Vern vår kultur! Verg våre egne!

Vern om vår kultur! Ta vare på våre egne!

I lys av den pågående debatten om flyktninger, er det to argumenter som stadig kommer tilbake.

Vi må verne om vår kultur! Men hva er vår kultur? Jeg er norsk, med samiske aner, og jeg har ærlig talt ingen aning om hva det er disse menneskene på flukt har med seg som kan true min kultur.

Er det deres religion? Pr. definisjon er jeg kristen protestant, men har ingen formening om hva dette har med saken å gjøre i forhold til dem. Jeg vil ikke endre min religion, som jeg for øvrig har et svært lettvint forhold til, bare fordi jeg møter mennesker som tror på et annet vis enn meg. Jeg kommer ikke til å adoptere deres religiøse dogmer for å tekkes dem, og jeg forventer heller ikke at en muslim skal spise svinekjøtt bare fordi han/hun bor i Norge. Jeg regner ikke heller med at min omgangskrets, mitt barn eller øvrig familie plutselig skal endre seg merkbart i fremmed retning, bare fordi de møtte mennesker med en annen ”kultur”.

Men hva er kultur? Kultur er summen av verdier, en felles forståelse av usagte og sagte normer, en likhet om du vil, både i tankesett og ønskemål. Kultur er foranderlig og dynamisk, og kan ikke bli borte, bare endres. Og jeg kan ikke se at min ”kultur” blir fattigere av å lære av andre mennesker. Jeg mener ”kultur” er feil begrepsbruk i denne debatten. Så hva er så verdifullt i vår ”kultur?”

Mat? Ser ikke noen steder at det fins Fårikål-boder eller kjøttkaker-i-brun-saus-boder, med Verdens Beste til dessert? Kebab, hamburgere, pizza og sushi derimot…DET får du kjøpt overalt.

Klær? Det finnes vel knapt noe mer norsk enn bunad og Mariusgenser, men disse kan ikke alene få definere oss? For da er vi fattigere enn jeg fryktet.

Mentalitet? Norsk er det eneste språket i verden som har ordet ”dugnad”. Alle vet hva dette innebærer, men hvorfor vil vi nå bare bruke det om opprydding rundt borettslaget, og kakebaking for fotballklubben? Skal vi liksom ikke bruke dette kulturelle begrepet nå, når andre mennesker faktisk trenger at vi stiller opp på dugnad?

Dessuten er det en annen del av den norske ”kulturen” som har stukket sitt stygge hode fram… Nemlig reservasjonen, tilbakeholdenheten, misunnelsen og frykten. Denne delen av norsk kultur kan gjerne få dø for min del.

Vern om våre verdier! Der er jeg med.

Vi har en forståelse om likestilling, menneskeverd, sosial omsorg og frihet i Norge, som ER verd å ta vare på. Disse kan ikke trues, endres eller forvrenges av fremmedkulturelle om vi ikke LAR det. Jeg har ingen problemer med å diskutere verdispørsmål med en ”fremmedkulturell”, være seg mann eller dame, og jeg har heller ingen problemer med å uttrykke min misnøye når deres VERDIER ikke er i samsvar med mine, og jeg kan se at deres verdier noen ganger er de samme som mine, bare uttrykt forskjellig. Jeg har heller ingen problemer med å se at dette kan skape utfordringer.

Så hvordan verner vi våre verdier? Vi integrerer. Integrering er ikke utelukkende et ansvar som påligger den som kommer utenfra. Vi nordmenn må også være inkluderende, vi må dele våre verdier, og vi må ikke være redde for å stille spørsmål, også ubehagelige spørsmål. Vi må ikke være så hensynsfulle i vår omgang med ”fremmedkulturelle” at vi stenger dem ute! Integrering er et spørsmål om inkludering, og der kan vi nok koste på oss å være nyskjerrige, uten å være fordømmende.

