Merke #singelliv «

Skjønnhetens tyranni og forfengelige kjerringer…..

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Jeg har jaktet på bikinikroppen.  Ferien kommer, og jeg følte meg litt stutt-tjukk i bikini, med litt for mye skinn, og lår med plenty av smilehull på baksida.  Siden trening og dietter på en måte ikke er min greie, bestemte jeg meg for å prøve meg på en lettvint hurtigløsning som jeg hadde funnet på internetten….

Jeg hadde funnet sånne wraps, med salve på, som man bare kunne tulle seg inn i, og VIPS, skulle man bli stram og fin i skinnet igjen!  «Så flott» tenkte jeg, og skaffet til veie det jeg trengte.

Men derifra sluttet liksom ting å gå som planlagt…..

Jeg kom hjem, glad som ei lerke, og leste bruksanvisninga i denne kjempedyre pakken med lettvintløsning. Man skulle dusje, så tørke seg, og så legge disse salvebandasjene på de områdene man liksom ikke var fornøyd med. Deretter skulle man ha dem på i minst 45 minutter, og de kunne holdes på plass med stramme klær, eller plastfolie mens de virket.  Enkelt og greit.

Jeg pakket opp en sånn derre salvebandasje, og klasket den på sånn ca rundt magen og sånn ca litt på sidene.  Og holdt på å stryke med!  Bandasjene var ISKALDE når de kom på huden, og de ble på en måte bare kaldere og kaldere!  Og de var dønn klissete, så jeg bestemte meg kjapt for at plastfolie, DET måtte det bli for å holde den på plass.   Jeg klipte en sånn bandasje i to, og klasket dem på baksiden av hvert lår, over alle smilehullene, og vraltet på kjøkkenet for å hente plastfolie mens jeg tenkte «kaldt, kaldt, KALDT»!

Jeg surret plastfilm rundt magen og ryggen, to runder, og rundt begge lårene mens jeg vred meg i ubehag over klissete kulde, og DA fikk jeg et glimt av meg selv i speilet……

En litt blek, desperat dame, surret inn i gladpack, med et enda mer desperat uttrykk i fjeset, som prøver å få bikinikropp fem dager før ferien…  Jeg lignet mest på en panikkstappa Gildepølse med utgått dato, eller en slapp frokostburrito fra Shell… Og jeg må ærlig innrømme at jeg følte meg som en slapp burrito også…

DETTE BØR HELST BARE VIRKE!!! tenkte jeg…og jeg vet ikke, men jeg følte meg litt fastere etter en liten stund.  Mulig det bare var fordi jeg var surret stramt i plastfolie, men jeg syntes jeg kunne kjenne at dette hadde litt effekt. Det var kaldt nok ihvertfall, og etter en liten stund frøs jeg bittert..  Selv om det var en ny opplevelse å bare fryse ihjel på magen og lårene. Og det slo meg at jeg burde bli tvangsinnlagt, for å påføre seg selv sånt ubehag grenset mot selvskading!  Og om noen hadde SETT meg der jeg satt, hadde nok psykobilen med hvitkledde pleiere vært på vei for å hente meg før vidundersalven hadde virket ferdig!

Jeg ventet og ventet og ventet, og etter en time klippet jeg meg ut av plasten, glad og forventningsfull. For NÅ….var bikinikroppen på plass!

Tenkte jeg.

Så virket det?

Njæ…..når plasten var klippet bort, så så jeg vel helt fullstendig likedan ut…magen var HELT lik, og lårene hadde fortsatt smilehull….Skuffelsen var total! Ydmykelsen likeså. Her hadde jeg sittet, som en forfengelig halvgammel røy, og frosset meg nesten ihjel, surret i klisj under masse gladpack, for absolutt ingenting! Prosjekt lettvint bikinikropp var en total fiasko!

Så hva kan ha skjedd?  Jeg tenker at det her fins to muligheter:

Først: Dette produktet er bare sprøyt.  Men det går jo ikke an, for jeg har sett masse før og etter bilder, og har SNAKKET med flere som sier at dette virker, så da virker det vel da? Men bare ikke på meg. Dessuten MÅ det være godt for noe, så ubehagelig som det var!

Mulighet nummer to liker jeg best….

Kanskje dette ikke virket fordi jeg egentlig er bra nok?  Fordi det ikke fantes noe å rette på, og at det største problemet sitter mellom ørene?

Jeg HAR ikke cellulitter, jeg har bare glade lår som smiler, og derfor har de smilehull! Jeg har passelig stor hud, det er bare selvilliten som smått kan bli for liten til å fylle den ut, og DERFOR blir det folder overalt!

