Utroskapskontroll?

Hva GJØR man når man mistenker at partneren holder på med funky business?   Hva gjør man når alle instinktene sier»HEEEEEEEYYY…her foregår det noe….» mens partneren setter opp verdens mest uskyldsrene ansikt, og benekter det.  Heftig.    Hva gjør man når man aner løgnen langt baki der, men så er det så vagt så vagt, og den du elsker, som liksom skal elske bare deg, kanskje ikke er bare din likevel?

Ja hva da….     Mange ville nok bare avfeid det med et skuldertrekk, og akseptert at det kanskje er litt paranoia ute å  går.  Men hva om du kjenner det innerst i knoklene at du blir løyet opp i ansiktet?   Den du lever med har lyst på en annen, og har innledet ett eller annet…  Kanskje harmløst, kanskje ikke.   Men hva GJØR man????

Man kan spionere på partneren, man kan snoke og snike til man finner noe.  Eller til man ikke finner noe.  Man kan la seg spise levende av en grønnøyd djevel…..Man kan konfrontere…  Men hvordan kan man være sikker?   KAN man være sikker?

Jeg tror ikke man kan det.  Man kan aldri være 100% sikker.  Det er et spørsmål om tro, om tillit og om gjensidige løfter.  Om min partner har en annen på si, så bør han vite at om jeg finner det ut, så er jeg vekk.  Pooofff, som en ånd i en fillehaug.  Ikke sikkert at jeg gidder å begrunne det engang…..Men det gjør jeg sikkert.  Høylytt….

Eller så sier jeg ingenting…..Men lar det skinne såvidt igjennom at jeg vet….om han da mistenker at jeg vet, så bør han slippe denne andre i en faderlig fart, før en konfrontasjon er uunngåelig. For jeg stiller meg ikke i kø bak en annen kvinne, så viktig er ingen mann.  Så høyt og selvutslettende bør man ikke elske noen.   Så selvdestruktivt vil jeg ikke elske noen.

Men er det greit å stille et ultimatum:  Henne eller meg?  Det er blitt meg fortalt at den som stiller et ultimatum alltid taper.     Men om det er sånn, så er kanskje ikke viljen til å holde på deg så veldig tilstede, og da er det greit.  Du har jo allerede tapt.  Man skal vel ikke finne seg i å være nummer to for partneren sin?

Kan man tilgi?  Spesielt om overtrampet er lite..ihvertfall relativt lite, og ingenting fysisk har skjedd….   Og hva kan man forlange av partneren i ettertid?  Kan man forlange tilgang på eletroniske plattformer som mail, fb og telefon?  Er det rett at den som bedrar, selv bare litt, må gjøre opp for seg, og bevise sin framtidige uskyld?   Er det riktig at den som er blitt bedratt skal kunne skaffe seg ro i sjela på bekostning av partnerens privatliv?   Og trenger man egentlig SÅ mye privatliv når man har lovt å dele livet med hverandre?

Jeg er  redd det ikke finnes noen fasit, jeg LIKER IKKE at det ikke er noen fasit….. Men jeg er også redd for å fortæres av sjalusi og mistanker.  Kanskje ubegrunnede mistanker endatil….  Bygd på tidligere erfaringer, fra tidligere forhold….

Så derfor:  Om du vil være mannen i mitt liv:   Jeg kommer ikke til å ha kodelås på telefonen, om du trenger å bruke mailen min, så bare spør etter passordet, jeg er konstant logget inn på FB på Macen….Jeg har ingenting å skjule for deg.   Om DU føler behov for å holde alle disse plassene skjult for meg, så kommer jeg til å mistenke deg, garantert!   Sorry på forhånd, og forresten….ikke ring meg, JEG sender deg en faks, eller tresnitt,eller budstikke eller noe ,når jeg ønsker å ha kontakt med deg….Vilket blir sånn ca ikke i det hele tatt….

Kanskje jeg bare forventer for mye?

Reklamer