Våre VERDIER kan vi beholde, de kan vi utvikle, og i likhet med vår kultur, er ikke heller våre verdier statiske.

De tar jobbene våre og går på trygd!

Ok, hvilken er det? Enten jobber du, eller så går du på trygd. Bestem deg. Vi har 4% arbeidsledighet i Norge, og den dagen vi har 100% sysselsetting, MÅ vi hente fremmedarbeidere for å fylle alle stillingene som faktisk trengs. Og bare for å ha det sagt: Det er FORSKJELL på arbeidsinnvandring, migranter og flyktninger. Arbeidsinnvandrere har vi både fra Sverige, Polen, Litauen, Danmark o.sv, migranter kommer fra USA, England, Sverige osv… Flyktninger kommer fra land i krig, kort og unyansert forklart.

Vi må verne om våre egne først! Vi kan ikke ta imot før vi har fikset alt som er galt her hjemme først!

Narkomane, de eldre, folk som er falt utenfor…Men vi verner dem allerede. Ikke bestandig like bra, det kan innrømmes, men vi verner dem.

Narkomane kan vi ikke gi et verdig liv. Det er ingen verdighet i rusen, og så lenge samfunnet ikke kan tvangsbehandle dem, og ei heller skape et meningsfylt liv for dem, så kan vi ikke hjelpe den som ikke vil hjelpe seg selv. Rusomsorg har store utfordringer, men det betyr ikke at samfunnet ikke gjør noe. Det betyr dog ikke at vi skal la være å hjelpe flyktninger, fordi vi ikke har klart å hjelpe de narkomane.

De eldre da, DEM må vi hjelpe! Det er en annen del av vår kultur som har endret seg… I gamle dager var det vanlig å ta seg av sine gamle, familiene stilte opp. I dag sender vi dem på hjem. ”De bygget landet”! Ja det gjorde de. For oss, men garantert ikke for at vi skulle lukke døra og la være å hjelpe dem som ikke engang HAR et hjemland lenger. Vi sitter som små, feite drager på toppen av oljetønna, og blir mer og mer smålige i all vår velstand. Og vi sender våre gamle på hjem, for så å bli fortørnet over at ”samfunnet” ikke tar seg av dem.

Vi har ikke råd!!!!!!   Ø, jo, det har vi. Vi har ikke råd til å la være. Jeg nekter å gå på akkord med mine verdier, med min menneskelighet, og min sympati med mennesker på flukt, fordi vi må telle penger. Det handler om min kultur, og det handler om mine verdier, og ikke minst: Min verdi som medmenneske.

Reklamer

Hvil i fred, lille barn

En liten gutt ligger død på en strand i Tyrkia. Han ligger med ansiktet ned i sanden, og lukkede øyne. Han har på seg blå shorts, rød T-skjorte og bittesmå joggesko. Livet har tatt slutt, tre år gammel.

Han heter Aylan. Hans mor er død. Det er også hans storebror. Men hans far lever. Eller eksisterer. Eksisterer i den tomheten som oppstår i fraværet av de tre, som betydde verden for ham. De tre som gav vilje til å flykte, til å søke trygghet og framtid i stedet for krig og død. Lykkejegere…

Aylan tenkte sikkert ikke på muligheter for trygd og sosialhjelp. Ei heller på å motarbeide og ødelegge kulturen i det landet som skulle bli hans nye trygghet. Han tenkte garantert ikke på å utnytte er godtroende system, og sikkert ikke på å kunne leve i sus og dus på min og din regning.

Aylan var et barn, Et lite vesen, prisgitt sine foreldre, det regimet han var født til å leve i, og den hverdagen et krigsherjet land kunne tilby ham. Men hans foreldre ønsket ikke å la ham og hans bror leve, og dø, i skrekk og terror. De ville verge sine små. Som alle foreldre i verdens land. De ville gi sin familie en sjanse. En sjanse til å oppleve lykke. Til å oppleve trygghet, langt hjemmefra.

