mulighet nummer to liker jeg best….

Kanskje dette ikke virket fordi jeg egentlig er bra nok?  Fordi det ikke fantes noe å rette på, og at det største problemet sitter mellom ørene?

Jeg HAR ikke cellulitter, jeg har bare glade lår som smiler, og derfor har de smilehull! Jeg har passelig stor hud, det er bare selvilliten som smått kan bli for liten til å fylle den ut, og DERFOR blir det folder overalt!

Jeg har herved bestemt meg for at jeg er mer enn bra nok, og derfor blir det ikke flere idiotiske forsøk på å stramme ting som strengt tatt ikke behøver å strammes.  Den eneste som trenger å stramme seg opp er jeg! Og jeg er mer enn bare hud som henger.   MYE mer!   Så på sett og vis så virker jo produktet som lovet.

Jeg føler meg mye bedre, og selvtilliten har økt. Og det var det faktisk verdt å betale noen kroner for…..   Gleder meg til å gå i bikini!

God sommerferie!!!!!

Kjærlighet og sånt klisj

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Nå er det sommer. I følge kalenderen.  Og det er nå man skal bli yr og forelsket. Man skal spise reker og drikke hvitvin med sin utkårede, mens man ser hverandre dyyyypt inn i øynene, og hvisker søte kjærlighetsord og er så lykkelig at man nesten gråter.

Blæ!

Jeg er ikke forelsket, og ikke er jeg glad i reker heller.  Hvitvin går ned, men sånne klisne kjærlighetsgreier kan jeg ikke noe med.  Overhode!

Men jeg skal dele en liten histore om litt sånn kjærlighetsklisj likevel…..

Jeg satt på en fortausrestaurant med et glass vin i fjor sommer. Bare kikket på folk, og bare var til. Over gata lå det en gullsmedforretning med vinduet smekkende fullt av forlovelsesringer, eller som jeg liker å kalle dem:bittesmå håndjern. Men det er en digresjon, tilbake til tema.

Foran gullsmedsjappa sto to unge forelskede mennesker å diskuterte hvilke ringer de ville ha. De var åpenbart svært forelsket, de lo sammen sånn som to mennesker med dype følelser for hverandre gjør, de holdt hender og hadde på en måte et eget lys omkring seg.  De sto der ganske lenge, og jeg klarte ikke helt å se bort.

Det stjålne synet av disse to, og deres utilslørte lykke fylte meg med en uforklarlig tristhet, sånn tyngde i brystet som gjør det vanskelig å svelge. Det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri skal oppleve at noen ser på meg med det sammen blikket som den unge mannen hadde når han så på kvinnen i sitt liv.  Jeg skal kanskje ikke oppleve denne sitrende gleden og samhørigheten med et annet menneske igjen. Jeg skal ikke plukke ut to ringer som symbol på kjærlighet, å føle på den gleden av å høre sammen med noen. Kanskje var synet av deres tosomhet det nærmeste jeg noengang skal komme?  Og det fikk meg til å bli både trist, ensom og litt halvgammel på en gang.

Men nå er det gått en stund, et helt år faktisk, og jeg kjenner ikke på den tristheten mer.  Skal ærlig innrømme at den hang igjen en stund, men nå er den bare innom i korte små blaff.  Jeg trives faktisk med å være enslig, og har vel strengt tatt ikke hatt tid eller overskudd til å savne å ha en kjæreste. Jeg har hatt unge, hund, studier og jobb, og det har fylt opp tida mi i massevis.

Men jeg har innsett hva det er jeg EGENTLIG kan savne, og hva som EGENTLIG gjør meg litt trist innimellom.

Jeg savner ikke å ha noen som bryr seg om meg, og vil ta vare på meg. Jeg trenger ikke å bli tatt vare på.  Jeg trenger ikke at noen støtter meg opp, for jeg er ikke avhengig av en manns oppbakking for å ha det bra.

Jeg savner at JEG ikke bryr meg om noen på det viset….  Og det er noe ganske annet!

Det har vel muligens vært noen interessenter, men enten har jeg ikke lagt merke til det før etterpå, eller så har jeg ikke vært interessert overhode.  Og det ligger nok et nivå av selvsabotasje i at jeg allerede har bestemt meg for at et forhold…DET blir sikkert mer drama enn jeg gidder…..

Så da er det nok like greit å kravle tilbake til fortausrestauranten, ta et glass hvitvin til, og la være å følge med på hva som skjer utenfor gullsmeden over gata.

