Vern vår kultur! Verg våre egne!

Vern om vår kultur! Ta vare på våre egne!

I lys av den pågående debatten om flyktninger, er det to argumenter som stadig kommer tilbake.

Vi må verne om vår kultur! Men hva er vår kultur? Jeg er norsk, med samiske aner, og jeg har ærlig talt ingen aning om hva det er disse menneskene på flukt har med seg som kan true min kultur.

Er det deres religion? Pr. definisjon er jeg kristen protestant, men har ingen formening om hva dette har med saken å gjøre i forhold til dem. Jeg vil ikke endre min religion, som jeg for øvrig har et svært lettvint forhold til, bare fordi jeg møter mennesker som tror på et annet vis enn meg. Jeg kommer ikke til å adoptere deres religiøse dogmer for å tekkes dem, og jeg forventer heller ikke at en muslim skal spise svinekjøtt bare fordi han/hun bor i Norge. Jeg regner ikke heller med at min omgangskrets, mitt barn eller øvrig familie plutselig skal endre seg merkbart i fremmed retning, bare fordi de møtte mennesker med en annen ”kultur”.

Men hva er kultur? Kultur er summen av verdier, en felles forståelse av usagte og sagte normer, en likhet om du vil, både i tankesett og ønskemål. Kultur er foranderlig og dynamisk, og kan ikke bli borte, bare endres. Og jeg kan ikke se at min ”kultur” blir fattigere av å lære av andre mennesker. Jeg mener ”kultur” er feil begrepsbruk i denne debatten. Så hva er så verdifullt i vår ”kultur?”

Mat? Ser ikke noen steder at det fins Fårikål-boder eller kjøttkaker-i-brun-saus-boder, med Verdens Beste til dessert? Kebab, hamburgere, pizza og sushi derimot…DET får du kjøpt overalt.

Klær? Det finnes vel knapt noe mer norsk enn bunad og Mariusgenser, men disse kan ikke alene få definere oss? For da er vi fattigere enn jeg fryktet.

Mentalitet? Norsk er det eneste språket i verden som har ordet ”dugnad”. Alle vet hva dette innebærer, men hvorfor vil vi nå bare bruke det om opprydding rundt borettslaget, og kakebaking for fotballklubben? Skal vi liksom ikke bruke dette kulturelle begrepet nå, når andre mennesker faktisk trenger at vi stiller opp på dugnad?

Dessuten er det en annen del av den norske ”kulturen” som har stukket sitt stygge hode fram… Nemlig reservasjonen, tilbakeholdenheten, misunnelsen og frykten. Denne delen av norsk kultur kan gjerne få dø for min del.

Vern om våre verdier! Der er jeg med.

Vi har en forståelse om likestilling, menneskeverd, sosial omsorg og frihet i Norge, som ER verd å ta vare på. Disse kan ikke trues, endres eller forvrenges av fremmedkulturelle om vi ikke LAR det. Jeg har ingen problemer med å diskutere verdispørsmål med en ”fremmedkulturell”, være seg mann eller dame, og jeg har heller ingen problemer med å uttrykke min misnøye når deres VERDIER ikke er i samsvar med mine, og jeg kan se at deres verdier noen ganger er de samme som mine, bare uttrykt forskjellig. Jeg har heller ingen problemer med å se at dette kan skape utfordringer.

Så hvordan verner vi våre verdier? Vi integrerer. Integrering er ikke utelukkende et ansvar som påligger den som kommer utenfra. Vi nordmenn må også være inkluderende, vi må dele våre verdier, og vi må ikke være redde for å stille spørsmål, også ubehagelige spørsmål. Vi må ikke være så hensynsfulle i vår omgang med ”fremmedkulturelle” at vi stenger dem ute! Integrering er et spørsmål om inkludering, og der kan vi nok koste på oss å være nyskjerrige, uten å være fordømmende.

Våre VERDIER kan vi beholde, de kan vi utvikle, og i likhet med vår kultur, er ikke heller våre verdier statiske.

De tar jobbene våre og går på trygd!

Ok, hvilken er det? Enten jobber du, eller så går du på trygd. Bestem deg. Vi har 4% arbeidsledighet i Norge, og den dagen vi har 100% sysselsetting, MÅ vi hente fremmedarbeidere for å fylle alle stillingene som faktisk trengs. Og bare for å ha det sagt: Det er FORSKJELL på arbeidsinnvandring, migranter og flyktninger. Arbeidsinnvandrere har vi både fra Sverige, Polen, Litauen, Danmark o.sv, migranter kommer fra USA, England, Sverige osv… Flyktninger kommer fra land i krig, kort og unyansert forklart.

Vi må verne om våre egne først! Vi kan ikke ta imot før vi har fikset alt som er galt her hjemme først!