I Europa er det trygt. Veldig trygt. Den største faren vi møter er vår egen uvitenhet, vår egen skapte frykt for alt vi ikke kjenner ved navn. Og vi kaller det vår kultur. Når ble vi så små, at vi ikke lenger har vilje til å hjelpe mennesker i nød? Når ble vi så egoistiske, at vi ikke lenger evnet å se mer enn vår egen navle?

Og når ble vi så historieløse, at vi glemte at vi også var et folk på flukt, i årene1940-1945? Når glemte vi, at vi også rømte fra ufred og okkupasjon, og måtte ty til andre menneskers velvilje for å kunne ha en mulighet for lykke? Var vi også lykkejegere? Var vi også en trussel mot andres kultur?

Kultur er ikke statisk, den er et resultat av møte mellom mennesker. På godt og vondt. Den kan aldri ødelegges, bare utvikles.

Politikere snakker om en invasjon, en flom av fremmedkulturelle som kommer til å utarme velferden i Europa, og i Norge går debatten høyt. Vi skal hjelpe dem der de er, vi skal ikke ha dem hit, de kan ikke komme hit, for vi har ikke noe sted å gjøre av dem.

Men de har ikke heller noe sted å gjøre av seg.

I år er det kommunevalg. Politikere snakker med fine ord om alt det gode de skal utrette for oss, som egentlig har det best i verden fra før. Såklart finnes det utfordringer i verdens rikeste land, men den største utfordringen, er blitt vår mangel på hjerterom, vår fremmedfrykt, og vår egoisme.

Aylan trenger ikke oss lenger. Aylan er borte. Han sover evig, sammen med sin bror, og sin mamma. Pappa venter her, til han kan møte dem igjen.

Og vi, vi snakker fortsatt om penger….

Prostitusjon vs. surrogati

Fant en artikkel om surrogatmødre i Dagbladet i dag. Den omhandlet kvinnens rolle som offer eller profitør i surrogatsammenheng.

Må ærlig innrømme at etter mange sånne søte»se så så søte paret er med sin baby som er båret fram av surrogatmor», så ble jeg litt betenkt.

Hva er forskjellen mellom surrogati og prostitusjon EGENTLIG?

Begge deler handler om å bruke kvinnekroppen for å dekke et behov, gjerne, men ikke alltid, mot en kompensasjon av en eller annen form.  Surrogatmødre kan ha ulike motiver for å stikke kroppen sin til disposisjon, og prostituerte likeså.  Jeg har litt vanskelig for å ikke tenke at  begge deler handler om en objektivisering og avpersonifisering av kvinnen.  Begge deler reduserer henne til et objekt for behovsdekning, være seg for sex eller en baby.

Det hevdes i media at surrogatmødre er lykkelige over  å kunne bidra til å skaffe et barn til verden, mens prostituerte alltid framstilles som sørgelige offer.  Det er dog ikke en menneskerett å få barn som bærer dine gener, og er det riktig å benytte et annet menneskes kropp som rugekasse når naturlovene har sagt nei?  Når for eksempel to menn får baby sammen, så må de nødvendigvis ta omveien rundt en kvinnes kropp for at dette skal være mulig.  Er det så sikkert at denne muligheten ikke frarøver henne verdighet i større grad enn om hun solgte sex?  Og hvorfor syns samfunnet forøvrig, som motarbeider prostitusjon og kjemper for likestilling at surrogati skal være en mulighet?

Jeg er ikke egentlig imot surrogati, og ikke heller at homser eller andre, som ikke kan få barn på naturlig vis skal være uten denne muligheten.  Men jeg synes det er viktig å være bevisst på at det fins både etiske og praktiske problemstillinger omkring denne praksisen. Det er i mine øyne betenkelig at surrogati skal være akseptabelt, men at prostitusjon IKKE er det. Begge deler handler i grunn om det samme: Objektivisering av kvinner, og en måte å redusere henne til et objekt for avl og nytelse.