Jeg har herved bestemt meg for at jeg er mer enn bra nok, og derfor blir det ikke flere idiotiske forsøk på å stramme ting som strengt tatt ikke behøver å strammes.  Den eneste som trenger å stramme seg opp er jeg! Og jeg er mer enn bare hud som henger.   MYE mer!   Så på sett og vis så virker jo produktet som lovet.

Jeg føler meg mye bedre, og selvtilliten har økt. Og det var det faktisk verdt å betale noen kroner for…..   Gleder meg til å gå i bikini!

God sommerferie!!!!!

Kjærlighet og sånt klisj

trinestenersen Legg igjen en kommentar

Nå er det sommer. I følge kalenderen.  Og det er nå man skal bli yr og forelsket. Man skal spise reker og drikke hvitvin med sin utkårede, mens man ser hverandre dyyyypt inn i øynene, og hvisker søte kjærlighetsord og er så lykkelig at man nesten gråter.

Blæ!

Jeg er ikke forelsket, og ikke er jeg glad i reker heller.  Hvitvin går ned, men sånne klisne kjærlighetsgreier kan jeg ikke noe med.  Overhode!

Men jeg skal dele en liten histore om litt sånn kjærlighetsklisj likevel…..

Jeg satt på en fortausrestaurant med et glass vin i fjor sommer. Bare kikket på folk, og bare var til. Over gata lå det en gullsmedforretning med vinduet smekkende fullt av forlovelsesringer, eller som jeg liker å kalle dem:bittesmå håndjern. Men det er en digresjon, tilbake til tema.

Foran gullsmedsjappa sto to unge forelskede mennesker å diskuterte hvilke ringer de ville ha. De var åpenbart svært forelsket, de lo sammen sånn som to mennesker med dype følelser for hverandre gjør, de holdt hender og hadde på en måte et eget lys omkring seg.  De sto der ganske lenge, og jeg klarte ikke helt å se bort.

Det stjålne synet av disse to, og deres utilslørte lykke fylte meg med en uforklarlig tristhet, sånn tyngde i brystet som gjør det vanskelig å svelge. Det gikk opp for meg at jeg kanskje aldri skal oppleve at noen ser på meg med det sammen blikket som den unge mannen hadde når han så på kvinnen i sitt liv.  Jeg skal kanskje ikke oppleve denne sitrende gleden og samhørigheten med et annet menneske igjen. Jeg skal ikke plukke ut to ringer som symbol på kjærlighet, å føle på den gleden av å høre sammen med noen. Kanskje var synet av deres tosomhet det nærmeste jeg noengang skal komme?  Og det fikk meg til å bli både trist, ensom og litt halvgammel på en gang.

Men nå er det gått en stund, et helt år faktisk, og jeg kjenner ikke på den tristheten mer.  Skal ærlig innrømme at den hang igjen en stund, men nå er den bare innom i korte små blaff.  Jeg trives faktisk med å være enslig, og har vel strengt tatt ikke hatt tid eller overskudd til å savne å ha en kjæreste. Jeg har hatt unge, hund, studier og jobb, og det har fylt opp tida mi i massevis.

Men jeg har innsett hva det er jeg EGENTLIG kan savne, og hva som EGENTLIG gjør meg litt trist innimellom.

Jeg savner ikke å ha noen som bryr seg om meg, og vil ta vare på meg. Jeg trenger ikke å bli tatt vare på.  Jeg trenger ikke at noen støtter meg opp, for jeg er ikke avhengig av en manns oppbakking for å ha det bra.

Jeg savner at JEG ikke bryr meg om noen på det viset….  Og det er noe ganske annet!

Det har vel muligens vært noen interessenter, men enten har jeg ikke lagt merke til det før etterpå, eller så har jeg ikke vært interessert overhode.  Og det ligger nok et nivå av selvsabotasje i at jeg allerede har bestemt meg for at et forhold…DET blir sikkert mer drama enn jeg gidder…..

Så da er det nok like greit å kravle tilbake til fortausrestauranten, ta et glass hvitvin til, og la være å følge med på hva som skjer utenfor gullsmeden over gata.

Tror jeg fortsatt på ekte kjærlighet? Ja absolutt!  Jeg ser det rundt meg hver dag, men det er kanskje ikke noe som skjebnen har på lur for meg?  Og det samme kan det egentlig være.

Livet mitt er godt som det er, og skulle det dukke opp en trivelig fyr, så gidder jeg sikkert ikke ta meg bryet likevel.   Jeg har forsont meg med min skjebne, og kommer sikkert til å krepere alene, omgitt av mine 72 katter. Og da er man egentlig ikke alene….

Dameting og manneting…

trinestenersen Legg igjen en kommentar

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/frp/frp-politiker-raader-norske-menn-aa-hente-seg-asiatiske-koner/a/150944/

Denne sakset jeg fra nett…en helt vanlig betraktning fra en helt vanlig Frp-fyr. I og for seg ikke noe oppsiktsvekkende med denne type ytringer, men det var likevel noe som fikk meg til å stoppe opp.

