Vitaminer og sånn

Jeg er trøtt, og jeg er slapp, og jeg har flisete negler og flatt hår. Ikke noe unikt fenomen for såvidt, men jeg har bestemt meg for å få orden på det.  Et kjapt søk i sånne livsstilssider på nett, der selvoppnenvnte helseguruer kommer med sine fabelaktige råd, fortalte meg at jeg sannsynligvis lider av mangel på både vitaminer og mineraler.  Jeg forsto at kosttilskudd derfor måtte være tingen.

Fant sånne vitaminbjørneri skapet, og bestemte meg for å bruke dem for å få litt balanse i vitaminlagrene mine, eller hva det nå heter, for her skulle det være både vitaminer og mineraler i hopetall.

Jeg helte dem ut av boksen, og de lå musestille på benken, slett ikke som i reklamen, der de hopper blide og muntre omkring.  Jeg tror mine vitaminbjørner er døde.  Jeg turde ihverfall ikke spise dem.  Hva faen, tenkte jeg, dette er katastrofe, hva gjør man egentlig med daue vitaminbjørner? Man kan jo ikke bare hive dem i søpla, for det føltes merkverdig feil. Dessuten sto det på boksen at tiloversblevne bjørner ikke skulle hives i vanlig husholdningsavfall.

Kristen begravelse i vigslet jord er vel normen, for ting som har dødd, men jeg hadde vel ikke noe vigslet jord.  Skitt au, tenkte jeg, et blomsterbed gjør nok samme nytten.

Jeg tuslet derfor ut for å begrave mine daue bjørner, men så hadde jeg glemt en viktig detalj… Det er mars….I Finnmark…Tela strekker seg helt ned til Kina, og det ligger et halvmetertykt islag over hele verden… 

Gode råd ble plutselig dyre, jeg lette som en tulling gjennom boden for å finne hjelpemidler, men ikke hadde jeg dynamitt, og ikke så mye som en bitteliten gravemaskin. 

Det jeg derimot hadde, var en slagboremaskin, og et sånt bor som elektrikere bruker til å bore hull i veggen på feil sted!

Lang historie kort: Nå ligger det 32 daue vitaminbjørner begravet i blomsterbedet i ryddige rader.

Egentlig skjedde ikke dette…bare fant det på….  Det som egentlig skjedde var som følger:

 Det var en gang en litt sliten og trøtt dame som så en reklamefilm på TV. Filmen handlet om et kvinnfolk som var så stiv og støl, også prøvde hun et kosttilskudd, og fikk en ny hverdag.  Den slitne dama tenkte at dette måtte være en glitrende idé, og ringte nummeret på skjermen, og fikk kosttilskudd i posten kort tid etterpå. 

Dama spiste pliktoppfyllende pillene sine hver eneste dag i en måned, men hverdagen var støtt den samme. Like trøtt, og like støl.  Dama ringte derfor opp pillefirmaet  og spurte om ikke denne mirakuløse virkningen skulle komme snart?  Hun traff en svært hyggelig, og ganske pigg dame i andre enden som kunne fortelle at ”Det nok tar en tre-fire måneder før du merker skikkelig forskjell”.  Den slitne dama syntes dette hørtes helt tilforlatelig ut, og fortsatte derfor med pillene sine, dag ut og dag inn. 

Etter hvert syns nok dama at det gikk litt lang tid uten at hun merket noe forskjell, håret så likedan ut som før, huden var like grå, neglene var akkurat like flisete, og hun var fortsatt trøtt og støl.

Etter ca seks måneder gav dama offisielt opp pillene, og innså at hun nok hadde betalt i dyre dommer for riktig kostbar urin, siden de vitaminene kroppen ikke trenger, bare skylles ut.  Dama sendte da en mail til pillefolkene, forklarte at hun ikke syntes dette virket i det hele tatt, og sa opp abonnementet sitt på dyr urin. 

 Det gikk en laaaang stund, kanskje var det egentlig ikke så lenge, men dama hadde i hvert fall ikke tenkt på pillene på en stund, og hadde rett og slett glemt bort at dette var mer dyrt enn fantastisk.   Men det var DA det skjedde….

Pillefolka ringte henne opp for å tilby henne et nytt abonnement på de samme pillene som ikke hadde noen virkning.  Men i alle dager, sa dama, tror dere virkelig at jeg vil kjøpe mer piller som bare gjør pengepungen mykere?  ”Jamen hør” sa den riktig pigge mannen i røret, ”pillene er nå blitt dobbelt så virksomme som før!!! Et fantastisk produkt er det!”  Hallo…sa dama, jeg kan matte…dobbelt så mye som null er fortsatt null, eller..????  ”Jo da” sa mannen, ”det stemmer helt, men så er det sånn at du har opparbeidet masse poeng gjennom dit medlemsskap, og det hadde da vært flott å få brukt dem på noe fornuftig?”  Jo ja hm, sa dama, men det virker da knapt nok fornuftig å bruke poeng man ikke visste man hadde, på et produkt som ikke har den foreskrevne virkning?

Mannen i røret ble veldig stille i noe som virket som en lang stund, før han sa:” Jamen det er jo blitt bedre, dobbelt så bra!!”  Døh, sa dama da, sitter du der og påstår at jeg faktisk har blitt lurt tidligere, men at dere er sluttet med det nå???  HÆ HÆ!!!?

Da ble det veldig stille fra den pigge mannen…og så la han bare på!