Ting jeg bare blir irritert av!

Vi har alle disse småtingene som irriterer oss.  Jeg har mange ting som gjør meg grinete, og her er en liten liste:

1:  Folk som sier:»Vi vet hvor vi bor.»  JA, jeg vet også hvor jeg bor, kan adressa mi helt utenat! At jeg vet hvor jeg bor, betyr ikke at jeg setter pris på haglstorm i juni, mygg, kolonnekjøring og endeløs venting på en sommer som kanskje eller kanskje ikke kommer!

2:  Folk som sier legimitasjon….  Det heter legiTIMasjon… Om du ikke fikser å si det riktig, så kall det «bevis» eller «leg»…

3:  Folk som ikke kan si kjøtt..eller kjole eller kino! Sjøtt, shjole, sjino, sjærsten er bare slurv, om du ikke kan si dette riktig overhode, så oppsøk logoped!  (Altså en sånn som lærer deg å snakke skikkelig..ikke sjikkelig…) Mener Jeeeez liksom, snakk ordentlig liksom!

4: Feil bruk av uttrykket «Å skjære alle over en kam» . Har sett så mange utrolige varianter, fra å dra alle over kammen til å gre alle med samme kam…. Gre alle under en kam, ta alle over samme kam, trekke alle under en kam….Variasjonene er endeløse.   Hvor kommer de fra, alle disse snurrige omskrivingene? Hvor?  Og om du er usikker på hvordan uttrykket er, så kan du bruke «generalisere» istedet for.

5: Folk som bruker «liksom » masse ganger i en setning… Blir liksom sånn da liksom, og liksom så sa jeg at det kan vi liksom bare ordne….. Bestem deg! Kan det ordnes eller ikke? Eller fantaserer du om å ordne det? Være presis liksom!

6: Folk som ukritisk deler «nyheter» fra søplenettsteder, som Jewsnews, e-avisa osv….Og blir genuint opprørt over fjasenyheter uten rot i virkeligheta!  Kildekritikk!!!  Og en gang til: KILDEKRITIKK!!!!  Og om det virker for godt/rart/utrolig til å være sant, så er det ofte nettopp dét.  Et lite tips: Når «nyhetene» er skrevet på et famlende norsk/engelsk, og uttrykk som «nå er det nok» og «skal vi akseptere dette» er brukt av skribenten, så ER det IKKE en nyhetskilde. Det du da leser er en eller annen fjotts betraktninger, akkurat som denne bloggen, og meninger herfra kan ikke sies å representere noen reéll nyhetsverdi eller journalistisk arbeid.

Dette var litt av det som ergrer meg. Hilsen språknazi

Kardemommeloven, ytringsfrihet og krenkelse.

Vi har en fin lov i Norge. En veldig fin lov, som mange sverger til, og siterer flittig.  Den går sånn her:  Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan du gjøre som du vil. (Sitat:Thorbjørn Egner)

Denne loven gir hvem som helst fullmakt til å gjøre som han vil, såframt det ikke går ut over noen, og sånn er denne finurlige loven brukt for å framme egne synspunkter, forsvare sine handlinger, og rett og slett som et frikort til å «gjøre som man vil».

Men denne loven er nok litt mer finurlig enn den kan virke ved første gangs gjennomlesing.  Første ledd av loven omhandler nemlig en paragraf om å ikke plage andre, og DET ser det ut som om mange har glemt.  Når man kan gjøre som man vil så innebærer det et ansvar for å ikke støte, fornærme, eller på andre måter plage andre, og da kan man slett ikke gjøre som man vil.  Det krever i grunn stor, etisk tenkning for å kunne leve etter denne loven.   Og som forsvar for alle kjente friheter, herunder religionsfrihet, pressefrihet og ikke minst ytringsfrihet, så er denne loven faktisk riktig ubrukelig, fordi den er totalitær!   Reell ytringsfrihet er ikke mulig under Kardemommeloven, fordi implisitt i ytringsfriheten ligger muligheten til å krenke,og til å bli krenket.  Det er ikke mulig å ikke plage andre om du skal hevde en mening, et synspunkt eller være satirisk. Du vil ALLTID løpe risikoen for å såre eller krenke, tilsiktet eller ei.  Rent personlig blir jeg krenket av mange ting, men det er individets rett å ha en mening som er forskjellig fra min, og det er også deres rett å hevde sine synspunkter.  Uavhengig av mine følelser.