Tror jeg fortsatt på ekte kjærlighet? Ja absolutt!  Jeg ser det rundt meg hver dag, men det er kanskje ikke noe som skjebnen har på lur for meg?  Og det samme kan det egentlig være.

Livet mitt er godt som det er, og skulle det dukke opp en trivelig fyr, så gidder jeg sikkert ikke ta meg bryet likevel.   Jeg har forsont meg med min skjebne, og kommer sikkert til å krepere alene, omgitt av mine 72 katter. Og da er man egentlig ikke alene….

Pappahelg…

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Så ble det freda´n…den store dagen for par i alle aldre, i hele Norges land.   Den første kvelden i uka da man kan slenge beina på bordet, og bare være sammen, lage mat, ete seg tjukk og trøtt, og slumre i en stol til det er på tide å legge seg.  Her i huset er fredagene blitt litt annerledes enn før, og det er litt å venne seg til.

Annenhver fredag er det Junior, meg og to luksusblondiner(kjøtere) som møter helga med pizza foran Tv´n og brus, annahver fredag er det bare meg og blondinene. Denne fredagen skal tilbringes i sofakroken med kun Lillebolla og Skranglebein(blondiner), et glass vin om jeg gidder, og beina på bordet. Annen hver fredag ligger det en hel helg foran meg, som regel uten en eneste plan, og jeg er såpass giddeløs, at jeg kreker meg ikke ut av døra på eget initiativ heller.  Så da sitter jeg her.  Men noen ganger er det litt godt da.

Denne spesifikke fredagen er jeg kommet hjem fra studiedager i Alta.  Tre dager med forelesninger, og hodet fullt av ideer og planer for framtida.  Denne fredagen var det veldig godt å komme hjem, uten å møte andre enn blondinene.  Jeg har nemlig tynt søster´n til å hjelpe meg i huset i påsken…. Hun gråt sine modige tårer, og tryglet om å få slippe, men når lillesøs kommer på besøk til storesøs, så ser det storesøs som bestemmer.  Og storesøs….det er meg!

Vi har malt taket.  Det er en h$!#%!$%1 jobb når man er 1,5 m høy, og ikke har gardintrapp. Vi klatret rundt på hver sin stol som små søte apekatter med håret fullt av maling, men jobben ble da gjort.  Taket har hatt en sånn litt grøfte-grumse-grå-spraglete valør ganske lenge, og når man har tilbrakt såpass mye tid på rygg på sofaen og stirret i taket som jeg har gjort i det siste, så blir det irriterende!  Derfor: maling!  Vi er usedvanlig klønete, både jeg og søster´n, så vi sølte litt på ene veggen, og da måte vi male den også….også ble det et håndavtrykk over ene vinduet…Siden vi drakk litt rødvin mens vi jobbet, så vi ikke det før det var for seint til å tørke bort, og da fikk det bare være, for vi hadde ikke mere maling, og Byggmakker hadde stengt for påsken…

Men alt i alt ble vi ganske fornøyde. Man skal jo ikke gå fagfolk i næringa, så det SKAL syns når amatører har jobbet alene uten tilsyn av voksne.  Stua ble lys og fin, vi fikk flyttet på ca alt jeg eier, og nå er det mer jentete her.  Og alt står der JEG vil at det skal stå.   Forståsegpåere vil nok hevde at det er «et ledd i en frigjøringsprosess» og det har de kanskje rett i.  Det ble på et vis lettere å puste her, og det kjentes mer som MITT hjem. Jeg har til og med kostet på meg nytt, litt sexy sengetøy, som ingen andre enn meg har sovet i….(Sitat fra frøkna på Kid som solgte det til meg…Har aldri tenkt på sengetøy som sexy helt av meg selv)

Nå når hjemmet mitt ikke bærer preg av andres smak mer, så har jeg nok tatt et steg framover, mot det livet jeg skal skape for meg, junior og blondinene.    Hva det spesifikt skal inneholde er forøvrig ikke avklart enda, men jeg kjenner på en frihet som ligger i å ha en åpen framtid.  Jeg VET ikke hva jeg gjør om tre år…for tre år siden ville tanken gitt meg panikk, men nå opplever jeg en undrende forventning knyttet opp mot framtiden, og en spenning på hva den kan bringe.  Jeg er ikke redd for min egen framtid lenger, og DET er godt på en alenefredag.