Jeg har tenkt mye på banken min de siste dagene.  Ikke alt har vært like pent, innrømmer det, men noe bra har det da vært.

Jeg fikk min første bankkonto i dåpsgave fra min Gudfar, 25 desember 1973.  Denne kontoen er fortsatt i bruk, den dag i dag. Jeg husker stoltheten og den litt høytidelige stemningen som preget bankbesøket, når en liten frøken skulle innom en gang i året for å tømme den grønne globus-bøssa med gullfaget emblem.  Stoltheten over å få bankboka tilbake fra kassereren, med et blunk, og ny saldo, skrevet med blå kulepenn. Har forresten bankboka enda….    Husker hvor flott det var å kunne sette inn litt og litt, bursdagspenger, penger tjent på småjobber, og kunne se at summen økte   120 kr….145kr….250kr…

Husker  da jeg fikk lønnskonto.  13 år gammel, og med min første lønning på konto var det ingen grenser for hvor langt man kunne nå.  Og da jeg tok mitt første lån…35000,- til å kjøpe min første motorsykkel.  Og da jeg fikk lån til å kjøpe egen bolig, og da jeg åpnet  bankkonto i samme bank til barnet mitt.

Det slo meg at banken min hadde trofast fulgt meg gjennom alle disse begivenhetene i livet, mange store øyeblikk var blitt til , uten at jeg så dem klart før etterpå.  Alle de tingene jeg husker med glede og stolthet har banken min vært med på, gjennom 40 år.

Kjære banken:  Når var det du sluttet å se meg som et menneske, med håp, drømmer og visjoner? Sluttet det litt da bankboka mi ble erstattet av et plastkort?  Når begynte du å se på meg som en lånesaldo og en rekke med kontonummer?  Var det kanskje den dagen navnet mitt forsvant, og jeg ble bedt om å oppgi fødselsnummer eller kontonummer for at du skulle kommunisere med meg?  Eller var det den dagen du ikke lenger hadde en kasserer jeg kunne snakke direkte med når jeg skulle sette inn penger eller gjøre et uttak?  Var det den dagen alle menneskene som utgjorde kjernen i den identiteten du hadde i mitt sinn, ble erstattet av irriterende automater?

Eller var det den dagen du begynte å se meg som en risiko?  En risiko mot dine interesser…En risiko mot Guden Overskudd….  Selv om du skal få problemer med å vise at du har tapt så mye som femti øre på meg på 40 år…

Jeg er skuffet over deg, banken, som har sluttet å se meg som et menneske, og jeg er skuffet over at du er blitt en institusjon av utelukkende kapitalinteresser.  Jeg er skuffet over at du, som har stått ved min side og jeg ved din, nå når jeg har truffet en kneik, ikke lenger vil ha meg.  Jeg har villig delt alle mine gleder med deg, og nå når det ikke er noen glede å dele, så vil du ikke se dette mennesket, som faktisk har vilje til å klare seg selv, men trenger at noen har tro, og vilje til å satse på meg.

Dette gjelder nok ikke bare deg, banken min, det gjelder nok dine artsfrender også. Dessverre. For oss som fortsatt er mennesker.

Vi møtes til uka, jeg har strakt ut en hånd til deg, og jeg håper du har vilje og engasjement nok til å gripe den.  For jeg er faktisk glad i deg enda, og er villig til å gi deg en sjanse til å være det du lovte meg da jeg var liten, også nå når jeg er blitt stor.

Var i banken for økonomisk rådgiving, for det er en aktivitet som visstnok skal gi voksenpoeng.  Ble jeg noe klokere av det?  Knappast.