En viss form for sensur er greit, men det gjelder stort sett de tilfeller der man skal beskytte enkeltpersoner og marginaliserte grupper fra forfølgelse, fordømming, eller i noen tilfeller seg selv…   En religion, eller en gud kan ikke påberope seg å komme inn under denne typen beskyttelse, og må tåle litt satire, uenigheter og diskusjon.  Religiøse diskusjoner og meninger kan heller aldri komme inn under Kardemommeloven, fordi det ALLTID vil være noen som lar seg plage av religiøse synspunkter, og dens tilhengere.  Selv om jeg forstår at religon er nært og personlig, og rører ved dype følelsesstrenger hos de troende, så er det min rett å være uenig i deres dogmer, det er min rett å ikke leve etter religiøse lover, og det er min rett å ytre forakt for disse.  Men det betyr ikke at det er min plikt, selv om det noen ganger er så inderlig vanskelig å la være…  Og det er ikke alltid man skal skåne religiøse og kulturelle tær fra å bli litt trampet på.

Her er en liste over religiøst og kulturelt betingede greier som JEG føler meg krenket over:

1. Omskjæring av småbarn i Guds navn.  Jeg skjønner ikke at ikke Gud skal kjenne igjen folket sitt uten at de er omskåret? Om han er allmektig, så er en sikker identifikasjon av sine troende det minste man kan forvente. Og det med alle legemsdeler intakt!

2.Kvinner iført 1000000 meter tøy fra topp til tå.   Jeg fatter ikke hvorfor de trenger å tulle seg inn så ingen ser dem? Mulig det var nyttig i ørkenen, eller dengang bruderøvere var vanlig, men nå skjønner jeg ikke vitsen?  Å skjule en helt ung jente bak metervis med tekstil,  er å seksualisere et barn, og det er faktisk et sykdomstegn i mine øyne….

3.Skjeggete menn som nekter å anse kvinner som fullverdige medlemmer av menneskeheten.  Behøver vel strengt tatt ikke forklare denne….håper jeg…..

4.Sharialover.

5.Krenkede religiøse som påberoper seg rett til å drepe for å beskytte guden, profeten eller hva-det-nå-var. Igjen: Stol på denne allmektige guden, at han klarer å sende oss vantro dit vi hører hjemme på egenhånd!  Om han altså er så allmektig da…  Hvem er du, som liksom skal være hans stedfortreder? Er ikke det helst betraktet som et tegn på mental sykdom i moderne tid?  Og hvor mange jomfruer tror du egentlig han har på lager?

Nå er det sånn at alle disse ovennevnte krenkelsene ville være strengt forbudt i henhold til Kardemommeloven, men sålenge vi ønsker å være frie, og inneha friheter, så er det kanskje best at vi ikke bruker denne lovteksten…   Men dere krenkede religiøse burde tenke på en ting:

Vi frie mennesker bruker humor aktivt i vår kommunikasjon.  Humor er en måte å ufarliggjøre vanskelige spørsmål, og om man kan bruke humor og satire for å belyse et spørsmål, så er det samtidig en aksept i det.  En aksept for at dine dogmer er reelle, for at vi anerkjenner ditt trossystem, på at vi aksepterer at din religion fins, med alle sine særheter.  Det ligger en inkludering i det å bli angrepet med humor som våpen.  Det ligger også en ufarliggjøring og avmystifisering i humoren.  Så lenge vi kan le av deres dogmer, så må vi også tilegne oss kunnskap om dem.  Og med kunnskap følger debatt, uten våpen, uten fordømmelse, og uten ond vilje.  Vi forstår utmerket godt at humor også kan krenke, men det er faktisk prisen å betale for å leve i en fri verden. Og for å nyte friheter uten trusler om død og lemlestelse.