Narkomane, de eldre, folk som er falt utenfor…Men vi verner dem allerede. Ikke bestandig like bra, det kan innrømmes, men vi verner dem.

Narkomane kan vi ikke gi et verdig liv. Det er ingen verdighet i rusen, og så lenge samfunnet ikke kan tvangsbehandle dem, og ei heller skape et meningsfylt liv for dem, så kan vi ikke hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv. Rusomsorg har store utfordringer, men det betyr ikke at samfunnet ikke gjør noe. Det betyr dog ikke at vi skal la være å hjelpe flyktninger, fordi vi ikke har klart å hjelpe de narkomane.

De eldre da, DEM må vi hjelpe! Det er en annen del av vår kultur som har endret seg… I gamle dager var det vanlig å ta seg av sine gamle, familiene stilte opp. I dag sender vi dem på hjem. ”De bygget landet”! Ja det gjorde de. For oss, men garantert ikke for at vi skulle lukke døra og la være å hjelpe dem som ikke engang HAR et hjemland lenger. Vi sitter som små, feite drager på toppen av oljetønna, og blir mer og mer smålige i all vår velstand. Og vi sender våre gamle på hjem, for så å bli fortørnet over at ”samfunnet” ikke tar seg av dem.

Vi har ikke råd!!!!!!   Ø, jo, det har vi. Vi har ikke råd til å la være. Jeg nekter å gå på akkord med mine verdier, med min menneskelighet, og min sympati med mennesker på flukt, fordi vi må telle penger. Det handler om min kultur, og det handler om mine verdier, og ikke minst: Min verdi som medmenneske.

Reklamer

Hvil i fred, lille barn

En liten gutt ligger død på en strand i Tyrkia. Han ligger med ansiktet ned i sanden, og lukkede øyne. Han har på seg blå shorts, rød T-skjorte og bittesmå joggesko. Livet har tatt slutt, tre år gammel.

Han heter Aylan. Hans mor er død. Det er også hans storebror. Men hans far lever. Eller eksisterer. Eksisterer i den tomheten som oppstår i fraværet av de tre, som betydde verden for ham. De tre som gav vilje til å flykte, til å søke trygghet og framtid i stedet for krig og død. Lykkejegere…

Aylan tenkte sikkert ikke på muligheter for trygd og sosialhjelp. Ei heller på å motarbeide og ødelegge kulturen i det landet som skulle bli hans nye trygghet. Han tenkte garantert ikke på å utnytte er godtroende system, og sikkert ikke på å kunne leve i sus og dus på min og din regning.

Aylan var et barn, Et lite vesen, prisgitt sine foreldre, det regimet han var født til å leve i, og den hverdagen et krigsherjet land kunne tilby ham. Men hans foreldre ønsket ikke å la ham og hans bror leve, og dø, i skrekk og terror. De ville verge sine små. Som alle foreldre i verdens land. De ville gi sin familie en sjanse. En sjanse til å oppleve lykke. Til å oppleve trygghet, langt hjemmefra.

I Europa er det trygt. Veldig trygt. Den største faren vi møter er vår egen uvitenhet, vår egen skapte frykt for alt vi ikke kjenner ved navn. Og vi kaller det vår kultur. Når ble vi så små, at vi ikke lenger har vilje til å hjelpe mennesker i nød? Når ble vi så egoistiske, at vi ikke lenger evnet å se mer enn vår egen navle?

Og når ble vi så historieløse, at vi glemte at vi også var et folk på flukt, i årene1940-1945? Når glemte vi, at vi også rømte fra ufred og okkupasjon, og måtte ty til andre menneskers velvilje for å kunne ha en mulighet for lykke? Var vi også lykkejegere? Var vi også en trussel mot andres kultur?

Kultur er ikke statisk, den er et resultat av møte mellom mennesker. På godt og vondt. Den kan aldri ødelegges, bare utvikles.

Politikere snakker om en invasjon, en flom av fremmedkulturelle som kommer til å utarme velferden i Europa, og i Norge går debatten høyt. Vi skal hjelpe dem der de er, vi skal ikke ha dem hit, de kan ikke komme hit, for vi har ikke noe sted å gjøre av dem.

Men de har ikke heller noe sted å gjøre av seg.

I år er det kommunevalg. Politikere snakker med fine ord om alt det gode de skal utrette for oss, som egentlig har det best i verden fra før. Såklart finnes det utfordringer i verdens rikeste land, men den største utfordringen, er blitt vår mangel på hjerterom, vår fremmedfrykt, og vår egoisme.

Aylan trenger ikke oss lenger. Aylan er borte. Han sover evig, sammen med sin bror, og sin mamma. Pappa venter her, til han kan møte dem igjen.

Og vi, vi snakker fortsatt om penger….