Jeg kom inn i banken glad og fornøyd, vel vitende om at jeg faktisk har saker og ting på stell, ingen betalingsanmerkninger, og et langvarig kundeforhold med min nåværende bank.  Tenkte fornøyd på hvor mye smartere jeg ville være i stand til å forvalte det lille jeg har etter å ha blitt undervist litt av en som KAN penger, for det kan man vel når man jobber i bank? I tillegg tenkte jeg så lurt, at om jeg utvidet huslånet mitt med ca 50000 ville jeg kvitte meg med småkreditter tatt opp i et  uheldig øyeblikk, og få det enda bedre:)

Etter en kjapp gjennomgang av mine lån og kreditter ble det raskt klart at det jeg trodde var å ha ting på stell faktisk ikke har noe å gjøre med bankens oppfatning av begrepet «på stell». «Du har altfor høy gjeld» sa dama, «også tjener du AAAALTFOR dårlig, du har ikke råd til dette!»  Hm, repliserte jeg, jamen…???? Jeg betaler da på alt dette NÅ, og det går da greit, ikke er jeg sulten, og ikke er strømmen stengt og ungen mangler da ingenting?????   «Er ikke sånn det fungerer», sa dama…»du har for lite igjen når rubb og stubb og mat og alt sånt er betalt.»  Åhå, sa jeg da, men er det så viktig å ha masse penger igjen når du har betalt for alt du trenger og vil ha da?  «Jada, sa dama, «du må ha minst 2500 igjen hver måned, ellers har du ikke marginer.»  Jaha, sa jeg da, men hva er det de marginene liksom skal dekke da, siden alt er betalt allerede, så er det vel ett fett om jeg ikke kan bolse bort 2500 pr mnd???  Nå begynte jeg å ane skikkelig uråd skjønner dere….  Dama sa:» Sånn er det bare, ikke noe å gjøre med!  Du har ikke råd til alt dette.»   

Jaja, tenkte jeg, mens jeg slukøret så på damas dataskjerm der den grimme sannheten om min fattigdom lyste mot meg.  Da er det vel sånn at jeg ikke har penger likevel da…. Selv om denne utvidelsen av huslånet mitt ville koste meg snaue 150 kr ekstra pr mnd, og spare meg for ca 2000 i utgifter pr mnd, så hadde jeg faktisk ikke råd til det….   Dette skjønte jeg ingenting av, men dama sto på sitt, «du har ikke betalingsevne, og gjeldsgraden din er altfor høy!!!!»      Ok, sa jeg, da får det bare være som det er da, for jeg har ike råd til å få det lettere økonomisk…..  «Ja det må vel det» sa dama, «men du…du har en veldig dårlig livsforsikring, har du tenkt noe på det?»  Nei, sa jeg, trodde den var helt ok siden den er kjøpt i DIN bank??  «Du må absolutt tenke på det» repliserte kvinnemennesket, «Vi har et forsikringsprodukt som ville sikre deg myye bedre i forhold til sykdom og skade, her la meg vise deg»  Kvinnfolket bladde opp forsikringsskjermen, la inn alle mine data, og kom opp med en forsikring til over 600,- pr mnd som visstnok skulle være et absolutt minimum av hva jeg burde ha, en dame i min alder osv….  Jamen herregud da vel, sa jeg, du har jo akkurat fortalt meg at jeg ikke har råd til å leve som jeg gjør engang, hvor mener du jeg skulle hente penger til å betale dette her fra da?  Kjerringa så lenge på meg og sa»Vi i banken syns det er viktig at alle våre lånetakere har gode forsikringer»   

DA reiste jeg meg og takket for absolutt ingenting, og tusen helvetes takk for at jeg nå vet at jeg er nær konkursens rand, for det hadde jeg VIRKELIG ingen aning om før det hersens kjerringkreket i banken gjorde det tindrende klart for meg.

Så siden jeg er så helvetes blakk, tasset jeg en tur på NAV, for jeg har hørt at de ihvertfall har et ansvar for å hjelpe nødstedte alenemødre.  Man kan sikkert si mye om NAV, men tydelige DET er de ihvertfall.  Etter en kjapp samtale fikk jeg min forvirring bekreftet:  Du tjener altfor godt, og klarer deg selv, pell deg ut herfra og neste værsågod!

Så nå skjønner jeg ingenting, er jeg fattig eller rik, er jeg blakk eller selvforsørgende? 

Er bare veldig oppgitt……