Sprengkulde, snø, og folk nordfra…

Vi har det sprengkaldt.  Helt nede i -40-og-noe enkelte plasser. Skolebusser og renovasjon er innstilt, og vedhandlerne gnir seg i nevene over å tjene millioner på frosne folk nordfra.

Vi nordpå ler oss ofte nesten ihjel når det kommer snø sørpå.  Ti cm snø på en dag, og så er kaoset et faktum. VI, derimot, lar oss ikke affisere av ti cm snø. For DET er vi vant med.  Vi kjører på sommerdekk til etter tredje snøfall på høsten, og vi lar oss ikke stoppe av glatte veier resten av vinteren heller… For VI kan nemlig kjøre på vinterføre, og det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær!  Dette er vi oppfostret med, dermed fryser vi ikke, og er rustet for å tåle absolutt alle former for vær og vind.

Snakket med en søring som var helt fortørnet over at vi nordfra ikke tålte mer kulde enn han, og at vi ikke var mer ute for å se på det fantastiske lyset, og nyte den friske luften.  For det første skjønte jeg ikke hva han mente med fantastisk lys, for vi er i slutten av mørketida, og det innebærer ca en time om dagen med noe dagslyslignende lys, og resten av tida er det stappmørkt! Og jeg syns nok lufta blir i overkant frisk, når det å puste innebærer at neseborene umiddelbart fryser igjen, og gjør en naturlig pusterytme aldeles umulig.  Han syns det var fantastisk, jeg synes han har mistet alt vett.  Fryst det vekk kanskje.

Og nordlys..?  Fantastiske greier, men nå er det ikke sånn at himmelen står i flammer hver kveld… Ofte er det bare en blass, grønn liten stripe, og DET gidder ikke jeg å løpe ut for å se på ihvertfall!

Man skulle tro at vi nordfra er naturlig rustet for kulde og vær, men det er vi ikke…..Ikke jeg ihvertfall….

Jeg fryser som en kjøter om dagen!  Greit at jeg er Finnmarking, og dermed skulle være utstyrt med anti-frysegener gjenom min samiske arv, men tror nok at disse genene er defekte hos meg.  Jeg fryser helt til graderstokken kryper opp til +15, og etter det fryser jeg bare litt mindre enn før.  Jeg brenner opp et par-tre hektar med fin bjørkeskog i løpet av vinteren for å holde frosten unna knoklene, og jeg har samtlige paneovner på maks i perioden August-juli.  De to siste ukene er jeg på ferie i Syden, og da senker jeg innetemperaturen, ettersom jeg er mitt miljøansvar bevisst.

Jeg har utstyrt meg med alle tenkelige former for varme klær, men selv om jeg kler på meg til jeg er like tykk som et hoppeslott, så fryser jeg uansett!  Jeg har ingen naturlig forståelse for folk som elsker å vase på fjellet i allslags vær, ei heller for dem som EEEELSKER at det snør!  Jeg er naturlig motstander av utendørsaktiviteter i perioden september til mai , og jeg fatter ikke denne besettelsen for å være ute å «sloss mot elementene»!  For dem som ikke vet hva det innebærer, så er det da snakk om overnatting i telt på vinterstid, ski eller snøscooterturer som varer mer enn et kvarter, og ellers alle former for turgåing i storm eller temperaturer kaldere enn -1.

Jeg sloss mot elementene på den eneste måten et sivilisert menneske kan gjøre.  Jeg holder meg innendørs, under et pledd, med bjørkeskog i ovnen, kaffe i koppen og stengte dører.  Jeg fatter ikke hvorfor vi bruker så mye tid og penger på å gjøre det fint innendørs, om det er meningen at vi skal være utendørs.. Og jeg akter ikke å bevege meg utenfor huset, annet enn helt korte turer for å hente proviant på Rema, eller mer ved fra min lokale vedleverandør.