Hva er konklusjonen?  Tja, dama blei lurt, men sluttet med det, mannen ble sur, men klarte sikkert å lure noen andre så han ble pigg igjen, og kosttilskudd selger fortsatt som hakka møkk.   

Er det rart man blir oppgitt?

 

Reklamer

Selveste Banksjefen og meg…

I går var jeg i banken igjen.  Ble møtt av en svært hyggelig og velkledd mann som presenterte seg som Selveste Banksjefen.  Fikk kaffe, og vi fant et kontor å sitte i .  Eller, egentlig mer en liten glasskube, samme som ved siste møte, symbolsk nok. Jeg hadde kledd meg som en voksen, og tatt på meg mitt beste nå-skal-vi-være-seriøse-her-ansikt, og var egentlig riktig optimistisk.   SB hadde sett på alle mine papirer, snakket med saksbehandleren jeg hadde sist, og hadde rimelig klart for seg hva jeg ville, tror jeg.

Vi snakket om betalingsevne(Det må man ha, altså penger til å betale for seg+litt)

-Betalingsvilje, altså hvorvidt man evner å ha magemål når man skal låne penger, og hvorvidt man faktisk har som misjon å betale for seg.  Personlig har jeg alltid betalt for meg, og har ikke noen anmerkninger av noe slag i så måte, og han innrømte et de alltid hadde fått det de skulle ha av meg i alle år.

-Sikkerhet.  Her var vi enige om at sikkerheten min er god.  Så det ville ikke være nødvendig å pante min gamle far og halve slekta forøvrig, for det ville ikke utgjøre noen forskjell.

Men så kommer vi til det som er vanskelig.  Jeg er faktisk fattig.  Så fattig at jeg er en risiko.  Så fattig at banken muliggens ikke tør å satse på at jeg skal klare å gjøre opp for meg.  SB skulle ta saken opp til vurdering, sa han, men han var ikke villig til å love meg noe som helst.  Selv om det kun er snakk om fattige hundrelapper i økte huslånskostnader.

Kredittgjeld kunne jeg stort sett se bort ifra, for banken har muliggens ikke tillit til at jeg ikke bare skaffer meg nye kreditter når de gamle er gjort opp.  Skjønner vel egentlig det når jeg ser i mailboksen min hvor mange blankolån, kredittkort og øvrige forbrukslån jeg kan få bare med å klikke her….  Selv om jeg personlig ikke ser dette som en løsning, skjønner jeg at det er lett å falle for fristelsen når tilbudene er så mange.

Forsikring må man ha! sa SB, ihvertfall må man tenke på det, og vite om at det er lurt.  Men han forsto at det kunne virke merkelig å bli tilbudt et produkt når man nettopp har fått beskjed om at man er blakk.  Men han skal ha poeng for at han sa dette var policy, og ikke en saksbehandlers feil.

Når jeg ser på mitt budsjett, så ser jeg at det er trangt. Som eneforsørger har men ikke nødvendigvis flust med penger. Men ser også at SIFO-tallene som banken har lagt til grunn for min husstand ikke stemmer overens med mitt forbruk.  Jeg ser også hvor jeg har mulighet til å knipe inn, og hvor jeg må bruke mer. Så her er det bare å håpe på at banken min ser at de vil gjøre min økonomi MER sårbar ved å avvise meg, og at det faktisk er i deres beste interesse også at jeg klarer meg selv på best mulig vis.  Jeg kan selvfølgelig selge huset, og leie meg en leilighet til ca det dobbelte av hva jeg har i boutgifter i dag.  Jeg kan selge bilen, som er relativt ny, og sikkert kommer til å vare i mange år enda, og kjøpe meg en gammel skrabb, som kommer til å bryte sammen innen to mnd og koste mer enn den er verdt å få reparert…

Så er jeg noe klokere?  Både ja og nei egentlig……   Jeg hører hva banken sier om sine vurderinger om meg som økonomisk objekt, jeg hører hvordan banken vurderer for og imot om jeg er et risikomoment, jeg hører bankens prioriteringer.   Og jeg har fått svar.  I banksammenheng er jeg fattig.  Innenfor NAV er jeg rik nok.  Jeg ser at banken prøver å se meg som et menneske, men ikke riktig får det til.   Kanskje har den glemt hvordan, eller kanskje er det ikke så viktig?   Men det ER viktig..for meg betyr det masse ihvertfall….Og jeg gir skinnflatt faen i at banken har tapt masse penger på utlån, for de har ikke tapt fem øre på meg. Så jeg har faktisk bidratt til årets rekordoverskudd.

Men vil banken låne meg penger?  Ingen anelse overhode.  Forbereder meg på at de kommer til å si nei.

Hvis ikke de vil hjelpe meg, så har jeg uansett vist at jeg klarer meg selv allerede, og da banken, må du huske dette:

En dag blir jeg ferdig å studere. Det er ikke lenge til faktisk…Ca 18 mnd….  18 avdrag altså…  Og da akter jeg å tjene penger.  Masse penger.  Faktisk så mye at du kommer til å ønske å beholde meg til evig tid.  Når jeg er kommet dithen at du vil ha meg igjen, DA har jeg tenkt å gjøre det slutt med deg.  For når jeg ikke trenger deg lenger, skal jeg huske det om du hjalp meg når jeg trengte det, eller dyttet meg vekk.   Opp til deg.