Han sier: Norske kvinner er opptatt av karrieren og ikke av å gjøre mannen sin fornøyd.   Det pekes på at vi ikke er yndige, høflige og opptatt av hus og hjem på samme måten som asiatiske kvinner.  Og det stemmer helt sikkert.

Personlig er jeg opptatt av hus og hjem, men ikke for å tilfredsstille en mann.  Jeg gjør unna nødvendig vedlikehold, herunder også snekkerarbeid, med dødsforakt, jeg vasker når jeg må, og støvsuger sikkert altfor sjelden.   Jeg har som singel dame vært nødt til å lære meg noen såkalt mannlige ferdigheter, sånn som snekring, trilling av trillebår, skifting av dekk og smøring av sykkelkjede.  Og gjett hva:  Ingen av delene var spesielt vanskelig!  Tungt i noen tilfeller, bevares, men ikke SÅ tungt at jeg ikke fikk det til.

Jeg har i løpet av det siste året fikset følgende:  Nedløpsrør til takrenner.  Fant masse deler og greier, og med litt hjelp av Google, en video på You-tube, og en forståelse av hvilken vei vann renner, så kom rørene på plass.  Jeg har lagt om fra vinterdekk til sommerdekk, og tilbake til vinterdekk igjen, helt selv.  Jeg har malt og skrapt huset utvendig, og jeg har reparert taket midlertidig.  Jeg har lagt nytt bjelkelag på terrassen, fordi det var så mye svikt og knirk. Og jeg har trillet ut tonnevis med ny grus på gårdsplassen.

Og gjett hva:  Kunne aldri fått til det om jeg skulle konsentrere meg om å være yndig.  For jeg ble faktisk både skitten og svett, og måtte håndtere manne-verktøy.  Slike som går på strøm, og ikke bare holde meg til å slå inn småstifter til broderioppheng med en bitteliten, blomstrete hammer.   Jeg har anskaffet kappsag, stikksag og drill, og ikke sånn rosa skit, men skikkeig proffverktøy!  Vet ikke om menn flest finner en skitten og svett dame med power-tools spesielt attraktiv, men ærlig talt så driter jeg i det så lenge huset ikke faller ned over ørene på meg!

Til sommeren skal jeg reparere taket permanent. Skal skifte papp og endel råtne bord.  Tenker det kommer til å bli tungt, men ikke sånn at jeg ikke får det til.  For taket må jo bli tett, og da må jeg bare til pers da.

Om jeg skulle følge Frp-mannens oppskrift, så skulle jeg da egentlig sittet inne og følt meg aldeles overveldet fordi alle disse oppgavene ikke ble gjort. Kanskje jeg kunne bakt noe, eller hengt opp en blomstrete gardin i min frustrasjon, for så å gråte en skvett fordi det knirker når man skal gå over terrassen, og det regner inn gjennom et hullete tak?  Jeg kunne selvfølgelig ha sittet på mitt nyvaskede kjøkken og fundert over hvordan jeg skulle få en mann til å fikse dette for meg, og jeg kunne bare ha strøket noen duker for å gjøre det pent inne.

Ser ikke at noen av disse tiltakene ville ha løst et eneste ett av mine problemer med huset , og ser ikke heller at jeg har noen sjanse i havet til å få en mann til å gjøre dette for meg, uten at det koster skjorta. Så da får jeg finne meg i å ikke være yndig.

Men alt håp er ikke ute!  For om et par års tid, når jeg er ferdig med å gjøre sånt ukvinnelig arbeid, DA kan jeg være en yndig og søt kvinne igjen!  Om jeg får det til da…

Yndig har ikke helt vært min greie og jeg er faktisk karriere-orientert.  Jeg kommer aldri i verden få til å være kone-pone til noen som helst, og jeg kommer til å fikse det som fikses trengs!   Jeg er glad i huset mitt, og jeg liker å holde på hjemme, men jeg liker å snekre…og male..og trille med trillebår….   Sånn stryking av sengetøy, skjorter, gardiner og duker gjør meg aggressiv, og baking gjør meg fortvilet!  Det eneste damete jeg får til, er å lage mat. Så om det fins en mann som vil ha litt ukvalfisert snekkerhjelp i bytte mot husvask og kakebaking, så er det bare å rope ut, kan sikkert hjelpe deg med dekkskift også, men da må du bake TO kaker!

Jeg ønsker meg forresten rosa arbeidsbukser…med snekkerforkle…sånn at jeg kan være så yndig som mulig, mens jeg gjør ting som ikke er yndig i det hele tatt….