Selv om det kanskje er litt ufint av meg å punktere myten om den tøffe, hardføre nordboeren, som tåler alt, så er det ihvertfall EN ting vi kan enes om at vi liker:  nemlig STORM!

Jeg elsker stormer, orkaner også.  For med ekstremvarsel og stengte veier, følger en fordel…  Nemlig aksepten for å trives innendørs.  «Vi står han av» sier vi, og klasker oss på brystet, men det vi EGENTLIG gjør, er å hemningsløst nyte en uplanlagt fridag foran peisen.  For når det stormer og snør, og hele verden er stengt, da er det ikke noe å gjøre med det.  Og DER er jeg som alle andre Finnmarkinger!  Jeg fyrer i ovnen og sier som dem: «Vi vet hvor vi bor!»

Hysteriske, fanatiske og fullstendig sinnsyke?

Så har det skjedd igjen…Redaksjonen til et fransk satiremagasin har blitt skutt i fillebiter, og liv har gått tapt. 12 liv faktisk.  Og hvorfor?

Fordi noen forskrudde religiøse fanatikere har bestemt seg for å «hevne profeten» etter at dette magasinet har ytret kritikk mot deres religion…Og trykket noen ganske uskyldige tegninger av en forlengst død profet…  Disse forskrudde fanatikerene har i fullt alvor trodd at verden kan skremmes til å underkaste seg deres syn og doktriner om vi bare blir redde nok..om vi bare føler trusselen..om vi bare ser mange nok ganger at de ikke anser vantro menneskeliv som verdifulle….  Men dengang ei!

Ingen har vel glemt opptøyene da de beryktede Muhammed-tegningene kom på trykk for ni år siden.  Brenningen av ulike nasjoners flagg i forsvar av profetens ære, og debatten om respekt og forståelse for religiøse synspunkter og følelser.  I tillegg kom mer eller mindre respektløse karikaturer av Jesus, ment å skape forargelse, men møtt med iskald likegyldighet og skuldertrekk.

Jeg har ingen forståelse for at religiøse synspunkter skal framtvinge denne typen handlinger som vi har sett i dag.  Jeg har ingen forståelse for at religiøse lover og skrifter fra tusenvis av år siden skal få diktere dagsorden i dag.  Jeg har heller ingen forståelse for at noen kan synes det er rett, og anser alle som gjør det for splitter, pine gale.  Personlig er jeg vel det som kan kalles både gudløs og vantro, og syns religiøse diskusjoner på et filosofisk plan er både interessante og givende.   Men da er det gjerne budskapene og metaforene som er oppe til debatt.  Det kunne aldri ramle meg inn i månelys å leve etter en skrift som er håpløs utdatert, og ikke engang tar høyde for menneskelig utvikling om man skal tolke den bokstavelig.  For å gjøre dette, må man etter min mening, være temmelig analfabet, ha en vanvittig begrenset oppfattelsesverden, og kanskje mangle litt basis kunnskap om livet utenfor jordhytta.  Religion er som å ha en kuk, greit at du har en, flott at du er stolt av den, men ikke vift den i ansiktet mitt uten at jeg har bedt om det!

Jeg fordømmer ingen spesifikk religion for sin fanatisme, for radikale ekstremister fins i alle religioner, men faren for både ytringsfrihet, religionsfrihet og liv oppstår når fanatikere har den utrolige frekkhet å sette seg i sin guds sted, og påstå at de utfører handlinger til gudens ære…. i det øyeblikket forsvinner min forståelse for at det fins ulike livssyn, og i det samme øyeblikket starter min fordømmelse. Og jeg tipper jeg ikke er alene i fordømmelsen.  Og det er da vi er over i farlig terreng…  For om vi tillater oss å fordømme og stigmatisere hele grupper basert på hva skrullinger finner på i sin selvrettferdige religionsrus, da har vi lagt grunnlaget for å skape ny ekstremisme…anti-religiøs fanatisme…  Og jeg tipper det ikke er hakket mer verdt å samle på, enn religiøs ekstremisme.  Vi kan fordømme handlinger, men vi bør ikke fordømme religionen. Husk bare at en religion er uskadelig og harmløs i seg selv, det er troen og handlingene som definerer dens verdi.  En religiøs skrift har ingen kraft alene, det må mennesker til for å gjøre den gyldig.  Og om menneskene vil modernisere religionene for at den skal passe inn i moderne levesett, så er det en menneskerett, og nesten tvingende nødvendig for verdens fortsatte utvikling.

Jeg velger å fordømme grusomheter begått i religionens navn, go DU som tenker på å sende meg en bombe i posten for det:  BARE PRØV!  Jeg vet hvor du bor!

Israel ….

Gaza brenner og blør. Gaza bombes tilbake til steinalderen. Gaza er helvete inkarnert og innbyggerne bor og puster flammer og hat.
Daglig ser jeg bilder av istykkerrevne mennesker, menn, kvinner og barn. Disse bildene gjør meg kvalm og uvel, og fyller meg med avmektig sinne, og en svart fortvilelse på folket i Gazas vegne.

Jeg er en enkel sjel. Skjønner ikke nyansene i denne pågående konflikten mellom Israel og Palestina eller Hamas eller hvem det nå er. Jeg forstår ikke nødvendigvis å skille hvem som står mot hverandre, eller hvorfor. Det foreligger så mange versjoner av sannheten, at jeg klarer ikke å se forskjell på sannhet og løgn. Det trenger jeg forsåvidt ikke heller. Men jeg vet dette :

Jeg fordømmer drap på uskyldige mennesker ! Jeg forakter dem som er villig til å slakte og skade uskyldige barn! Jeg tar avstand fra en militærmakt som ikke lenger skiller mellom soldat og sivil, og jeg frykter denne mangelen på respekt for liv. Og blodtørsten … Selv fra såkalt vanlig folk…den skremmer mest av alt.

Bildene av krigsskadde mennesker er oppskakende og forstyrrende, rapportene fra Mads Gilbert er skremmende. Men det som har vært MEST skremmende, er bildene av Israels folk.
Israelere samles på høyereliggende områder for å se på bombingen av Gaza. Med medbrakt niste, øl og godt humør blir bombingen av Gaza en folkefest…. Underholdning…. Et selvrettferdig sirkus… Døden i Gaza er Israels glede og stolthet.
Denne mangelen på humanitet gjør meg mest uvel av alt. Denne rettferdiggjøringen av drap på sivile. Denne sulten etter å se blod og ild…denne tørsten etter fiendens død… Prisen må betales, og Gazas barn betaler med sin uskyld og sine liv. Våre brødre og søstre betaler med sine barn og sin kjærlighet. Israels folk betaler med sin menneskelighet.

Israel er bygd på restene etter Holocaust… Gaza møter nå sitt holocaust…
Skam deg Israel ! Skam over en nasjon som har glemt sin historie og sin menneskelighet . Skam dere , Israels ledere, fordi dere gjør dette , og skam dere, Israels folk,fordi dere lar deres demokratisk valgte ledere gjøre dette! Skam på oss alle, for at vi bare ser på med avsky og frykt. Skam på oss som ikke tvinger VÅRE ledere til å reagere. Og skam på meg… Skam på meg som ikke heller løfter stemmen og lar min stemme høres !
Men jeg vil ikke skamme meg mer,mens mine brødre, søstre og deres barn lider og dør i Gaza… Om vi løfter stemmene sammen, så skaper vi et kor som kan synge høyt nok til å høres . Stopp bombingen av Gaza nå!